Når utdanningen ikke blir godtatt av familien....

[AnonymBruker]

Først litt bakgrunn (uten å skryte, men fortelle fakta):

Vi er en pen vestkantsfamilie som eier egen, ganske stor enebolig. Vi har til salt i grøten og enda litt til, vi går i kleine middagselskap med folk vi egentlig ikke liker, vi snakker pent og går i dyre klær. Jeg håper dere ser for dere bildet, for det er akkurat som på film.

Det er en selvfølge at vi (barna, jeg og broren min) får 6'ere på skolen og studerer til å bli noe fancy og spesielt. Jeg fikk 6'ere på skolen, men jeg må si at det var mye grunnet trynefaktor. 

Jeg har nå studert ett år på universitetet, har begynt på psykologi embetsstudie (profesjon). Til min families store lykke og glede. Tingen er bare at jeg hater det. Jeg holder på å droppe ut av dette første året og aner ikke hvordan jeg skal si det hjemme. Jeg har alltid hatt et ønske om å ha en praktisk jobb. Når jeg var liten/yngre hadde jeg som største drøm og bli ambulansearbeider. Det ble jeg ikke, jeg fikk ikke ''lov'' å gå helse og sosial på vgs, jeg måtte gå allmenn. Nå de siste årene har interessen falt på industriarbeid og maskiner. Jeg har en kompis som driver og lærer meg å kjøre gravemaskin, hjullaster og jeg har prøvd meg på lastebil. Dette vet selvsagt ikke foreldrene mine. Nå er ønsket å bli annleggsmaskinreperatør eller noe i den dur. Dette er en jobb jeg kunne klart, kost meg i og stortrivst med tror jeg. Men det innebærer arbeidsbukse, å bli skitten og svett, å jobbe lange timer i verksted. Dette hadde aldri blitt godtatt av min familie. Jeg ser for meg at farfar hadde strøket med om jeg sa det. 

Jeg har sagt det til far før, at jeg ønsker dette, men han bare ler av meg og sier at jeg må da bruke livet mitt mer ''vetig''. 

 

Så, er godt mulig jeg sortmaler det nå, men jeg ser for meg at jeg må velge mellom familien min (som jeg elsker) og livet mitt. Jeg ser ingen utdanning de ville godtatt, som jeg kunne trives med. Hva gjør jeg? 

Vær så snill og ikke svar på min ''rike, perfekte bakgrunn''. Svar heller på problemet mitt og hva jeg skal gjøre hht. min familie. Min personlige mening er at så lenge en mistrives i arbeidet, har all verdens penger ingen betydning... Jeg har egentlig bestemt meg, men trenger tips i forhold til familien :-)

Anonymkode: a19f9...3fe

[Gjest supernova_87]

"Det er til syvende og sist mitt liv, og jeg har ikke tenkt å leve det med å være ulykkelig bare for å oppfylle deres forventninger om hva som er "vetigt" eller ikke. Jeg synes det viktigste er at jeg gjør noe som gjør at jeg har det bra, og håper at dere kan forstå og godta dette. Jeg har bestemt meg, og håper dere finner det i dere å støtte meg, selv om det ikke er det dere hadde valgt for meg." 

Vær bestemt og tydelig. Det er som du sier viktig at du trives med det du gjør. Lykke til ovenfor familien. 

[Gjest StripeyPanda]

Velg utdanningen du vil ha! Hvis familien din er så opptatt av fasade... Altså, å ikke bry seg om hva sitt eget barn virkelig vil i livet? Really? Nei, bli anleggsarbeider du, bli skitten og elsk det. De får bare godta det - det er ditt liv og du velger hvordan du lever det. 

[Gjest Raindrops]

Det er familien din. Du kjenner dem bedre enn meg, men tror du virkelig de ville slått hånden av deg bare på grunn av utdanningsvalg? De vil sikkert ha vanskeligheter med å svelge det i starten, men hvis de ser at det gjør deg lykkelig så burde de som oppegående, dannede mennesker som elsker deg, klare å respektere valget du har tatt.

[Pingting]

Det jeg tipper vil skje (uten å være veldig sikker i den tippingen, jeg kjenner jo ikke familien din) er at de vil lage ganske mye styr når du forteller dem det, være negative mesteparten av veien, men trolig vokse til å akseptere det. Eller tolerere det, i det minste. Det er ganske mange familier som har måttet takle at ungene faktisk er selvstendige mennesker med egne tanker og interesser - og det vanligste er vel fortsatt at de til sist gjerne lever med forskjelligheten. Men du må nok forvente endel kommentarer, at de ikke akkurat er støttende om du har det vanskelig, og at det blir skikkelig klein stemning hver gang spørsmålet "så hva gjør du nå da?" dukker opp i middagsselskapene.

 

Men altså. Herregud. Du har bare ett liv. Gjør det til ditt. 

[MockingJay]

Kanskje du må legge det opp anderledes for familien din, og kanskje få endret deres persepsjon av slike yrker? Det er ikke bare skittent og svett, vet du :-)

Hvorfor ikke vinkle det som en inngang på til å bli maskinist ingeniør feks? De aller fleste i håndtverksbransjen blir ingeniører i faget sitt etterhvert. Ikke fordi de bommet første gang, men fordi det er den mest optimale veien å gå før du utdanner deg som ingeniør i et fag. De som har vært på gulvet får i langt større grad relevant jobb med relevant lønn, til sammenligning med rene akademikere som ofte blir satt i "lærling" stillinger og må jobbe unødvendig lenge for å få respekt eller tiltro. Også er jo de beste ingeniørene på gulvet av og til også:) 

 

[AnonymBruker]

"Det er til syvende og sist mitt liv, og jeg har ikke tenkt å leve det med å være ulykkelig bare for å oppfylle deres forventninger om hva som er "vetigt" eller ikke. Jeg synes det viktigste er at jeg gjør noe som gjør at jeg har det bra, og håper at dere kan forstå og godta dette. Jeg har bestemt meg, og håper dere finner det i dere å støtte meg, selv om det ikke er det dere hadde valgt for meg." 

Vær bestemt og tydelig. Det er som du sier viktig at du trives med det du gjør. Lykke til ovenfor familien. 

Velg utdanningen du vil ha! Hvis familien din er så opptatt av fasade... Altså, å ikke bry seg om hva sitt eget barn virkelig vil i livet? Really? Nei, bli anleggsarbeider du, bli skitten og elsk det. De får bare godta det - det er ditt liv og du velger hvordan du lever det. 

Tusen takk for svar! Det er dette jeg også tenker, men samtidig er de familien min og jeg har tilbragt hele livet mitt med å prøve å leve opp til ønskene de har for meg. Og selvsagt elsker jeg dem, de har jo aldri vært stygge med meg. Jeg vet ikke hvordan de vil reagere når jeg forteller dem at jeg dropper universitetet for å begynne på vgs igjen - og i tillegg på yrkesfag. Men jeg tenker at de trenger da ''smarte'' på yrkesfag også? Det er vel ikke blitt slik at yrkesfagene har blitt en dumpingplass? Jeg vil heller bli en forbannet god mekaniker enn en middelmådig psykolog... Og jeg vil ikke vie livet mitt til noe jeg misliker så sterkt, så sterkt... 

Anonymkode: a19f9...3fe

[AnonymBruker]

Skulle nesten tro du skriver om min familie. Både broren min og jeg er utdannet jurister. 

Jeg ville bli gravemaskinfører eller anleggsgartner, men fikk beskjed om at da fikk jeg klare meg selv...

Broren min jobber i dag som advokat, noe jeg også gjorde i nesten tre år. Tre år med mistrivsel og depresjoner.

Jeg tok etterhvert førerkort på tunge kjøretøy i all hemmelighet og kjører i dag trailer, noe foreldrene mine skammer seg dypt og inderlig over. Tenk hvilken skam. At deres blonde, smarte datter kjører trailer.

Men jeg elsker hver kilometer jeg tilbakelegger og gleder meg til hver dag på jobb.

Trivsel er det viktigste.

Anonymkode: f1035...118

[AnonymBruker]

Kanskje du må legge det opp anderledes for familien din, og kanskje få endret deres persepsjon av slike yrker? Det er ikke bare skittent og svett, vet du :-)

Hvorfor ikke vinkle det som en inngang på til å bli maskinist ingeniør feks? De aller fleste i håndtverksbransjen blir ingeniører i faget sitt etterhvert. Ikke fordi de bommet første gang, men fordi det er den mest optimale veien å gå før du utdanner deg som ingeniør i et fag. De som har vært på gulvet får i langt større grad relevant jobb med relevant lønn, til sammenligning med rene akademikere som ofte blir satt i "lærling" stillinger og må jobbe unødvendig lenge for å få respekt eller tiltro. Også er jo de beste ingeniørene på gulvet av og til også:) 

 

Tusen takk for svar! Dette var genialt. Jeg skal prøve å vinkle det slik for dem! Han kompisen min som er ''lærerern min'' for tiden er jo ingeniør! Han jobbet mange år som annleggsmekaniker, og plutselig var han ingeniør uten å gjøre noe mer enn å jobbe. Kanskje jeg skal vinkle det mot en ingeniørutdanning, kanskje det er lettere for dem å svelge! 

Anonymkode: a19f9...3fe

[AnonymBruker]

Skulle nesten tro du skriver om min familie. Både broren min og jeg er utdannet jurister. 

Jeg ville bli gravemaskinfører eller anleggsgartner, men fikk beskjed om at da fikk jeg klare meg selv...

Broren min jobber i dag som advokat, noe jeg også gjorde i nesten tre år. Tre år med mistrivsel og depresjoner.

Jeg tok etterhvert førerkort på tunge kjøretøy i all hemmelighet og kjører i dag trailer, noe foreldrene mine skammer seg dypt og inderlig over. Tenk hvilken skam. At deres blonde, smarte datter kjører trailer.

Men jeg elsker hver kilometer jeg tilbakelegger og gleder meg til hver dag på jobb.

Trivsel er det viktigste.

Anonymkode: f1035...118

Tusen takk for et svar fra virkeligheten! Jeg har tenkt det selv flere ganger når jeg sitter i gravemaskinen. I skitten, hullete, lånt arbeidsbukse med jord i ansiktet og har det kjempeartig. Jeg tror samtlige i min familie hadde falt om av det synet. ¨

Men det er som noen over her sa: jeg har bare ett liv. Jeg må gjøre det MITT. Jeg tror også trivsel er det viktigste. Jeg kunne sikkert tjent 2 millioner i året som privatpraktiserende psykolog, men hva hjelper det hvis jeg gruer meg til å gå på jobb? Joda, jeg kan alltids pusse nesen med penger når jeg sitter der deprimert og lei.....

Anonymkode: a19f9...3fe

[AnonymBruker]

"Hvis jeg tar den utdannelsen dere vil være fornøyd med, så vil jeg bli ulykkelig og jeg vil ha en jobb jeg vil mistrives sterkt med. Mener dere at jeg skal jobbe resten av mitt liv i en jobb jeg mistrives med for å gjøre det dere ønsker?"

Anonymkode: 0f822...427

[Gjest StripeyPanda]

 

Tusen takk for svar! Det er dette jeg også tenker, men samtidig er de familien min og jeg har tilbragt hele livet mitt med å prøve å leve opp til ønskene de har for meg. Og selvsagt elsker jeg dem, de har jo aldri vært stygge med meg. Jeg vet ikke hvordan de vil reagere når jeg forteller dem at jeg dropper universitetet for å begynne på vgs igjen - og i tillegg på yrkesfag. Men jeg tenker at de trenger da ''smarte'' på yrkesfag også? Det er vel ikke blitt slik at yrkesfagene har blitt en dumpingplass? Jeg vil heller bli en forbannet god mekaniker enn en middelmådig psykolog... Og jeg vil ikke vie livet mitt til noe jeg misliker så sterkt, så sterkt... 

Anonymkode: a19f9...3fe

Uten yrkesarbeidere, trailersjåfører, butikkmedarbeidere og søppelmenn, så ville ikke samfunnet fungert. De som gjør "the dirty work" er faktisk de som holder det hele igang i mine øyne! Det er mye mer stolthet å gå på jobb på en byggeplass og stortrives, enn å være psykolog og hate jobben sin. Hadde jeg vært i samme situasjon så ville jeg kanskje droppet ut først og allerede begynt yrkesfag, og så fortalt dem. Har en følelse at de kanskje kunne klart å pålegge deg så mye "skam" over det du egentlig vil, at du ikke ville droppet psykologi? Kjør heller på med det du vil og forklar dem i ettertid slik at de ikke kan påvirke deg på noen måte.

[AnonymBruker]

Skulle nesten tro du skriver om min familie. Både broren min og jeg er utdannet jurister. 

Jeg ville bli gravemaskinfører eller anleggsgartner, men fikk beskjed om at da fikk jeg klare meg selv...

Broren min jobber i dag som advokat, noe jeg også gjorde i nesten tre år. Tre år med mistrivsel og depresjoner.

Jeg tok etterhvert førerkort på tunge kjøretøy i all hemmelighet og kjører i dag trailer, noe foreldrene mine skammer seg dypt og inderlig over. Tenk hvilken skam. At deres blonde, smarte datter kjører trailer.

Men jeg elsker hver kilometer jeg tilbakelegger og gleder meg til hver dag på jobb.

Trivsel er det viktigste.

Anonymkode: f1035...118

Så du har embetseksamen i jus, flere års praksis og advokatbevilgning, jobbet som advokat i tre år og kjører trailer og stortrives? Skikkelig godt miljø, spennende oppgaver, interessante oppgaver og kolleger?

Fint at du ønsker å støtte TS, men har vondt for å tro på det der...

Til både TS og deg, på tide å flytte hjemmefra/gjøre seg uavhengig. Hvis familiene deres skammer seg over dere, hva så? 

 

Anonymkode: 04ef9...66f

[Puny]

Har du praktisk erfaring med å være anleggsarbeider da, hvor sikker er du på at det er det du vil?

[Red-Ruby]

Her gjelder det å vinne litt respekt fra familien sin. Jeg har sett mange bare velge å kjøre på med valget sitt uten å diskutere det, også oppleve stygge bemerkninger og kommentarer om det til hver middag. Snakk med dem. Til syvende og sist så er det bare du som må leve med dine valg. 

[minister-mio]

Følg drømmen din. Kanskje blir familien sinte med en gang, men jeg tror de fleste vil forstå.

[Tibbie]

Jeg skjønner jo at de vil det beste for deg. Du er ressurssterk og kan absolutt få en godt betalt jobb med høy status om du ønsker det.

Men jo, om man hater jobben, kan man bli en ulykkelig person. Man jobber jo gjerne mer enn man har fritid, så det er viktig å ikke mistrives.

Å jobbe med anlegg er ikke akkurat et yrke med spesiell status, men om det er det du virkelig vil, så hadde nok jeg gått for det. Hvem vet, kanskje du etterhvert skaper din egen bedrift innen bransjen etter noen år i faget?

Og om du går helseveien, så er det mange stiger å klatre på!

Du kan ikke gjøre både óg? For å roe dine foreldres nerver og likevel ha noe å glede seg over? Et fornuftig studie ved siden av drømmejobben må jo funke? Da kan mor og far trøste seg med at du har noe å "falle tilbake på" om det skulle skjære seg med gravemaskindrømmen.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar dere, godt å høre at flere mener de blir forståelsesfulle etterhvert! Jeg håper virkelig det... 
Til du som spurte: ja, jeg har litt praksis. Jeg har vært med å arbeidet sammen med en entreprenør på å bygge en tunell, jeg har vært med å kjørt betongbil og jeg lærer nå å kjøre gravemaskin. Det er denne veien jeg vil gå, det er dette jeg liker :-)

Til tibbie: 

Ja det er helt sikkert. Jeg har nok av ressurser, jeg har gode karakterer og har alle muligheter foran føttene mine. Planen var å bli lege, men når jeg vant ut at jeg hatet realfag over alt på jorden la jeg det på hylla. bare det var skuffelse nok for foreldrene mine og jeg fikk høre det mange ganger i ettertid.

Jeg vet at anleggsbransjen kanskje ikke er noe mange trakter etter, men det er der jeg ser meg selv i fremtiden. I arbeidsbukse, skitten og svett i en tunell. Da trives jeg også. Jeg har jobbet innen helsevesenet før, og vet det er mange muligheter. Men ingenting driver meg som drømmen om maskiner, anlegg, sprenging, graving og asfaltering. DEt høres kanskje rart ut for mange, men slik er det for meg. 

det er godt mulig det er mulig å ta en utdanning ved siden av. Jeg bare sliter med å finne ut hva det kunne være. Jeg ser ingen høyere utdanning som kunne være til interesse for meg. Det må i såfall være et fagbrev innenfor helse og omsorg. Jeg jobber fremdeles deltid i den bransjen og stortrives. Men fagbrev av noe art vil aldri bli godtatt av mine foreldre. Hvorfor kan ikke enkelte godta at høyere utdanning ikke er for alle? 

Anonymkode: a19f9...3fe

[Gneis]

 

Tusen takk for svar! Det er dette jeg også tenker, men samtidig er de familien min og jeg har tilbragt hele livet mitt med å prøve å leve opp til ønskene de har for meg. Og selvsagt elsker jeg dem, de har jo aldri vært stygge med meg. Jeg vet ikke hvordan de vil reagere når jeg forteller dem at jeg dropper universitetet for å begynne på vgs igjen - og i tillegg på yrkesfag. Men jeg tenker at de trenger da ''smarte'' på yrkesfag også? Det er vel ikke blitt slik at yrkesfagene har blitt en dumpingplass? Jeg vil heller bli en forbannet god mekaniker enn en middelmådig psykolog... Og jeg vil ikke vie livet mitt til noe jeg misliker så sterkt, så sterkt... 

Anonymkode: a19f9...3fe

Hvis du har begynt på universitetet, betyr det at du har studiekompetanse. Da har du ikke tett til å komme inn på vgs igjen...siden du har fått din sjanse. Det betyr at du enten må gå på en privatskole og betale for skoleplassen, eller du kan få plass på vgs der det måtte finnes en ledig stol i det fylket du bor. Et fagbrev vil du likevel kunne skaffe deg da...som praksiskandidat..

[AnonymBruker]

Jeg klarer aldri sette meg inn i hvordan enkelte folk fokuserer så mye på status osv ved utdanning. Til syvende og sist bidrar en gravemaskinfører like mye til i samfunnet som en advokat. Det er så mye mer til et liv enn en tittel, det er så mye mer som er viktigere. Når jeg var 16 droppet jeg ut av videregående og ble alvorlig syk. Fikk diagnosen schizofreni. Etter en vond barndom, misbruk osv...Ble lagt inn på psykiatrisk og var innlagt på flere steder. Når de andre gjorde ferdig videregående satt jeg inne på et rom og gråt, når de andre begynte på høgskole var jeg bortjgemt på et sykehus langt ut på landet der jeg ble dopet ned med antipsykotiske medisiner. De gangene jeg var hjemme på permisjon opplevde jeg ofte foreldre til de jeg hadde gått i klasse med komme med spørsmål til mine foreldra "ja hva er det xxx driver med da?" etter de hadde lagt ut om datterens suksesfulle fremgang og turer til afrika, eldstegutten var i ferd med mastergrad osv. Like forbaska stusslig hver gang min mor eller far kom på en ny hvit løgn etter den andre. Da følte jeg meg mislykket. Selv hvor hardt jeg kjempet, selv hvor mye dritt jeg sto i, så følte jeg at alt som betydde noe for andre var noe som egentlig ikke hadde betydning for meg. Hvordan kan man si "Nei, dattera mi kjemper i mot en alvorlig psykisk sykdom, og er forhåpentligvis i ferd med å overleve det som kommer til å kanksje bli hennes livs største kamp". For der og da, så er det jo det som betyr noe, å overleve...komme seg ut av helvete. Komme seg vekk fra alle de kliniske gangene og selvmordsforsøk. Å se venner forsvinne, og seg selv sakte men sikkert. Noen år senere etter iherdig jobbing, tatt opp fag fikk jeg endelig begynt på høgskole. Verdens stolteste 23 åring som hadde nådd toppen av mount everest. Med avtale om særskilt studieopplegg pga lærevansker. Men som aldri ble fulgt opp av skolen. For mennesker med lærevansker har ingenting å gjøre på høgskoler fikk jeg så og si høre. Uten hjelp ble jeg tvunget til å slutte og reise sak...enda mer slit. Begynte igjen senere et annet sted, der jeg går i dag. Her om dagen sa en kamerat til meg når jeg nevnte at jeg blir ferdig med en bachelorgrad i en alder av 28-29 "Åh det suger da".... er ofte jeg tenker "du skulle bare visst hvorfor akkurat DET ikke er så relevant".  Mitt valg av studie er heller ikke noe "fancy", ikke spesielt godt betalt heller. Men er relatert til mine egne livserfaringer. Å velge noe annet er helt urealistisk. Men vet du hva? Mine foreldre er mer enn glad nok. Overlykkelige faktisk. For fra å være alvorlig psykisk syk i mange år, med så mye dritt i bagasjen. Så er det fordømt bra gjort å være det stedet jeg er i dag. Å være vellykket er ikke noe som kan måles av andres standarder. Det er hva du gjør ut i fra dine egne forutsetninger og ønsker. Viktigst er hva DU ønsker, fordi det er du som skal utfylle den rollen, og ha det som en del av livet ditt. En lege med høy lønn har ikke nødvendigvis utretta mer i livet enn en kassadame på Rimi, en vaskedame, en kontorarbeider, en anleggsgartner....det er mye som skjer i livene til folk. Fantastiske og enorme ting som ikke mange legger merke til. Der verdien av livet får et nytt lys over seg og hva det vil si å ha en mening.  Du er nødt til å respektere deg selv, for å gi deg selv sjansen til å utvikle deg positivt. Så jeg synes du bare skal kjøre på og studere det du vil studere, og sørge for at DU har det bra med deg selv. Før eller senere burde også foreldrene dine være glad på dine vegne. At du vil bli det du vil bli og ikke lege eller psykolog burde virkelig egentlig ikke være et problem i det hele tatt. Hadde jeg vært din mor hadde jeg bare vært glad om du var helt ellevill entusiastisk for å jobbe på Rimi resten av livet. 

Anonymkode: 42d42...925