Til dere utføretrygdede :)

[AnonymBruker]

Jeg lurer på så mye om uføretrygdede.
Dette er ikke en tråd der vi skal snakke ned de trygdede, jeg vil bare høre de uføres historie.

Har du vært i jobb noen gang?
Når merket du at helsa gikk nedover, og hvilke plager hadde/har du?
Ble du hørt og trodd av systemet og fikk hjelp fort?
Hvordan var det å havne utenfor arbeidslivet?
Opplever du at folk i din omgangskrets forstår at du er trygdet? Eller føler du at andre opplever deg som snylter?
Hvordan er hverdagen din, hva gjør du? Kjeder du deg ofte?
Er du mye alene?
Har du egen familie, mann/kone og barn? Hvordan er det å ha så stort ansvar og ta vare på familien når du er så syk?

Håper noen tør og vil svare.

Anonymkode: 3da9d...679

[AnonymBruker]

Jeg lurer på så mye om uføretrygdede.
Dette er ikke en tråd der vi skal snakke ned de trygdede, jeg vil bare høre de uføres historie.

Har du vært i jobb noen gang?
Når merket du at helsa gikk nedover, og hvilke plager hadde/har du?
Ble du hørt og trodd av systemet og fikk hjelp fort?
Hvordan var det å havne utenfor arbeidslivet?
Opplever du at folk i din omgangskrets forstår at du er trygdet? Eller føler du at andre opplever deg som snylter?
Hvordan er hverdagen din, hva gjør du? Kjeder du deg ofte?
Er du mye alene?
Har du egen familie, mann/kone og barn? Hvordan er det å ha så stort ansvar og ta vare på familien når du er så syk?

Håper noen tør og vil svare.

Anonymkode: 3da9d...679

Hvorfor lurer du på dette? Endel uføre kan jobbe litt ved siden av. Dette er uansett veldig individuelt fra person til person, noen blir uføre når de er 19 år, andre blir det når de er 64... Det er haugevis av ulike årsaker. 

Anonymkode: 92c23...341

[Gjest gundagrynte]

Jeg lurer på så mye om uføretrygdede.
Dette er ikke en tråd der vi skal snakke ned de trygdede, jeg vil bare høre de uføres historie.

Har du vært i jobb noen gang?
Når merket du at helsa gikk nedover, og hvilke plager hadde/har du?
Ble du hørt og trodd av systemet og fikk hjelp fort?
Hvordan var det å havne utenfor arbeidslivet?
Opplever du at folk i din omgangskrets forstår at du er trygdet? Eller føler du at andre opplever deg som snylter?
Hvordan er hverdagen din, hva gjør du? Kjeder du deg ofte?
Er du mye alene?
Har du egen familie, mann/kone og barn? Hvordan er det å ha så stort ansvar og ta vare på familien når du er så syk?

Håper noen tør og vil svare.

Anonymkode: 3da9d...679

Jobbet til jeg var 38 år, men hadde da vært syk en stund uten å skjønne hva som egentlig skjedde med meg. Psykiske plager etter en aller helvetes oppvekst som endte med borderline-psykose, utmattelse og fibromyalgi bl.annet... og innleggelse på et sykehus hvor jeg fikk fantastisk hjelp og oppfølging. Det å havne utenfor arbeidslivet etter å ha jobbet så mye som det jeg hadde gjort var veldig greit fordi jeg var så utslitt. Mine venner har full forståelse for min situasjon  Har familie men barnet mitt klarer seg selv, han er over 20  Bor i en annen by og er lærling. Men jeg hadde ansvaret for ham mens jeg var syk og det var veldig tøft..Takk høyere makter for familie som stilte opp og aldri fordømte eller noe. Jeg skjønner at jeg har vært veldig heldig som fikk oppfølging og en fantastisk saksbehandler hos NAV..Ja de finnes

[AnonymBruker]

Ja hatt flere jobber før jeg ble syk
Det velger jeg å ikke svare på
Nei det tok 1 år før jeg fikk diagnose og 3 år før jeg fikk noe som helst av hjelp
Det største tapet jeg har vært gjennom, jeg føler meg ubrukelig hele tiden fordi jeg ikke får bidratt til samfunnet med å jobbe og har ikke lenger noe livsgnist eller leveverdig inntekt
Jeg snakker ikke om at jeg er trygdet til noen men opplever at venner og bekjente tror at jeg er friskere enn hva jeg er
Hverdagen min består av smerter og sofaligging og pc og perling, det er forferdelig kjedelig, jeg er ikke frisk nok til å gjøre noen av de aktivitetene jeg vil utenfor hjemmet.
Jeg er alene 24/7 hele uken utenom når hjelpepleierene mine kommer. Familie ser jeg noen ganger i året, venner ser jeg en gang i måneden eller to.
Jeg har ikke stiftet egen familie eller er frisk nok til å ha kjæreste/samboer. I en tidligere fase av sykdommen hadde jeg kjæreste men vi måtte ta abort pga helsen min. Nå har sykdommen utviklet seg og jeg er for syk til å ha kjæreste også.

Konklusjon : jeg vil dø, føler meg uverdig og ikke til noen nytte, sitter alene dag ut og dag inn, føler jeg blir uglesett og oversett, og saksbehandlere på nav skulle hørt hjemme i et psykisk-tortur-fengsel.

Anonymkode: 8cd0a...e0d

[AnonymBruker]

Hvorfor lurer du på dette? Endel uføre kan jobbe litt ved siden av. Dette er uansett veldig individuelt fra person til person, noen blir uføre når de er 19 år, andre blir det når de er 64... Det er haugevis av ulike årsaker. 

Anonymkode: 92c23...341

Og hvorfor lurer du på det du gjør? Jeg har jo skrevet hvorfor, så det er da ganske opplagt hvorfor jeg spør? Jeg er nysgjerrig.

Og grunnen til at jeg spør om alle spørsmålene mine er jo nettopp fordi jeg vet det er individuelt og like mange årsaker til å være uføretrygdet som det finnes uføretrygdede. Smart du.

Anonymkode: 3da9d...679

[AnonymBruker]

Jobbet til jeg var 38 år, men hadde da vært syk en stund uten å skjønne hva som egentlig skjedde med meg. Psykiske plager etter en aller helvetes oppvekst som endte med borderline-psykose, utmattelse og fibromyalgi bl.annet... og innleggelse på et sykehus hvor jeg fikk fantastisk hjelp og oppfølging. Det å havne utenfor arbeidslivet etter å ha jobbet så mye som det jeg hadde gjort var veldig greit fordi jeg var så utslitt. Mine venner har full forståelse for min situasjon  Har familie men barnet mitt klarer seg selv, han er over 20  Bor i en annen by og er lærling. Men jeg hadde ansvaret for ham mens jeg var syk og det var veldig tøft..Takk høyere makter for familie som stilte opp og aldri fordømte eller noe. Jeg skjønner at jeg har vært veldig heldig som fikk oppfølging og en fantastisk saksbehandler hos NAV..Ja de finnes

Så heldig du har vært, selv om det selvfølgelig ikke er deg unt å bli syk og utmattet.

 

Anonymkode: 3da9d...679

[AnonymBruker]

Ja hatt flere jobber før jeg ble syk
Det velger jeg å ikke svare på
Nei det tok 1 år før jeg fikk diagnose og 3 år før jeg fikk noe som helst av hjelp
Det største tapet jeg har vært gjennom, jeg føler meg ubrukelig hele tiden fordi jeg ikke får bidratt til samfunnet med å jobbe og har ikke lenger noe livsgnist eller leveverdig inntekt
Jeg snakker ikke om at jeg er trygdet til noen men opplever at venner og bekjente tror at jeg er friskere enn hva jeg er
Hverdagen min består av smerter og sofaligging og pc og perling, det er forferdelig kjedelig, jeg er ikke frisk nok til å gjøre noen av de aktivitetene jeg vil utenfor hjemmet.
Jeg er alene 24/7 hele uken utenom når hjelpepleierene mine kommer. Familie ser jeg noen ganger i året, venner ser jeg en gang i måneden eller to.
Jeg har ikke stiftet egen familie eller er frisk nok til å ha kjæreste/samboer. I en tidligere fase av sykdommen hadde jeg kjæreste men vi måtte ta abort pga helsen min. Nå har sykdommen utviklet seg og jeg er for syk til å ha kjæreste også.

Konklusjon : jeg vil dø, føler meg uverdig og ikke til noen nytte, sitter alene dag ut og dag inn, føler jeg blir uglesett og oversett, og saksbehandlere på nav skulle hørt hjemme i et psykisk-tortur-fengsel.

Anonymkode: 8cd0a...e0d

Så vondt å lese. Det var slike svar jeg var redd for å få da jeg lagde HI. Du er ikke mindre verdt fordi du er uføretrygdet!

Men jeg forstår at det er vanskelig å føle seg så utenfor og at det kan gjøre en veldig trist.  *klem til deg*

Anonymkode: 3da9d...679

[AnonymBruker]

Jeg lurer på så mye om uføretrygdede.
Dette er ikke en tråd der vi skal snakke ned de trygdede, jeg vil bare høre de uføres historie.

Har du vært i jobb noen gang?
Når merket du at helsa gikk nedover, og hvilke plager hadde/har du?
Ble du hørt og trodd av systemet og fikk hjelp fort?
Hvordan var det å havne utenfor arbeidslivet?
Opplever du at folk i din omgangskrets forstår at du er trygdet? Eller føler du at andre opplever deg som snylter?
Hvordan er hverdagen din, hva gjør du? Kjeder du deg ofte?
Er du mye alene?
Har du egen familie, mann/kone og barn? Hvordan er det å ha så stort ansvar og ta vare på familien når du er så syk?

Håper noen tør og vil svare.

Anonymkode: 3da9d...679

 

Hvorfor lurer du på dette? Endel uføre kan jobbe litt ved siden av. Dette er uansett veldig individuelt fra person til person, noen blir uføre når de er 19 år, andre blir det når de er 64... Det er haugevis av ulike årsaker. 

Anonymkode: 92c23...341

 

Og hvorfor lurer du på det du gjør? Jeg har jo skrevet hvorfor, så det er da ganske opplagt hvorfor jeg spør? Jeg er nysgjerrig.

Og grunnen til at jeg spør om alle spørsmålene mine er jo nettopp fordi jeg vet det er individuelt og like mange årsaker til å være uføretrygdet som det finnes uføretrygdede. Smart du.

Anonymkode: 3da9d...679

Jaså. Du lurer på så mye om uføretrygdede, og derfor spør du. Det er haugevis av årsaker, og hva er så "betydningsfullt" med det? Jeg er selv delvis ufør. Fremmedfolk trenger ikke vite hvorfor det, eller hvordan systemet rundt meg er, hva andre rundt meg sier. Hahaha. Ja...folk er syke på x antall måter, og kan bli uføre av den grunn. Folk har en funksjonshemming som hindrer dem. Folk klarer ikke stressende jobber, og må jobbe i en skjermet bedrift. Folk sitter hjemme fordi de ikke klarer ting

Anonymkode: 92c23...341

[AnonymBruker]

 

 

 

 

Jaså. Du lurer på så mye om uføretrygdede, og derfor spør du. Det er haugevis av årsaker, og hva er så "betydningsfullt" med det? Jeg er selv delvis ufør. Fremmedfolk trenger ikke vite hvorfor det, eller hvordan systemet rundt meg er, hva andre rundt meg sier. Hahaha. Ja...folk er syke på x antall måter, og kan bli uføre av den grunn. Folk har en funksjonshemming som hindrer dem. Folk klarer ikke stressende jobber, og må jobbe i en skjermet bedrift. Folk sitter hjemme fordi de ikke klarer ting

Anonymkode: 92c23...341

Du vet at du ikke MÅ svare i denne tråden, sant?
Hvis du ikke liker at jeg spør, så kan du holde deg unna tråden. Problem løst. Tydeligvis er det folk som har lyst til å fortelle sin historie. Og jeg har lyst til å høre. Det er lov til å være nysgjerrig. Man må ikke ha en "bedre" grunn for å spørre folk på et åpent forum der det er frivillig å svare. 90% av trådene her inne er jo opprettet fordi at folk er nysgjerrige på ting de ikke egentlig har noe med.

Anonymkode: 3da9d...679

[AmandaVI]

Ja, har hatt en del deltidsjobber og strøjobber oppigjennom - barnehage, kafe, lysstøperi, vedkjøring, etc. Jobbet hardt og var alltid presis.

Jeg har slitt med alvorlige psykiske lidelser hele livet og er preget av en oppvekst i barnevernet; voksenvernet er vel et bedre ord, vold og (andres) rusmisbruk. Jeg har en diagnose. Per i dag er jeg medisinfri, men går til samtale en gang i uka og får tilsyn av kommunen i omsorgsbolig. Jeg har et par frivillige innleggelser i året på ca. 14 dager hver. Har aldri selv misbrukt alkohol eller andre rusmidler. 26 år gammel fikk jeg påvist langt fremskreden kreft i livmoren, som måtte fjernes på Radiumhospitalet med blod og kniver og alt som hører til. Det har vært et veldig tungt år.

Det tok tre år før jeg ble hørt av staten - jeg ble myndig et år etter at sosial, arbeids og trygdekontorene ble slått sammen til NAV, det mest spektakulære feilslåtte eksperimentet til den rødgrønne regjeringen. Jeg ble anbefalt å søke om uføretrygd av legen og saksbehandleren min for «å få litt stabilitet i hverdagen», så jeg antar at jeg ble trodd, ja. Før det fikk jeg bare en liten (10.000 pr. md som skulle holde til husleie, mat, regninger; hele røkla) stønad. Jeg søkte i februar 2011 og trygden var på plass innen juni det året.

Jeg har alltid følt meg utenfor på en eller annen måte, men egentlig ikke følt at det er meg det har vært noe galt med bare fordi jeg er litt annerledes. Jeg er ikke farlig eller sær på noen måte til tross for sykdommen min. Samfunnet vårt tar ikke så mye hensyn til «litt annerledes», med det resultatet at stadig flere faller utenfor. Smaker litt ironi av den der.

Det fine med å være uføretrygdet er at det andre mener og tenker ikke har noen betydning hverken for min fremtid eller inntekt. Hvis noen synes at jeg er en snylter sier de det ikke, og det er uansett deres problem. Selv om man mottar støtte fra det offentlige betyr ikke det at man er en offentlig person. Trygdede har like stor rett til privatliv som alle andre. Opplever dessverre ofte at folk synes synd på meg, noe som ikke er stort bedre.

Jeg er mye ute og går tur på dagtid når det ikke er så mye trafikk. Jeg har så mange hobbyer; maling, tegning, skriving, spill, broderi, matlaging og strikking at jeg aldri kjeder meg. Etter jeg fikk trygd har jeg også isolert meg mye mindre enn før. Mandag ettermiddag fra kl. 16-20 er jeg sammen med andre mennesker fra «utsatte» grupper. Vi lager enkel servering, spiller spill, gjør håndarbeid og snakker.  Etterpå, eller tidligere på dagen, handler jeg mat. Tirsdag formiddag er jeg på malekurs fra 11-14 og har husmøte med naboene kl. 17.  Onsdag går jeg lang tur på morgenen og har en samtale klokka 14. Torsdag vasker jeg huset og spiser middag med de andre beboerne. Fredag pleier å være den travleste dagen; biblioteket, mamma, besøk og handlerunde til helgen. Bruker beina til det meste siden jeg bor så sentralt. Sitter ikke mye på ræva, og ligger ikke og drar meg til langt utpå dagen. Jeg får gjort mest, synes jeg, når jeg begynner tidlig. På lørdag og søndag maler jeg og går turer. Av og til sitter jeg også barnevakt i helgene. Og ja, jeg tar betaling for det; 500 kroner kvelden. Frem til foreldrene kommer hjem passer jeg på at alle (kjæledyr ikke medregnet) holdes i live og at ingenting tar fyr.

Jeg har bodd alene i nesten ni år nå og trives med det. Jeg bor i bofellesskap, det vil si, egne leiligheter med kjøkken og bad og felles oppholdsrom og storkjøkken der vi lager de måltidene (ikke obligatoriske) vi spiser sammen. Utearealer og vaskerom er felles. Jeg var veldig heldig som fikk denne leiligheten siden ikke er frisk nok til å bo i blokk eller et hus, og siden alle beboerne her, sju stykker i alt, kommer så godt overens og hjelper hverandre med å holde hjemmet vårt så trygt og koselig. Vi har fått masse skryt av kommunen. Det er alltid rent her, vi har friske blomster inne og ute, det er helt rusfritt. I fjor anla vi vår egen kjøkkenhage. Dere finner ikke noen sprøyter, ampuller eller smeltet bestikk hos oss! Vi er nesten som en familie, på godt og vondt.

Jeg er enslig, og steril siden jeg ikke har noen livmor lenger. Etter at den ble operert bort følte jeg meg helt verdiløs. Siden det bare er å skjære ut et organ og kalle det søppel, liksom. Hvem vil vel ha meg nå? Det var tanker som jeg hadde mange av til å begynne med som gjorde meg veldig fortvilet, og det er en sorg som jeg kjenner på av og til. Da hjelper det å ha venner og familie rundt seg.

Takk for at du interesserer deg!

[Gjest]

Har du vært i jobb noen gang?
Når merket du at helsa gikk nedover, og hvilke plager hadde/har du?
Ble du hørt og trodd av systemet og fikk hjelp fort?
Hvordan var det å havne utenfor arbeidslivet?
Opplever du at folk i din omgangskrets forstår at du er trygdet? Eller føler du at andre opplever deg som snylter?
Hvordan er hverdagen din, hva gjør du? Kjeder du deg ofte?
Er du mye alene?
Har du egen familie, mann/kone og barn? Hvordan er det å ha så stort ansvar og ta vare på familien når du er så syk?

-ja jeg har jobbet

-helsa begynte å skrante i tidlig 20-årene, men pga mine plager så fikk jeg ingen hjelp som gjorde at jeg bare ble verre. Plagene mine var smerter i hele kroppen, utmattelse osv

-nei, jeg ble ikke trodd på i systemet. Fra første gang jeg oppsøkte lege pga symptomer knyttet til den diagnosen jeg i dag har, og til jeg fikk innvilget uføretrygd, så tok det nærmere 15 år

-det var veldig trist å havne utenfor arbeidslivet. En sorg på samme måte som når man mister noen man er glad i. Jeg jobbet med forskjellige ting og jeg elsket alt jeg drev med

-jeg føler at andre så på meg som en snylter de første årene, men nå føler jeg at de aller fleste virkelig tror meg

-hverdagen min er ganske kjedelig og ensformig, men jeg har lært meg å sette pris på de små tingene i livet. Rutiner er viktig for at dagene ikke skal bli for lange. Jeg er mye alene i perioder siden mannen min jobber en hel del. Har noen få gode venner, dyr og sosiale hobbyer, men de daglige smertene gjør meg veldig sliten så det er ikke ofte jeg orker å være sosial

-har en mann, men ingen barn. Vi har valgt å ikke få barn pga min sykdom. Syns det hadde vært forferdelig egoistisk å sette et barn til verden når jeg konstant går rundt med smerter og utmattelse. En ting er om man får barn før man blir syk, da må man bare gjøre det beste ut av det

[AnonymBruker]

Har hatt fast jobb i staten i mange år, men da jeg var litt over førti så fikk jeg trøbbel med kroppen. Det viste seg at jeg har diagnosen RA, altså leddgikt. Etter mange operasjoner, skifting av ledd, frustrasjoner og tårer, så beit jeg tennene sammen og fikk uføretrygdet meg. Etter hvert så har medisinene og behandlingene blitt bedre, slik at jeg kan jobbe litt med restarbeidsevnen min. Jeg er nøye med kostholdet og svømmer jevnlig. Men jeg vet aldri hva som venter rundt neste sving. Må alltid ta hensyn, og kan ikke gjøre det jeg har lyst til. Kan ikke bære tungt og må ha mye hvile m.m.

Jeg har måttet finne min egen balanse, min egen livsstil og kan ikke høre på hva alle andre mener oppi alt dette. På utsiden ser jeg kanskje fin og fjong ut, men da sier jeg for spøk at du kan godt få se røntgenbildene mine.

Anonymkode: f361e...4a0

[King in the North]

Hvorfor lurer du på dette? Endel uføre kan jobbe litt ved siden av. Dette er uansett veldig individuelt fra person til person, noen blir uføre når de er 19 år, andre blir det når de er 64... Det er haugevis av ulike årsaker. 

Anonymkode: 92c23...341

Antar at nettopp dette er grunnen til ts' nysgjerrighet rundt dette.

[Gjest Mythic]

Ja, har hatt en del deltidsjobber og strøjobber oppigjennom - barnehage, kafe, lysstøperi, vedkjøring, etc. Jobbet hardt og var alltid presis.

Jeg har slitt med alvorlige psykiske lidelser hele livet og er preget av en oppvekst i barnevernet; voksenvernet er vel et bedre ord, vold og (andres) rusmisbruk. Jeg har en diagnose. Per i dag er jeg medisinfri, men går til samtale en gang i uka og får tilsyn av kommunen i omsorgsbolig. Jeg har et par frivillige innleggelser i året på ca. 14 dager hver. Har aldri selv misbrukt alkohol eller andre rusmidler. 26 år gammel fikk jeg påvist langt fremskreden kreft i livmoren, som måtte fjernes på Radiumhospitalet med blod og kniver og alt som hører til. Det har vært et veldig tungt år.

Det tok tre år før jeg ble hørt av staten - jeg ble myndig et år etter at sosial, arbeids og trygdekontorene ble slått sammen til NAV, det mest spektakulære feilslåtte eksperimentet til den rødgrønne regjeringen. Jeg ble anbefalt å søke om uføretrygd av legen og saksbehandleren min for «å få litt stabilitet i hverdagen», så jeg antar at jeg ble trodd, ja. Før det fikk jeg bare en liten (10.000 pr. md som skulle holde til husleie, mat, regninger; hele røkla) stønad. Jeg søkte i februar 2011 og trygden var på plass innen juni det året.

Jeg har alltid følt meg utenfor på en eller annen måte, men egentlig ikke følt at det er meg det har vært noe galt med bare fordi jeg er litt annerledes. Jeg er ikke farlig eller sær på noen måte til tross for sykdommen min. Samfunnet vårt tar ikke så mye hensyn til «litt annerledes», med det resultatet at stadig flere faller utenfor. Smaker litt ironi av den der.

Det fine med å være uføretrygdet er at det andre mener og tenker ikke har noen betydning hverken for min fremtid eller inntekt. Hvis noen synes at jeg er en snylter sier de det ikke, og det er uansett deres problem. Selv om man mottar støtte fra det offentlige betyr ikke det at man er en offentlig person. Trygdede har like stor rett til privatliv som alle andre. Opplever dessverre ofte at folk synes synd på meg, noe som ikke er stort bedre.

Jeg er mye ute og går tur på dagtid når det ikke er så mye trafikk. Jeg har så mange hobbyer; maling, tegning, skriving, spill, broderi, matlaging og strikking at jeg aldri kjeder meg. Etter jeg fikk trygd har jeg også isolert meg mye mindre enn før. Mandag ettermiddag fra kl. 16-20 er jeg sammen med andre mennesker fra «utsatte» grupper. Vi lager enkel servering, spiller spill, gjør håndarbeid og snakker.  Etterpå, eller tidligere på dagen, handler jeg mat. Tirsdag formiddag er jeg på malekurs fra 11-14 og har husmøte med naboene kl. 17.  Onsdag går jeg lang tur på morgenen og har en samtale klokka 14. Torsdag vasker jeg huset og spiser middag med de andre beboerne. Fredag pleier å være den travleste dagen; biblioteket, mamma, besøk og handlerunde til helgen. Bruker beina til det meste siden jeg bor så sentralt. Sitter ikke mye på ræva, og ligger ikke og drar meg til langt utpå dagen. Jeg får gjort mest, synes jeg, når jeg begynner tidlig. På lørdag og søndag maler jeg og går turer. Av og til sitter jeg også barnevakt i helgene. Og ja, jeg tar betaling for det; 500 kroner kvelden. Frem til foreldrene kommer hjem passer jeg på at alle (kjæledyr ikke medregnet) holdes i live og at ingenting tar fyr.

Jeg har bodd alene i nesten ni år nå og trives med det. Jeg bor i bofellesskap, det vil si, egne leiligheter med kjøkken og bad og felles oppholdsrom og storkjøkken der vi lager de måltidene (ikke obligatoriske) vi spiser sammen. Utearealer og vaskerom er felles. Jeg var veldig heldig som fikk denne leiligheten siden ikke er frisk nok til å bo i blokk eller et hus, og siden alle beboerne her, sju stykker i alt, kommer så godt overens og hjelper hverandre med å holde hjemmet vårt så trygt og koselig. Vi har fått masse skryt av kommunen. Det er alltid rent her, vi har friske blomster inne og ute, det er helt rusfritt. I fjor anla vi vår egen kjøkkenhage. Dere finner ikke noen sprøyter, ampuller eller smeltet bestikk hos oss! Vi er nesten som en familie, på godt og vondt.

Jeg er enslig, og steril siden jeg ikke har noen livmor lenger. Etter at den ble operert bort følte jeg meg helt verdiløs. Siden det bare er å skjære ut et organ og kalle det søppel, liksom. Hvem vil vel ha meg nå? Det var tanker som jeg hadde mange av til å begynne med som gjorde meg veldig fortvilet, og det er en sorg som jeg kjenner på av og til. Da hjelper det å ha venner og familie rundt seg.

Takk for at du interesserer deg!

 

Du er en av brukerne her inne som jeg synes er veldig klok, reflektert, ærlig og tøff. Trist å lese at du har hatt, og fortsatt har et vanskelig liv.