Går denne "lysten" til å få barn over?

[Lala]

Vet ikke helt hvor jeg skal poste dette innlegget, men prøver her.

Bare lurer..

Jeg blir helt gal av å ha så baby-dilla! Jeg MÅ lese alt jeg kommer over om graviditet og barn!

Jeg er besatt eller noe sånt. Jeg har hatt det slik i to år nå og det er ganske frustrerende. Før denne lengselen brått kom, hadde jeg absolutt ingen tanker om barn. Joda tenkte jo at de var søte og sånn, men ikke noe mer.

Jeg har innfunnet meg med at jeg BØR vente noen år (ulike årsaker).

Derfor lurer jeg bare på om jeg noen gang klarer å slutte å tenke på det inntil det blir aktuelt for meg å begynne prøvingen. Er det i det hele tatt noen som kjenner seg igjen og/eller kan gi meg råd?

Forstår at noen sikkert synes at dette innlegget er skikkelig teit, men dette er faktisk et reellt problem for meg.

[Furstina]

Hmmm.. jag har inte haft liknande längtan men jag kan kanske ge råd ändå.

Fundera över Varför du har sån baby-dilla. Är det många kring dig som skaffar barn? Vad sker för övrigt i ditt liv? Intresen? Hobby, träning? Käresta? bostad?

Ibland kan en längtan efter barn eller bröllop vara där för att fylla ut tiden, för att ta nästa steg i livet. Så länge som man studerar brukar livet vara fullt med aktiviteter på dagar och kvällar. När vardagen med jobb smyger på är det lätt att det kan bli lite trist och då börjar man lätt drömma? Kan det vara så?

Kanske fundera över vad du vill göra INNAN du får barn? Vill du resa, ta kvällskurser, trimma? Inreda hem? Ja, göra något annat som gör att du inte hinner tänka så mycket på barn?

[Polly Ester]

Har ingen erfaring på området - siden jeg fikk barn da jeg ble baby-sjuk...både for 8 år siden og nå...

Men, jeg tror ikke det hadde blitt borte hos meg ihvertfall. Jeg fikk babydilla og jeg ville så gjerne ha barn og jeg fikk det. Hadde jeg ikke blitt gravid, tror jeg den babydilla'n hadde holdt seg der...

Så jeg har ingen gode råd heller

[Gjest Tex]

Har du nådd den alderen så har du nådd den alderen......

Trøst deg med at det ikke går over

[Elle Melle]

For meg har det gått i bølger siden jeg var ca 17-18 og kjente det første gang.

Av og til veldig dilla, men så kommer det perioder hvor det ikke er så viktig.

Nå er jeg 28, og da kom den skumle følelsen av at tiden går. Det er en annen slags dilla, som ikke er like sprudlende og positiv.

Jeg har ikke noe annet råd enn å bare kose seg med følelsen egentlig.

Det blir som en litt ulykkelig forelskelse, deilig og fælt på samme tid, men kanskje noe du likevel setter pris på i etterkant?

[Gjest Anonymous]

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver, jeg har det akkurat på samme måte. I februar i år begynte jeg plutselig å ønske meg baby, og jeg har tenkt på det konstant siden da...

Før det har jeg jo alltid hatt i bakhodet at en dag får vel jeg også barn -men det er jo sååå lenge til og har aldri tenkt på det som en faktisk realitet og drømt om det.

Jeg er redd jeg skal gå helt i spinn av det. Jeg drømmer, planlegger, tenker på navn, tenker på utstyr vi trenger, lurer på om vi kan få barn, bekymrer meg for komplikasjoner og hvordan en fødsel foregår, tenker på hvilken årstid det hadde vært best å føde, leser alt jeg finner om det på nett... kort sagt; jeg føler meg nesten dum...

Jeg er 26 år og min samboer er 31 år, vi elsker hverandre, har hus og bil og solide jobber og god inntekt... jeg tror rett og slett forutsetningene er tilstede, og at drømmene mine dermed er blitt mer virkelige -nettopp fordi de kan bli virkelige!

Alle hans kamerater og våre felles venner har barn, vi har nevøer og nieser, og en av mine gode venninner fikk barn i sommer.

Etter å ha tenkt for meg selv i et halvt år eller så, luftet jeg endelig tanken for min samboer for noen uker siden. Han er veldig positiv og klar for baby, men gidder ikke å snakke om det og planlegge framover slik jeg gjør (eller i det minste tenker). Han mener vi skal gifte oss først (men for søren.. fri snart da! ). Jeg skal begynne på ny runde med p-plaster om et par dager, men har sagt jeg egentlig ikke har så lyst til det. Det skjønner han ikke helt. "Noen uker til spiller vel ingen rolle...?" sier han da...

Jeg tror ikke jeg har fått han til å forstå at jeg virkelig ønsker dette, og at jeg faktisk ønsker det NÅ. Samtidig som jeg også egentlig vil vente litt.. kanskje dersom det blir bryllup til våren (hvor lang tid trenger man egentlig til planlegging? ), så hadde det jo passet perfekt å bli gravid etter det. Men så har man jo ingen garanti for hvor lang tid det vil ta, eller om det i det hele tatt er mulig -og med den tanken i hodet vil jeg gjerne begynne NÅ.

Jeg blir gal...

[Gjest Anonymous]

Jeg postet innlegget over, sorry at jeg bare buste ut med mine følelser... har desverre ingen råd til deg, men kunne trengt noen råd selv!

[Lala]

Takk for flotte svar!

Godt å høre at jeg er "normal".

Har nesten begynt å tvile på min egen mentale tilstand. Det går jo ikke over!!!!

Og hos meg er det lite svingninger, lengselen er der konstant.

Tro meg, jeg har analysert denne lengselen opp og ned:

Er det fordi jeg ønsker å ha noen som elsker meg ubegrenset? Som er avhengig av meg?

Er det fordi at jeg føler at det vil bringe min kjære og meg nærmere hverandre?

Har jeg rett og slett bare for få hobbyer???

Osv..

Men jeg klarer faktisk ikke si konkret hvorfor jeg har så ubeskrivelig lyst på et barn. Det må være noe instinktivt inne i meg som sier at "Lala, nå må du formere deg. Nå er tiden inne." Hjernen min derimot stritter imot. Det passer dårlig, jeg må vente noen år.

Huff.. Skulle bare ønske at jeg klarte å befri meg fra lengselen så lenge!

Jeg går på skole og jobber masse. Har en liten plan om at når jeg er ferdig med skolen, må jeg få meg jobb, så vi gifte oss, så skal vi bygge hus (har en spesiell tomt i tankene) og sååå når alt sånt er i orden DA skal disse babytankene komme. Ikke nå!!!

[Elle Melle]

Har en liten plan om at når jeg er ferdig med skolen, må jeg få meg jobb, så vi gifte oss, så skal vi bygge hus (har en spesiell tomt i tankene) og sååå når alt sånt er i orden DA skal disse babytankene komme. Ikke nå!!!

Jeg tror ikke kroppen din hører på deg...

Jeg tror ikke det egentlig kommer av at du forsøker å dekke noe behov for nærhet eller noe, men rett og slett av at det er et grunnleggende og sterkt instinkt hos oss mennesker.

For hva ville vel egentlig skjedd hvis vi IKKE hadde disse følelsene? Da hadde vi kanskje ikke giddet å få barn noen av oss.

Du kjemper mot naturen, og kan vel egentlig stolt si at du er fullstendig normal og velfungerende!

[hilli]

Jeg syns du er heldig. Jeg har ikke lyst på barn, men jeg vil jo ha familie en dag. For meg er dette et problem. Når jeg tenker på barn, er det som faller meg inn fødselssmerter, søvnløse netter og vrange snørrunger. Jeg liker rett og slett ikke barn, de er irriterende og bråkete. Jeg håper at synet mitt vil endre seg snart, hvis ikke kan det jo bli vanskelig å stifte familie

[Gjest Anonymous]

så godt å lese innlegget ditt. Jeg kjenner meg så godt igjen. Er 23, er gift, og har egen leilighet. alt tilrette for å få en baby. Grunnen til at jeg vil vente er at jeg har et år igjen på skolen, pluss at mannen min ikke er klar for barn enda, sier han. Leser masse om barn, elsker å gå i babyklærsbutikker å drømme... sukk... når jeg skriver dette får jeg bare enda mer lyst....

[Gjest Hilde K S]

Da vi bestemte oss for å få tredjemann, ahdde jeg det slik. Hver gang jeg så en baby, kunne jeg føle hvordan det var å holde den. Kunne føle tyngden av nurket i armen.

Heldigvis ble det en tredje på oss da.

Av og til har jeg også lyst på fjerdemann. Det har mannen min også. Heldigvis er ikke lysten på samme nivå som da jeg fikk lyst på tredje, hehe.

Det er nok ingen råd jeg kan gi for å hjelpe deg til å stagge følelsene dine. Nettopp på grunn av at det er følelsler, de kan man ikke stanse sånn helt uten videre.

[kkristin]

jeg har det også litt sånn igjen nå. Når jeg lete innlegget ditt fikk jeg skikkelig suuug i magen. Har ei jente på 15 mnd og har fram til nylig avist blank å få barn igjen på lenge. Kanskje til og med aldri. Jeg hadde haugevis med argumenter. For et par uker siden mistenkte jeg at jeg var gravid, noe jeg ikke var. Etter det husker jeg ingen av argumentene mot det å få en til. Jeg tenker på det å være gravid, hvor koselig det hadde vært med et søsken til frøya og på barnenavn hver dag, ofte med sommerfugler i magen. Det er helt rart.....