Har ikke lyst til å leve sånn!

[AnonymBruker]

jeg er 29. Jeg er stemamma til en 12 og 15 åring. Mamma til en 4 åring. Samboer med en åtte år eldre mann på fjerde året. 

Jeg får aldri roen i meg når barna hans er hos oss, annenhver uke. De har vert her siden etter skolen i dag, og jeg er kjempesliten, lei, oppgitt.. Rett og slett tom!!  De andre ukene er jeg som en sol, der vi koser oss som en liten lykkelig familie. 

Barna er fine de. De er barn, de roter, krangler, bråker... Men de er barn.. Det er bare det at jeg kjenner nå, etter den værste trassperioden til minstemann at jeg ikke har energi til å takle tenåringer i tillegg.. Det er heller ikke naturlig. Jeg mener at dette er noe som man må bygge opp etter hvert sol barna blir større..

men nok blablabla..  

Jeg vil reise. Jeg regner med at barna ser at jeg er lei.. Men hvordan sier man dette til to tenåringer og en mann jeg elsker?? Jeg har aldri sagt eller gjort noe som tyder på at jeg dra.. Vi krangler sjeldent, men jeg blir ofte veldig stille og trekker meg tilbake. Jeg vil ikke ha det sånn! Jeg vil trives, HVER uke i mitt eget hjem. 

I tillegg til at det er sårt for alle med ett samlivsbrudd, så har ikke  samboer mulighet til å holde huset alene med økonomien han står i. Dette betyr at vi må selge, eller at jeg fortsatt bor her.. Så oppi alt, så må jeg "kaste" han ut, på en måte. Ikke bare pakke å dra.. 

 

Anonymkode: e76e9...4ad

[AnonymBruker]

Men hvorfor er det barna hans som skal få "svi" for at du er sliten? Hva med det barnet som du er mamma for? Det er hos dere hele tiden. Og i tillegg visste du at han hadde barn, så du visste tross alt hva du gikk til.

Anonymkode: 29ee2...48f

[AnonymBruker]

Du lever bare en gang, og du vinner ingenting på å ikke ta hensyn til deg selv og dine ønsker. Å mistrives sterkt i sitt eget hjem mesteparten av tiden høres helt jævlig ut for meg, og det vil jo og barnet ditt merke på deg. Så hvis du vil gå så går du.

Anonymkode: 8b95c...90d

[AnonymBruker]

Det første spørsmålet må selvsagt bli: har du snakket med mannen din om dette? Da mener jeg problemet du har med barna? 

Jeg tenker at dette er noe som kan løses. Du elsker fremdeles mannen din, og både barna og mannen er det mulig å ta en prat med. Ikke vær konfliktsky i denne situasjonen. Ta kontakt med familievernkontoret for å få hjelp til hvordan dere skal håndtere situasjonen. 

Nøyaktig hva er det som gjør dette uhåndterlig? At barna er i tenårene og kommer med mye rart av oppførsel må man nesten bare innse at sånn er det for en periode. Men hvordan du og mannen din takler dette, der er det flere løsninger. Lag gjerne felles spilleregler som gjelder alle i huset når det kommer til respekt for hverandre, hvordan man snakker sammen og andre ting. Samarbeid gjerne med moren til tenåringene her. Man forventer at en tenåring er hormonell, men samtidig skal de lære å oppføre seg. Du som stemor skal jo være den voksne her, så oppsøk hjelp for å håndtere dette om du føler du trenger det. Jeg ville forventet litt ekstra av far her, og også gitt klar beskjed om det. Dette løser seg gjennom kommunikasjon og samarbeid. 

Anonymkode: ca114...7eb

[AnonymBruker]

Resultatet blir jo at du utsetter ditt eget barn for det samme (å bo halve tiden i et hjem der man er halveis uønsket og mislikt, med en konfliktsky far (og mor)). 

Kan dere være særboere for en periode? 

Du må komme deg på familievernkontoret asap, det kan finnes løsninger her. Vil du virkelig være lykkelig hundre prosent av tiden når barnet ditt er hos faren halve tiden (der det er dårlig stemning og dårlig plass), og du er alenemor resten av tiden? 

Anonymkode: 4360f...8f1

[AnonymBruker]

Du vurderer å dra, har hatt det slik i fire år men aldri sakt noe til ham om det. Fy søren så ufattelig dårlig gjort av deg. Fordi du ikke har turt å gjøre noe slik at dere kunne jobbet med de siste FIRE årene skal barnet ditt måtte flytte fra sin pappa, miste barndomshjemmet og de to andre barna måtte flytte en gang til. Dere kunne jo brukt de fire siste årene på å faktisk jobba med dette så dere slapp å være der dere er i dag. Makan til egoisme sier nå jeg. 

Jeg hadde aldri tilgitt min mann om han hadde hatt det dårligbover lang tid uten å gitt meg en sjangs til å jobbe med situasjonen. 

Anonymkode: ad855...60b

[Gjest Gjest_Allis Hagtorn]

Du fikk barn med en som hadde barn fra før, og da er det rimelig innlysende at det ville innebære en annen situasjon enn en liten familie. 

Skal du dra fra ditt eget barn og når hun/han er i samme alder og ikke lengre er den lille søte babyen din?

Her får du nesten ta et voksent ansvar. 

Om alle foreldre som var slitne skulle reist bort hadde samtlige fly til varmere strøk vært smekkfulle på døgnbasis.

[AnonymBruker]

Jeg er mor til en tre åring! Vi har vårt å streve med og romantikken i forholdet er vel så å si borte. Vi er tidvis gode venner og snakker sammen men ellers så går man bare rundt her hjemme og dulter borti hverandre. Mannen kommer hjem kl 19 og går glipp av middag, og er ofte så sliten at han knapt ønsker å legge barnet, og da blir det diskusjon om hvem som skal legge. Vi er slitne. Jeg drømmer om et liv hvor jeg reiser, lærer, har en jobb jeg elsker og er i et forhold hvor jeg har noen som viser at de elsker meg med blikk, berøring, ord...Det har jeg ikke, men min rolle nå er å være der for mitt barn. 

Men vi har bare ET barn. Dere har 3! Jeg kan godt forstå at du er sliten. først og fremst, prøv å gjøre noen forandringer hjemme. Vi fikset diett og ting ble mye bedre. prøv å tren og spis sunt, plutselig har man ekstra overskudd og orker mer.

Hva gjør mannen? Overlater han tenåringene mye til deg fordi han er sliten? Om det er sånn, ta med barnet ditt ut, og så kan tenåringene få kvalitetstid med pappa.

Anonymkode: 048c4...955

[AnonymBruker]

Men hvorfor er det barna hans som skal få "svi" for at du er sliten? Hva med det barnet som du er mamma for? Det er hos dere hele tiden. Og i tillegg visste du at han hadde barn, så du visste tross alt hva du gikk til.

Anonymkode: 29ee2...48f

Ja.. det er jo derfor jeg vil ut av dette livet.. for å skåne de.. JA, barnet vårt får delt hjem, men den må jeg bare ta. Tror han tjener mer på en lykkelig mamma.

Det første spørsmålet må selvsagt bli: har du snakket med mannen din om dette? Da mener jeg problemet du har med barna? 

Jeg tenker at dette er noe som kan løses. Du elsker fremdeles mannen din, og både barna og mannen er det mulig å ta en prat med. Ikke vær konfliktsky i denne situasjonen. Ta kontakt med familievernkontoret for å få hjelp til hvordan dere skal håndtere situasjonen. 

Nøyaktig hva er det som gjør dette uhåndterlig? At barna er i tenårene og kommer med mye rart av oppførsel må man nesten bare innse at sånn er det for en periode. Men hvordan du og mannen din takler dette, der er det flere løsninger. Lag gjerne felles spilleregler som gjelder alle i huset når det kommer til respekt for hverandre, hvordan man snakker sammen og andre ting. Samarbeid gjerne med moren til tenåringene her. Man forventer at en tenåring er hormonell, men samtidig skal de lære å oppføre seg. Du som stemor skal jo være den voksne her, så oppsøk hjelp for å håndtere dette om du føler du trenger det. Jeg ville forventet litt ekstra av far her, og også gitt klar beskjed om det. Dette løser seg gjennom kommunikasjon og samarbeid. 

Anonymkode: ca114...7eb

Nei, jeg har ikke det. Jeg har hatt dette inni meg i alle år for å unngå å såre han. Problemet er jo at jeg ikke blir glad i barna hans, jeg blir bare sliten og lei av de.

Du vurderer å dra, har hatt det slik i fire år men aldri sakt noe til ham om det. Fy søren så ufattelig dårlig gjort av deg. Fordi du ikke har turt å gjøre noe slik at dere kunne jobbet med de siste FIRE årene skal barnet ditt måtte flytte fra sin pappa, miste barndomshjemmet og de to andre barna måtte flytte en gang til. Dere kunne jo brukt de fire siste årene på å faktisk jobba med dette så dere slapp å være der dere er i dag. Makan til egoisme sier nå jeg. 

Jeg hadde aldri tilgitt min mann om han hadde hatt det dårligbover lang tid uten å gitt meg en sjangs til å jobbe med situasjonen. 

Anonymkode: ad855...60b

Hvordan skal man jobbe med følelsene jeg har? Jeg blir ikke glad i barna og blir ikke tilfreds med å ha de her.

Du fikk barn med en som hadde barn fra før, og da er det rimelig innlysende at det ville innebære en annen situasjon enn en liten familie. 

Skal du dra fra ditt eget barn og når hun/han er i samme alder og ikke lengre er den lille søte babyen din?

Her får du nesten ta et voksent ansvar. 

Om alle foreldre som var slitne skulle reist bort hadde samtlige fly til varmere strøk vært smekkfulle på døgnbasis.

Ja, det gjorde jeg. Men visse ikke helt hva jeg gikk til. Det ER forskjell på egne barn og andres barn. Og når man ikke fr "følelser" for barna så er det jo ett problem.

 

Anonymkode: e76e9...4ad

[Gjest Gjest_Allis Hagtorn]

Ja.. det er jo derfor jeg vil ut av dette livet.. for å skåne de.. JA, barnet vårt får delt hjem, men den må jeg bare ta. Tror han tjener mer på en lykkelig mamma.

Nei, jeg har ikke det. Jeg har hatt dette inni meg i alle år for å unngå å såre han. Problemet er jo at jeg ikke blir glad i barna hans, jeg blir bare sliten og lei av de.

Hvordan skal man jobbe med følelsene jeg har? Jeg blir ikke glad i barna og blir ikke tilfreds med å ha de her.

Ja, det gjorde jeg. Men visse ikke helt hva jeg gikk til. Det ER forskjell på egne barn og andres barn. Og når man ikke fr "følelser" for barna så er det jo ett problem.

 

Anonymkode: e76e9...4ad

Du får gjøre som du vil, men du har nå uansett opptrådt direkte uansvarlig, også ovenfor ditt eget barn.

Angående forskjell i følelser og superlykke så kan det nok være du går på en hard smell når din egen unge går fra kos og fantorangen til ungdomstid og "foreldre er sååå dust pell deg ut av rommet mitt, gi meg penger og hør på hormonell suring" fasen

Du må skjerpe deg, rett og slett.

[AnonymBruker]

Bo på hytta eller i en pendlerleilighet når stebarna er på besøk? Det innebærer at ditt barn ikke får bli kjent med sine egne søsken, så det er kanskje lurt å la far ha alle barna alene mens du er på hytta. 

Anonymkode: 79a80...8aa

[AnonymBruker]

Er de tenåringer nå så bor de vel ikke hjemme så veldig mange årene. Er det verdt å gjøre barnet ditt til skilsmissebarn og miste mannen du skriver at du elsker for disse få årene? I min verden bor ikke unger hjemme etter videregående, kanskje flytter de før også.

Jeg hadde tatt en skikkelig prat med mannen og funnet en annen løsning enn å flytte.

Anonymkode: c8326...6a3

[BlendaSensitive]

15-åringen flytter hjemmefra om ikke så lenge. Og tenåringsfasen går over, og selv om ditt barn er noen du kjenner fra den er liten, så vet du ikke om den blir en 100 ganger verre tenåring.

 

Men. Du er skikkelig feiging som ikke prater med mannen din! Og, tar mannen din ansvar for saker hjemme, eller får du dra lasset?

Virker som at dere kanskje flyttet kjapt sammen, dere har vært sammen (bodd) i 4 år og barnet deres er 4 år?

 

 

Prio ett uansett: prat med mannen din! Skriv ned på forhånd hva som gjør deg sliten, uten å anklage noen.

[AnonymBruker]

Herregud...det er som hos oss!! Jeg skrev nettopp et innlegg selv (se over. bonusfamilie)..er like frustrert, gravid og utrolig lei

Anonymkode: dd0b4...f71

[Gjest Marillia]

Jeg har både barn og stebarn, og de er omtrent på samme alder; tenåringer.... Å ha tenåringer i hus er en kamp i seg selv, jeg har vært like sliten av mine egne barn som mine stebarn, det er noen tøffe år der dører slamres, hyggelige diskusjoner avsluttes med: dere skjønner jo ingenting, taxikjøring, rot overalt og mye ståk. Trøst deg med at dette går over, og at alt er en fase. Vet dette er en fattig trøst, men sånn er det bare.... Ta tak i ting nå, og bruk uken uten stebarna på å roe ned og hent energi. Jeg bruker vår aleneuke på å ordne mest mulig i huset slik at jeg ikke føler jeg drukner i rot den uken vi har alle i hus. Det er ikke lett å være hverken stemor eller mor til tenåringer, men dette er familien din, og dere må sammen finne ut hvordan dere skal leve sammen. Still krav til stebarna dine på samme måte du tror du kommer til å stille krav til minstemann, og snakk med mannen din om hvordan dere kan SAMMEN gjøre uken med alle til en bedre uke...

[AnonymBruker]

Herregud...det er som hos oss!! Jeg skrev nettopp et innlegg selv (se over. bonusfamilie)..er like frustrert, gravid og utrolig lei

Anonymkode: dd0b4...f71

Det er forferdelig!! Jeg var lei ved graviditeten jeg også.. Og det har ikke gått over enda..

Anonymkode: e76e9...4ad

[AnonymBruker]

Jeg har både barn og stebarn, og de er omtrent på samme alder; tenåringer.... Å ha tenåringer i hus er en kamp i seg selv, jeg har vært like sliten av mine egne barn som mine stebarn, det er noen tøffe år der dører slamres, hyggelige diskusjoner avsluttes med: dere skjønner jo ingenting, taxikjøring, rot overalt og mye ståk. Trøst deg med at dette går over, og at alt er en fase. Vet dette er en fattig trøst, men sånn er det bare.... Ta tak i ting nå, og bruk uken uten stebarna på å roe ned og hent energi. Jeg bruker vår aleneuke på å ordne mest mulig i huset slik at jeg ikke føler jeg drukner i rot den uken vi har alle i hus. Det er ikke lett å være hverken stemor eller mor til tenåringer, men dette er familien din, og dere må sammen finne ut hvordan dere skal leve sammen. Still krav til stebarna dine på samme måte du tror du kommer til å stille krav til minstemann, og snakk med mannen din om hvordan dere kan SAMMEN gjøre uken med alle til en bedre uke...

Dette er ikke kun fordi de er tenåringer. De var ikke det da jeg flyttet inn og jeg har alltid følt det sånn.

Jeg får bare ikke 'følelser" for barna hans..

Anonymkode: e76e9...4ad

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager stiftet du en familie/gikk inn i denne familien da, når du "ikke hadde lyst"? Hva har du lyst til om ti år? Fred, ro og harmoni har jeg også lyst på, men akkurat nå er det ikke slik, med to barn (egne), hus og hjem. Jeg har allikevel ikke lyst til å skifte ut familien min, og bo alene uten dem. Du vet at du ikke kan få mannen og fellesbarnet uten resten av familien, dere er EN familie?

Anonymkode: 4360f...8f1

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager stiftet du en familie/gikk inn i denne familien da, når du "ikke hadde lyst"? Hva har du lyst til om ti år? Fred, ro og harmoni har jeg også lyst på, men akkurat nå er det ikke slik, med to barn (egne), hus og hjem. Jeg har allikevel ikke lyst til å skifte ut familien min, og bo alene uten dem. Du vet at du ikke kan få mannen og fellesbarnet uten resten av familien, dere er EN familie?

Anonymkode: 4360f...8f1

Jeg har alltid hatt lyst på ETT barn. Men når man plutselig sitter der, gravid, med en mann med to fra før så må man jo bare prøve å gjøre det beste ut av det. Men det funket ikke for meg.. Jeg liker ro, jeg liker å ha det ryddig, jeg liker å kunne slappe av i mitt eget hjem... Nå føler jeg at vi har besøk annenhver uke.. Føler ikke at jeg kan gå rundt i pysjen en gang, fordi barna kommer inn med all slags besøk.  I tillegg så får jeg altså ikke denne følelsen av at de er min familie.. De er bare her på besøk føler jeg.. Og det er slitsomt.. For meg og for dem..

Som jeg har sitert over her, så elsker jeg de ukene vi bare er tre. Da er vi en harmonisk familie som koser oss, spiser gode frokoster sammen osv.. De andre ukene er bare ett stress uten like. Rop og skrål, kjøring hit og dit, stress om morgenen..  Jeg trives ikke med det, og har aldri ønsket meg det. Så når "aleneuken" er slutt, så begynner jeg å grue meg, hver søndagskveld, på at vi blir en kaosfamilie igjen..

Anonymkode: e76e9...4ad

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt lyst på ETT barn. Men når man plutselig sitter der, gravid, med en mann med to fra før så må man jo bare prøve å gjøre det beste ut av det. Men det funket ikke for meg.. Jeg liker ro, jeg liker å ha det ryddig, jeg liker å kunne slappe av i mitt eget hjem... Nå føler jeg at vi har besøk annenhver uke.. Føler ikke at jeg kan gå rundt i pysjen en gang, fordi barna kommer inn med all slags besøk.  I tillegg så får jeg altså ikke denne følelsen av at de er min familie.. De er bare her på besøk føler jeg.. Og det er slitsomt.. For meg og for dem..

Som jeg har sitert over her, så elsker jeg de ukene vi bare er tre. Da er vi en harmonisk familie som koser oss, spiser gode frokoster sammen osv.. De andre ukene er bare ett stress uten like. Rop og skrål, kjøring hit og dit, stress om morgenen..  Jeg trives ikke med det, og har aldri ønsket meg det. Så når "aleneuken" er slutt, så begynner jeg å grue meg, hver søndagskveld, på at vi blir en kaosfamilie igjen..

Anonymkode: e76e9...4ad

Det er jo forståelig at overgangen til å plutselig ha to store barn i hus er stor. 

Men nettopp det du kunne ha snakka med din mann om, som du ikke har gjort, er jo hvordan disse ukene kan bli levelige også for deg. Du skal kunne gå i pyamas i ditt eget hus (noe jeg ville gjort om barna mine hadde besøk også) og barna og far får bidra mer med rydding. Hva med å ha hjemmehjelp de ukene barna er der feks? Kjøp robotstøvesuger og ha en felles rydde tid hver dag. 

Dere burde også snakke om aktiverer som faktisk bringer dere sammen som familie, men også at du får tid for deg selv selv i hans uker. Jeg og mannen min legger alltid opp til at en av oss alltid får huset litt for seg selv i helgen med en time eller to stille og ro, da sitter vi med en kaffekopp, ei god bok eller går for oss selv å shoppet litt etc. Hvorfor kan dere ikke ha rolige morgener og spise frokost sammen når barna hans er på besøk? Om pappaen visste at du plagtes med dette kunne dere jo jobba med å finne en lag rekke løsninger som  hadde gjort dette mye mer håndterbart for deg. 

Rop og skrål og stress uten like er ikke ok. Da må dere planlegge bedre bedre, sammen med barna om hvordan dere faktisk kan få det roligere sammen. 

Du sier du bare skal ha ett barn, men jeg ser jo at det likevel vil bli en utfordring for deg når barnet ditt blir eldre og skal gjøres hit og dit, trening og lekse kav for å få timeplanen til å gå opp. Skal du bare dra da og? Vi har en fritidsaktivitet til vår på fem, og det er hektisk syntes jeg, haha. Jeg ser jo hva jeg har å venne meg til i årene som kommer. 

Anonymkode: ad855...60b