Utroskap grunn til berettiget harme?

[Gud]

inngått kontrakt. 

Facebook??

Et godt poeng.

[Ulveedderkopp]

Det blir nok fort vanskelig å få inn et lovverk som dekker utroskap så lenge det ikke er snakk om ekteskap eller noen inngått kontrakt. Ellers er jeg litt enig i at det er rart folk reagerer med så mye sinne mot gutten i dette tilfellet. Vold virker å ha en ekstrem særstilling her til lands som så å si trumfer alt annet. Selv om jeg tror de aller fleste heller ville valgt å bli utsatt for overgrepet han begikk, enn sviket hennes. 

Du ville altså heller valgt å risikere livet til ditt ufødte barn? De fleste ville ikke gjort det.

[AnonymBruker]

Det er ikke spørsmålet.

Spørsmålet er om utroskap vekker "berettiget harme". Hvis ikke ønsker jeg et par eksempler på hva du mener kvalifiserer til berettighet harme. 

Anonymkode: 46868...676

Du spurte ikke meg, men jeg svarer likevel. En ting er om han hadde rett til å bli forbanna, såret, lei seg, sint. JA. Selvsagt. Det tror jeg alle er enige om. En annen ting er å ty til vold, mot en som attpåtil er gravid. Jeg mener ikke det at dama var utro kvalifiserer til berettiget harme i juridisk forstand, selv om jeg forstår at han ble sint. Er en forskjell der.

For å svare på spørsmålet ditt, vil f.eks. mobbeofre og folk som har blitt seksuelt misbrukte kunne handle i berettiget harme. Her mener jeg ikke nødverge (selv om det også kan skje), men de vil kunne reagere mot en mobber/overgriper selv i situasjoner der de ikke der og da er i direkte fare. 

Anonymkode: 7782c...bd5

[herzeleid]

Du ville altså heller valgt å risikere livet til ditt ufødte barn? De fleste ville ikke gjort det.

Nå har nok ikke jeg evnen til å bli gravid, så det er ikke en særlig aktuell problemstilling, ei heller det jeg nevnte. Ellers var det vell snakk om spytting, dytting, slag med flat hånd og kasting av en fjernkontroll. Det er vell lite som tyder på at det var noen reel fare for barnet?

 

Men du svarer ikke på spørsmålet, ville du valgt å bli sviktet så grundig, eller litt juling, uavhengig av barnet?

[herzeleid]

Du spurte ikke meg, men jeg svarer likevel. En ting er om han hadde rett til å bli forbanna, såret, lei seg, sint. JA. Selvsagt. Det tror jeg alle er enige om. En annen ting er å ty til vold, mot en som attpåtil er gravid. Jeg mener ikke det at dama var utro kvalifiserer til berettiget harme i juridisk forstand, selv om jeg forstår at han ble sint. Er en forskjell der.

For å svare på spørsmålet ditt, vil f.eks. mobbeofre og folk som har blitt seksuelt misbrukte kunne handle i berettiget harme. Her mener jeg ikke nødverge (selv om det også kan skje), men de vil kunne reagere mot en mobber/overgriper selv i situasjoner der de ikke der og da er i direkte fare. 

Anonymkode: 7782c...bd5

Jeg har litt problemer med å forstå at et mobbeoffer i større grad skulle kunne kvalifisere til uberettiget harme enn en ung gutt som opplever en så ekstrem påkjenning som dette. Han har tross alt fått livet snudd på hodet på et øyeblikk, blitt sviktet og såret ekstremt grovt og må leve i uvisshet om han skal bli far eller ikke. Om ikke en så ekstrem påkjenning skal være en formildende omstendighet blir det vanskelig å se at noe annet enn selvforsvar skulle være det. 

[Ulveedderkopp]

Nå har nok ikke jeg evnen til å bli gravid, så det er ikke en særlig aktuell problemstilling, ei heller det jeg nevnte. Ellers var det vell snakk om spytting, dytting, slag med flat hånd og kasting av en fjernkontroll. Det er vell lite som tyder på at det var noen reel fare for barnet?

 

Men du svarer ikke på spørsmålet, ville du valgt å bli sviktet så grundig, eller litt juling, uavhengig av barnet?

Dytting kan definitivt skade barnet jo. Evne eller ei, det er ikke vanskelig å sette seg inn i situasjonen.

Jeg hadde ikke gått til fysisk angrep på min samboer om han var utro. Om han var gravid, hadde jeg iallefall IKKE gjort det. Utroskap er ikke en grunn til å gå fysisk til angrep på folk. Iallefall ikke på en betydelig svakere motstander som bærer på et uskyldig individ. 

Mener du å få juling av en tilfeldig person eller bli sviktet av noen man er glad i? Ingen av delene og skjønner heller ikke hvorfor det skulle være relevant. 

[herzeleid]

Dytting kan definitivt skade barnet jo. Evne eller ei, det er ikke vanskelig å sette seg inn i situasjonen.

Jeg hadde ikke gått til fysisk angrep på min samboer om han var utro. Om han var gravid, hadde jeg iallefall IKKE gjort det. 

Har du stått i situasjonen selv, fått vite at den angivelige faren til barnet du venter har vært utro over lengre tid, for så å få livet snudd på hodet når du oppdager det? Jeg tror man vanskelig kan si hvordan man ville reagert selv. 

 

 

Utroskap er ikke en grunn til å gå fysisk til angrep på folk. 

Nå er det ikke snakk om at det er en grunn til å angripe noen, men at det er formildende at vedkommende har utsatt deg for en ekstrem påkjenning som du ikke takler, kontra å angripe noen uten en tilsvarende foranledning. 

 

Iallefall ikke på en betydelig svakere motstander som bærer på et uskyldig individ. 

Hva har styrke å si i denne sammenhengen? Er vold greit etter tilsvarende foranledning om det er en svak som angriper en sterk?

 

Mener du å få juling av en tilfeldig person eller bli sviktet av noen man er glad i? Ingen av delene og skjønner heller ikke hvorfor det skulle være relevant. 

Det er relevant om man prøver å forstå påkjenningene de er blitt påført her. Hun har valgt å svikte og såre kjæresten sin på det aller groveste, og kanskje også prøvd å gi han ansvar for noen andres barn. Hans liv er blitt snudd på hodet i løpet av minutter. Det er en enorm påkjenning han ikke selv har valgt, men som hun har valgt å påføre han, og som en 18 år gammel person ikke har forutsetninger til å takle. 

Han har, fordi han ikke klarte å takle påkjenningen hun valgte å påføre ham, brukt vold mot henne, som heldigvis ikke virker å ha vært særlig grov, eller påført noen varige fysiske skader.

For min del er det ikke særlig tvil om hvem jeg mener har påført den andre mest lidelse, eller hvem som selv har mest skyld i det som har hendt. Det betyr ikke at jeg mener gutten har handlet riktig  når han har mistet beherskelsen, ei heller at han bør slippe straff. Men det gjør det vanskelig for meg å forstå at han skal komme ut av dette som "drittsekken". For meg er det lettere å forstå at man mister beherskelsen i et øyeblikk når man er utsatt for en ekstrem påkjenning, enn at man svikter en kjæreste man venter barn med over flere måneder. 

 

[jabx]

Står litt om berettiget harme her:

"Ved vurderingen om harmen er berettiget må alvorlighetsgraden av forbrytelsen veies opp mot den forutgående krenkelsen. Dette vil si at om forbrytelsen er alvorlig kreves det mer av den forutgående krenkelsen for at harmen skal være berettiget, jfr. Rt. 1985 s. 437."

[Ulveedderkopp]

 

 

Har du stått i situasjonen selv, fått vite at den angivelige faren til barnet du venter har vært utro over lengre tid, for så å få livet snudd på hodet når du oppdager det? Jeg tror man vanskelig kan si hvordan man ville reagert selv. 

 

 

Nå er det ikke snakk om at det er en grunn til å angripe noen, men at det er formildende at vedkommende har utsatt deg for en ekstrem påkjenning som du ikke takler, kontra å angripe noen uten en tilsvarende foranledning. 

 

Hva har styrke å si i denne sammenhengen? Er vold greit etter tilsvarende foranledning om det er en svak som angriper en sterk?

 

Det er relevant om man prøver å forstå påkjenningene de er blitt påført her. Hun har valgt å svikte og såre kjæresten sin på det aller groveste, og kanskje også prøvd å gi han ansvar for noen andres barn. Hans liv er blitt snudd på hodet i løpet av minutter. Det er en enorm påkjenning han ikke selv har valgt, men som hun har valgt å påføre han, og som en 18 år gammel person ikke har forutsetninger til å takle. 

Han har, fordi han ikke klarte å takle påkjenningen hun valgte å påføre ham, brukt vold mot henne, som heldigvis ikke virker å ha vært særlig grov, eller påført noen varige fysiske skader.

For min del er det ikke særlig tvil om hvem jeg mener har påført den andre mest lidelse, eller hvem som selv har mest skyld i det som har hendt. Det betyr ikke at jeg mener gutten har handlet riktig  når han har mistet beherskelsen, ei heller at han bør slippe straff. Men det gjør det vanskelig for meg å forstå at han skal komme ut av dette som "drittsekken". For meg er det lettere å forstå at man mister beherskelsen i et øyeblikk når man er utsatt for en ekstrem påkjenning, enn at man svikter en kjæreste man venter barn med over flere måneder. 

 

Styrke har mye å si ja. Det er verre å angripe noen som ikke kan forsvare seg. Det er verre å bli slått av en voksen mann enn ei dame (med mindre det er snakk om ei usedvanlig sterk dame), rett og slett fordi skadene blir større.

Det er ikke greit å reagere med vold i en slik situasjon, uansett hvor bedratt noen måtte føle seg. Jeg vet at jeg ikke hadde reagert med vold, og det er heller ikke normalen. Jeg kjenner flere som har opplevd utroskap, og ingen av dem ble voldelige. Begge er drittsekker i dette scenarioet. På hver sin måte.

[Dr. A. Kula]

Styrke har mye å si ja. Det er verre å angripe noen som ikke kan forsvare seg. Det er verre å bli slått av en voksen mann enn ei dame (med mindre det er snakk om ei usedvanlig sterk dame), rett og slett fordi skadene blir større.

Det er ikke greit å reagere med vold i en slik situasjon, uansett hvor bedratt noen måtte føle seg. Jeg vet at jeg ikke hadde reagert med vold, og det er heller ikke normalen. Jeg kjenner flere som har opplevd utroskap, og ingen av dem ble voldelige. Begge er drittsekker i dette scenarioet. På hver sin måte.

Potensiell styrke på overgriper bør ikke ha noe å si, bare styrken på utøvet vold. Det ble har ingen varige eller umiddelbare men (av fysisk art). Det er like vondt for en sterk person og bli slått,  og faren for å få skyld kastet på seg er større ved forsøk på å forsvare seg selv når offeret er sterkere enn angriperen.

Vi diskuterer ikke om vold er uriktig reaksjon, det er vi vel alle enige om, men om utroskap er berettiget grunn til anvendelse av paragrafen om berettiget harme.

Og hvor blir aldri noen anklaget for psykisk vold i en slik situasjon?

Det er også straffbart.

Endret 3. november 2015 av Dr. A. Kula
Tillegg

[herzeleid]

Styrke har mye å si ja. Det er verre å angripe noen som ikke kan forsvare seg. Det er verre å bli slått av en voksen mann enn ei dame (med mindre det er snakk om ei usedvanlig sterk dame), rett og slett fordi skadene blir større.

 

Grovheten på volden må vurderes individuelt, ikke på bakgrunn av hvor grov den kunne vært om vedkommende hadde brukt all sin styrke. Du ser ut til å mene at vold fra en mann mot en kvinne automatisk skal regnes som verre enn omvendt, med mindre kvinnen er usedvanlig sterk. Det mener jeg blir urimelig.

 

Det er ikke greit å reagere med vold i en slik situasjon, uansett hvor bedratt noen måtte føle seg. Jeg vet at jeg ikke hadde reagert med vold, og det er heller ikke normalen. Jeg kjenner flere som har opplevd utroskap, og ingen av dem ble voldelige. Begge er drittsekker i dette scenarioet. På hver sin måte.

Jeg tror ikke noen har sagt at det er greit. Poenget er at det er veldig forståelig at en person på 18 år ikke takler en så ekstrem påkjenning som dette må ha vært, uten at det gjør det greit av den grunn. Derfor bør det og være formildende at offeret her valgte å påføre han en ekstrem påkjenning som han ikke taklet, sammenlignet med om han selv valgte å være voldelig uprovosert. 

[Raven Emerald]

Ryddet for persondebatt.

Raven Emerald, mod.

[AnonymBruker]

Styrke har mye å si ja. Det er verre å angripe noen som ikke kan forsvare seg. Det er verre å bli slått av en voksen mann enn ei dame (med mindre det er snakk om ei usedvanlig sterk dame), rett og slett fordi skadene blir større.

Man må holde tunga rett i munnen her. Det er verre i den forstand at skadepotensialet er større og situasjonen mer skremmende for fornærmede. Men her snakker vi om berettiget harme eller ikke. I den vurderingen kan ikke det fysiske styrkeforholdet mellom gjerningsperson og offer ha betydning. Vurderingen av om harmen er berettiget eller ikke er et forhold som utelukkende dreier seg om gjerningsmannen og hvor forståelig (ikke riktig eller greit, derfor er han nå også dømt) det var at han ble provosert og reagerte som han gjorde.

En fysisk sterk person er ikke svakere vernet når hans eventuelle berettigede harme er gjenstand for diskusjon enn en fysisk svakere person vil være. Det bør være ganske elementært. En fysisk sterk person vil selvsagt ha enkelte "ulemper" her uansett. En sterk mann på 100 kilo som måker til en kvinne på 50 kilo med full kraft vil nødvendigvis påføre mer skade, og bli strengere straffet, enn om rollene er byttet om. Men ikke bare det, mannen på 100 kilo kan fort bli strengere straffet for samme legemskrenkelse enn kvinnen på 50 kilo på grunn av at han må forstå at han fremstår mer truende. Det er imidlertid et helt annet spørsmål enn berettiget harme vs. ikke berettiget harme. Jeg skjønner at det er litt teknisk, men det er helt logisk.

Så du må gjerne si at styrke har mye å si, som en generell uttalelse stemmer det. Men når det gjelder berettiget harme er det rett og slett galt at styrkeforholdet har betydning. Jeg synes selvsagt ikke at reaksjonen her er grei, og det skulle bare mangle at han dømmes. Jeg synes også straffen virker mild. Det har imidlertid ikke en dritt med saken å gjøre når man diskuterer berettiget harme.

Jeg må også legge til enkelte poenger jeg synes forsvinner litt i denne diskusjonen. De er ikke spesielt til Ulveedderkopp, dette er generelt:

• Grensen for berettiget harme er en helt annen enn for nødverge. Det fremstår for meg som om noen ønsker å oppstille omtrent samme grense for å hensynta omstendighetene, og ikke anta at voldsforbrytelser skjer utenfor tid og rom, som for å la noen gå fri etter nødvergeparagrafen. Nødverge handler om rettsstridige angrep, noe utroskap ikke er, og er en veldig snever sikkerhetsventil. Berettiget harme (det er selve harmen som er berettiget, ikke reaksjonen, derfor dømmes man jo) er bare en av mange mulige formildende omstendigheter, og grensen for dette må åpenbart gå lenge før nødverge.
• Berettiget harme var bare en av tre formildende omstendigheter i denne saken. Alt tyder på at gjerningsmannen ville fått en ubetinget fengselsstraff selv med berettiget harme hvis det ikke var for de andre formildende omstendighetene. Det er det totale bildet som gjør at han slipper med samfunnsstraff, ikke den berettigede harmen.
• Aktor ønsket mildere straff. Dette er veldig viktig. Aktor, som skal få skyldige dømt og naturlig nok bare helt unntaksvis er mildere enn domstolen, ønsket en betinget fengselsstraff som ville medført null soning og null samfunnstjeneste. Retten mente derimot at betinget fengsel ikke ville være tilstrekkelig og idømte gjerningsmannen samfunnsstraff. Retten har altså reagert strengere enn noen av partene ba om. Det sier litt om totalbildet i denne saken, mer enn du og jeg forstår ut fra noen linjer i en avis.
• Berettiget harme brukes også i mer alvorlige saker.  Jeg ser at enkelte mener berettiget harme er greiere ved "mindre alvorlige forbrytelser enn dette". Berettiget harme er en formildende omstendighet som brukes her, og i alle rettstradisjoner vi liker å sammenligne oss med, og det brukes også i for eksempel drapssaker. Dette er, selv om det er uakseptabel oppførsel, ikke i nærheten av å være så grusomt at det ikke finnes nyanser.

Anonymkode: a0e95...950

[AnonymBruker]

Men ikke bare det, mannen på 100 kilo kan fort bli strengere straffet for samme legemskrenkelse enn kvinnen på 50 kilo på grunn av at han må forstå at han fremstår mer truende. Det er imidlertid et helt annet spørsmål enn berettiget harme vs. ikke berettiget harme. Jeg skjønner at det er litt teknisk, men det er helt logisk.

Anonymkode: a0e95...950

Poenget mitt her er altså at han ikke skal diskvalifiseres fra helt korrekte formildende omstendigheter på det grunnlag at han ble provosert av en som tilfeldigvis er fysisk svakere enn ham selv. Hvis en kvinne på 50 kilo hadde blitt hørt med berettiget harme i hans sted skal han også gjøre det uten hensyn til fysisk styrke. Det betyr derimot ikke at han ikke kan få en strengere straff til slutt, det finnes også skjerpende omstendigheter som kan være mer aktuelle når en kar på 100 kilo slår en kvinne på 50 enn omvendt. Man kan godt ende opp med en høyere straff for ham her enn hun ville fått om rollene var snudd. Du kan imidlertid ikke komme dit ved å avvise berettiget harme ut fra høyde og vekt på de involverte bare for å få det sluttresultatet du vil ha.

Anonymkode: a0e95...950

[AnonymBruker]

Det er ikke greit å reagere med vold i en slik situasjon, uansett hvor bedratt noen måtte føle seg. Jeg vet at jeg ikke hadde reagert med vold, og det er heller ikke normalen. Jeg kjenner flere som har opplevd utroskap, og ingen av dem ble voldelige. Begge er drittsekker i dette scenarioet. På hver sin måte.

Det er vel ingen som sier at det er greit å reagere med vold i en slik situasjon, selve handlingen reageres det på uansett, spørsmålet er hvorvidt det finnes formildende omstendigheter, dette er vanlig i svært mange straffesaker. Berettiget harme er en av dem. 

Det folk reagerer på her er nok ordbruken "berettiget harme" og forbinder dette med selve voldsutøvelsen som om det er et begrep som unnskylder selve lovbruddet. Men det er altså feil, jussteknisk så benyttes ikke dette for å rettferdiggjøre selve handlingen men som et begrep for å vurdere om det er noe formildende omstendighet(er) med tanke på provokasjoner i forkant av den samme handlingen. (Det er ikke alle formidlende omstendigheter som knyttes opp mot "berettiget harme" men slik jeg forstår saken så var det en av dem)

Det hele handler om å nyansere bildet, og man har både straffeskjerpende og formildende omstendigheter som andre her påpeker og enkelt sagt så "summerer" man opp dette for å justere utgangspunktet av straffeutmålingen i enten negativ eller positiv retning. For eksempel så kan man i en gitt straffesak ha en formildende og en straffeskjerpende omstendighet slik at man "går i null" (gitt at den formildende og skjerpende omstendigheten vektes likt).

Det andre er at folk reagerer på dette når det egentlig er utgangspunktet som er veldig lavt. At det fremstår som som en veldig lav straff når resultatet er 30 timers samfunnsstraff for det som i manges øyne er en grov voldshandling er nå så, men aktors utgangspunkt var heller ikke veldig ekstremt i "lekmenns" øyne, kun 45 dagers betinget fengsel. Med dette i mente så er det juridisk naturlig at det ikke blir snakk om årevis i fengsel. Måten å skjerpe straffene for slike lovbrudd ligger dermed i en skjerpelse av lovverket og i rettspraksis over tid slik at utgangspunktet i slike saker er skjerpet, men ikke i å se vekk fra begreper som "berettiget harme".  

Anonymkode: b96e6...963

[Larsern]

Uten å ta stilling til denne enkeltsaken eller lovligheten av utroskap (eller hvorvidt utroskap burde være forbudt), så skiller man i rettspraksis i noen grad mellom handlinger som skjer i affekt og de som er overlagte. Tanken bak er da at man med affekt ikke regnes som fullt tilregnelig, men er følelsesmessig påvirket av forhold som står utenfor ens egen makt. Å bli konfrontert med et utroskap kan være et slikt tilfelle, men jeg tviler på at en rett ville ansett det for å være formildende i en voldssak. Hadde det vært krav om erstatning for mindre materielle skader derimot.

Ettersom denne saken fikk deg ut av kåge-dvalen, Cuckold, så blir jeg litt nysgjerrig på historien bak kallenavnet ditt.

Endret 3. november 2015 av Larsern

[Dr. A. Kula]

Spørsmålet TS engasjerer til debatt er altså om utroskap (i denne saken) er grunnlag for "berettiget harme".
Ettersom dette skjer i en relasjon mellom kjønnene, og at JURK setter spørsmål ved dette, synes det å havne i debatten om likestilling/kjønnskamp, spesielt ettersom det trekkes frem styrkeforholdet mellom offer og angriper. Derfor mener jeg det er på sin plass å belyse emnet også i kontekst av hvordan vi ville reagert om situasjonen var motsatt.Samme vold; slag, sparking, spytting, dytting og kasting av mindre gjenstand (fjernkontroll).

Mulige scenario:

1 Offer anmelder ikke, det er "flaut" å bli mishandlet av kjæresten, dessuten hadde offeret jo litt skyld selv pga utroskap.
2 Offer anmelder, men blir ikke tatt seriøst/henlagt.
3 Offer anmelder, utøver blir tiltalt, men ikke dømt
4 Offer anmelder, utøver blir tiltalt og dømt
5 Utøver anmelder offer for vold, fordi offer grep armene/gjengjelte på angriper i forsvar mot volden, og utøver har blåmerker.
6 andre scenario

Uten å ha statistisk støtte for antgelser, så vil jeg tro fordelingen av tilfeller med ulike scenario over vil være svært ulik om de fordeles på kjønn (offer og utøver) og der offer og angriper kan være både han og hun (også samtidig). Utfall 5 burde kanskje også vært delt opp i flere tilfeller der 

Denne konkrete saken har da altså utfall 4.

Hva om det var han som var utro, og hun som utøvde volden?
Ville utfall 4 være det mest sannsynlige når kjønnene er byttet om?
Evt. hvilket utfall ville være mest sannsynlig?

Ville berettiget harme" da også vært formildende, eller vil vi kanskje automatisk legge det til grunn uten å egentlig bruke referanser til lovverket?

Jeg har ikke svarene, stiller bare spørsmålene.

[herzeleid]

Spørsmålet TS engasjerer til debatt er altså om utroskap (i denne saken) er grunnlag for "berettiget harme".
Ettersom dette skjer i en relasjon mellom kjønnene, og at JURK setter spørsmål ved dette, synes det å havne i debatten om likestilling/kjønnskamp, spesielt ettersom det trekkes frem styrkeforholdet mellom offer og angriper. Derfor mener jeg det er på sin plass å belyse emnet også i kontekst av hvordan vi ville reagert om situasjonen var motsatt.Samme vold; slag, sparking, spytting, dytting og kasting av mindre gjenstand (fjernkontroll).

Mulige scenario:

1 Offer anmelder ikke, det er "flaut" å bli mishandlet av kjæresten, dessuten hadde offeret jo litt skyld selv pga utroskap.
2 Offer anmelder, men blir ikke tatt seriøst/henlagt.
3 Offer anmelder, utøver blir tiltalt, men ikke dømt
4 Offer anmelder, utøver blir tiltalt og dømt
5 Utøver anmelder offer for vold, fordi offer grep armene/gjengjelte på angriper i forsvar mot volden, og utøver har blåmerker.
6 andre scenario

Uten å ha statistisk støtte for antgelser, så vil jeg tro fordelingen av tilfeller med ulike scenario over vil være svært ulik om de fordeles på kjønn (offer og utøver) og der offer og angriper kan være både han og hun (også samtidig). Utfall 5 burde kanskje også vært delt opp i flere tilfeller der 

Denne konkrete saken har da altså utfall 4.

Hva om det var han som var utro, og hun som utøvde volden?
Ville utfall 4 være det mest sannsynlige når kjønnene er byttet om?
Evt. hvilket utfall ville være mest sannsynlig?

Ville berettiget harme" da også vært formildende, eller vil vi kanskje automatisk legge det til grunn uten å egentlig bruke referanser til lovverket?

Jeg har ikke svarene, stiller bare spørsmålene.

Jeg heller vell mot at de færreste menn ville anmeldt dette i utgangspunktet. For min egen del ville jeg nok følt at det ble helt urimelig å anmelde kjæresten min for så mild vold om det var jeg som pushet henne til det med å gjøre noe så ille mot henne. Jeg tror veldig mange menn vil føle det på samme måte, og det skulle ikke forundre meg om de fleste kvinner ville vært enige om det gikk den veien. 

[Cuckold]

Uten å ta stilling til denne enkeltsaken eller lovligheten av utroskap (eller hvorvidt utroskap burde være forbudt), så skiller man i rettspraksis i noen grad mellom handlinger som skjer i affekt og de som er overlagte. Tanken bak er da at man med affekt ikke regnes som fullt tilregnelig, men er følelsesmessig påvirket av forhold som står utenfor ens egen makt. Å bli konfrontert med et utroskap kan være et slikt tilfelle, men jeg tviler på at en rett ville ansett det for å være formildende i en voldssak. Hadde det vært krav om erstatning for mindre materielle skader derimot.

Ettersom denne saken fikk deg ut av kåge-dvalen, Cuckold, så blir jeg litt nysgjerrig på historien bak kallenavnet ditt.

Jeg kaller meg Cuckold fordi jeg har en fetisj der jeg tenner på at partneren har friheten til å se andre menn, at hun kan bedra meg med min velsigelse. Det betyr ikke at jeg ikke kan føle sjalusi, tvert imot, evne til sjalusi er en forutsetning for å finne spenning i det, og selv om jeg tenner på dette i den rette setting er jeg ikke så annerledes enn andre, jeg ville også oppfattet det som et utilgivelig svik om jeg ble tvunget til å leve store deler av mitt liv i et forhold der vi hadde lovt hverandre troskap uten å vite at hun har bedratt meg underveis. Hvis man ikke kan holde seg til én seksualpartner får man være såpass redelig at man ikke lover og forventer troskap av sin livspartner. 

Når det er sagt ser jeg at det kan finnes forhold der begge i praksis er på det rene med at forholdet seksuelt sett er over, og da kan man kanskje heller ikke på samme måte forlange troskap. Noen holder sammen uten å tenne på hverandre fordi de fungerer bra som partnere i hverdagen, andre holder sammen for barnas skyld, så lenge partene ikke krever troskap av hverandre fordømmer jeg ikke sidesprang, det er sviket som ligger i å forlange og love troskap og så holde den andre for narr jeg oppfatter som en svært alvorlig krenkelse. Og det er uheldig om noen tror en rettsstats lovverk har som ambisjon å beskytte oss mot å bli krenket eller såret i mellommenneskelige relasjoner.

Å lyve er ikke forbudt, heller ikke å bedra og svike andre. Og nå snakker jeg ikke bare om seksuell utroskap, men alle slags menneskelige svik. Jeg har ikke noe ønske om at vi skal utvikle et totalitært samfunn som griper så langt inn i den private mellommenneskelige sfære at staten skal straffe de som sårer andre, det finnes arkaiske, islamdominerte samfunn der utroskap er straffbart, det er ikke noe slikt jeg ønsker meg. Men at utroskap eller det å dolke sin beste venn ryggen ikke er straffbart betyr altså ikke at utroskap ikke er i stand til å skade og såre et menneske i langt alvorligere grad enn de fleste straffbare handlinger. Derfor reagerer jeg på kronikkens forsøk på å bagatellisere utroskapens evne til å vekke berettighet harme. 

[Larsern]

Jeg kaller meg Cuckold fordi jeg har en fetisj der jeg tenner på at partneren har friheten til å se andre menn, at hun kan bedra meg med min velsigelse. Det betyr ikke at jeg ikke kan føle sjalusi, tvert imot, evne til sjalusi er en forutsetning for å finne spenning i det, og selv om jeg tenner på dette i den rette setting er jeg ikke så annerledes enn andre, jeg ville også oppfattet det som et utilgivelig svik om jeg ble tvunget til å leve store deler av mitt liv i et forhold der vi hadde lovt hverandre troskap uten å vite at hun har bedratt meg underveis. Hvis man ikke kan holde seg til én seksualpartner får man være såpass redelig at man ikke lover og forventer troskap av sin livspartner. 

Når det er sagt ser jeg at det kan finnes forhold der begge i praksis er på det rene med at forholdet seksuelt sett er over, og da kan man kanskje heller ikke på samme måte forlange troskap. Noen holder sammen uten å tenne på hverandre fordi de fungerer bra som partnere i hverdagen, andre holder sammen for barnas skyld, så lenge partene ikke krever troskap av hverandre fordømmer jeg ikke sidesprang, det er sviket som ligger i å forlange og love troskap og så holde den andre for narr jeg oppfatter som en svært alvorlig krenkelse. Og det er uheldig om noen tror en rettsstats lovverk har som ambisjon å beskytte oss mot å bli krenket eller såret i mellommenneskelige relasjoner.

Å lyve er ikke forbudt, heller ikke å bedra og svike andre. Og nå snakker jeg ikke bare om seksuell utroskap, men alle slags menneskelige svik. Jeg har ikke noe ønske om at vi skal utvikle et totalitært samfunn som griper så langt inn i den private mellommenneskelige sfære at staten skal straffe de som sårer andre, det finnes arkaiske, islamdominerte samfunn der utroskap er straffbart, det er ikke noe slikt jeg ønsker meg. Men at utroskap eller det å dolke sin beste venn ryggen ikke er straffbart betyr altså ikke at utroskap ikke er i stand til å skade og såre et menneske i langt alvorligere grad enn de fleste straffbare handlinger. Derfor reagerer jeg på kronikkens forsøk på å bagatellisere utroskapens evne til å vekke berettighet harme. 

Utroskap kan helt klart få mennsker til å handle i affekt, spørsmålet er om det skal veie så tungt i voldssaker. Retten og kronikkforfatteren har tydeligvis helt forskjellige meninger om dette, men jeg bet meg også merke i at hun avviste den psykologiske påkjenningen vissheten om utroskap kan ha med at det er dårlig gjort ("å være utro er kanskje dårlig gjort"), er kjipt osv, men lovlig. Jeg kjenner ikke loven godt, men må man være utsatt for noe ulovlig for at det skal gi formildende dom, jfr affekt?