Å ha barn med en destruktiv person

[AnonymBruker]

Skriver her for å lufte tankene før møtet på familievernkontoret i morgen tidlig.

Jeg har gått i følelsesmessig vranglås når det gjelder å kommunisere med faren til sønnen min. 

 

Saken er den; det ble slutt mellom oss midt svangerskapet. Han brukte et helt år før han ønsket å ha noe som helst med oss å gjøre. Bf bor i et annet land. Sønnen vår var 2 år gammel før han erkjente farskapet. Han hadde da still opp for gutten en stund og det har jo aldri vært noen tvil om hvem faren var. Jeg ble glad da han ville ha kontakt med oss igjen, og han behandlet meg fint i noen måneder. Jeg håpet og håpet og trodde han hadde forandret seg. Før jeg ble gravid behandlet han meg som en dronning, etter at jeg ble gravid forsøkte han å ødelegge meg psykisk. Han lyver, manipulerer, drar i grensene mine for å få meg sint og han er stadig vekk veldig ufin mot meg. Han bryr seg sjelden om hvordan jeg og lillegutt har det, hans behov kommer alltid først. Hver gang vi har vært sammen med bf er jeg følelsesmessig utslitt etter all dramaet denne mannen skaper. 

Nå har vi ikke hatt kontakt på en stund etter at jeg satte ned foten i sommer. Jeg vil ramme inn treffene ved at både jeg og en annen voksen person er tilstede når han tilbringer tid med sønnen. Han vil ha han alene. Men nå venter han på svar på hvilken dato. Jeg ga han noen alternativer, men han svarte at jeg skulle velge, og så kom han og ferdig arbeid. 

Grunnen til at jeg ikke har svart, er at jeg mer og mer innser at jeg ikke ønsker å ha denne personen i livet vårt. Jeg vet at han hele tiden kommer til å forsøke å kontrollere oss og kontakten mellom oss. Han kommer til å forsøke å psyke meg ned. Og han kommer sannsynligvis ikke til å være en stabil pappa for sønnen min når årene går.

Samtidig sliter jeg med en forferdelig samvittighet. Jeg er egentlig veldig i mot at en mor tar slike valg for sine barn, bortsett fra hvis det er fyisisk vold med i bildet. Jeg er redd denne mannen, men det verste han har gjort fysisk, er å dytte meg hardt ut av en seng da jeg var gravid. Men han er ustabil og forferdelig usympatisk. I tillegg har han begått flere kriminelle lovbrudd som jeg vet om, og han angrer ingenting . Jeg våger ikke å stole på han, og han kommer nok aldri til å forandre seg. Instinktene mine forteller meg at jeg må beskytte meg selv og sønnen min. Kanskje jeg er gal... 

Hva ville du gjort? 

 

Anonymkode: f4c6c...0f4

[AnonymBruker]

Skaffet meg en dyktig advokat, og tatt det derfra. 

Anonymkode: 09d7a...25f

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er i en ganske lik situasjon som deg. Bare at her har far ogaå vært voldelig mot meg pluss ruset seg veldig hardt før. Han har aldri gjort noe mot barnet men aldri vært alene med det heller. 

Jeg slites så veldig mellom følelsen av at jeg MÅ beskytte mitt kjære barn mot denne mannen som jeg vet er "giftig". Barn er så uskyldige, naive og fryktelige lojale mot foreldrene.

Min egen far var lik som barnefar pluss litt til. Min mor ønsket å gi han og oss barna en sjanse til å ha et godt forhold. Mildt sagt har dette ødelagt barndommen min, evnen min til å takle følelsene mine, forståelsen av relasjoner, forholdet til moren min og forholdet til faren min. Alt dette er ting jeg har lært meg i voksen alder. Men jeg skulle ønske jeg ikke hadde trengt det. Jeg skulle ønske mamma hadde beskyttet meg.  

Så for min del kommer jeg til å kjempe med nebb og klør for å beskytte barnet mitt slik det fortjener. JA, barn fortjener også å kjenne far, men ikke kun på fars premisser!! Når barnet blir eldre kan det jo lettere uttrykke egne følelser rundt far og samværet. Men inntil da er det vi som kjenner dem best som leser dem. Husk også at selv om dere får en samværs avtale så kan du som mamma med foreldre ansvar når som helst!!! holde tilbake samvær om du frykter for barnets ve og vel. Dette er vår plikt som foreldre. 

Også er det alltid noen som skal mene ditt og datt. Men VI kjenner barna best og jeg ser tydelig at du elsker barnet ditt fra dette innlegget her. Tro på hva du føler inni deg. Jeg har personlig erfart å ikke like enkelte mennesker som barnet mitt har hatt god nytte av. Også er det barnefar som jeg ikke liker men som barnet mitt heller ikke har godt av. Dette er to forskjellige følelser.

Jeg har tro på at vi klarer å beskytte barna våre og stå opp imot de som ikke tilfører dem noe godt ♡ hvis det er samvær med tilsyn du føler er best NÅ for barnet ditt så er det det du føler. 

Det med at du blir så utsikt etter samvær med han kjenner jeg meg igjen I. Bare tanken gir meg dårlig nattesøvn og andre vondter. Det er fryktelig vondt og vanskelig for så fort man har fått et barn med en person så "teller" ikke all mishandlingen  (forskjellige former) man er blitt utsatt for. Da er det som om vi bare skal se forbi det fordi bare fordi at en mann er en dårlig kjæreste kan han være en god far.. det spørs jo på mange faktorer. Jeg har ikke så mange råd til deg egentlig,  jeg vet du sikkert skulle ønske noen kunne fortelle deg nøyaktig hva som i stasjonen din ville være det beste for barnet. Jeg vet at det er det jeg ønsker meg iallefall.. men ville iallefall dele min erfaring med ca samme situasjon.  

Lykke til!

Anonymkode: 69bd5...6b5