Fosterbarn

[AnonymBruker]

Sukk. Må bare lufte det, jeg har så lyst på et fosterbarn.

Dessverre ble det bare et barn på meg som allerede har rukket å bli 10 år. Det går så utrolig fort! Saken er at jeg er i midten av 40 åra og har ikke lyst å begynne på nytt med baby, men heller få et lite menneske inn i hus på ca 5-9 år. Ledig rom, tid og økonomi har vi til å klare det. Så hvorfor ikke bare gjøre det, lurer du sikkert på? 

Min samboer er 50 år, har to voksne barn i tillegg til barnebarn, og lite interessert i småbarnslivet. Det holder i evigheter med den vi har. 

Vel, vi kan ikke få alt her livet og da får jeg bare nyte det barnet jeg har. I morgen finner jeg frem Halloweenkostyme og -bøtte slik at 10 åringen får samlet inn snop, samtidig som jeg selv tenner lys i gresskarhoder, setter frem godterier og håpe på at det dukker opp noen skumle små sjarmtroll 

Anonymkode: 1b874...347

[AnonymBruker]

Dere kan jo evt bli avlastningshjem?

Anonymkode: 48491...583

[AnonymBruker]

Skjønner hvordan du har det, for det er akkurat slik jeg har det også. Jeg har 3 barn som er 23, 19 og 15 år, mens mannen ikke har barn. Jeg har veldig lyst til å få et fosterbarn, vi har både tid, økonomi og plass. Men mannen vil ikke.

Jeg har prøvd å overtale han et par år, men det nytter ikke. Han er veldig redd for å knytte seg følelsesmessig til et fosterbarn i tilfelle det blir tilbakeført. Han synes også at vi er for gamle (er i midten av 40-årene). 

Anonymkode: e66d9...784

[Mayami]

Svarer både TS og innlegget over jeg.. Så flott at dere har lyst til å bli fosterforeldre, det trengs virkelig! Vi er fosterfamilie for to "små" (de var da små da de kom!), og det er veldig givende! Men, jeg ser at det som gjør at dette fungerer for oss, er at både jeg og mannen var like innstilt på oppgaven. Det er jo veldig utfordrende å stå i det i både oppturer og nedturer, og om en part da har blitt overtalt til å ta det på seg (altså ikke var helt sikker på at det var dette h*n ville), kan det fort bli kilde til konflikt. Og det er ikke bra for verken barnet eller foreldrene. Jeg anbefaler å prøve dere som besøkshjem først, så kanskje mennene ser at dette ikke er så "farlig" som det virker som. Besøkshjem er VELDIG satt pris på av både fosterforeldre og fosterbarn, og mange steder er det stor mangel på stabile og gode besøkshjem. 

 

Forresten, det er ingen hindring å være 40+ som fosterforeldre!  

 

Lykke til! 

[ops2]

Det hadde sikkert vært best å begynne som avlastningshjem. Da ser dere hvordan det virker. Dere binder dere ikke til noe 24/7. Noen fosterhjem får barn som er så utfordrende at de får problemer. Å være avlastningshjem kan være en mykere start.

Det er ikke alltid rosenrødt. Barnet på 10 år må også forberedes. Han kan få oppleve et fostersøsken som ødelegger hans ting og som tar mer plass enn han setter pris på.

Fosterbarnet kan være traumatisk, aggressivt eller apatisk. Noen reagerer med å slå og banne. Noen begynner å gjøre i buksa igjen selv om de er store. Noen barn er mishandlet, men de fleste opplever det som et sjokk å bli skilt fra foreldrene. Mange har både gode og dårlige minner fra hjemmet. De mister også rommet sitt, slektninger, søsken og de fleste bytter skole. Det er en sorgprosess. Når de skal ha samvær med foreldrene rippes det opp igjen.

Foreldrene vil være fortvilte, og ved tvungen omsorgsovertagelse blir det naturlig nok vanskelig å samarbeide. Når det er snakk om avlastning, ikke tvungen omsorgsovertagelse, er foreldrene enige.