Hvor mye kjemi kan man forvente fra start?

[AnonymBruker]

Ja, dette lurer jeg på. Har vært litt aktiv på diverse sjekkesider og gått på noen dater nå, og sliter med at de aller fleste jeg snakker med er ganske kjedelige. Spesielt på meldingsstadiet, der har jeg inntrykk av at de fleste menn prater seg bort i en strøm av uinteressante spørsmål. Det er så godt som aldri noen som faktisk hekter seg på noe som står i profilen min, og de er også fryktelig treige på å invitere på en date, selv om samtalen i mine øyne fører opp til det gjentatte ganger. De gangene jeg treffer folk er det hyggelig nok, men sjeldent jeg koser meg, og føler noen oppriktig lyst til å treffe dem igjen.

Så det jeg lurer litt på er om jeg har for høye forventninger, tidligere i livet har jeg jo opplevd en relativt umiddelbar kjemi og i det minste en opplevelse av at vi har felles interesser og samtalen går av seg selv, og jeg tenker at det er der lista bør ligge. Eller tar jeg feil i dette? Kan man oppleve at kjemien kommer snikende, eller er det som regel enten/eller? Jeg sliter også med at jeg synes alle disse tingene tar så mye tid, så dersom jeg skal snakke med og treffe alle for sikkerhets skyld kommer jeg jo ikke til å ha tid til annet... Mulig nettdating ikke er min greie, men hva er deres erfaringer rundt dette? 

Sånn for ordens skyld: Jeg sender også meldinger til interessante menn, og kan invitere med ut på date selv, men har ikke fått noe særlig god feedback på det. De sier gjerne ja til daten, og det er hyggelig nok, men når vi sitter der sier de at de vanligvis ikke pleier å treffes så raskt, og at de foretrekker å taste mer i forkant, og så hører jeg ikke mer fra dem, siden kjemien bare var så-som-så.

Anonymkode: c6aad...ee8

[Gjest AnonGangerTo]

Jeg satt med det samme inntrykket som deg. Hadde vært på et par datingsider og på noen dater men blæh, de datene kunne jeg ha spart meg selv for. Så ble jeg medlem på KG og før jeg visste ordet, ble jeg kjent med verdens beste mann uten å vite hvordan han så ut. Det tok noen få dager før jeg kjente en viss kjemi med han, kun ved å skrive til hverandre. Når vi endelig traff hverandre, ble det fyrverkeri for oss begge. Om ikke kjemien er på plass innen kort tid, er det best å gå videre. Det er min oppfatning og ingen trenger å være enig med meg. 

[Gjest incognita]

Jeg mener at man burde kunne forvente en viss kjemi helt fra begynnelsen av. Jeg vet i iallefall ved med selv, at jeg aldri noensinne ville "jobbet for" å like noen. Enten er det der, eller så er det ikke. Jeg synes man skal unne seg selv såpass. Når det er sagt har jeg aldri bedrevet nettdating slik du beskriver, da jeg synes det hele er så påtatt.

For meg skurrer det veldig at man lett finner 10-20 man ønsker å møte for en date i løpet av ett år eller mindre. Jeg har ikke funnet 10 menn totalt engang (hittil i livet) som jeg har sett på som potensielle partnere. 

Jeg har slått meg til ro med at jeg ikke forstår meg på dagens datingkultur. 

[AnonymBruker]

Har vært en stor andel av meh her også. Kjedelige samtaler og litt halvdødt. 

Men i våres chattet jeg med en fyr og det var full klaff. Vi møttes flere ganger også. Alt var tipp topp. Men så forsvant han. Det ser ut som han falt tilbake på eks-kona. Hurra... 

Anonymkode: 21a9f...18b

[AnonymBruker]

Jeg tenker at nettdatingens vesen kan ha noe med saken å gjøre.

På den ene siden er nettdating et godt verktøy for å finne en partner, ettersom man får tilgang til en stor gruppe mennesker som søker det samme som du. Men det er også en kunstig omgangsform, hvor man lett får følelsen av å være på "audition" når man treffes IRL. Man blir veldig bevisst på at man kun har én sjanse til å gjøre et godt inntrykk, man merker at man blir vurdert etter helt konkrete kriterier hos den andre, og man ender ofte opp med å bli avstengt og ikke klare å vise hvem man er. Da blir også kjemien vanskelig å oppnå.

Og så vet vi også at vi kan klikke oss videre til neste potensielle person med et enkelt tastetrykk. Det er veldig lett å forkaste personer kjapt, og ikke ta høyde for at ulike mennesker bruker ulik tid på å åpne seg opp og vise dybde og særpreg.

Sånn sett er det ofte lettere å møte potensielle partnere i en mer dagligdags setting, via jobb, fritidsaktivitet, felles bekjente, fest.. Da er ikke hensikten for møtet så eksplisitt i luften, man kan slappe mer av, og man har gjerne flere møter å bygge inntrykket på - slik at kjemien kan synliggjøres gradvis. Hvordan en person fungerer i en naturlig setting kan være ganske annerledes fra hvordan man fremstår på "audition".

Jeg kan forstå at mange nettdatere foretrekker å skrive meldinger en stund før man møtes IRL. Man har gjerne et behov for å få kommunisert en del om hvem man er, og bli tryggere i trøya, før man sitter der i kaféstolen og blir "plassert i en kategori" av den andre.

Anonymkode: e1c8c...c68

[Gjest]

Ja, dette lurer jeg på. Har vært litt aktiv på diverse sjekkesider og gått på noen dater nå, og sliter med at de aller fleste jeg snakker med er ganske kjedelige. Spesielt på meldingsstadiet, der har jeg inntrykk av at de fleste menn prater seg bort i en strøm av uinteressante spørsmål. Det er så godt som aldri noen som faktisk hekter seg på noe som står i profilen min, og de er også fryktelig treige på å invitere på en date, selv om samtalen i mine øyne fører opp til det gjentatte ganger. De gangene jeg treffer folk er det hyggelig nok, men sjeldent jeg koser meg, og føler noen oppriktig lyst til å treffe dem igjen.

Så det jeg lurer litt på er om jeg har for høye forventninger, tidligere i livet har jeg jo opplevd en relativt umiddelbar kjemi og i det minste en opplevelse av at vi har felles interesser og samtalen går av seg selv, og jeg tenker at det er der lista bør ligge. Eller tar jeg feil i dette? Kan man oppleve at kjemien kommer snikende, eller er det som regel enten/eller? Jeg sliter også med at jeg synes alle disse tingene tar så mye tid, så dersom jeg skal snakke med og treffe alle for sikkerhets skyld kommer jeg jo ikke til å ha tid til annet... Mulig nettdating ikke er min greie, men hva er deres erfaringer rundt dette? 

Sånn for ordens skyld: Jeg sender også meldinger til interessante menn, og kan invitere med ut på date selv, men har ikke fått noe særlig god feedback på det. De sier gjerne ja til daten, og det er hyggelig nok, men når vi sitter der sier de at de vanligvis ikke pleier å treffes så raskt, og at de foretrekker å taste mer i forkant, og så hører jeg ikke mer fra dem, siden kjemien bare var så-som-så.

Anonymkode: c6aad...ee8

Jeg kan bare tale for meg selv, men jeg har dessverre ingen tro på at det bare skal klaffe fra første stund. Jeg har erfart at kjemien har kommet på plass over tid og at de gode og dårlige egenskapene har dukket opp etterhvert som man har blitt kjent med hverandre.

 

 

[Silfen]

Mitt inntrykk er at man rett og slett har super kjemi fra starten med de som man finner verdt å ta noe videre med. 

[Gjest AnonGangerTo]

Mitt inntrykk er at man rett og slett har super kjemi fra starten med de som man finner verdt å ta noe videre med. 

Enig! 

[AnonymBruker]

Kanskje ikke helt relevant siden vi ikke møttes på nettet, men tar det med likevel.

 

Første gang jeg møtte samboerne min (Vi jobbet sammen, og det var dagen / en av de første dagene mine) så syntes jeg han var utrolig fin å se på. Likte virkelig utstrålingen og hvordan han så ut og kledde seg osv.
Men så åpnet han kjeften og jeg følte at han var en dum partygutt som ikke hadde noe særlig meninger om noe som betydde noe. Han ble en festlig venn som fikk arbeidsdagen til å gå fortere, og jeg merket etterhvert at jeg ville sitte ved siden av han og jeg tenkte på han når jeg kom hjem fra jobb. 
Så begynte vi å chatte sammen og plutselig oppdaget jeg sider av han som han ikke viste alle på jobben. Han hadde meninger og han var smart! Når vi møttes videre begynte jeg å merke at vi matchet godt og samtalene hadde en veldig god flyt.

Så var vi på fylla sammen og det ble plutselig helt naturlig og oppføre oss som kjærester. Jeg merket fort at han var en person som hadde vært med en del jenter og fort mistet interessen, så jeg holdt bena samlet en stund. (Han har faktisk selv innrømt i ettertid at han bare ville ligge med meg på starten). Plutselig ble jeg også interessant for han og vi begynte å utvikle følelser, og etter en stund ble vi kjærester og etterhvert samboere.

Det jeg vil frem til med denne historien er at hvis jeg bare hadde hatt 1 date med samboeren min tror jeg ikke det hadde blitt noe mer. Jeg tror det første som spiller inn er seksuell kjemi, eller fysisk tiltrekning. Mange mennesker har flere lag og bruker litt tid med å bli varm nok i trøya til å kunne vise alle sidene sine. Nå ser jeg jo han som verdens flotteste og smarteste mann, og vi har mange interessante diskusjoner og praten har ikke stoppet opp.

:)
 

Anonymkode: 79401...d1a

[Mendoza]

Må ha god kjemi fra starten, for at jeg skal gidde å date ham videre.

Endret 29. oktober 2015 av Mendoza

[Gjest Mythic]

Jeg mener at man burde kunne forvente en viss kjemi helt fra begynnelsen av. Jeg vet i iallefall ved med selv, at jeg aldri noensinne ville "jobbet for" å like noen. Enten er det der, eller så er det ikke. Jeg synes man skal unne seg selv såpass. Når det er sagt har jeg aldri bedrevet nettdating slik du beskriver, da jeg synes det hele er så påtatt.

For meg skurrer det veldig at man lett finner 10-20 man ønsker å møte for en date i løpet av ett år eller mindre. Jeg har ikke funnet 10 menn totalt engang (hittil i livet) som jeg har sett på som potensielle partnere. 

Jeg har slått meg til ro med at jeg ikke forstår meg på dagens datingkultur. 

Fullstendig OT, men jippi, du er tilbake!

For meg må kjemien være på plass ved første møtet, ellers ser jeg ikke poenget med å gå videre. 

[Rammfrø]

Kanskje ikke helt relevant siden vi ikke møttes på nettet, men tar det med likevel.

 

Første gang jeg møtte samboerne min (Vi jobbet sammen, og det var dagen / en av de første dagene mine) så syntes jeg han var utrolig fin å se på. Likte virkelig utstrålingen og hvordan han så ut og kledde seg osv.
Men så åpnet han kjeften og jeg følte at han var en dum partygutt som ikke hadde noe særlig meninger om noe som betydde noe. Han ble en festlig venn som fikk arbeidsdagen til å gå fortere, og jeg merket etterhvert at jeg ville sitte ved siden av han og jeg tenkte på han når jeg kom hjem fra jobb. 
Så begynte vi å chatte sammen og plutselig oppdaget jeg sider av han som han ikke viste alle på jobben. Han hadde meninger og han var smart! Når vi møttes videre begynte jeg å merke at vi matchet godt og samtalene hadde en veldig god flyt.

Så var vi på fylla sammen og det ble plutselig helt naturlig og oppføre oss som kjærester. Jeg merket fort at han var en person som hadde vært med en del jenter og fort mistet interessen, så jeg holdt bena samlet en stund. (Han har faktisk selv innrømt i ettertid at han bare ville ligge med meg på starten). Plutselig ble jeg også interessant for han og vi begynte å utvikle følelser, og etter en stund ble vi kjærester og etterhvert samboere.

Det jeg vil frem til med denne historien er at hvis jeg bare hadde hatt 1 date med samboeren min tror jeg ikke det hadde blitt noe mer. Jeg tror det første som spiller inn er seksuell kjemi, eller fysisk tiltrekning. Mange mennesker har flere lag og bruker litt tid med å bli varm nok i trøya til å kunne vise alle sidene sine. Nå ser jeg jo han som verdens flotteste og smarteste mann, og vi har mange interessante diskusjoner og praten har ikke stoppet opp.


 

Anonymkode: 79401...d1a

Dette og det andre der oppe der kjemien kom senere er virkelig sanne.

Kjemi kan oppstå med en gang eller senere. Når man blir mer og mer kjent med noen kan det plutselig si klikk!
Det å forvente kjemi ved første stund er ønsketenking man ser i Disney filmer. Kjemi fra starten er flott men ikke krev at det skal være slik for alle. Som her med samboeren, hvis hun hadde gitt han én date og ikke mer så hadde hun ikke fått et slikt bra forhold som mange vil gjerne oppnå selv.

Ikke forvent kjemi med én gang, gi folk en sjanse og du kan gjerne bli overrasket. Jeg vil gjerne se flere sider til en person før jeg gir opp på dem. Tenk på alle de flotte forholdene dere kan gå glipp av!

[AnonymBruker]

Dette er litt både og.

Seksuell kjemi merker man jo med en gang. Men er det sex du er ute etter eller et forhold? Er det sex trenger man jo ikke å snakke/skrive særlig lenge. Da holder det at han ser bra ut og klarer å skrive noe mer enn bare "hei" i første mail. Litt småsnakk og begge viser en viss interesse for å møtes, så er sexen i boks.

For et forhold der imot kan det være annerledes. Selvfølgelig må man like utseende til den andre. Der etter merker jeg fort om den andre har samme form for humor som meg selv. Godt humør og god humor tenner jeg på. Dårlig humor trekker veldig fort ned, så der siles det ut mange tidlig. Jeg er en jente som kan snakkes i seng, men ikke med ord om hvor vakker jeg er eller annet pisspreik. Treffer jeg en intelligent mann som jeg kjenner jeg kan diskutere mye med, tenner hjerna, og det er jo der lysten sitter. Møter eller skriver jeg med en som har et annet synspunkt enn meg, eller som formulerer seg bra våkner interessen. En jeg kjenner jeg vil sparre med og "måle krefter" med. Derfor liker jeg godt å skrive en stund før vi møtes. Også fordi man da vet at man har noe å snakke om, og fordi man har lært vedkommende litt bedre å kjenne enn "vi begge trener og liker å ta en øl med venner" (som jo 90% gjør). 

Du må finne ut hva som tenner deg. Er det det litt mer overfladiske pratet eller dypere samtaler? Evner han å ha dypere samtaler? Er han en "her og nå"-type? Og er det det du vil ha? 

Når du kjenner deg selv godt er det lettere å sile ut hva som er kvalitet (for deg) og hva du lett kan la passere. En som kan være litt treig i begynnelsen kan fort være gull om du gir han litt tid. Eller han er gråstein, fordi han rett og slett ikke klarer å holde ditt tempo. 

Anonymkode: c660a...e23