Føler jeg ikke trives i vennegjengen lenger, hva skal jeg gjøre?

[Gjest Booker]

Jeg føler at jeg er så anderledes i forhold til jentene i vennegjengen jeg har nå. De fleste har kjøpt leiligheter og er klare til å få barn, men jeg er ikke der i det hele tatt. Vi er 22 år alle sammen, og når samtalen hele tiden dreier seg rundt barn og giftemål så er det bare så fjernt for min del at jeg bare sitter å nikker. Selvsagt er ikke det er problem i seg selv, at noen andre har andre planer enn det du har men samtalen blir alltid så enstemt. Og da kommer vi over til det andre problemer jeg har, samtalene er alltid så overfladiske. Å snakke bullshit er jo gøy, men dette er noe helt annet. De baksnakker, avbryter hverandre, snakker over hverandre og gjenerelt har samtaler som 99% av tiden handler om kjendiser og ting de har kjøpt. Litt vanskelig å forklare det, men for eksempel hadde hun ene i gjengen hadde kjøpt puter til soffaen og da måtte den andre avbryte å si at hun hadde kjøpt en pute til 3.000. Og dette er hele tiden, det er aldri noen diskusjoner om kultur, politikk eller bare bullshit. Det er alltid denne status greia, hvem har hva, hvem som skal få barn først ect.

Jeg bare merker at jeg blir mer og mer frustrert, jeg får ikke noe ut av å være med de lenger. Jeg føler ikke at det er sånn det skal være når man møter vennene sine. Hva gjør jeg i en slik situasjon? Tar det opp med de eller bare forsvinne litt?

Har du vært i en lignende sitasjon og i så fall hva gjorde du? Og hvordan var de personene som du reagerte på?

[Gjest Franke Ann]

Det er helt normalt at venner vokser fra hverandre, og at folk man kanskje var underholdt av før ikke underholder en lenger. Det er heller ikke noe å "ta opp", ettersom man ikke kan forandre mennesker, eller få dem til å skifte personlighet etter eget forgodtbefinnende. Det man gjør i sånne tilfeller er å fade dem sakte men sikkert ut fra det daglige livet, på den måten som faller en selv naturlig, og så lar en det bli med det. På sikt blir de "bekjente" som det er hyggelig å møte på fylla, men det er også alt. Vi har alle mennesker i livet som før var venner, men som i dag bare er bekjente, og stort mer er det ikke å gruble over, sånn egentlig. Husk også at det sannsynligvis går begge veier; De skulle sikkert også gjerne sett at du engasjerte deg mer i hvem som har kjøpt den dyreste puta, og i de forferdelig horete klærne som Gry-Elise gikk på byen i på lørda'n.

Endret 29. oktober 2015 av obstanazi

[Gjest Nanna87]

Beklager meg med de er bare 22 år, og her lukter jeg veslevoksen på lang avstand. Ikke bry deg om dem. Flott at de vil bli voksen osv, men aldri føl deg mindre verd enn de. Alle mennesker er forskjellig, som mine venner.. En av de var bare 18 år da hun giftet seg og flyttet inn gratis til kjæresten, og hun har lenge følt seg "bedre" enn alle de andre. Sannheten er at det er bare tull, fordi til syvende og sist handler modning om hvordan verdier og mennesker er skrudd sammen følesesmessig. 

 

Hadde jeg vært deg så hadde jeg kuttet ut de som ikke gir deg noe positivt, for husk at venner skal løfte deg. Du skal alltid føle deg bedre etter å ha vært med vennene dine. Jeg selv har kuttet ut 3 venner som tok fra meg alt av energi, og jeg har det mye bedre nå. Ja, det kan bli litt ensomt en stund men let heller etter venner som gir deg noe. 

 

Lykke til!:)

[Summers]

Å endre venner tror jeg funker dårlig, spesielt når de er i flertall.

Spørsmålet er vel hvorfor du ikke har skaffet deg bedre venner og heller henger med dem. Kan være det er lurere å hoppe over til nye venner enn å kun kutte ut de gamle om de gamle vennene ikke er helt jævlige.

Ville også tenkt over om grunnen til at du ikke liker de gamle vennene dine er fordi du er misunnelig eventuelt føler deg mindreverdig.  Ikke ment som et stikk mot deg, men var bare det at du nevnte ting de har.

Ikke sikkert det er så lett å finne noen som liker å diskutere politikk og som du trives å diskutere politikk med. Synes i selv det som regel blir kjedelig diskusjoner pluss at man enten er enige eller mener at den andre personen er fjern.

[AnonymBruker]

Det er jo ikke så rart at man ikke trives i en vennegjeng hvor man ikke deler interesser eller livsperspektiver, og hvor man ikke føler seg stimulert. Det blir jo helt umulig, og det suger mer energi enn det gir.

Jeg hadde en venninnegjeng på videregående, som jeg holdt litt kontakten med i årene som fulgte, men som jeg aldri følte meg helt hjemme i. De var hyggelige jenter, men etablerte seg fort, var veldig praktisk orienterte, tok typisk yrkesrettede utdannelser og flyttet raskt tilbake til hjembygda vår. Vi hadde noen morsomme stunder i tenårene, da ting bare handlet om gutteprat og fester, men da jeg var bikket tjue og utover så føltes det helt feil. Jeg hadde tatt en helt annen retning enn dem, holdt på med høy utdannelse, var singel og hadde interessefelt som politikk, samfunn og kultur. Vi hadde rett og slett ikke noe givende å snakke om, og jeg følte meg helt uttømt hver gang vi hadde hengt sammen.

Jeg begynte etterhvert å fade dem ut. Sa alltid noe konkret til dem, bare minket kontakten, tok ikke initiativ til møter selv, hadde unnskyldninger for ikke kunne være med når de inviterte. Over tid rant kontakten vår ut i sanden mer og mer. Nå er jeg  26 og har veldig lite kontakt med dem, prater litt hvis vi møtes tilfeldig, men ikke mer. Jeg prioriterer heller venner jeg har fått i senere år, som jeg har mye til felles med og har møtt typisk via studier, jobb, verv eller fritidsaktiviteter.

Anonymkode: 64d9e...e98