skal jeg ta en kaffe med han?

[AnonymBruker]

en mann jeg møtte via nett for et års tid siden sendte meg en melding og spurte hvordan det gikk om dagen. vi har snakket litt frem og tilbake og jeg har forklart hvorfor jeg ikke har tatt kontakt. jeg sliter med bipolar lidelse type 2 med trykk på depresjon så jeg er tidvis laaaangt nedi kjelleren hvor jeg da ikke har kontakt med noen på lang tid annet en de jeg MÅ snakke med. 

jeg fikk tilbake "daså, men jeg gidder ikke skrive meldinger i en evighet" å jeg forstår jo det, men jeg følte i div meldinger at han bare "jaja, so what, du er deprimert men det driter jeg i" 

 

hva ville dere gjort? magefølelsen sier at jeg skal beklage å si at jeg tror det er lurest om vi ikke har mer kontakt.

Anonymous poster hash: 6a107...4f3

[Cinder]

Følg magefølelsen :-)

[AnonymBruker]

Er også bipolar typ 2 og kjenner meg veldig godt igjen. I lange perioder klarer jeg ikke noe kontakt med noen og det er jo veldig forvirrende for spesielt menn, og veldig kjipt for meg siden jeg kanskje liker de men ikke greier å vise det ved å holde kontakten.

Jeg syntes det at han svare "daså men jeg gidder ikke skrive meldinger i en evighet" vitner på at han egentlig gir blanke i depresjonen din, altså ikke tar hensyn til den, og da vil han ikke ta hensyn til den i fremtiden heller.... Skjønner jo at han ikke gidder å prøve å ta kontakt i en evighet uten å få svar, men når du nå har forklart hvorfor så burde han ha uttrykt forståelse og ikke en slags fornærmelse han gjør her.

Det er vanskelig å finne noen som holder ut det å forholde seg til oss som er bipolare / deprimerte, men det er enda vanskeligere å måtte forholde seg til en som nekter å prøve å sette seg inn i hvordan det er, og akseptere at sånn er det og som tar nedeperiodene personlig mot seg og blir kald og sur, når man som syk faktisk ikke kan noe for det.
Den eneste jeg har møtt som har forstått meg , håndtert mine breakdowns og gitt meg tid og ro når jeg trenger (helt uten å bli fornærmet eller såret av det, og helt uten å tenke at han da like gjerne kan finne seg en annen dame fordi han ikke "gidder" å bli "behandlet" sånn) det er faktisk en jeg møtte på psykiatrisk avdeling som slet med det samme. Når vi trengte, så sa vi bare fra at vi trengte en timeout nå, og begge forstod hverandre og fortsatte å være like glad i hverandre, for timeouten hadde ikke noe med relasjonen oss i mellom å gjøre, men med vårt eget hode, og akuratt det er det desverre ikke så mange som forstår..

Anonymous poster hash: 1f6bf...836

[AnonymBruker]

Er også bipolar typ 2 og kjenner meg veldig godt igjen. I lange perioder klarer jeg ikke noe kontakt med noen og det er jo veldig forvirrende for spesielt menn, og veldig kjipt for meg siden jeg kanskje liker de men ikke greier å vise det ved å holde kontakten.

Jeg syntes det at han svare "daså men jeg gidder ikke skrive meldinger i en evighet" vitner på at han egentlig gir blanke i depresjonen din, altså ikke tar hensyn til den, og da vil han ikke ta hensyn til den i fremtiden heller.... Skjønner jo at han ikke gidder å prøve å ta kontakt i en evighet uten å få svar, men når du nå har forklart hvorfor så burde han ha uttrykt forståelse og ikke en slags fornærmelse han gjør her.

Det er vanskelig å finne noen som holder ut det å forholde seg til oss som er bipolare / deprimerte, men det er enda vanskeligere å måtte forholde seg til en som nekter å prøve å sette seg inn i hvordan det er, og akseptere at sånn er det og som tar nedeperiodene personlig mot seg og blir kald og sur, når man som syk faktisk ikke kan noe for det.
Den eneste jeg har møtt som har forstått meg , håndtert mine breakdowns og gitt meg tid og ro når jeg trenger (helt uten å bli fornærmet eller såret av det, og helt uten å tenke at han da like gjerne kan finne seg en annen dame fordi han ikke "gidder" å bli "behandlet" sånn) det er faktisk en jeg møtte på psykiatrisk avdeling som slet med det samme. Når vi trengte, så sa vi bare fra at vi trengte en timeout nå, og begge forstod hverandre og fortsatte å være like glad i hverandre, for timeouten hadde ikke noe med relasjonen oss i mellom å gjøre, men med vårt eget hode, og akuratt det er det desverre ikke så mange som forstår..

Anonymous poster hash: 1f6bf...836

"godt" at det finnes flere som meg! jeg har akkurat fått diagnosen å er fremdeles ikke trygg på hvem jeg er som den personen, jeg er jo enda mer forvirra nå en før jeg fikk diagnosen (hvis det gir noen mening) 

jeg tvang meg selv til å ta en kaffe med han. jeg fikk meg selv til å tenke "hva har jeg å tape egentlig?". å han virker helt anderledes i virkeligheten enn på meldinger. jeg tror bare ikke han er så flink til å uttrykke seg via melding, å det er litt forvirrende. jeg fortalte han at jeg går til psykolog hver uke, å det virker faktisk ikke som at han blir skremt å tenker "crazy bitch walking" som jeg får en følelse av at mange tenker når de ikke veit hva det handler om. 

kanskje jeg skal gi han en sjangs. jeg må hvertfall snakke mye med han om dette for å gi han en forståelse av hvordan det er å leve med den diagnosen jeg har. jeg lager aldri unskyldninger for hvordan jeg er, men noen ganger sier hodet mitt en ting mens jeg gjerne skulle gjort noe annet. å det er det han må forstå. det er jo ikke som at jeg flytter inn der i morra liksom ;P 

Anonymous poster hash: 6ac8d...cae

[Cambria]

Følg magefølelsen er mitt beste råd  

Jeg har ikke bipolar type 2, men vet likevel hvordan det er med perioder hvor man er veldig deprimert og ikke orker noe. Hvordan det er for deg og om det føles anderledes for en med bipolar lidelse vet jeg ikke selvfølgelig.

Men tenk over om det er verdt å bruke tid på en som du føler ikke evner å godta dine utfordringer og ikke evner å høre på det og vise medfølelse. Det blir nok slitsomt i lengden for dere begge.

[guttemann]

Jeg at det er greit at han er ærlig. Han kan ikke vite hva du orker, hvor mye og når, men han kan vite at for ham er det ikke aktuelt å skrive i evigheter med noen han ikke har møtt en gang. De er jo ikke så unormalt, det kan jo vise seg å være bare bortkastet tid. Det kan jo virke som om han ikke formulerte seg helt ideelt, men det jo vanskelig å si noe sikkert om med bare ett sitat fra en samtale.

[AnonymBruker]

Jeg at det er greit at han er ærlig. Han kan ikke vite hva du orker, hvor mye og når, men han kan vite at for ham er det ikke aktuelt å skrive i evigheter med noen han ikke har møtt en gang. De er jo ikke så unormalt, det kan jo vise seg å være bare bortkastet tid. Det kan jo virke som om han ikke formulerte seg helt ideelt, men det jo vanskelig å si noe sikkert om med bare ett sitat fra en samtale.

vi har møtt hverandre før, men vi kjenner ikke hverandre så godt. jeg har gitt det en sjangs til å skal ut å spise med han på fredag. men jeg har en følelse av at det ikke er riktig. så hvis følelsen er det samme etter da så kommer jeg til å bryte av alt

Anonymkode: 6ac8d...cae

[AnonymBruker]

Jeg har samme lidelse som deg, så skjønner hva du mener.

Samtidig syntes jeg ikke du skal beklage og si du aldri vil snakke med han igjen, det virker faktisk veldig dramaqueen. Spesielt når dere ikke kjenner hverandre såå godt og du fortalte noe ganske personlig om deg selv. Tror ikke han mente å være frekk, tror heller at han ikke visste hva han skulle svare og at det kanskje ble litt kort fordi han ikke ville grave mer eller si noe feil?

Husk at mange som ikke har lidelsen/ kjenner noen som har den ikke alltid har like lett for å sette seg inn i situasjonen, eller hvordan å svare når man først får beskjeden.

Når jeg fortalte min bestevenninne om det fikk jeg også et veldig kaldt svar, og når jeg tok det opp med henne at det var litt sårende så beklaget hun seg og forsvarte det med at hun ikke visste helt hva annet hun skulle si, og at hun egentlig ikke helt visste hva denne sykdommen dreide seg om.

Samtidig ville jeg vært forsiktig å date i den perioden du er deprimert. Du er ekstra sårbar og kan fort bli veldig hårsår (snakker av erfaring) og det er kanskje ikke den beste tiden å starte noe nytt. Kan fort føre til at du rett og slett blir dumpet veldig fort og faller i en dypere depresjon eller blir veldig såret.
Det er også ikke all verden du kan forvente av en "ny" mann i livet ditt, og det er begrenset hvor mye andre mennesker tar hensyn til en psykisk lidelse. Det kan være vanskelig for han å forstå at du trenger tid for deg selv uten at han tror du ikke vil høre mer fra han. Det er også kjipt å "trekke han ned" i din depresjon, for du påvirker jo andre rundt deg.

Jeg har erfart at dt som funker best er når personen jeg dater er klar over diagnosen og hvordan den påvirker deg. Det kan også være at denne mannen rett og slett ikke orker å date en person med en slik diagnose - for det er mer slitsomt. 

Anonymkode: 44260...432