var jeg virkelig respektløs?

[AnonymBruker]

Dette er noe jeg tenkt mye på i det siste.

 

For 2 år siden så hadde jeg ei "venninne", mer bekjent enn venninne. Pratet daglig på facebook, men så hverandre sjeldent. 

Moren hennes fikk kreft for 2. gang. Da bestemte hun seg for å flytte ut fra moren og hjem til faren. Hvorfor? Jo fordi hun måtte passe på seg selv også, mente hun. Og hun måtte fokusere på seg selv og sitt. 

Dette skjedde etter at moren fikk vite at hun hadde maks 1 år igjen å leve. Storesøsteren bodde i en annen by, hun pakket alt og flyttet hjem for å passe på og hjelpe moren. 

 

En dag så ble hunden min påkjørt og jeg satt hos veterinær i to hele dager. Han døde dessverre. Dette tok jeg veldig tungt, for han var ikke hvilken som helst hund. Jeg slet med epilepsi og var avhengig av han til å klare meg igjennom dagen. Han var med meg på skolen og alt, hun viste godt hvorfor han var viktig for meg. 

 

Etter 2 dager logget jeg på PC'en og hun skrev helt vanlig til meg. Spurte hvorfor jeg ikke hadde vært pålogget, og hvorfor jeg ikke tok telefonen (den var avslått). Så skrev jeg at "xxx er dø, han ble påkjørt og jeg har vært hos veterinær i to døgn nå, men han sovnet inn i morges. Klarer ikke å tenke klart, er helt tom innvendig for jeg grått i to døgn nå". 

Så skrev hun "fy faen" og logget av.

 

Få dager senere logget hun på igjen, og skrev normalt. Nevnte ikke noe om det som skjedde noen få dager tidligere. 
Hun snakket om at hun gledet seg til å få arven, og spurte meg "Bør jeg bruke de på en reise eller bil?". Listet opp alt hun skulle kjøpe seg, gjettet hvor mye hun kom til å arve. Ja bare prat om arv. Spurte hvordan det gikk med moren hennes, og hun svarte bare "Jeg orker ikke å tenke på det, jeg må fokusere på meg selv nå". Så spurte hun meg hva jeg hadde gjort den dagen, og da svarte jeg "Var å møtte nye valpen i dag, han skal hete xxx". Igjen skrev hun "du er fader meg ikke sann!" og forsvant igjen. 

 

Noen dager senere ringte mamma meg for å fortelle meg om dødsannonsen i avisen. Moren til "venninnen min" hadde død dagen før hunden min døde. 

Hun har da gått bak min rygg og sagt at jeg er respektløs, frekk og kald som pratet om en hersens hund, når moren hennes nettopp døde. 

Jeg viste det jo ikke! Hun hadde ikke sagt en skit til meg. 

Så 6 måneder senere så skrev hun plutselig til meg, helt utav det blå "Vi kan dessverre ikke være venner lengre. Det du gjorde kan jeg ikke tilgi deg for. Hvordan tror du det føles for meg at du sitter å prater om en dum hund, når mamma nettopp hadde død?!". 

 

Hun har spredt så mange rykter nå, at ingen vil være i nærheten av meg. Vi er begge i 20 årene. Droppet utav skolen og tar det som privatist, for jeg orker ikke å se hun vær dag, og attpåtil ha folk hviske og snakke dritt om meg bak ryggen min. Jeg orker det rett og slett ikke. Jeg har venner, mer enn nok. Som ikke kjenner henne og som egentlig ikke vil møte henne heller, for hun er ganske spesiell. Innpåsliten og rett og slett slitsom å være i nærheten av. Pratet bare piss på facebook i flere år. Slettet jeg henne så møtte hun opp på døren min og spurte hvorfor jeg slettet henne! Rar kjerring. Glad hun er utav livet mitt, for jeg har aldri taklet henne. Men det at alle nå hater meg, på grunn av henne, det irriterer meg. 

Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine!

Har hun rett i å bli så sint? Var jeg virkelig respektløs?  

Hun sa jo ingenting! Jeg spurte jo om moren dager etter hun døde også, men da sa hun ingenting! Hvordan kan jeg vite at moren er dø, når hun ikke sier noe?! 

Jeg er sjokkert, irritert og forvirret på en og samme tid. Hun sitter der å prater om arven, når moren nettopp har død, og hun nevner ikke det i det hele tatt! 

 

Anonymous poster hash: ebf63...be3

[Rainbow]

Nei, du var ikke respektløs. Hun var veldig rar, det kan hende hun var i sjokk, men når du direkte spurte om moren hennes og hun ikke sa det virka det som hun forventa at du skulle gjette deg fram til det, noe som er umulig. Virker også veldig rart å være sur for at du ikke visste at moren hadde dødd, og så komme med "vi kan ikke være venner lenger" lenge etterpå.

 

Og...hun var respektløs hun også. DU var også i sorg. Det dreit hun i, ikke fordi hun mente at egen sorg var verre, men fordi hun forventet at du skulle mene det, uten å vite om hennes sorg...! 

 

Man kan ikke sammenligne sorg, og samme hvor mye sjokk hun var i går det an å si dette med moren og så kanskje ikke orke å høre om at du har mistet noen du også, fordi hun er i stor sorg. Men å bable i vei om arv og forvente at du utfra det skal gjette deg fram til at hun har dødd??

Det virka som hun var veldig veldig sikker på at du visste, men hun burde jo skjønt det når du sa "hvordan går det med moren din" og ikke "hvordan går det med deg". 

 

Jeg skjønner hun sleit, men jeg syns hun var mye mer respektløs enn deg.

[AnonymBruker]

For et fjortisopplegg! Og du er liksom i 20-årene. Du var ikke respektløs, samtidig burde du spurt etter moren hennes. Og en mor er viktigere enn en hund, uansett. 

Anonymous poster hash: a3556...21a

[AnonymBruker]

Nei, du var ikke respektløs. Hun var veldig rar, det kan hende hun var i sjokk, men når du direkte spurte om moren hennes og hun ikke sa det virka det som hun forventa at du skulle gjette deg fram til det, noe som er umulig. Virker også veldig rart å være sur for at du ikke visste at moren hadde dødd, og så komme med "vi kan ikke være venner lenger" lenge etterpå.

 

Og...hun var respektløs hun også. DU var også i sorg. Det dreit hun i, ikke fordi hun mente at egen sorg var verre, men fordi hun forventet at du skulle mene det, uten å vite om hennes sorg...! 

 

Man kan ikke sammenligne sorg, og samme hvor mye sjokk hun var i går det an å si dette med moren og så kanskje ikke orke å høre om at du har mistet noen du også, fordi hun er i stor sorg. Men å bable i vei om arv og forvente at du utfra det skal gjette deg fram til at hun har dødd??

Det virka som hun var veldig veldig sikker på at du visste, men hun burde jo skjønt det når du sa "hvordan går det med moren din" og ikke "hvordan går det med deg". 

 

Jeg skjønner hun sleit, men jeg syns hun var mye mer respektløs enn deg.

Enig

Anonymous poster hash: eddc2...2d9

[AnonymBruker]

 

For et fjortisopplegg! Og du er liksom i 20-årene. Du var ikke respektløs, samtidig burde du spurt etter moren hennes. Og en mor er viktigere enn en hund, uansett. 

Anonymous poster hash: a3556...21a

 

Og du må lære deg å lese...

Anonymous poster hash: eddc2...2d9

[Gjest Wonder Woman]

Nei, du var ikke respektløs. Hun var veldig rar, det kan hende hun var i sjokk, men når du direkte spurte om moren hennes og hun ikke sa det virka det som hun forventa at du skulle gjette deg fram til det, noe som er umulig. Virker også veldig rart å være sur for at du ikke visste at moren hadde dødd, og så komme med "vi kan ikke være venner lenger" lenge etterpå.

 

Og...hun var respektløs hun også. DU var også i sorg. Det dreit hun i, ikke fordi hun mente at egen sorg var verre, men fordi hun forventet at du skulle mene det, uten å vite om hennes sorg...! 

 

Man kan ikke sammenligne sorg, og samme hvor mye sjokk hun var i går det an å si dette med moren og så kanskje ikke orke å høre om at du har mistet noen du også, fordi hun er i stor sorg. Men å bable i vei om arv og forvente at du utfra det skal gjette deg fram til at hun har dødd??

Det virka som hun var veldig veldig sikker på at du visste, men hun burde jo skjønt det når du sa "hvordan går det med moren din" og ikke "hvordan går det med deg". 

 

Jeg skjønner hun sleit, men jeg syns hun var mye mer respektløs enn deg.

Signerer denne

[AnonymBruker]

Hun ble nok pottesur når du ikke tok telefonen når hennes mor døde. Og at du ikke spurte allerede da dere chattet rett etter at hund og mor døde. Så ja hun ble nok såra på grunn av dette.

 

Men måten hun håndterte tingene var ikke akkurat veldig bra. Hun har nok hatt store problemer med å takle mores sykdom og bortgang. Siden hun har rømt fra dette og også har vært dårlig på å snakke om dette.

Anonymous poster hash: 48ba2...630

[AnonymBruker]

Liksom, vi møttes sjeldent, vi hadde ingen fellesvenner. 

Vi gikk på samme barneskole, det er nå 10 år siden vi gikk ut av barneskolen. Jeg gikk i A, hun gikk i C. Vi var en ekstrem stor klasse. Vanligvis er det bare A og B, men vi hadde 20+ elever i vær klasse! 

Jeg husket ikke at hun gikk i klassen min en gang, for hun var en stille og sjenert person. Ingen viste hvem hun var da hun møtte opp på reunion en gang! 

Kun én person viste hvem hun var og navnet hennes. Fordi de var naboer i 20 år. 

Hun husker alle da. Kan alle navnene, navnene på de fleste foreldrene og søsknene. 

Jeg ante ikke at hun hadde ei søster en gang. Men hun kunne navnet på kaninen min! 

Tok han med på en sånn "kjæledyrsdag" i 2. eller 3. klasse. Dette husket hun. Hun har klisterhjerne x 10! Jeg husker ikke navnene på læreren jeg hadde i 7 år en gang. Men hun husker alt, absolutt alt med mer.

 

Hvem skulle da ha fortalt meg at moren var dø? 

Jeg møtte moren hennes én gang. Da ga hun meg en klem og begynte å gråte. Fortalte meg at X ikke har noen venner, og hun var glad for at hun hadde meg i den tungen stunden. Jeg sto der som et spørsmålstegn og moren selv fortalte meg at hun hadde kreft. Kom også frem at hun løy ofte og sa at hun var på fest hjemme hos meg, eller overnatting, at vi dro på spontanttur til Sverige sammen. Alt var ren løgn. Hvorfor? Jeg har ikke peiling, og aner ikke hva hun holdt på med de gangene hun liksom var hos meg. 

Etter det pratet hun mye om kreft og moren, men mest av alt; arven. Kan være hun syntes det var vanskelig å komme seg over den kneiken, å si "du.. mamma har kreft". 

Noen måneder tidligere mistet jeg en barndomskompis på grunn av kreft. Jeg vokste opp med han og vi var nære venner. Noe hun viste, for han gikk i samme klasse som meg på barneskolen. 

Da nevnte hun at moren hadde hatt kreft for flere år siden. Men nevnte ingenting om at moren igjen hadde fått kreft..

 

Hun hadde mange muligheter til å si noe! 

Både ang det at hun hadde kreft, og at hun var dø. 

 

Glemte å nevne at hun kontaktet søsteren min, som hun aldri har møtt. og fikk vite om hunden. 

Dette fikk jeg vite noen dager senere, søsteren min nevnte det i en bisetning. 

Et år før alt dette så var jeg i en bilulykke. Jeg var ikke på facebook på et helt døgn, hun sjekket opp nummeret mitt og prøvde å ringe (jeg ga hun ikke nummeret mitt). Da også prøvde hun å kontakte søsteren min. Men hun var på sykehuset med meg så hun svarte ikke, pappa var innlagt på grunn av ulykken også, så søsteren min hjalp oss, mens mamma var hjemme med småsøsknene mine. 

Da hadde hun troppet opp på døren min og kjeftet på mamma. Sa jeg var frekk som ikke svarte, da fikk hun vite om ulykken. 

 

Hun var med meg på fest én gang. 

Jeg var med noen jeg nettopp hadde møtt, så de var mer bekjente enn venner. 

Da hadde hun lagt ut om det ene og det andre til de. Det å prate om broren som røyker hasj, moren som hadde kreft og skulle dø, faren som ikke ville ha henne der +++ til noen hun nettopp hadde møtt, det kunne hun gjøre... 

Og nei, hun var ikke full! Hun drakk ikke alkohol. 

På skolen så hadde hun presentert seg slik som dette "Hei jeg heter xxxx, moren min har kreft og jeg liker å jogge". 

Hun fortalte alt og alle, også de på butikken kunne hun kaste ut slik informasjon om seg selv. En gang så hadde moren prøvd å ta livet sitt, og hun i butikken sa "ha en fin dag", da sa hun "Ja det kan jo ikke bli bedre, for mamma er innlagt på psykiatrisk avdeling, så det må jo bli en fin dag da". 

 

For å si det sånn, det er ikke rart at hun er venneløs. 

Men det å reagere sånn, spre løgner og dritt, forteller alle at jeg ikke brydde meg om at moren var dø osv... hva faen! 

Jeg hadde møtt faren på butikken et par ganger, han kjente meg igjen. Hun hadde vist han noen bilder av meg, jeg ante ikke hvem han var først.

Så jeg ga blomster i begravelsen og en donasjon til kreftsaken. Dette var fra meg og familien min. Pappa har møtt faren på puben en del ganger, uten å helt vite hvem han var først. Mamma har møtt moren en god del ganger, uten å vite hvem hun var. Altså, de hadde møttes flere ganger i flere år, uten å vite at jeg var bekjent av datteren. Liten verden men vi vokste jo opp i samme nærmiljø.

Dette ordnet vi den dagen mamma så dødsannonsen. 

 

Jeg brydde meg jo, og sa flere ganger at hvis hun ønsket å prate om det, så er jeg her for hun.

Tilbød meg å hjelpe til med å rydde utav huset da moren døde, jeg sa jeg kunne kjøre henne til og fra sykehuset. 

Så jeg fatter bare ikke hvorfor hun var slik! Skjulte ting for meg, men pratet med kassadamen om det, og det at hun ble så sinna for noe jeg ikke viste om en gang! 

 

ts

 

 

 

Anonymous poster hash: ebf63...be3

[Gjest Sunflower-Delight]

Veldig trist at hunden din døde. 

Du var langt i fra respektløs! Hvis du ikke visste noe om at moren hennes døde så kunne du ikke noe for det. Å drive med hinting er noe som er veldig dumt, hvis noen forventer at du skal skjønne det og blir sur fordi du ikke gjorde det, så er det hennes/hans egen skyld. Det er alltid best å være tydelig med hva en ønsker å fortelle andre, da vil en også slippe mye misforståelser og skuffelser.

Noe jeg fikk i tankene mine er at denne venninna virker veldig sulten etter oppmerksomhet. Siden ho kan juge, snu og vende på hva ho forteller til andre. Jeg skjønner at du er irritert over at mange tror på alt det ho har sagt om deg, og spesiellt når mesteparten av dette ikke er sant. Men de som kun velger å høre og tro på hennes versjon av historien og ikke en gang prøver å få med seg begge sider av historien, er kanskje ikke mye verdt din tid. Klart det er fortsatt ubehagelig for deg, men du vet hvordan den virkelige situasjonen var.

Før eller siden så vil nok flere se henne slik ho virkelig er. Mennesker som henne vil ikke klare å holde opp masken sin over lengre tid.

Synes det var litt rart at ho snakket om arven som noe ho gledet seg til. Når ho snakker på den måten så kan det virke som om ho ikke hadde noe bra forhold til sin mor. Det kan godt hende ho ikke hadde det? Men alikevel, ho burde ha vist forståelse for deg også. Dere begge mistet noen som var en del av familien, å miste en hund kan være like tøft som det å miste et menneske. Ho virker egentlig veldig egoistisk. 

[AnonymBruker]

Liksom, vi møttes sjeldent, vi hadde ingen fellesvenner. 

Vi gikk på samme barneskole, det er nå 10 år siden vi gikk ut av barneskolen. Jeg gikk i A, hun gikk i C. Vi var en ekstrem stor klasse. Vanligvis er det bare A og B, men vi hadde 20+ elever i vær klasse! 

Jeg husket ikke at hun gikk i klassen min en gang, for hun var en stille og sjenert person. Ingen viste hvem hun var da hun møtte opp på reunion en gang! 

Kun én person viste hvem hun var og navnet hennes. Fordi de var naboer i 20 år. 

Hun husker alle da. Kan alle navnene, navnene på de fleste foreldrene og søsknene. 

Jeg ante ikke at hun hadde ei søster en gang. Men hun kunne navnet på kaninen min! 

Tok han med på en sånn "kjæledyrsdag" i 2. eller 3. klasse. Dette husket hun. Hun har klisterhjerne x 10! Jeg husker ikke navnene på læreren jeg hadde i 7 år en gang. Men hun husker alt, absolutt alt med mer.

 

Hvem skulle da ha fortalt meg at moren var dø? 

Jeg møtte moren hennes én gang. Da ga hun meg en klem og begynte å gråte. Fortalte meg at X ikke har noen venner, og hun var glad for at hun hadde meg i den tungen stunden. Jeg sto der som et spørsmålstegn og moren selv fortalte meg at hun hadde kreft. Kom også frem at hun løy ofte og sa at hun var på fest hjemme hos meg, eller overnatting, at vi dro på spontanttur til Sverige sammen. Alt var ren løgn. Hvorfor? Jeg har ikke peiling, og aner ikke hva hun holdt på med de gangene hun liksom var hos meg. 

Etter det pratet hun mye om kreft og moren, men mest av alt; arven. Kan være hun syntes det var vanskelig å komme seg over den kneiken, å si "du.. mamma har kreft". 

Noen måneder tidligere mistet jeg en barndomskompis på grunn av kreft. Jeg vokste opp med han og vi var nære venner. Noe hun viste, for han gikk i samme klasse som meg på barneskolen. 

Da nevnte hun at moren hadde hatt kreft for flere år siden. Men nevnte ingenting om at moren igjen hadde fått kreft..

 

Hun hadde mange muligheter til å si noe! 

Både ang det at hun hadde kreft, og at hun var dø. 

 

Glemte å nevne at hun kontaktet søsteren min, som hun aldri har møtt. og fikk vite om hunden. 

Dette fikk jeg vite noen dager senere, søsteren min nevnte det i en bisetning. 

Et år før alt dette så var jeg i en bilulykke. Jeg var ikke på facebook på et helt døgn, hun sjekket opp nummeret mitt og prøvde å ringe (jeg ga hun ikke nummeret mitt). Da også prøvde hun å kontakte søsteren min. Men hun var på sykehuset med meg så hun svarte ikke, pappa var innlagt på grunn av ulykken også, så søsteren min hjalp oss, mens mamma var hjemme med småsøsknene mine. 

Da hadde hun troppet opp på døren min og kjeftet på mamma. Sa jeg var frekk som ikke svarte, da fikk hun vite om ulykken. 

 

Hun var med meg på fest én gang. 

Jeg var med noen jeg nettopp hadde møtt, så de var mer bekjente enn venner. 

Da hadde hun lagt ut om det ene og det andre til de. Det å prate om broren som røyker hasj, moren som hadde kreft og skulle dø, faren som ikke ville ha henne der +++ til noen hun nettopp hadde møtt, det kunne hun gjøre... 

Og nei, hun var ikke full! Hun drakk ikke alkohol. 

På skolen så hadde hun presentert seg slik som dette "Hei jeg heter xxxx, moren min har kreft og jeg liker å jogge". 

Hun fortalte alt og alle, også de på butikken kunne hun kaste ut slik informasjon om seg selv. En gang så hadde moren prøvd å ta livet sitt, og hun i butikken sa "ha en fin dag", da sa hun "Ja det kan jo ikke bli bedre, for mamma er innlagt på psykiatrisk avdeling, så det må jo bli en fin dag da". 

 

For å si det sånn, det er ikke rart at hun er venneløs. 

Men det å reagere sånn, spre løgner og dritt, forteller alle at jeg ikke brydde meg om at moren var dø osv... hva faen! 

Jeg hadde møtt faren på butikken et par ganger, han kjente meg igjen. Hun hadde vist han noen bilder av meg, jeg ante ikke hvem han var først.

Så jeg ga blomster i begravelsen og en donasjon til kreftsaken. Dette var fra meg og familien min. Pappa har møtt faren på puben en del ganger, uten å helt vite hvem han var først. Mamma har møtt moren en god del ganger, uten å vite hvem hun var. Altså, de hadde møttes flere ganger i flere år, uten å vite at jeg var bekjent av datteren. Liten verden men vi vokste jo opp i samme nærmiljø.

Dette ordnet vi den dagen mamma så dødsannonsen. 

 

Jeg brydde meg jo, og sa flere ganger at hvis hun ønsket å prate om det, så er jeg her for hun.

Tilbød meg å hjelpe til med å rydde utav huset da moren døde, jeg sa jeg kunne kjøre henne til og fra sykehuset. 

Så jeg fatter bare ikke hvorfor hun var slik! Skjulte ting for meg, men pratet med kassadamen om det, og det at hun ble så sinna for noe jeg ikke viste om en gang! 

 

ts

 

 

 

Anonymous poster hash: ebf63...be3

Alt oppsummert: fjortisgreier! Dette orker vi ikke å høre på. Ta det ut et annet sted, med andre 14-åringer. Ikke bry voksne folk med om noen husker navn på kaniner og hva venninna sa til hvem.

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: d87e1...c45

[Gjest Wonder Woman]

 

Alt oppsummert: fjortisgreier! Dette orker vi ikke å høre på. Ta det ut et annet sted, med andre 14-åringer. Ikke bry voksne folk med om noen husker navn på kaniner og hva venninna sa til hvem.

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: d87e1...c45

Tror heller du burde å pelle deg ut jeg!! Du bestemmer ikke hva vi andre "orker" å lese om og du bestemmer ikke over hva vi kan skrive om!!

[Gjest Wonder Woman]

Og jeg er ikke så fjortis at jeg skjuler mine meninger bak AB knappen!!

[AnonymBruker]

Og jeg er ikke så fjortis at jeg skjuler mine meninger bak AB knappen!!

Å nei, vær så snill og ikke ta den! Vi er langt fra bare fjortiser som er anonyme her. 

Anonymkode: 0feee...6e9

[Gjest Stringfellow1]

 

 dump henne!

[Gjest 123Sol]

Hadde ikke brydd meg noe om henne. Du visste jo ikke at mora var død.. 

[minister-mio]

Det var jo en misforståelse, du hadde ikke fått med deg at moren døde. Du spurte jo til og med hvordan det fikk med moren

[AnonymBruker]

Hun kommer sikkert ikke til å bli mere fornøyd når hun leser dette. Du er ikke særlig flink til å skjule identiteten til folk

 

 

Anonymkode: 1a10a...c17

[Gjest Wonder Woman]

Da tenker jeg det er fint for venninna hvis hun kjenner seg igjen og forhåpendligvis ser hvor dårlig hun oppførte seg og hvordan TS følte rund sitausjonen.

[AnonymBruker]

Hun kommer sikkert ikke til å bli mere fornøyd når hun leser dette. Du er ikke særlig flink til å skjule identiteten til folk

 

 

Anonymkode: 1a10a...c17

Har nok anonymisert det mer enn du tror  
Uten at det forandrer på situasjonen, oppførsel osv. 
Altså i en situasjon hvor saken er "hun stjal en kasse bananer fra kiwi, ble oppdaget på kamera, Hun nekter for å ha stjålet og vil saksøke butikken fordi de beskyldt henne på falskgrunnlag og for å ha filmet henne ulovlig ", også er sannheten "en kasse eple fra rema 1000" men resten er det samme. 
Men den ekte historien er; "hun stjal en 6-pakk øl fra en kompis på en hjemmefest, og hun tror ikke at vi vet det, men vi har det på overvåkningskamera, og nå benekter hun hele greia og vil saksøke kompisen vår for æreskrenkelse. Har hun noe hold i dette?". Stjeling er stjeling. Skjønner hva jeg vil frem til? 

Dårlig eksempel, men du forstår  

Hun er her på KG, og jeg kjenner ei som er venn med henne (silje), som vet at jeg er her på KG (hun det gjelder vet ikke det. La oss kalle henne Kari). 
Hun vi kjenner til felles, liker henne ikke, og Kari (hun denne tråden handler om) vet ikke at jeg vet at hun er her, eller vet at jeg kjenner Silje (som er felles bekjent). Kari vet ikke at jeg er her, silje vet det. 
Og hun skrev til meg (silje altså) at Kari lo av denne tråden, og ville skrive noe frekk til trådstarter, fordi TS er en sutreunge som tar seg nær av dumme ting, og at TS burde forstå at hun burde bare droppe hun i "fortellingen". 
Så altså.. Kari mener jeg (ts) bør droppe henne.. Rar situasjon, men hun har lest tråden, og ikke forstått at det er henne. Silje vet så klart om denne tråden, og hun sa jeg burde søke hjelp her, for vi begge tenker at Kari er skrudd i hodet og ikke helt klarer å se hva hun har gjort galt. Hun eier null selvinnsikt og hadde aldri lest noe negativt om henne på nett og tenkt "oy det er meg de snakker om". 

Jeg kunne ha skrevet by, alder, farge på håret og andre små detaljer og hun hadde fortsatt ikke forstått at det er henne det er snakk om. Er det positive ting, ja da tror hun at det er henne det står om. Spesielt hvis det er tråder om en mann som har blitt forelsket i ei som jobber i butikken (eksempel). Da tror hun at de har endret det fra en som jobber der (hun jobber ikke i butikk btw) til en kunde eller stamkunde, for å anonymisere. Også tenker hun "jeg var i butikken og så en kjekk mann, nå skriver han om meg på kg!!". Altså, slike positive tråder. Selv om at MYE ikke stemmer med henne... vanskelig å forklare  Hun lever i sin egen lille verden, kort og enkelt. 

Silje har prøvd å komme seg unna Kari lenge nå. 
Men satt fint i det etter å ha sagt ja til å la henne sitte med henne i kantinen. Kari er som en klegg, overdriver ikke en gang. Men kan ikke si stort mer enn det uten å gi for mye informasjon om henne som person. 

På grunn av alt styret, og hvor langt hun har dratt løgnene sine, så er vi begge usikker... er det noe galt med oss, eller henne? Vi var usikre på det, og ønsket ikke å spre det rundt til alle, for dette er jo egentlig i mellom meg og Kari. Derfor tenkte vi å prøve her. 
 

Så nei, jeg har ikke slurvet med anonymiseringen. Og ja, jeg er 110% sikker på at hun hadde aldri kjent seg selv igjen. Og hvis hun gjorde det, hadde det vært så negativt? Da hadde hun jo måtte ha lest deres svar og sett; Jeg kunne ikke noe for det! Jeg gjorde ikke noe galt, jeg spurte jo til og med! 
Hele situasjonen er... ufattelig, vet ikke om jeg skal le eller grine. 

ts

Anonymkode: d9823...e55

[Birdo]

Mye av det du skriver henger ikke på greip i det hele tatt..