Jeg holder min distanse

[Lanista1984]

I et lite hjørne i en leilighet med fire soverom, sitter jeg ofte i og ser ned på gaten. Når jeg ikke får sove. Enten fra det som kan kalles "mitt soverom," eller fra stuen.  

Jeg sier enten, fordi jeg har vokst ut av det.

Jeg reiser en del så jeg har kjøpt en leilighet som jeg leier ut. Og velger å bo med min mor når jeg er hjemme.

Og der sitter jeg. Ofte. I vinduskarmen. Gamle, kraftige vinduskarmer.

Tidligere på kvelden ser jeg ned og ser en gate som er full av glade folk og deretter bortover for å se solen vinke halvtrøtt til meg.

Jeg nikker halvtrøtt tilbake.

 

Jeg ser på folk. Det klikker i sko og det svever inn lyd av latter.

Fra de siste som går hjem.

Så kommer den stille timen.

Den timen som er mellom de som går hjem og før de som begynner å jobbe.

 

Vi er akkurat rett nord for slottet.

I den byen alle nordmenn elsker å kalle stygge Oslo.

En gang var det en fin by.

Jeg døser alltid av før avisgutten begynner å stappe inn Aftenposten i postkasser. Han har en egen nøkkel.

Men jeg våkner alltid av han.

Jeg sitter i en karm som kunne og kanskje er bygget på 1870-tallet.

Jeg er godt trent. Man skulle tro at jeg var mentalt sterk også.

Mulig jeg er. Men har opplevd umulige oppgaver. Hvem vet. Ikke jeg. Den som kunne ha visst, er faren min men han døde når jeg var liten. Uforsiktige idiot. Han burde ha visst at jeg trengte råd fra en mann.

  

Min jobb er tung.

For tiden orker jeg ikke venner. Jeg orker ikke å snakke om jobb. Jeg orker ikke en kjæreste.

 

Jeg hører noen snakke. Og noen flere.

Det må ha gått noen timer. Og jeg må ha dovnet av på et vis. 

Bilene durer forbi. Litt oftere. Klokken er fem tretti.

Snart vil hele byen våkne.

Og jeg vet ikke om jeg er klar for det.

Ikke enda. Kanskje snart.

 

Telefonen er full av ubesvarte anrop og uleste meldinger.

Men hvordan jeg føler meg skal ikke stoppe meg fra å lage en god frokost.

Jeg holder foran ørene og drømmer om hvit sand. Jeg håper jeg kan drømme og dorme i 30 minutter før jeg må våkne ordentlig. 

Nedenfor klakker det igjen mot asfalt.

 

Natten er min. Men den er så kort.

Så altfor kort.

Jeg kjenner det renner tårer og jeg er ikke tøff nok.

Eller det er jeg. Jeg er veldig tøff.

Jeg må lage egg. En omelett. Med små søte grønnsaker. Og nytrukket te.

Og meg. Jeg. Energiske meg.

 

Jeg må lære å like dagen.

Jeg skal ikke gripe den.

Jeg må bare lære å like den.

 

Dette er min natt.

I morgen har jeg laget frokost. Og den vil være perfekt.

Endret 26. oktober 2015 av Lanista1984

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om du vil frem til noe...men ville bare si at du skriver bra! Kjente meg veldig igjen. Du maner bildene frem veldig tydelig

Anonymous poster hash: 587a5...2e6

[AnonymBruker]

Fint skrevet. Kanskje du skal gjøre noe skapende istedenfor den tunge jobben du har?

Anonymous poster hash: f42c0...2a3

[Lanista1984]

Det er lett å skrive om ting som har skjedd. Det mener nå jeg. Å skrive om ting som kan skje eller bli helt fiktiv som en forfatter, er nok ikke noe for meg.

Men, takk.

 

Min tunge jobb, har vært tema så mange ganger at jeg ikke ønsker å dele det mer.

Jeg har vært idiotisk og skrevet i rus av strårom, litt røyk og i en slags psykose pga medisiner.

 

Stort sett har jeg skrevet riktig om enn på en rimelig saksorientert måte. Noen få ganger har jeg skrevet feil med vilje for å provosere.

 

Ja, jeg er den jeg utgir meg for å være.

Men jeg lar det ligge der. Et sted diffust og abstrakt et sted.

 

Med det som bakteppe, har jeg noen misjon her inne, eller skal jeg bruke den delen av fritid jeg bruker på andre ting?

Synspunkter på det?

 

Har lovet meg selv å være mer inkluderende i mine innlegg:)

[AnonymBruker]

jo. fint skrevet. poetisk.

Anonymous poster hash: f04cb...f49