fortiden og du tenkte på fremtiden

[AnonymBruker]

Har tenkt mye på fortiden i det siste. 

 

For  ca 10 år siden: Da gikk jeg på ungdomskolen. 

Husker jeg tenkte mye på fremtiden. Jeg og bestevenninnen min pratet om at vi ville flytte inn sammen, ha mange dyr og jobbe på samme sted.
Jeg slet med mitt, uten at jeg viste hva det var selv, og fortalte ingen om det. Slet med selvskading blant annet. Vet nå i dag at det var sosial angst og depresjon. 

 

På den tiden var jeg "flink" sosialt sett. Hadde mange venner, var midtpunktet i vennegjengen. Hadde 5 nære venner, og hang mye med 5 til. 

Årene gikk og det sosiale falt vekk. En etter en forsvant, alle begynte på forskjellige skoler og linjer. Jeg trakk meg unna det sosiale fordi jeg var sliten. 

Så når de forsvant så orket jeg ikke å skaffe meg nye. 

 

Dersom noen spurte meg "hvor er du om 10 år?", da hadde jeg svart; Drømmejobben, hus, mann og kanskje 2-3 barn. Hund og katt, flere av vær! 

For det var planen min på den tiden. Jeg hadde alt klart. 

 

Nå 10 år senere.. jeg leier, arbeidsløs på grunn av angsten og depresjonen, har 2 venner jeg aldri møter for de har andre venner som er viktigere enn meg. 

Kjæreste har jeg verken tid eller energi til. 

Jeg har katt da... Såe noe rett fikk jeg. 

Selv om at ting ikke ble slik jeg håpet, så har jeg det faktisk bra! Noe de rundt meg nekter å tro. Hva har jeg å være glad for?

 

Dersom du spurte meg i fjor "Hvor er du om 1 år". Da hadde jeg svart "I jorden". I fjor var jeg så langt nede, vært minutt var et mirakel. Jeg sto bokstavelig talt med en fot i graven. 
Flyttet hjemmefra for første gang, jeg fikk hjelp for angsten for første gang. Hvorfor? Fordi jeg var redd, redd for å miste kontrollen. Jeg hadde et valg; søk hjelp, eller dø. Jeg har aldri vært så langt nede før. 
Jeg distanserte meg fra alt og alle. Gikk rundt som en zombie, nav sa "gjør det", så gjorde jeg det, fordi jeg orket ikke å tenke selv. Bare det å puste krevde alt jeg hadde av energi. Jeg dro til fastlegen en gang i uken, så to ganger i uken hos psykolog. Jeg skulle ha spurt de rundt meg om hjelp, i stedet lukket jeg meg inne. Skjulte mine problemer til den store gullmedaljen. Gjorde det jeg måtte, uten å tenke meg om to ganger. Sa verken ja eller nei, jeg var ikke til stede lengre. Var for sliten til å fungere. 

Men jeg klarte meg. Hvordan? Jeg vet ærlig talt ikke. 

Jeg har null peiling på hvordan jeg kom meg hit jeg er i dag. 

 

For 10 år siden smilte jeg et falskt smil, jeg skjulte alt. Men de rundt meg trodde jeg hadde alt, jeg hadde kjæreste (som slo meg og var fysisk og psykisk ekkel mot meg), jeg hadde venner (som snakket dritt om meg bak ryggen min, og alle trodde jeg ikke viste det, men jeg gjorde det. Jeg bare brydde meg ikke). 

 

Det er så ufattelig rart. For 10 år siden så var jeg ikke meg selv. Så fort jeg gikk ut døren på soverommet mitt så var jeg en annen. Verken familie eller venner viste hvem jeg var.

For 1 år siden så levde jeg med en fot i graven. 

Nå så har jeg ingenting, men allikevel så føler jeg meg bedre enn noen gang! Ja jeg får panikk anfall av å gå på butikken, men jeg var på butikken!! Jeg satt ikke hjemme og gråt, jeg var på butikken! 

Er det ikke rart? Hvordan man ser for seg fremtiden.. også plutselig så innser du at du nå lever i den perioden du dagdrømte om for 10 år siden... Og ingenting er slik du tenkte. 

Anonymous poster hash: 65a08...843

[Gjest supernova_87]

Ja, det er ganske rart egentlig. Man kan drømme, og håpe og lage seg alt mulig av fantasier, men så plutselig har tiden gått og ting er helt annerledes enn du kunne tenkt deg. Men det er jo også det som er spennende! 

 

Godt å høre at du har det bedre! At du kan smile, og at det ikke er falskt lenger. Godt å lese at du nå får hjelp og føler at du er på vei til å bli bedre. Det er fremdeles ikke for sent å få det du drømte om, og kanskje har det kommet nye drømmer. Jeg håper hjelpen fra psykologen gjør at du etterhvert klarer å fylle livet med flere ting som du verdsetter og ønsker deg. Og hei! Bra jobba med at du gikk på butikken! Etter hvert blir det enklere.  

 

(Forresten: Du stod ikke bokstavlig talt med en fot i graven. Mange som misbruker det uttrykket, klarte ikke å la være å si noe.)