Har du slitt med overspising og kommet deg ut av det? Hjelp!

[AnonymBruker]

Hei - dette er et hjertesukk og et stort rop om hjelp! 

 

Jeg har grevd meg fast i et forferdelig vondt spisemønster, og dette har gått totalt utover min hverdag - jeg er så sliten både psykisk og fysisk, at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre lengre. Jeg skriver dette fordi jeg håper det er noen her som har gått gjennom det samme som jeg har gått og går gjennom, og at det er noen her som har kommet seg ut av det og kan gi meg støtte og råd på veien om å bli "frisk". 

 

Veldig lang historie kort: når jeg fylte 8 år, fikk jeg problemer med et sexhormon som gjorde at kroppen min trodde jeg var gravid. Jeg fikk enorme behov for mat (kroppen vokste i en ufyselig fart, jeg fikk strekkmerker osv), spiste alt jeg kom over - til og med maten som skolekameratene mine ikke klarte å spise. Jeg stjal penger hos familien for å kunne gå på butikken å kjøpe boller eller sjokolade. Jeg spiste i skjul, gjemte bokser med sjokoladepålegg under puta/madrassen på soverommet mitt og spiste på kvelden når ingen kunne se meg.

Jeg har bestandig vært overvektig, men har gått opp og ned i vekt som en jojo siden jeg var 8 år, og nå er jeg helt besett av hva jeg spiser, når jeg spiser og hva som skjer hvis jeg spiser - samt at jeg konstant prøver å gå ned i vekt. Jeg har bestandig slitt med overspising, men dette har de siste månedene eskalert, og har nå tatt helt av. 
 

Jeg kan gå en hel dag uten å spise noe særlig, men så kommer ettermiddagen og kvelden, så bryter jeg i meg masse mat uten at jeg klarer å kontrollere det. Jeg kan spise frokost, lunsj, middag og mellommåltider, også kommer ettermiddagen/kvelden, også skjer det samme igjen. Det verste er at jeg kan bestemme meg for å ikke overspise, men det er akkurat som at jeg havner i en eller annen transe - klarer ikke stoppe, gir meg selv unnskyldninger for å spise MYE, også går det over stokk og stein. Etterpå er jeg selvfølgelig helt knust og lurer på hvorfor jeg får disse "attackene". Jeg har prøvd å finne ut hva som skjer når jeg får disse, men jeg har ikke lyktes med det ennå - det er akkurat som om jeg ikke er meg selv når det skjer. Det skjer omtrent daglig.   

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Det kan ikke være sunt på noen måter, og jeg er så ufattelig sliten - totalt utbrent, føler meg som en dårlig mor for datteren min som jeg har alene osv. 

 

Med dette er jeg svært interessert i å snakke med noen som har kommet seg ut av problemet med overspising, hvilken behandling det har blitt gitt, hvordan veien var osv. 

 

Med vennlig hilsen 

En utrolig sliten jente, 23 år 

Anonymous poster hash: dc750...f64

[AnonymBruker]

Vel, kommet meg ut og kommet meg ut.. Tror egentlig aldri jeg vil bli 100 % frisk, men det har blitt bedre.

 

Jeg tror jeg overspiste fordi jeg fikk i meg for lite næring. Jeg veide maten og telte hver eneste kalori, og ble rett og slett syk av det etter hvert. Hadde stålkontroll, trodde jeg selv.. Jeg ble helt sikkert underernært av dette, og hvis jeg en dag spiste "nei-mat", begynte overspisingen. Hadde en tankegang som var helt på trynet. Litt som "jaja, nå har jeg allerede spist en kjeks, så jeg kan like så godt spise hele pakken". Etter det hivde jeg i meg flere posjoner middag, potetgull, sjokolade, boller.. tja, du forstår sikkert tegninga. Følte meg uggen og mett i flere dager etterpå.

 

Det begynte med et par ganger i måneden, så kom det til et punkt der jeg ga opp og gjorde det flere dager på rad. Vekten begynte å gå oppover. Etter disse dagene hater jeg meg selv og prøver å "kompensere" det jeg hadde gjort med spise mindre. Det er en ond sirkel, som igjen fører til flere runder med overspising. Føler at jeg ikke blir mett av en normal posjon mat, og det er så frustrerende! Mett for meg er å være stappmett, det er liksom ikke nok å bli "tilfredstilt"..

 

Jeg er lang og slank, og ser sunn og frisk ut, så folk har ingen peiling på at jeg gjør/gjorde dette. 

Anonymous poster hash: 6e1a3...826

[AnonymBruker]

Jeg hadde spiseforstyrrelser (bulimi) fra jeg var 14 til 22 år. Hovedproblemet var overspisingen, noe jeg aldri trodde jeg ville bli kvitt. Leste mye rundt på internett for å finne en løsning, og kom over legemiddelet fontex. Gikk så til legen og spurte om jeg kunne få prøve det, noe hun gikk med på. Tror jeg gikk på det i et halvt år totalt, og siden har jeg vært frisk!

 

Nå er jeg 27 år og har ikke hatt et eneste tilbakefall. Såklart kan jeg overspise på julaften og noen lørdager som alle andre, men uten at det fremkaller angst. Jeg sier ikke at fontex er løsningen for deg, men for meg så var det faktisk det. Hvorfor aner jeg ikke. Jeg ble ganske overvektig av bulimien, og etterhvert som jeg ble friskere og slankere ble jeg mer og mer lykkelig og tilfreds. Dette ble en positiv spiral for meg som bidro til at jeg vant over spiseforstyrrelsen.

 

Forøvrig burde du gå til psykolog dersom du ikke allerede gjør det. Håper virkelig du finner en løsning. Det er så utrolig slitsomt å ha en spiseforstyrrelse, og jeg føler virkelig med deg.

Anonymous poster hash: d36bb...d0e

[AnonymBruker]

 

Jeg hadde spiseforstyrrelser (bulimi) fra jeg var 14 til 22 år. Hovedproblemet var overspisingen, noe jeg aldri trodde jeg ville bli kvitt. Leste mye rundt på internett for å finne en løsning, og kom over legemiddelet fontex. Gikk så til legen og spurte om jeg kunne få prøve det, noe hun gikk med på. Tror jeg gikk på det i et halvt år totalt, og siden har jeg vært frisk!

 

Nå er jeg 27 år og har ikke hatt et eneste tilbakefall. Såklart kan jeg overspise på julaften og noen lørdager som alle andre, men uten at det fremkaller angst. Jeg sier ikke at fontex er løsningen for deg, men for meg så var det faktisk det. Hvorfor aner jeg ikke. Jeg ble ganske overvektig av bulimien, og etterhvert som jeg ble friskere og slankere ble jeg mer og mer lykkelig og tilfreds. Dette ble en positiv spiral for meg som bidro til at jeg vant over spiseforstyrrelsen.

 

Forøvrig burde du gå til psykolog dersom du ikke allerede gjør det. Håper virkelig du finner en løsning. Det er så utrolig slitsomt å ha en spiseforstyrrelse, og jeg føler virkelig med deg.

Anonymous poster hash: d36bb...d0e

 

Hva er denne medisinen? Jeg sliter også med bulimi og ser virkelig ikke hvordan jeg skal bli frisk. Ikke hjelper det på med at jeg går fort opp i vekt og sakte ned igjen...

Anonymous poster hash: 57641...3af

[AnonymBruker]

 

Hva er denne medisinen? Jeg sliter også med bulimi og ser virkelig ikke hvordan jeg skal bli frisk. Ikke hjelper det på med at jeg går fort opp i vekt og sakte ned igjen...

Anonymous poster hash: 57641...3af

 

 

Det er rett og slett antidepressiva med bevist effekt på bulimi. Du kan lese mer om det her: http://www.felleskatalogen.no/medisin/pasienter/pil-fontex-lilly-559319

 

For meg var dette en siste utvei etter jeg hadde prøvd alt annet. Noen kan få mange bivirkninger eller bli avhengige av pillene, og derfor tror jeg det er viktig og ta en skikkelig samtale med legen før man velger å prøve. For min del fikk jeg livet mitt tilbake. Håper du også kommer deg ut av det snart! 

Anonymous poster hash: d36bb...d0e

[AnonymBruker]

 

Det er rett og slett antidepressiva med bevist effekt på bulimi. Du kan lese mer om det her: http://www.felleskatalogen.no/medisin/pasienter/pil-fontex-lilly-559319

 

For meg var dette en siste utvei etter jeg hadde prøvd alt annet. Noen kan få mange bivirkninger eller bli avhengige av pillene, og derfor tror jeg det er viktig og ta en skikkelig samtale med legen før man velger å prøve. For min del fikk jeg livet mitt tilbake. Håper du også kommer deg ut av det snart! 

Anonymous poster hash: d36bb...d0e

 

Takk! Kroppen min liker ikke antidepressiva så vet ikke om jeg tar sjansen på det.

Så bra at du til slutt kom ut av det!

Anonymous poster hash: 57641...3af

[AnonymBruker]

Hei

 

Dette er ikke noe du bør kjempe med alene. Du bør absolutt snakke med legen din, hvis du ikke allerede har gjort det, og få en behandling som passer deg. Hvis du leser litt om lidelsen overspising på nett, finner du at det er flere gode behandlingsmetoder og også til selvhjelp- som en bit av behandlingen.

 

Det er ikke et godt svar på hva som kan hjelpe deg, det som hjelper for noen trenger ikke å være til god hjelp til deg. Derfor kan det være en lang prosess å normalisere ditt forhold til mat, og kropp og den prosessen vil jeg anbefale deg å starte med raskt. Ikke tenk over det, bare gjør det. Husk også at det kan ligge en frykt i det å få hjelp, det er nesten som om overspisingen ikke vil ha det. Høres rart ut, men til slutt vil du se at den kampen til slutt vil være mindre slitsomt når det kommer til stykket, enn det du sliter med i dag.

 

Mat, kosthold, trening, kropp, utdannelse og det å være perfekt utad vil uansett være viktig og til og med være en kraftig besettelse for mange, både ung og voksen. Det er helt tragisk at det er blitt sånn, og jeg håper du sørger for å søke den hjelpen som fungerer for deg. Det gjorde jeg, og for meg hjalp det med kognitiv terapi og samtaler med psykolog, noe som satte i gang en fin prosess med selvhjelp. Selv om mat og kropp alltid vil være noe jeg krangler litt med i hverdagen sånn i bakhodet, er det nå på et nivå som kanskje er mer normalt.

 

Lykke til, og vær åpen med venner og familie og la de hjelpe deg.

Anonymous poster hash: b75b8...c40

[AnonymBruker]

Vel, kommet meg ut og kommet meg ut.. Tror egentlig aldri jeg vil bli 100 % frisk, men det har blitt bedre.

 

Jeg tror jeg overspiste fordi jeg fikk i meg for lite næring. Jeg veide maten og telte hver eneste kalori, og ble rett og slett syk av det etter hvert. Hadde stålkontroll, trodde jeg selv.. Jeg ble helt sikkert underernært av dette, og hvis jeg en dag spiste "nei-mat", begynte overspisingen. Hadde en tankegang som var helt på trynet. Litt som "jaja, nå har jeg allerede spist en kjeks, så jeg kan like så godt spise hele pakken". Etter det hivde jeg i meg flere posjoner middag, potetgull, sjokolade, boller.. tja, du forstår sikkert tegninga. Følte meg uggen og mett i flere dager etterpå.

 

Det begynte med et par ganger i måneden, så kom det til et punkt der jeg ga opp og gjorde det flere dager på rad. Vekten begynte å gå oppover. Etter disse dagene hater jeg meg selv og prøver å "kompensere" det jeg hadde gjort med spise mindre. Det er en ond sirkel, som igjen fører til flere runder med overspising. Føler at jeg ikke blir mett av en normal posjon mat, og det er så frustrerende! Mett for meg er å være stappmett, det er liksom ikke nok å bli "tilfredstilt"..

 

Jeg er lang og slank, og ser sunn og frisk ut, så folk har ingen peiling på at jeg gjør/gjorde dette. 

Anonymous poster hash: 6e1a3...826

Dette er som å lese om meg, jeg overspiser ca 1-2 ganger i uka og sulter meg igjen for å komme ned i vekt igjen. Jeg tenker at om jeg spiser en sjokolade er liksom alt ødelagt og da kan jeg like gjerne fråtse hele dagen! Jeg ble først slik etter en slankekur, da jeg tillot meg selv å bare spise på lørdager. Disse lørdageen fråtset jeg til ejg nesten spydde, hele dagen med mengder av mat. Og selv om jeg nå er normalvektig så klarer jeg ikke ås lutte å overspise! Ingen som vet om dette! Har egentlig hatt et litt anstrengt forhold til mat hele livet, nå er jeg godt voksen. 

Da jeg var unge kunne jeg aldri spise meg mett pga vi hadde dårlig råd og vi fikk nesten aldri godterier.

 

Dette resulterte i at da jeg flyttet for meg selv og fikk egne penger, begynte å handle inn masse godis , men den virkelige fråtsingen kom etter denne slankekuren der jeg skeiet ut skikkelig en dag i uka. Og nå er det nesten som at om jeg tar en bit må jeg spise hele kaka!

 

Jeg spiser  ikke bare litt men et eksempel er feks : Frokost, en hel liter is , pluss et horn med ost og skinke, etterfulgt av smågodter og potetgull. Når jeg er skikkelig kvalm venter jeg litt til det er plass til  mer og spiser da feks en burger med chips pluss masse bernaisesau eller dipp.

Senere på kvelden kan jeg hive i meg en hel pose potetgull igjen og masse smågodt, etterfulgt av feks boller og brus.

 

Jeg trenger hjelp! 

Anonymous poster hash: 8aad9...271

[Mynona]

Kjære trådstarter, jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få. Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og netttjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Du kan også ta kontakt med  Rådgivning Om Spiseforstyrrelser.. De kan du kontakte på både mail og telefon. De har bred erfaring med spiserelaterte problemer, og kan være gode å snakke med når man er i en vanskelig situasjon, slik du beskriver. Snakk også gjerne med legen din eller noen du kjenner om problemene, det er vondt å sitte med slike ting alene. Hvis du synes det er vanskelig å ta opp, kan du vise dem det du har skrevet her. Håper du får hjelp til å bli frisk, ingen skal måtte ha det sånn som du har det nå.

 

Lykke til,

Mynona, mod