Når man vet at man aldri vil ha selvtillit nok til dating/kjæreste.

[AnonymBruker]

Hvordan skal man takle dette?

 

Jeg er veldig nevrotisk av meg, og kan ha angst for den minste lille bagatell. Med andre ord, ikke noen særlige positive egenskaper for en mann. Og sannsynligvis mer dealbreaker for en jente kontra en mann.

 

Jeg finner aldri helt roen i meg. Går alltid med en liten angstklump i magen, uten at det er noen spesifikk grunn. Når jeg snakker med folk stiger pulsen, og ofte snakker jeg enten for mye eller nesten ingenting. Snakker jeg for mye, er det pga nervøsitet. Det samme hvis jeg ikke sier noe særlig.

 

Selvtilliten når det gjelder jenter er meget lav, ikke pga utseendet, men pga personligheten min. Er ganske sikker på at jeg er en kjedelig person i andres øyne. I tillegg har jeg klein økonomi og meget usikker jobbfremtid (ingen utdannelse), og har ikke noe ellers å by på.

 

Ikke misforstå, jeg sutrer ikke over dette. Jeg er bare veldig, veldig klar over mine mangler. Men å jobbe mot forandring klarer jeg heller ikke.

 

Den største realty-checken på dette fikk jeg da jeg var 18. Ble stormende forelska i ei altfor pen jente på 16. Jeg fikk naturlig nok avslag, og i ettertid ble det så klart for meg. Jeg var utrolig naiv som trodde jeg hadde sjans.. Det fikk meg til å åpne øynene opp og se realistisk på ting.

 

Problemet mitt er at jeg tiltrekkes kun av relativt pene jenter, som jeg altså ikke har sjans på. Jeg har hatt en kjæreste, hun var ca på mitt nivå uteseendemessig. Jeg var aldri forelska i henne, bare lurte meg selv til å tro det. Jeg slet også med å tenne på henne.

 

Oppsummering; Jeg tiltrekkes av jenter som er uoppnåelig i forhold til det jeg har å by på. Sånn sett er det ikke synd på meg.

 

Dessverre kan jeg ikke tvinge meg til å forelske meg i de som er mindre pene. Derfor er løsningen enten;

 

- Fikse på eget utseende, bygge muskler, hårtransplantasjon. 

- Få en god utdannelse, og dermed god økonomi.

- Få bukt med angst og nevroser

 

Problemet her er bare at jeg har prøvd det meste. Motivasjonen er der bare ikke. Jeg er såpass voksen nå også, at om jeg skulle klart å snu det, burde jeg ha klart det nå.

 

Jeg innser også at det at jeg er slik ikke er attraktivt, og at det utelukker alle muligheter for et normalt liv. Det må bare aksepteres, tenker jeg.

 

Har alltid sett for meg barn i livet mitt, men jeg ser jo nå at jeg ikke er noe forbilde og heller ikke noe å by på.

Anonymous poster hash: f429b...e37

[AnonymBruker]

Jeg håper noen her kan gi noen tips mot dette med angst/usikkerhet. ER litt i samme bås der...

 

Gutt

Anonymous poster hash: da2bb...693

[AnonymBruker]

Du tiltrekkes ikke av pene jenter fordi de er pene, men du tiltrekkes av de som er uoppnåelige fordi du er redd. Det er tryggere å tiltrekkes av de man vet man aldri får, fordi da slipper du å ta hensyn til sitt "handikap".

 

Å få bukt med angst er ingen stor sak. Men det er ikke lett å gjøre uten hjelp og veiledning. Så terapi er en veldig god ide og også helt normalt når man sliter med angst og/eller lavt selvbilde.

Anonymous poster hash: ee56e...626

[AnonymBruker]

 

Du tiltrekkes ikke av pene jenter fordi de er pene, men du tiltrekkes av de som er uoppnåelige fordi du er redd. Det er tryggere å tiltrekkes av de man vet man aldri får, fordi da slipper du å ta hensyn til sitt "handikap".

 

Å få bukt med angst er ingen stor sak. Men det er ikke lett å gjøre uten hjelp og veiledning. Så terapi er en veldig god ide og også helt normalt når man sliter med angst og/eller lavt selvbilde.

Anonymous poster hash: ee56e...626

 

Det blir bare en antagelse fra din side. Føler ikke at det stemmer. Jeg har jo prøvd å være i et forhold med en jente. Eller vi var jo i et forhold, men jeg ble ikke forelska. Hun var en god person på alle måter, men falt ikke for utseendet hennes.

Anonymous poster hash: f429b...e37

[AnonymBruker]

Jeg håper noen her kan gi noen tips mot dette med angst/usikkerhet. ER litt i samme bås der...

 

Gutt

Anonymous poster hash: da2bb...693

Vi får visst ikke så mange råd her.

Anonymkode: b8c91...c95

[AnonymBruker]

Kan prøve å gi noen råd her jeg... 

Er jente da, og sliter med unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg visste ikke at jeg hadde dette før i fjor (er 29). Hadde egentlig innfunnet meg at kjærlighet ikke var for meg, at jeg ikke var laget for det. Hvorfor skulle noen ha interesse av meg liksom? Utseende mitt følte jeg heller ikke var så mye å skryte av. Jeg isolerte meg selv i mange år fordi jeg trodde jeg ikke var verdt å bruke tid på eller at noen noensinne ville bli interessert i meg. 

Så skjedde det da... En fyr som virkelig klarte å sjarmere meg. Som fikk meg til å tro at jeg faktisk ikke var så verst. Jeg hadde aldri hatt det så bra før, og jeg begynte å tro at jeg kanskje hadde en sjanse slik som alle andre. Helt til han en dag sa at han ikke trengte meg likevel. Fy fader, så vondt har aldri livet vært før. Og ja, kjærlighetssorg er vondt for alle. Men for oss med en litt mer sensitiv psyke så kan det være svært ødeleggende. Kort fortalt havnet jeg i en dyp depresjon, er sykemeldt på 2.året nå. Om det var verdt det? På en måte, faktisk ja. Han vekket noen følelser i meg og noen tanker om meg selv jeg aldri hadde kjent på før. Samtidig så ødela han han jo absolutt alt sammen og, og tok fra meg et normalt liv jeg hadde brukt mange år på å bygge opp. Likevel, å kjenne på de gode tingene et parforhold fører med seg gjorde at jeg turde å ta sjansen med min nåværende kjæreste. Det er jammen ikke lett, og jeg må jobbe med meg selv hver eneste dag for ikke å skyve han fra meg i frykt for å bli såret. Det er et sjansespill, men jeg vil si at når alt kommer til alt så er det verdt det. 

Dette med at du kun faller for pene damer kan jeg nok ikke hjelpe deg med... Du kan jo begynne å spørre deg selv om hvilke verdier som er viktige for deg og hva du ser etter i en kjæreste. Er enig i at utseendet er en del av pakka, men det er jo ikke alt. Hvis det kun er utseendet du er interessert i så tør jeg påstå at du ikke er interessert i en kjæreste... Et menneske består av både en utside og innside. Ellers er det jo aldri en dum ide å ta fatt på de 3 punktene du skrev opp. Da vil jeg tro du også lærer masse om deg selv på vegen. 

Anonymkode: 406c3...10d

[Gjest Spiderman]

Vel. Hvis jeg skulle gi et råd var det å legge fra deg " aldri/alltid-mentaliteten", få ut fingern og finne ut hvilke tiltak som trengs for at du skal få det bedre.

Eksponer deg for tingene du er redd for, prøv å ha et positiv syn og drit i motivasjonen er der elle ikke. Vedder på at mange her har dager hvor de ikke orker å gjøre ting som er nødvendig å gjøre, men biter tenna sammen og gjør det. Legg fra deg offer-mentaliteten du har(for den kommer det tydelig frem at du har) Offer-fokus er som en døråpner for depressive tanker, og det er håpløst å ha det bra med seg selv når du tenker sånn. Det som skjedde når du var 18-år er ikke relevant for deg nå, Prøv å fokuser på å slappe av, og stoppe negative tanker når de dukker opp. Vær takknemlig for alt du har.

Når du får det bedre med deg selv kan du fokusere på damer

[Nettinettet]

 

Dessverre kan jeg ikke tvinge meg til å forelske meg i de som er mindre pene. Derfor er løsningen enten;

 

- Fikse på eget utseende, bygge muskler, hårtransplantasjon. 

- Få en god utdannelse, og dermed god økonomi.

- Få bukt med angst og nevroser

 

Problemet her er bare at jeg har prøvd det meste. Motivasjonen er der bare ikke. Jeg er såpass voksen nå også, at om jeg skulle klart å snu det, burde jeg ha klart det nå.

 

Har alltid sett for meg barn i livet mitt, men jeg ser jo nå at jeg ikke er noe forbilde og heller ikke noe å by på.

Anonymous poster hash: f429b...e37

Det er noen der ute for alle - men man må alltid jobbe for det man ønsker seg her i livet. Hvis du har bestemt deg for at du ikke har tenkt til å gjøre en innsats for å få den damen du ønsker deg, nytter det ikke å spørre andre om råd.

Hvis du er ute etter å bli klappet på hodet så kan du absolutt få det ved å syte her inne - av de andre syterne - men skal det skjer noe og du skal oppleve drømmene dine så må du få hue ut av ræva og faktisk gjøre noe.

Jeg har lagt ved to bilder. Ett er fra meg for 14 år siden. Nybakt mamma, i ett forhold som ikke fungerte og med et liv jeg ikke visste hvordan jeg skulle fikse. Jeg hadde ikke fast jobb, jeg hadde drøm om å starte for meg selv med ikke kapital, jeg tiltrakk meg menn som ikke elsket meg, men som elsket at jeg elsket dem, følte meg som en taper fordi jeg ikke eide leilighet, hadde bil lappen osv. 

Bilde nummer to lagde jeg til Facebook i går. For å poengtere hvor bra man kan få det hvis man bare gjør en innsats. Det tok meg 14 år, fordi jeg skulle fikse alt selv, men for andre tar det 6 måneder max ett år og gjøre den jobben - fordi de ber om hjelp fra andre.

legg en livsplan: Hvordan vil du at livet ditt skal være? Kjæreste- jobb - venner etc og så finner du ut sammen med andre hvordan du kan få det du vil ha.

For mulig DET er det! Hvis du går inn for det! Det er faktisk opp til deg  

 

[AnonymBruker]

Ikke vondt ment, men wow du hadde kortklipt og "guttete" frisyre når du var yngre.

Anonymkode: 530c4...329

[AnonymBruker]

Ikke vondt ment, men wow du hadde kortklipt og "guttete" frisyre når du var yngre.

Anonymkode: 530c4...329

Ser vel mer ut som hun har håret i hestehale, synes jeg. Forøvrig synes jeg det er imponerende å tenke «guttete» av det bildet. 

Men utover å rakke ned på Nettinett, hva mener du om det hun skrev og forsøkte å formidle?

Jeg er ikke alltid enig med Nettinett, men denne gangen var hun spot on.

 

Anonymkode: 4511f...bc7

[AnonymBruker]

 

1 ) Den største realty-checken på dette fikk jeg da jeg var 18. Ble stormende forelska i ei altfor pen jente på 16. Jeg fikk naturlig nok avslag, og i ettertid ble det så klart for meg. Jeg var utrolig naiv som trodde jeg hadde sjans.. Det fikk meg til å åpne øynene opp og se realistisk på ting.

 

2)  Få bukt med angst og nevroser

 

3) Problemet her er bare at jeg har prøvd det meste. Motivasjonen er der bare ikke. Jeg er såpass voksen nå også, at om jeg skulle klart å snu det, burde jeg ha klart det nå.

 

4) Jeg innser også at det at jeg er slik ikke er attraktivt, og at det utelukker alle muligheter for et normalt liv. Det må bare aksepteres, tenker jeg.

Anonymous poster hash: f429b...e37

1) Det er jo helt idiotisk. Tror du at du er den eneste som har blitt avvist? Alle blir avvist, og det betyr ikke at man har siktet for høyt eller er stygg eller noe gale, det er bare sånn det er. Alle kan ikke tiltrekkes like mye og ha like god kjemi med alle. Kjærligheten hadde vært kjedelig om alle fikk den de ville ha på første forsøk. Man må som regel gjennom en goooood del avvisninger før man vinner premien.

2) De andre tiltakene du nevnte er også helt idiotisk. At du tror at du må operere deg penere og få mere muskler, eller bli rik for å få deg en dame er fjernt, og angsten og nevrosene dine er nok med på å generere det synet. Så ja du må få bukt med angsten og nevrosene dine.

3) Feil, man er aldri for voksen til å snu. Standard strofe men: Hver dag er starten på resten av ditt liv. Så gjør noe med det!

4) Når du innser at væremåten din ikke er attraktiv, så må du gjøre noe med det, og ikke akseptere det.
Syns du også at mennesker som er straight up drittsekker , og som innser hvor jævlige de er mot andre folk , bare skal akseptere det? Nei, da tenker man "vær mot andre slik du vil at de skal være mot deg" og endrer væremåten sin.
Jeg tenker at du er såpass utseendefokusert fordi du aldri eller sjeldent har fått noen dype relasjoner, hverken med det motsatte eller samme kjønn. Hadde du hatt det så hadde du klart å føle viktigheten av det som er på innsiden av et menneske, og ikke bare vektlegge det utvendige slik du gjør nå.
Jeg syntes Will Smith er fantastisk kjekk og det er kun menn i hans "klasse" som umiddelbart tiltrekker og tenner meg, men når man blir kjent med et vanlig menneske og kanskje til og med så trygg på et annet menneske at man kan vise alle sine usikkerheter og svakheter uten å bli dømt, og samtidig greie å sette pris på den andres usikkerheter og svakheter, fordi man gjenspeiler hverandre, så kan selv den styggeste personen bli like kjekk som de i "overklassen".
Du trenger helt klart å omgås folk mere, og ikke være så selvbevisst og full av angst at du ikke tør å åpne deg selv, for da vil heller ingen åpne seg til deg, og da får du aldri oppleve en slik relasjon, som som oftest er grunnlaget for et solid forhold.

Anonymkode: f63fc...d13

[AnonymBruker]

Det blir bare en antagelse fra din side. Føler ikke at det stemmer. Jeg har jo prøvd å være i et forhold med en jente. Eller vi var jo i et forhold, men jeg ble ikke forelska. Hun var en god person på alle måter, men falt ikke for utseendet hennes.

 

Anonymous poster hash: f429b...e37

Du har vært sammen med EN jente, og trolig når du var veldig ung eller veldig lite utviklet, og veldig usikker.
At du var sammen med denne jenta for å ikke være den eneste på skolen som ikke hadde kjæreste, eller for å få bekrefta ditt eget selvverd, eller unngå å kjede deg så mye - kan du virkelig ikke sammenligne med å være i et vanlig forhold.
Du høres ut som en redd, overfladisk guttevalp som ikke har noe erfaring med å faktisk være trygg på mennesker. Du beskytter deg selv ved å sikte på de du ikke kan få, fordi du ble såret den ene gangen du ble avvist som du nevner.
En ide kan jo være å glemme det "forholdet " du har hatt, og innse at du var i det av helt feil årsaker,at dere rett og slett ikke var den rette matchen ,  snarere enn at det liksom ikke går ann for deg å bli forelska i noen.

Anonymkode: f63fc...d13