Har ikke kontakt med søsteren min...

[AnonymBruker]

Du tok med et lite barn for å besøke søsteren din du ikke har møtt på flere år, som er innlagt på psykriatisk klinikk?? Hvordan trodde du det kom til å gå?!

Det var det andre møtet. Hun er ikke farlig, så ja, jeg trodde det ville gå fint. Jeg pratet også med dem på psykiatrien som etter alt jeg forsto så på det som et positivt tiltak. 

Anonymous poster hash: b8186...b48

[AnonymBruker]

 

Det kan være, men spørsmålet er når hun ble psykisk syk.

Anonymous poster hash: b8186...b48

 

Hvorfor mener du at dette er et essensielt spørsmål for deg? I den kliniske behandlingen er det nok greit å få klarlagt, men etter min mening er ikke et spørsmål jeg synes er viktig for deg å få kjennskap til per dags dato. Det viktigste er å få økt innsikt og forståelse når det gjelder hennes psykiske helse. Det er nok litt lurt å se litt på hvordan man skal gå frem i en samtale og hva som er rimelige krav å sette. 

 

 

Anonymous poster hash: f151f...dca

[AnonymBruker]

 

Jeg tok med datteren min fordi

1) Jeg ville at hun skulle treffe henne

2) Jeg ville at hun skulle få være med på noe gøy når hun sikkert ikke hadde veldig mye underholdning på den psykistriske klinikken.

3) Dette var andre møtet med henne, den første gangen kom jeg alene.

Anonymous poster hash: b8186...b48

 

"Jeg ville". Hva med hva søsteren din ville? 

Anonymous poster hash: f151f...dca

[AnonymBruker]

 

"Jeg ville". Hva med hva søsteren din ville? 

Anonymous poster hash: f151f...dca

 

Etter det første møtet spurte jeg om hun ville møte datteren min, og om  vi f.eks kunne dra på Leos lekeland som et positivt tiltak. Hun sa ja, og at hun bare måtte søke om permisjon. Innen den til hadde hun allerede blitt skrevet ut og jeg hentet henne hjemme. Jeg har absolutt ingen grunn til å tro at hun ikke ville møte henne. Det eneste hun sa som var negativt med det var at hun ikke ville bli husket som hun fæle tanta. Jeg sa at hun er 2.5 år gammel og mest sannsynlig ikke husker noe som helst som noen år. Min innstilling i det hele er at hun har unngått meg og familien min i x år så nå får det bære eller briste. Vi kan ikke snike rundt i gangene i all evighet. For det har allerede gått en evighet.

Anonymous poster hash: b8186...b48

[AnonymBruker]

 

Hvorfor mener du at dette er et essensielt spørsmål for deg? I den kliniske behandlingen er det nok greit å få klarlagt, men etter min mening er ikke et spørsmål jeg synes er viktig for deg å få kjennskap til per dags dato. Det viktigste er å få økt innsikt og forståelse når det gjelder hennes psykiske helse. Det er nok litt lurt å se litt på hvordan man skal gå frem i en samtale og hva som er rimelige krav å sette. 

 

 

Anonymous poster hash: f151f...dca

 

Det er ikke et essensielt spørsmål for meg, men svaret var på en handling som ble gjort for 8 år siden hvor hun mest sannsynlig ikke var psykisk syk.

Anonymous poster hash: b8186...b48

[AnonymBruker]

 

Det er ikke et essensielt spørsmål for meg, men svaret var på en handling som ble gjort for 8 år siden hvor hun mest sannsynlig ikke var psykisk syk.

Anonymous poster hash: b8186...b48

 

Og hvordan er du sikker på det?

Anonymous poster hash: f151f...dca

[AnonymBruker]

 

Etter det første møtet spurte jeg om hun ville møte datteren min, og om  vi f.eks kunne dra på Leos lekeland som et positivt tiltak. Hun sa ja, og at hun bare måtte søke om permisjon. Innen den til hadde hun allerede blitt skrevet ut og jeg hentet henne hjemme. Jeg har absolutt ingen grunn til å tro at hun ikke ville møte henne. Det eneste hun sa som var negativt med det var at hun ikke ville bli husket som hun fæle tanta. Jeg sa at hun er 2.5 år gammel og mest sannsynlig ikke husker noe som helst som noen år. Min innstilling i det hele er at hun har unngått meg og familien min i x år så nå får det bære eller briste. Vi kan ikke snike rundt i gangene i all evighet. For det har allerede gått en evighet.

Anonymous poster hash: b8186...b48

 

Litt generelt: Hvordan er hun rundt barn? Liker hun barn? Har hun noe erfaring med barn? 

 

Jeg forstår at det er litt lett å tenke det etter så lang tid med mislykkede forsøk, men en tankegang som "nå får det bære eller briste" går vel sjeldent godt sammen med psykisk sykdom. Noen henter seg raskt tilbake, men det tar gjerne lang tid for mange. 

Anonymous poster hash: f151f...dca

[AnonymBruker]

 

Og hvordan er du sikker på det?

Anonymous poster hash: f151f...dca

 

Jeg er ikke sikker på det, men hvordan kunne jeg vite det da? Hun svarte så godt jeg kunne se rasjonelt. Man tangsinnlegger ikke søsteren sin fordi man er uenig med henne.

Anonymous poster hash: b8186...b48

[Alice123]

Du har helt feil fokus, TS. Søsteren din er alvorlig psykisk syk og har antagelivis vært det i mange år. Ditt fokus i situasjonen er deg selv og datteren din.

Når du tar med et lite barn for å besøke en psykisk syk person barnet aldri har møtt før (går jeg ut i fra) så er det en risiko for at det kan oppleves som annerledes og kanskje ubehagelig for barnet. Det er en risiko du burde kjent til (rett og slett fordi det er sunn fornuft). Når det er sagt forstår jeg ikke at du lagde et poeng av at det skjedde, da det ikke er skadelig for barn å møte "rare" personer og det eneste jeg kan se kunne komme ut av situasjonen er nettopp det som skjedde: det ble kvalm stemning.

Videre skriver du at det får "bære eller briste". TS! DETTE DREIER SEG IKKE OM DEG ELLER DINE FØLELSER! Søsteren din er SYK! Hun har garantert nok med seg selv nå, hun har med største sannsynlighet ikke kapasitet til å håndtere dine sårede følelser og totale fravær av grunnlegende kjennskap til psykisk sykdom.

[AnonymBruker]

 

Jeg er ikke sikker på det, men hvordan kunne jeg vite det da? Hun svarte så godt jeg kunne se rasjonelt. Man tangsinnlegger ikke søsteren sin fordi man er uenig med henne.

Anonymous poster hash: b8186...b48

 

Du kan ikke det. Det er vel også det jeg vil frem til. 

Anonymous poster hash: f151f...dca

[OlaP]

 

 

Endret 25. oktober 2015 av OlaP

[AnonymBruker]

Du har helt feil fokus, TS. Søsteren din er alvorlig psykisk syk og har antagelivis vært det i mange år. Ditt fokus i situasjonen er deg selv og datteren din.

Når du tar med et lite barn for å besøke en psykisk syk person barnet aldri har møtt før (går jeg ut i fra) så er det en risiko for at det kan oppleves som annerledes og kanskje ubehagelig for barnet. Det er en risiko du burde kjent til (rett og slett fordi det er sunn fornuft). Når det er sagt forstår jeg ikke at du lagde et poeng av at det skjedde, da det ikke er skadelig for barn å møte "rare" personer og det eneste jeg kan se kunne komme ut av situasjonen er nettopp det som skjedde: det ble kvalm stemning.

Videre skriver du at det får "bære eller briste". TS! DETTE DREIER SEG IKKE OM DEG ELLER DINE FØLELSER! Søsteren din er SYK! Hun har garantert nok med seg selv nå, hun har med største sannsynlighet ikke kapasitet til å håndtere dine sårede følelser og totale fravær av grunnlegende kjennskap til psykisk sykdom.

Så jeg burde holde meg unna, er det ditt forslag?

Anonymous poster hash: b8186...b48

[AnonymBruker]

En del medisiner som benyttes i psykiatrien har ganske store bivirkninger og det er ikke uten grunn at enkelte typer kalles "apedop" på folkemunne. De kan gjøre en ganske "flat" i væremåten. Depresjon kan også gjøre folk ganske passive. Sier ikke at søsteren din får slike tabletter eller at hun er deprimert, men det kan være greit å ta med seg at det kan være faktorer som spiller inn som hun kanskje ikke gjøre så mye med akkurat nå.

 

Kanskje det beste for søsteren din er å gi henne tid, men la henne få vite at døren alltid er åpen (hvis det er det du ønsker selv)?

 

 

Anonymous poster hash: 9bf2c...b9d

[AnonymBruker]

Du har helt feil fokus, TS. Søsteren din er alvorlig psykisk syk og har antagelivis vært det i mange år. Ditt fokus i situasjonen er deg selv og datteren din.

Når du tar med et lite barn for å besøke en psykisk syk person barnet aldri har møtt før (går jeg ut i fra) så er det en risiko for at det kan oppleves som annerledes og kanskje ubehagelig for barnet. Det er en risiko du burde kjent til (rett og slett fordi det er sunn fornuft). Når det er sagt forstår jeg ikke at du lagde et poeng av at det skjedde, da det ikke er skadelig for barn å møte "rare" personer og det eneste jeg kan se kunne komme ut av situasjonen er nettopp det som skjedde: det ble kvalm stemning.

Videre skriver du at det får "bære eller briste". TS! DETTE DREIER SEG IKKE OM DEG ELLER DINE FØLELSER! Søsteren din er SYK! Hun har garantert nok med seg selv nå, hun har med største sannsynlighet ikke kapasitet til å håndtere dine sårede følelser og totale fravær av grunnlegende kjennskap til psykisk sykdom.

Til informajon;

 

Jeg bryr meg ikke om mine følelser. Det er ikke en faktor. Det som derimot er en faktor er at jeg har et liv med forpliktelser og begrenset med tid. Hvis jeg skal kunne bruke mye tid med henne, MÅ hun mer eller mindre kunne fungere med datteren min. Om 1 mnd vil samboeren min og jeg måtte forholde oss til et spedbarn i tillegg til datteren min pluss andre tin som er krevende. Tidslukene florere ikke, men jeg må bruke tid på å passe på datteren min, så der er det tid å hente. 

 

Dersom hun kan fungere med datteren min vil denne kabalen løse seg. Jeg har og hadde ingen grunn til å tro at dette ikke skulle løse seg greit. Hun prater normalt, det kommer ikke tilfeldig babbel ut av henne. Hun prater relativt rasjonelt, OK hun hadde et par klare vrangforestillinger sist jeg pratet med henne når hun var innlagt, men jeg fikk inntrykk at hun var mottagelig for informasjon og at hun var oppegående ellers. Jeg syntes det var rart at hun ikke kunne ta til seg det jeg sa på en fornuftig måte utifra hvor rasjonell hun hadde vært i 5 timer før det. Der tok jeg altså feil.

Anonymous poster hash: b8186...b48

[Alice123]

Så jeg burde holde meg unna, er det ditt forslag? Anonymous poster hash: b8186...b48

Jeg ville rådført meg hos noen med bedre kjenskap til situasjonen. Fagfolk, foreldrene deres, o.l.

Uansett hva du velger å gjøre bør du sette deg inn i sykdommen hennes og hva den gjør med folk. Kanskje du lærer noe nytt.

[AnonymBruker]

Jeg ville rådført meg hos noen med bedre kjenskap til situasjonen. Fagfolk, foreldrene deres, o.l.

Uansett hva du velger å gjøre bør du sette deg inn i sykdommen hennes og hva den gjør med folk. Kanskje du lærer noe nytt.

Jeg har sikkert mye å lære, men jeg har faktisk noe kunnskap om dette. På noen områder har jeg sikkert bedre innsikt enn psykiaterne som kun ser resultatet. Jeg tror hovedproblemet er at hun bor hjemme og har bodd der for lenge. Men jeg har ikke hatt noen mulighet til å hjelpe henne med det. Og jeg vet heller ikke om samfunnet har noe å gi henne. Mulig hen faktisk stiller sterkere etter at hun har vært innlagt. Kanskje det finnes en støtteordning hun kan benytte seg av. Hun trenger tid vekk fra hjemmet, og det er noe jeg ville hjelpe henne med. Å dope henne ned eller liknende får henne bare så lang og ikke lenger.

Anonymous poster hash: b8186...b48

[AnonymBruker]

 

Til informajon;

 

Jeg bryr meg ikke om mine følelser. Det er ikke en faktor. Det som derimot er en faktor er at jeg har et liv med forpliktelser og begrenset med tid. Hvis jeg skal kunne bruke mye tid med henne, MÅ hun mer eller mindre kunne fungere med datteren min. Om 1 mnd vil samboeren min og jeg måtte forholde oss til et spedbarn i tillegg til datteren min pluss andre tin som er krevende. Tidslukene florere ikke, men jeg må bruke tid på å passe på datteren min, så der er det tid å hente. 

 

Dersom hun kan fungere med datteren min vil denne kabalen løse seg. Jeg har og hadde ingen grunn til å tro at dette ikke skulle løse seg greit. Hun prater normalt, det kommer ikke tilfeldig babbel ut av henne. Hun prater relativt rasjonelt, OK hun hadde et par klare vrangforestillinger sist jeg pratet med henne når hun var innlagt, men jeg fikk inntrykk at hun var mottagelig for informasjon og at hun var oppegående ellers. Jeg syntes det var rart at hun ikke kunne ta til seg det jeg sa på en fornuftig måte utifra hvor rasjonell hun hadde vært i 5 timer før det. Der tok jeg altså feil.

Anonymous poster hash: b8186...b48

 

Hva legger du i at hun må fungere med datteren din? Må hun ha et kroppsspråk som behager barnet? Må hun underholde barnet? Det er greit at du må passe på barnet ditt, men ettersom hun er over to år klarer hun jo å leke på egenhånd en liten stund. 

Anonymous poster hash: f151f...dca

[AnonymBruker]

 

Jeg har sikkert mye å lære, men jeg har faktisk noe kunnskap om dette. På noen områder har jeg sikkert bedre innsikt enn psykiaterne som kun ser resultatet. Jeg tror hovedproblemet er at hun bor hjemme og har bodd der for lenge. Men jeg har ikke hatt noen mulighet til å hjelpe henne med det. Og jeg vet heller ikke om samfunnet har noe å gi henne. Mulig hen faktisk stiller sterkere etter at hun har vært innlagt. Kanskje det finnes en støtteordning hun kan benytte seg av. Hun trenger tid vekk fra hjemmet, og det er noe jeg ville hjelpe henne med. Å dope henne ned eller liknende får henne bare så lang og ikke lenger.

Anonymous poster hash: b8186...b48

 

Tror du det bare er det de gjør på psykiatrisk avdeling? 

 

Det viktigste for henne er et godt støttesystem rundt seg. Ikke bare av profesjonelle fagfolk, men også av hennes nærmeste. Dette spiller en enormt viktig rolle. 

Anonymous poster hash: f151f...dca

[Alice123]

Til informajon; Jeg bryr meg ikke om mine følelser. Det er ikke en faktor. Det som derimot er en faktor er at jeg har et liv med forpliktelser og begrenset med tid. Hvis jeg skal kunne bruke mye tid med henne, MÅ hun mer eller mindre kunne fungere med datteren min. Om 1 mnd vil samboeren min og jeg måtte forholde oss til et spedbarn i tillegg til datteren min pluss andre tin som er krevende. Tidslukene florere ikke, men jeg må bruke tid på å passe på datteren min, så der er det tid å hente.  Dersom hun kan fungere med datteren min vil denne kabalen løse seg. Jeg har og hadde ingen grunn til å tro at dette ikke skulle løse seg greit. Hun prater normalt, det kommer ikke tilfeldig babbel ut av henne. Hun prater relativt rasjonelt, OK hun hadde et par klare vrangforestillinger sist jeg pratet med henne når hun var innlagt, men jeg fikk inntrykk at hun var mottagelig for informasjon og at hun var oppegående ellers. Jeg syntes det var rart at hun ikke kunne ta til seg det jeg sa på en fornuftig måte utifra hvor rasjonell hun hadde vært i 5 timer før det. Der tok jeg altså feil. Anonymous poster hash: b8186...b48

Om ikke du kan være med søsteren din uten å ta med deg datteren din så har du rett og slett ikke tid. Så enkelt er det. Selv om hun babler eller snakker om vrangforestillinger så er hun ikke nødvendigvis frisk og hun kan oppføre seg deretter.

Det er helt innafor å ikke ha tid. Du har (snart) to små barn, samboer og hjem og tusen andre plikter. Jeg forstår deg kjempegodt. Jeg har selv en psykriatisk pasient i familien, og som en annen bruker skrev så godt her i tråden: det tar veldig mye tid og energi uten at man får noe igjen.

[AnonymBruker]

 

Tror du det bare er det de gjør på psykiatrisk avdeling? 

 

Det viktigste for henne er et godt støttesystem rundt seg. Ikke bare av profesjonelle fagfolk, men også av hennes nærmeste. Dette spiller en enormt viktig rolle. 

Anonymous poster hash: f151f...dca

 

 

 

Det er desverre ikke så langt fra sannheten at piller er behandling. De behandler symptomer og ikke årsaker.

Anonymous poster hash: 9bf2c...b9d