Hvordan lære seg å akseptere døden?

[AnonymBruker]

Tenk på at det er det samme som før du ble født, ganske enkelt og greit.

Anonymkode: dc30f...160

[AnonymBruker]

Vi skal jo alle dø en dag enten vi vil det eller ei, men for enkelte av oss er det vanskeligere å aksepterte enn det det er for andre. Jeg er et av de menneskene som ikke helt vil innse fakta. 

Det er ikke det at jeg er lykkelig. Jeg liker ikke livet mitt og jeg avskyr meg selv. I perioder tenker jeg ikke på stort annet enn døden, men så blir jeg redd. For jeg vet at tankene jeg sitter med ikke bare er tanker, men faktisk sannheten og det er bare spørsmål om tid før jeg står ovenfor den. 

Jeg innser at jeg ikke vil dø, jeg vil bare ikke leve det livet jeg har nå. Men dessverre så har vi bare to valg - Dø eller leve det livet vi har fått. 

Men uansett hva vi gjør ut av livet så vil utfallet være det samme. Vi dør, råtner vekk og glemmes. 

Jeg kan vel umulig være den eneste som ikke klarer å akseptere sannheten? Jeg tviholder på et håp om et nytt liv, for jeg har en indre følelse av at det er noe "mer" der ute og jeg ser klart for meg hvordan det er. Jeg høres kanskje litt selvgod ut nå, men jeg føler at det er jeg som sitter med sannheten, skjønner? Men ærlig talt. Det er ikke sånn at vi får et nytt liv, en ny bevissthet og en ny kropp uansett hvor mye jeg håper  

 

For å sitere Hypokonderklinikklegen Wilhelmsen:

det er ikke døden du sliter med, men å akseptere livet og å leve mens du gjør det her og nå. 

Anonymkode: f5aa0...344

[Sapree]

Tenk heller på at du var nok ett sted før du var født, da er ikke døden like skummel, vi kommer jo tilbake til utgangspunktet ;-) 

[AnonymBruker]

Er en bok som heter "Døden er livsviktig " tror den handler om dette.

Anonymkode: 66b0e...305

[minister-mio]

Jeg har en brosjyre som heter 'spørsmål om døden', jeg syntes det ble lettere å akseptere døden etter jeg leste den

[WubWub]

Jeg vet ikke helt, jeg. Det er riktignok et uomtvistelig faktum at vi alle skal dø en gang, men jeg ser ikke helt poenget med å akseptere det.

Du finner ikke en eneste livsform på denne planeten som aksepterer døden, unntatt akkurat mennesker. Alle de andre stritter mot så godt de kan, for å leve om så bare et minutt lenger.

Det er korrekt. Vi skal ikke akseptere døden, vår oppgave er å klamre seg fast i livet så lenge man kan. 

En ting som er bittert er at hadde vi blitt født 50-70 år frem i tid istedenfor nå så hadde vi mest sannsynlig ikke trengt akseptere døden med det første.

Våre etterkommere vil mer enn sannsynlig gjøre teknologiske fremskritt som dobler levealderen fra 80 år til 160-180 år og kanskje tilogmed greier reversere alderdom i cellene våre. Og for de som lever 180 år vil mest sannsynlig ha funnet måter innen den tiden for å forlenge livet enda lenger.

Det er ikke så urealistisk å tenke seg at dette kan skje og at det ikke er science-fiction. Det er ikke lenge siden menneskets gjennomsnittsalder var 35-40 år, men den ble doblet når vi gjorde vitenskapelige og teknologiske kvantesprang.

Men for meg som er rundt 30 år kommer nok ikke til å se noe til dette i min levetid. Så når jeg dør så vil det være svart for evig og for alltid, og den tanken liker jeg ikke. For det er så mye jeg lurer på om universet som vi kommer til å få svar på, men da muligens etter min tid.

[WubWub]

Tenk heller på at du var nok ett sted før du var født, da er ikke døden like skummel, vi kommer jo tilbake til utgangspunktet ;-) 

Det er en skummel tanke å aldri kunne være bevisst igjen å ta del i dette fantastiske universet. Vi kommer aldri til å dø ut helt for atomene i kroppen vår kommer til å "leve" videre men bevisstheten vil vi aldri få tilbake

[Snof]

Jeg prøver å akseptere døden ved å ignorere den, og leve livet fult ut, med all dens gleder og sorger.

 

En god start på dette er for eksempel å bli distrahert av KillerKittys avatar mens man lese innlegget, istedet for å FAKTISK lese innlegget. 

Endret 19. november 2015 av Snof

[lokmeister2016]

Den 25.10.2015 at 17.24, KillerKitty skrev:

Vi skal jo alle dø en dag enten vi vil det eller ei, men for enkelte av oss er det vanskeligere å aksepterte enn det det er for andre. Jeg er et av de menneskene som ikke helt vil innse fakta. 

Det er ikke det at jeg er lykkelig. Jeg liker ikke livet mitt og jeg avskyr meg selv. I perioder tenker jeg ikke på stort annet enn døden, men så blir jeg redd. For jeg vet at tankene jeg sitter med ikke bare er tanker, men faktisk sannheten og det er bare spørsmål om tid før jeg står ovenfor den. 

Jeg innser at jeg ikke vil dø, jeg vil bare ikke leve det livet jeg har nå. Men dessverre så har vi bare to valg - Dø eller leve det livet vi har fått. 

Men uansett hva vi gjør ut av livet så vil utfallet være det samme. Vi dør, råtner vekk og glemmes. 

Jeg kan vel umulig være den eneste som ikke klarer å akseptere sannheten? Jeg tviholder på et håp om et nytt liv, for jeg har en indre følelse av at det er noe "mer" der ute og jeg ser klart for meg hvordan det er. Jeg høres kanskje litt selvgod ut nå, men jeg føler at det er jeg som sitter med sannheten, skjønner? Men ærlig talt. Det er ikke sånn at vi får et nytt liv, en ny bevissthet og en ny kropp uansett hvor mye jeg håper  

 

we live to die,and die to live. komisk eller. lever for og dø liksom, tatt meg selv i flereganger og tenke hva er vitsen? også har jeg enkelte ganger ønsket og dø , også har jeg dødsangst oppå der igjen?! virkelig merkelig vi mennesker. dette er fordi jeg har angst for og ikke få puste. ikke døden generelt!! sprøtt! jeg lærte på en reise jeg hadde av testing av psykadelika at vi alle er en og ikke kan dø. døden finnes ikke i spirituelt ståsted,kun fysisk. sjelen dør aldri.