Hvordan lære seg å akseptere døden?

[KillerKitty]

Vi skal jo alle dø en dag enten vi vil det eller ei, men for enkelte av oss er det vanskeligere å aksepterte enn det det er for andre. Jeg er et av de menneskene som ikke helt vil innse fakta. 

Det er ikke det at jeg er lykkelig. Jeg liker ikke livet mitt og jeg avskyr meg selv. I perioder tenker jeg ikke på stort annet enn døden, men så blir jeg redd. For jeg vet at tankene jeg sitter med ikke bare er tanker, men faktisk sannheten og det er bare spørsmål om tid før jeg står ovenfor den. 

Jeg innser at jeg ikke vil dø, jeg vil bare ikke leve det livet jeg har nå. Men dessverre så har vi bare to valg - Dø eller leve det livet vi har fått. 

Men uansett hva vi gjør ut av livet så vil utfallet være det samme. Vi dør, råtner vekk og glemmes. 

Jeg kan vel umulig være den eneste som ikke klarer å akseptere sannheten? Jeg tviholder på et håp om et nytt liv, for jeg har en indre følelse av at det er noe "mer" der ute og jeg ser klart for meg hvordan det er. Jeg høres kanskje litt selvgod ut nå, men jeg føler at det er jeg som sitter med sannheten, skjønner? Men ærlig talt. Det er ikke sånn at vi får et nytt liv, en ny bevissthet og en ny kropp uansett hvor mye jeg håper  

 

[Gjest]

Jeg vet ikke

 

Jeg bare aksepterer det. Jeg forstår meg egentlig ikke på folk som ikke gjør det.

[Luckiness]

Jeg vet ikke hvordan du skal kunne klare å akseptere døden nå. Men jeg tror de fleste vil akseptere den når de først nærmer seg døden. Enten ved at man er syk og døende eller gammel. Normale reaksjoner er i hvertfall å da til slutt akseptere at en skal forlate livet. 
Hvis du tenker veldig mye på dette, hva med å ta et par timer hos en psykolog? Eller kanskje prate med en prest? Kanskje de har noen betryggende ord, kan få til å ha et annet tankemønster e.l. 

[Gjest FruPotter]

Hm... Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg har akseptert døden for lenge siden. Er ikke redd for å dø. Det jeg er redd for er å miste noen jeg står nært og elsker, få fæle sykdommer, bli torturert, lide... Sånne ting er jeg redd for. Men å dø? Nei. Vet ikke hvorfor jeg ikke har en redsel for det, men... Jeg er glad for det.

 

Kanskje du trenger å snakke med noen om det? Noen som kan forstå og hjelpe deg videre. Det eneste jeg har å si er at... det skjer uansett, med oss alle. Det er bare sånn det er, og vi kan ikke kontrollere det. Og så kan du jo også tenke at det ikke blir fælt. Jeg tror i alle fall at det å være død vil være som å sove, bare uten drømmer. For meg er det en fredelig tanke. Ro.

[Gjest Mats]

Må vel bare prøve så godt du kan å godta at sånn er det. Alt liv dør tilslutt. Heldigvis lider vi ikke da. Som mange sier om døde folk, nå har hun eller han det ikke vondt mer. Så det er ikke noe vondt og lidelse vi går mot. Så lenge vi lever må vi bare leve livet så godt vi kan, være glad i de rundt oss og gjøre ting vi vil og liker. Prøve å leve mest mulig godt, selv om det ofte virker umulig. Det er ikke noe poeng i å tenke så mye på ting vi ikke får gjort noe med. Det går bare utover deg selv psykisk, så prøv å tenk på andre ting når tankene kommer snikende. Lettere sagt enn gjort, men øving gjør mester

Endret 25. oktober 2015 av Mats15

[KillerKitty]

Jeg vet ikke hvordan du skal kunne klare å akseptere døden nå. Men jeg tror de fleste vil akseptere den når de først nærmer seg døden. Enten ved at man er syk og døende eller gammel. Normale reaksjoner er i hvertfall å da til slutt akseptere at en skal forlate livet. 

Hvis du tenker veldig mye på dette, hva med å ta et par timer hos en psykolog? Eller kanskje prate med en prest? Kanskje de har noen betryggende ord, kan få til å ha et annet tankemønster e.l. 

Takk for svar  

Jeg har gått til psykolog av andre grunner tidligere, men har faktisk veldig lyst til å snakke med en prest  

Er det noen prester på kvinneguiden forresten? Haha. Virker som om det er noen fra alle yrkesgrupper her, men har ikke sett noen nevne prest 

[KillerKitty]

Må vel bare prøve så godt du kan å godta at sånn er det. Alt liv dør tilslutt. Heldigvis lider vi ikke da. Som mange sier om døde folk, nå har hun eller han det ikke vondt mer. Så det er ikke noe vondt og lidelse vi går mot. Så lenge vi lever må vi bare leve livet så godt vi kan, være glad i de rundt oss og gjøre ting vi vil og liker. Prøve å leve mest mulig godt, selv om det ofte virker umulig. Det er ikke noe poeng i å tenke så mye på ting vi ikke får gjort noe med. Det går bare utover deg selv psykisk, så prøv å tenk på andre ting når tankene kommer snikende. Lettere sagt enn gjort, men øving gjør mester

Det er sant, men er lettere sagt enn gjort, ja  

Men om jeg virkelig går inn i meg selv så er nok det aller største problemet mitt å godta livet mitt, og ikke nødvendigvis døden

[Testosteron]

Men uansett hva vi gjør ut av livet så vil utfallet være det samme. Vi dør, råtner vekk og glemmes. 

 

Den som dør og blir til jord, er kroppen din. Du derimot er ikke fysisk materie, men ånd. Så når hjertet stanser for godt, så forlater du kroppen og går over i den åndelige verden. Kroppen har vært boligen din mens du har vært her i den materielle verden. Du kan ikke opphøre å eksistere  

[Gjest 2Bhonest]

Akseptere døden eller ikke??? Har man noen valg?

[Gjest gjestvest]

Ved å akseptere livet.

[Papirhjerte]

Jeg ser på det sånn at vi har alle en "tid" vi har fått her. Noen av oss har bare fått 10 år, andre får 90 år. Mitt syn på dette er at når vi dør, så har vi gjort det vi skulle gjøre her, og er ferdige med livet. Sånn er det bare. Dette har jeg forsonet meg med fra barnsben av (var min Oldemor, faktisk som fortalte dette til meg), og jeg vet at om jeg skulle blitt overkjørt av en trikk i morgen, så har jeg gjort det jeg skulle gjøre her. 

[Stiani]

Ikke hør på de andre her ts. Døden er ikke noe du skal akseptere. Det er noe du skal forglemme og late som aldri kommer. Fordi til syvende og sist så spiller det ingen rolle om du aksepterer den eller ei.

[Mann 42]

Jeg vet ikke helt, jeg. Det er riktignok et uomtvistelig faktum at vi alle skal dø en gang, men jeg ser ikke helt poenget med å akseptere det.

Du finner ikke en eneste livsform på denne planeten som aksepterer døden, unntatt akkurat mennesker. Alle de andre stritter mot så godt de kan, for å leve om så bare et minutt lenger.

[Gjest Gjest_Balian de Ibelin]

Ikke hør på de andre her ts. Døden er ikke noe du skal akseptere. Det er noe du skal forglemme og late som aldri kommer. Fordi til syvende og sist så spiller det ingen rolle om du aksepterer den eller ei.

 

Og late som døden ikke eksisterer er idioti på det største nivå. 

 

Om du skal la være og høre på noen TS. Så la være og høre på Stiani siden det han skriver er reinspikka tøv.

[Stiani]

Og late som døden ikke eksisterer er idioti på det største nivå. 

 

Om du skal la være og høre på noen TS. Så la være og høre på Stiani siden det han skriver er reinspikka tøv.

Gjerne utdyp hvorfor du mener dette.

[KillerKitty]

Ikke hør på de andre her ts. Døden er ikke noe du skal akseptere. Det er noe du skal forglemme og late som aldri kommer. Fordi til syvende og sist så spiller det ingen rolle om du aksepterer den eller ei.

Jeg ser hva du mener, men slik situasjonen er og har vært for meg nå og i lange tider så er jeg liksom "der" Kan så klart ikke utdype så veldig mye mer på grunn av reglene her på KG, men dere skjønner sikkert. 

Men for "alle andre" som har et greit liv så er det så klart en grei strategi. Man får sikkert mye mer ut av livet dersom man slutter å bekymre seg for døden

[Florence]

Jeg tror du burde fokusere mer på det du faktisk kan gjøre noe med. For vi kommer til å dø en dag enten vi vil eller ikke. Jeg er også redd for å dø, men jeg er mer redd for å dø med anger. Du kan ta grep i livet ditt så det blir bedre enn det er nå. 

[Cinder]

Leste et sted at når man var ung tenkte man ikke på døden men etterhvert begynte man å frykte den.

Så etterhvert ble døden som et tre som vokste i hagen. Man ble mer og mer fortrolig med tanken ettersom treet vokste seg større og større.

Jeg pleide å se på døden som noe som ville frarøve meg gode opplevelser og kjekke erfaringer. Som å bli tvunget til å gå hjem fra en fantastisk fest som egentlig ikke hadde begynt.

Nå er det tanken på at barna mine trenger meg som gjør at jeg ikke vil dø. Men jeg føler ikke at jeg vil gå glipp av en fest dersom jeg dør i morgen. Har liksom opplevd det jeg tror jeg får ut av livet, har klemt ut siste dråpen av den sitronen liksom.

Har sett gamle mennesker dø og vet det kan være en fredfull sak. Er ikke redd.

[Psilocybe]

Jeg har en helt konkret teknikk som er veldig enkel å bruke, men det er dessverre ulovlig å nevne den her på forumet. Kontakt meg på PM hvis du vil høre. 

[Gjest Franke Ann]

Er det det å "være død" du frykter, eller det "å dø"? Når det gjelder det første, tenker jeg at det verste som kan skje er "ingenting". Og det i seg selv er jo ikke ille, siden det da ikke vil være noe "deg" som kan reflektere over det. Når det gjelder det andre, vil jeg tror det er en helt normal ting å være redd for. Prosessen "å dø" er sikkert forvirrende og skummel på mange måter, og det er naturlig å være redd det ukjente. Jeg er redd for "å dø", fordi jeg tror min mest fremtredende følelse i det øyeblikket vil være nettopp "redsel", men forhåpentligvis også følelser av "undring" og "eventyrlyst". Som sagt ser jeg ingen grunn til at det som kommer etter skulle være verre enn "ingenting", og har over hodet ingen tro på noe som minner om helvetsfantasier. Faktisk tror jeg det bare kan bli bedre. "Ingenting" er på sett og vis allerede bedre.

Endret 13. november 2015 av Franke Ann