Jeg føler jeg burde like barn

[AnonymBruker]

Jeg liker virkelig ikke barn. De er bråkete, snørrete, slitsomme og eier ikke respekt for personlig rom. Jeg er overhodet ikke interessert i andres barn, men har forstått det slik at det ikke er sosialt akseptert, så jeg prøver å si fine ting om bekjentes barn i settinger der jeg tror det er forventet. 

 

Jeg har absolutt ikke lyst på egne barn, jeg kan ikke huske at jeg en eneste gang i voksen alder har kjent et stikk av ønske om barn en gang. Er ikke det veldig rart? Jeg føler at det er noe galt med meg, når jeg så lenge har vært så skråsikker på at jeg ikke vil ha barn. Jeg er i en veldig fertil alder, og tenker at hormonene eller morsinnstinktet eller hva det nå er som kikker inn, burde ha slått til nå? I alle fall litt? Om det ikke hadde gitt meg lyst på banr, burde jeg ikke i det minste kunne ha en ting på lista over positive ting ved å få egne barn?

 

Når noen får barn, flokker folk seg rundt babyene og vil holde og dulle og snakke med dem, jeg er fullstendig uinteressert og har bare lyst til at barna skal dra sin vei fordi de er så sykt uinteressante og fryktelig bråkete og uforutsigbare. Men jeg føler det er noe galt med meg som synes det! En gang var jeg ute med en venninne, og hun møtte en bekjent på tur med ny baby. Hun var med en gang ned i vogna og kikka, og så sa hun "det skjer jo noe med oss damer når vi ser sånne søte små". Og jeg tenkte bare, vel, det skjer ikke med meg.

 

Feiler det meg noe? Er det normalt å mislike barn i så stor grad? Er det normalt å ikke i det hele tatt klare å komme opp med et snev av ønske om egne barn? 

Anonymous poster hash: 89382...27c

[Ruccula]

Jeg liker virkelig ikke barn. De er bråkete, snørrete, slitsomme og eier ikke respekt for personlig rom. Jeg er overhodet ikke interessert i andres barn, men har forstått det slik at det ikke er sosialt akseptert, så jeg prøver å si fine ting om bekjentes barn i settinger der jeg tror det er forventet.

Jeg har absolutt ikke lyst på egne barn, jeg kan ikke huske at jeg en eneste gang i voksen alder har kjent et stikk av ønske om barn en gang. Er ikke det veldig rart? Jeg føler at det er noe galt med meg, når jeg så lenge har vært så skråsikker på at jeg ikke vil ha barn. Jeg er i en veldig fertil alder, og tenker at hormonene eller morsinnstinktet eller hva det nå er som kikker inn, burde ha slått til nå? I alle fall litt? Om det ikke hadde gitt meg lyst på banr, burde jeg ikke i det minste kunne ha en ting på lista over positive ting ved å få egne barn?

Når noen får barn, flokker folk seg rundt babyene og vil holde og dulle og snakke med dem, jeg er fullstendig uinteressert og har bare lyst til at barna skal dra sin vei fordi de er så sykt uinteressante og fryktelig bråkete og uforutsigbare. Men jeg føler det er noe galt med meg som synes det! En gang var jeg ute med en venninne, og hun møtte en bekjent på tur med ny baby. Hun var med en gang ned i vogna og kikka, og så sa hun "det skjer jo noe med oss damer når vi ser sånne søte små". Og jeg tenkte bare, vel, det skjer ikke med meg.

Feiler det meg noe? Er det normalt å mislike barn i så stor grad? Er det normalt å ikke i det hele tatt klare å komme opp med et snev av ønske om egne barn?

Anonymous poster hash: 89382...27c

Neh sånn har jeg hatt det hele livet..

Null stress

[AnonymBruker]

kvinne 35 år føler det samme, er flere tråder med mange som føler det samme

 

Ikke noe galt, uvanelig eller unormalt dette

 

 

Anonymous poster hash: bf3b5...10e

[Sapree]

Nope det er helt normalt, har også følt det samme som deg. Nå slapper jeg mer av angående det, vet godt at det ikke er unormalt. Jeg er 30 og ønsker heller ikke barn. 

[AnonymBruker]

Føler det likedan. Tror ikke det er unormalt, men det er tabu og dysses ned.

Anonymous poster hash: 97c90...29b

[AnonymBruker]

Hvor "normalt" det er, vet jeg ikke. Siden tross alt de fleste kvinner velger å få barn. 

 

Men du er ihvertfall ikke alene. Jeg har aldri vært opptatt av barn. Synes mange av dem er søte - men i veldig små "porsjoner". 

 

Jeg har nå passert fertil alder med flere år (har passert 50), men har aldri kjent morsinstinktet kicke inn. Det ble ikke noe barn på meg. Og det angrer jeg ikke et sekund på. 

Anonymous poster hash: 17900...8bf

[Ms.Sommerfugl]

Personlig er jeg veldig glad i barn, men ser ikke på deg som unormal fordi du ikke liker barn. Det er dumt at slike ting skal bli tabubelagt, for man kan aldri presse sin mening på noen andre selv om folk prøver.

 

Jeg ser ingenting galt ved at du ikke liker barn.

 

Det er ikke alle som liker sjokolade heller, ingen som skal dømmes av den grunn.

Endret 24. oktober 2015 av Ms.Sommerfugl

[AnonymBruker]

 

Hvor "normalt" det er, vet jeg ikke. Siden tross alt de fleste kvinner velger å få barn. 

 

Men du er ihvertfall ikke alene. Jeg har aldri vært opptatt av barn. Synes mange av dem er søte - men i veldig små "porsjoner". 

 

Jeg har nå passert fertil alder med flere år (har passert 50), men har aldri kjent morsinstinktet kicke inn. Det ble ikke noe barn på meg. Og det angrer jeg ikke et sekund på. 

Anonymous poster hash: 17900...8bf

 

Du tror det?

Jeg trodde det jeg å,men nå er jeg ikke så sikker lengre.. (pga artikler,her på KG, blitt eldre og har eldre venninner som ikke vil ha barn osv osv)

Anonymous poster hash: bf3b5...10e

[AnonymBruker]

Personlig er jeg veldig glad i barn, men ser ikke på deg som unormal fordi du ikke liker barn. Det er dumt at slike ting skal bli tabubelagt, for man kan aldri presse sin mening på noen andre selv om folk prøver.

 

Jeg ser ingenting galt ved at du ikke liker barn.

 

Det er ikke alle som liker sjokolade heller, ingen som skal dømmes av den grunn.

  :hjerte:  

Anonymous poster hash: bf3b5...10e

[Qwert123]

Jeg syns barn er fine, uskyldige og søte. Barna er med å påvirke din framtid når du blir 60-80 år. De bringer mye lykke i livene til folk..De er sosiale de har alltid lyst til å snakke og er alltid skeptiske og ofte 100 % ærlige om ting du spør. Jeg tror det at man innser spesielt med sitt barn at det er du som har skapt det er enda mer spesielt, en skapning av deg og den du elsker.

[AnonymBruker]

Jeg misliker ikke barn, men de bare interesserer meg ikke. Å føre en samtale med et barn, eller leke med det, virker så utrolig kjedelig.

 

Når venninner eller kollegaer får baby, føler jeg at det er forventet av meg at jeg skal være interessert i dem, så jeg titter ned i vogna og later som. Det samme gjelder når venninner snakker om barna sine. Jeg lytter til dem fordi de er venninnene mine som jeg er glad i, og jeg gjerne vil engasjere meg i deres hverdag. Men barna deres i seg selv er jeg ikke opptatt av. De føler sikkert det samme for min hund.

 

Trenger kanskje ikke si at jeg ikke ønsker meg barn selv. 

Anonymous poster hash: 710de...717

[Tibbie]

Det er nok veldig normalt. Barn er ikke for alle (og bra er det. Vi er nok mennesker allerede på jorda).

 

Men var jeg deg ville jeg nok holdt det for meg selv i sosiale settinger Det er som med mennesker som hater dyr. Kjæresten til min samboers bror kan ikke fordra dyr. Det vises veldig godt når vi besøker vår svigermor som har stua full av små kattunger. Vi andre kan ikke få nok av dem, og de stakkars kattungene får aldri fred når vi er der. Hun som missliker dyr "freser" til dem når kattungene skal leke med henne, og nekter å kose med dem.

 

Vet ikke hva ditt synspunkt på dyr er, men om du elsker dyr, så tror jeg ikke du ville likt at noen kom til deg deg og sagt at de ikke liker dyr fordi de er stygge, irriterende og dumme når du selv har dyr som er en del av familien i stua di

[AnonymBruker]

Jeg liker heller ikke barn, har liksom aldri klart å forholde meg til dem - ikke engang da jeg selv var barn. Heldig for meg har jeg funnet meg en flott mann som føler akkurat det samme! 

 

Jeg syns heller ikke at jeg kan si noe sånt offentlig, men har hatt hell i uhell når jeg kan skylde på en diagnose jeg har for å slippe å være i samme hus som småbarn, heh....

 

 

Forøvrig, så syns jeg ikke lenger det virker som det er tabu å si at man ikke vil ha barn (spesielt for oss kvinner), men å si at man ikke liker dem? Nei, det er nok fortsatt et altfor stort tabu.

Anonymous poster hash: 1c353...33d

[Sugerøret]

Jeg liker mine barn og så stopper det der.. Sikkert sær,men jeg er ærlig i alle fall :D

[AnonymBruker]

Æsj, liker ikke barn jeg heller. Syns de er ekle. Samme som at jeg ikke liker slanger. Kan ikke forklare det, bare liker de ikke. Skjønner ikke hvorfor det er så gærent, folk har jo ulike interesser. Irriterer meg når folk tar med seg barna sine på jobb. Skriker og bråker så jeg ikke kan konsentrere meg. 

Anonymous poster hash: 90139...9a9

[melatonin]

Det er godt jeg ikke er alene. Jeg blir stresset og sliten av barn som skriker og løper rundt omkring. innimellom tenker jeg tanken å få egne barn, men blir så fort preventivt behandlet når jeg møter barn.. Og synes det er så ubehagelig når noen planter en baby i fanget mitt!! Alle ser på meg og forventer at jeg duller og pludrer... Herregud å dum jeg føler meg da...

[AnonymBruker]

Jeg liker virkelig ikke barn. De er bråkete, snørrete, slitsomme og eier ikke respekt for personlig rom. Jeg er overhodet ikke interessert i andres barn, men har forstått det slik at det ikke er sosialt akseptert, så jeg prøver å si fine ting om bekjentes barn i settinger der jeg tror det er forventet.

Jeg har absolutt ikke lyst på egne barn, jeg kan ikke huske at jeg en eneste gang i voksen alder har kjent et stikk av ønske om barn en gang. Er ikke det veldig rart? Jeg føler at det er noe galt med meg, når jeg så lenge har vært så skråsikker på at jeg ikke vil ha barn. Jeg er i en veldig fertil alder, og tenker at hormonene eller morsinnstinktet eller hva det nå er som kikker inn, burde ha slått til nå? I alle fall litt? Om det ikke hadde gitt meg lyst på banr, burde jeg ikke i det minste kunne ha en ting på lista over positive ting ved å få egne barn?

Når noen får barn, flokker folk seg rundt babyene og vil holde og dulle og snakke med dem, jeg er fullstendig uinteressert og har bare lyst til at barna skal dra sin vei fordi de er så sykt uinteressante og fryktelig bråkete og uforutsigbare. Men jeg føler det er noe galt med meg som synes det! En gang var jeg ute med en venninne, og hun møtte en bekjent på tur med ny baby. Hun var med en gang ned i vogna og kikka, og så sa hun "det skjer jo noe med oss damer når vi ser sånne søte små". Og jeg tenkte bare, vel, det skjer ikke med meg.

Feiler det meg noe? Er det normalt å mislike barn i så stor grad? Er det normalt å ikke i det hele tatt klare å komme opp med et snev av ønske om egne barn?

Anonymous poster hash: 89382...27c

Det er sosialt akseptert at du ikke liker barn. Du har sikkert bare vært uheldig med omgivelsene.

Hvorfor lage så mye ut av det? Det er da helt greit at du ikke liker barn. Hvem bryr seg?

Anonymous poster hash: b0ab3...a28

[AnonymBruker]

Jeg liker virkelig ikke barn. De er bråkete, snørrete, slitsomme og eier ikke respekt for personlig rom. Jeg er overhodet ikke interessert i andres barn, men har forstått det slik at det ikke er sosialt akseptert, så jeg prøver å si fine ting om bekjentes barn i settinger der jeg tror det er forventet.

Jeg har absolutt ikke lyst på egne barn, jeg kan ikke huske at jeg en eneste gang i voksen alder har kjent et stikk av ønske om barn en gang. Er ikke det veldig rart? Jeg føler at det er noe galt med meg, når jeg så lenge har vært så skråsikker på at jeg ikke vil ha barn. Jeg er i en veldig fertil alder, og tenker at hormonene eller morsinnstinktet eller hva det nå er som kikker inn, burde ha slått til nå? I alle fall litt? Om det ikke hadde gitt meg lyst på banr, burde jeg ikke i det minste kunne ha en ting på lista over positive ting ved å få egne barn?

Når noen får barn, flokker folk seg rundt babyene og vil holde og dulle og snakke med dem, jeg er fullstendig uinteressert og har bare lyst til at barna skal dra sin vei fordi de er så sykt uinteressante og fryktelig bråkete og uforutsigbare. Men jeg føler det er noe galt med meg som synes det! En gang var jeg ute med en venninne, og hun møtte en bekjent på tur med ny baby. Hun var med en gang ned i vogna og kikka, og så sa hun "det skjer jo noe med oss damer når vi ser sånne søte små". Og jeg tenkte bare, vel, det skjer ikke med meg.

Feiler det meg noe? Er det normalt å mislike barn i så stor grad? Er det normalt å ikke i det hele tatt klare å komme opp med et snev av ønske om egne barn?

Anonymous poster hash: 89382...27c

Jeg kunne ha startet en tilsvarende tråd om

hunder.

Hundeeiere bare "den er så snill". Who cares, jeg liker ikke hunder og hundeeiere, de virker så needy.

Anonymous poster hash: b0ab3...a28

[AnonymBruker]

Jeg liker heller ikke barn, har liksom aldri klart å forholde meg til dem - ikke engang da jeg selv var barn. Heldig for meg har jeg funnet meg en flott mann som føler akkurat det samme!

Jeg syns heller ikke at jeg kan si noe sånt offentlig, men har hatt hell i uhell når jeg kan skylde på en diagnose jeg har for å slippe å være i samme hus som småbarn, heh....

Forøvrig, så syns jeg ikke lenger det virker som det er tabu å si at man ikke vil ha barn (spesielt for oss kvinner), men å si at man ikke liker dem? Nei, det er nok fortsatt et altfor stort tabu.

Anonymous poster hash: 1c353...33d

Det er tabu å si at man ikke liker mennesker: barn, eldre, tykke, folk med tatoveringer, narkomane/alkoholikere, innvandrere, osv.

Anonymous poster hash: b0ab3...a28

[AnonymBruker]

Du er ikke alene, og det er ikke noe galt med deg. Noen av oss er bare uinteresserte i barn. Bra er det, verden er allerede overbefolket. Jeg mener at å få barn er drastisk, og du bør være heeelt sikker på at det er noe du absolutt viø ha. Man får ikke gode foreldre av de som føler seg presset inn i situasjonen.

Anonymous poster hash: 30246...b01