Sjenerte barn, et resultat av oppvekst og oppdragelse?

[AnonymBruker]

Jeg har den siste tiden fundert litt på dette med sjenerte barn..

Jeg var selv veldig sjenert fra jeg var 7-8 år og til jeg gikk ut av ungdomsskolen ca.

Både før og siden har jeg vært og er, veldig sosial og utadvent.

Mine foreldre er begge utadvente -spesielt min mor, og jeg ble ikke mobbet eller noe slikt og hadde mange venninner. Likevel var jeg veldig redd for å ta kontakt med fremmede, hatet å rekke opp hånden og snakke høyt på skolen og var spesielt sjenert for gutter og menn. Husker at dette var noe som tok ekstremt mes krefter og energi, og husker også godt at jeg liksom følte meg helt hudløs! Alt gikk inn på meg og jeg var vel generelt veldig "sart".

Jeg kan altså ikke se noen grunn til at jwg skulle være slik, og har vel konkludert med at noen barn bare er slik.

Har andre her inne erfaringer eller synspunkter på dette?

Spørr fordi min eldste datter er ganske lik meg og har det siste halve året blitt mye mer sjenert og forsiktig enn tidligere. Dermed er jeg litt bekymret for at hun har "arvet" dette fra meg..

Anonymous poster hash: 58530...8f3

[AnonymBruker]

Jeg tror nok bare noen er sånn. Jeg var ekstremt sjenert som liten selv, men har vokst det litt av meg. La barnet ditt bli med på litt aktiviteter der hun må vise mer av seg selv kanskje? Selv begynte jeg på teater og det hjalp veldig mye:) startet med små roller først, og etterhvert ville jeg gjerne spille i større roller.

Jeg er fremdeles litt sjenert nå og, og jeg kommer nok alltid til å være det. Men det er jo ikke noe galt i det så lenge det ikke utvikler seg til å gå ut over hverdagen.

Anonymous poster hash: ec97a...26f

[AnonymBruker]

Jeg tror nok bare noen er sånn. Jeg var ekstremt sjenert som liten selv, men har vokst det litt av meg. La barnet ditt bli med på litt aktiviteter der hun må vise mer av seg selv kanskje? Selv begynte jeg på teater og det hjalp veldig mye:) startet med små roller først, og etterhvert ville jeg gjerne spille i større roller.

Jeg er fremdeles litt sjenert nå og, og jeg kommer nok alltid til å være det. Men det er jo ikke noe galt i det så lenge det ikke utvikler seg til å gå ut over hverdagen.

Anonymous poster hash: ec97a...26f

Jeg tenker som deg at dersom de ikke blir veldig hemmet eller plaget av det så er det ingen fare, vi trenger alle slag og litt sjenanse er jo ikke nødvensigvis noe negativt.

Hun går på håndball (noe jeg også gjorde) og er ikke pysete på banen så sjenansen ligger i det sosiale kan det se ut til. Men teater er kanskje ingen dum ide?! Der lærer man vel litt dette med å vise følelser og stå opp for seg selv/ tørre å ta plass?

Anonymous poster hash: 58530...8f3

[Majott]

Datteren min var både sjenert og introvert, og hun har klart seg fint som voksen. Det er ingen som er bedre til å finne løsninger på praktiske problemer enn hun er, og hun setter ned foten om hun føler seg urettferdig behandlet. I tillegg er hun flink til å ta initiativ når det gjelder utfordringer i studier og arbeidsliv.

 

Dette er ikke for å skryte av henne, men heller for å vise at en som er introvert og sjenert klarer seg fint. Hun måtte pushes litt på da hun var barn, innenfor trygge rammer. Da hun var 14, måtte hun ringe og bestille frisørtime selv, legetime selv osv. Jeg gjorde lite for henne når det gjaldt å ordne ting utenfor hjemmet etter at hun var 14 år, enten det gjaldt frisørtimer eller andre ting som hun måtte forholde seg til, fordi jeg ville at hun skulle føle mestring og selvtillit med å gjøre det selv.

 

Hun fikk seg også jobb på et gatekjøkken da hun var 14 (etter at hun selv tok kontakt med arbeidsgiver og spurte om jobb), og det hjalp nok mye på. Der måtte hun forholde seg til arbeidsgiver, kolleger og kunder, og det klarte hun helt fint. Tror den erfaringen styrket selvtilliten hennes veldig. 

 

Nå er hun 23, og det er ikke alle som er så trygge på seg selv som hun er. Hun er fortsatt introvert, og hun kan fortsatt føle seg sjenert, men hun har sagt at det at jeg presset henne litt da hun var tenåring førte til at hun fikk trening i å klare ting selv. Det førte også til erfaring i det at ting ikke er så skummelt som det kan virke som, og det at det meste ordner seg når man prøver. Hun har også sagt at om jeg IKKE hadde presset henne litt da hun var tenåring, så hadde hun kanskje slitt med sosial angst nå, på bakgrunn av at hun var sjenert og introvert. Hun føler selv at hun var en "kandidat" til sosial angst, men at hun unngikk det. Så hun har sagt at hun er glad for at jeg gjorde det, og at hun er glad for den selvtilliten hun ufrivillig fikk da hun måtte gjøre ting som føltes ubehagelig der og da.

 

Nå er det jeg som blir imponert over det hun får til, og de løsningene hun finner på kort tid. Det overgår min evne til det, selv om jeg også alltid har vært flink til det.

Endret 23. oktober 2015 av Majott

[AnonymBruker]

Jeg tror at slike barn kun er mer oppmerksomme på de rundt seg, veldig omsorgsfulle og på en måte mer sårbar enn andre. Jeg har alltid vært slik, er faktisk litt sjenert nå også. Slik er alle mine søsken også, mye pga streng oppvekst. Ingen skulle ha noe vondt å si om min mors oppdragelse på oss, slik at vi har alltid vært de som har sittet der å sagt ingenting kun for å ikke skjemme min mor. Jeg merker godt at jeg studerer andres kroppsspråk hele tiden, jeg tenker alltid på hvordan andre har det. Jeg bruker så lang tid på å omformulere setninger osv i hodet at jeg ofte sitter der i stillhet. Da kan ingen ta feil på måten jeg ønsker/prøver å uttrykke meg på. Bruker derfor også lang tid på å bli kjent med folk, jeg må vite hvor alle grenser går før jeg slipper meg løs. Dette gjøres jo ved observasjon, slik at jeg tror at enkelte er bare sånn. Noen er mer observant på andre mennesker, sndre ikke.

Anonymous poster hash: 501a7...a88

[AnonymBruker]

Jeg tenker som deg at dersom de ikke blir veldig hemmet eller plaget av det så er det ingen fare, vi trenger alle slag og litt sjenanse er jo ikke nødvensigvis noe negativt.

Hun går på håndball (noe jeg også gjorde) og er ikke pysete på banen så sjenansen ligger i det sosiale kan det se ut til. Men teater er kanskje ingen dum ide?! Der lærer man vel litt dette med å vise følelser og stå opp for seg selv/ tørre å ta plass?Anonymous poster hash: 58530...8f3

Ja, man blir litt mer vant til å måtte vise frem seg selv:) og prøve ut andre roller og være noen andre for en stund:) og ikke minst øve på å snakke høyt. Det slet jeg med

Anonymous poster hash: ec97a...26f

[AnonymBruker]

De som er veldig sjenerte bør ta seg en tur til USA. De er ikke mye sjenerte, for å si det sånn   Jeg var veldig stille og sjenert som barn, men etter å ha bodd en del år i USA skravler jeg som ei høne.Jeg hadde godt av å gjøre det der hvertfall. Tror sjenerthet har med personlighet å gjøre, og hvor trygg et barn føler seg. Jeg har alltid vært utrygg. 

Anonymous poster hash: 57343...595

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode svar alle sammen. Jeg kjenner både meg og datteren min mye igjen i det som står her!

Som forelder tenker man jo alltid om man har gjort noe feil og at man skal fikse alle "problemer" men det hjelper å høre at dere også tenker at noen bare er sånn

Vi har to døtre til og de er ikke sjenerte -spesielt ikke hun yngste hehe! Og jeg tror ikke vi har gjort noen spesiell forskjell oppdragelsesmessig.

Det trykker nok litt ekstra hos meg siden jeg kjenner meg så igjen i henne og vet hvor vanskelig det kan være å være sjenert.

Og kanskje er det enda mere slik nå enn før?

Det er jo en forventning om at alle skal stå i rampelyset og være frempå, men så tenker jeg at alle kan jo ikke være klassens klovn og midtpunkt. Og kanskje skal vi spille på folks fordeler fremfor å presse de inn i noe se ikke trives mes og passer til.

Jeg vet feks. At datteren min har lett for å få venner fordi hun er veldig tikkitsskapende og hun lytter når andre snakker. Det er jo en god egenskap

Anonymous poster hash: 58530...8f3

[AnonymBruker]

Jeg var et stille og sjenert barn og kan ikke se at foreldrene mine var årsak til dette. Den eldste av mine barn er utadvendt og sosial, min rake motsetning og det er litt rart å observere. Jeg er glad for at han er slik, at han har mange gode venner, at han har lett for å ta kontakt med andre, at han tør å stå i rampelyset og tør å ta plass i klasserommet og i sosiale settinger. Jeg hadde hatt det mye bedre med meg selv som barn om jeg var mer som ham. Og så er det underlig å observere at barna kan bli så ulik en selv.

Jeg klarte meg selvsagt bra, men jeg hadde definitivt unngått veldig mange bekymringer og usikkerhet om jeg var mindre sjenert/innadvendt.

Anonymous poster hash: d1b9d...875

[Musemor]

Jeg tror det kan påvirke, men mest tror jeg personlighet spiller inn. Jeg har oppdratt mine barn likt, og eldstemann er sjenert, han minste overhodet ikke

[AnonymBruker]

Noen blir bare ikke av den typen som er veldig utadvendte.

 

Jeg var veldig reservert veldig lenge, samme var mine 3 søsken. Vi var bare alltid rolige i lynnet, helt til puberteten kom og ansvaret som kom, da ble 2 av oss mer utadvendte og snakket litt høyere. Fortsatt rolige på skolebenken, men det kommer av at det er slik vi lærer.  

Anonymous poster hash: 64358...83f

[AnonymBruker]

De som er veldig sjenerte bør ta seg en tur til USA. De er ikke mye sjenerte, for å si det sånn Jeg var veldig stille og sjenert som barn, men etter å ha bodd en del år i USA skravler jeg som ei høne.Jeg hadde godt av å gjøre det der hvertfall. Tror sjenerthet har med personlighet å gjøre, og hvor trygg et barn føler seg. Jeg har alltid vært utrygg.

Anonymous poster hash: 57343...595

Vel, er lett å bli utrygg i et angstfylt og krampaktig nevrotisk samfunn som det norske.

I USA er det lettere å puste.

Anonymous poster hash: f0801...16c

[AnonymBruker]

Jeg tror det er en del av personligheten. Da jeg var lita tok mamma meg med på masse, jeg gikk i barnehage og vi hadde stadig besøk. Jeg var likevel sjenert helt frem til midten av tenårene. Faren til barnet mitt var også sjenert til han var langt over 20. Sønnen vår er den mest utadvente ungen i Norges land tror jeg

Anonymous poster hash: 5d671...4b6

[netpuppy]

Jeg tror det er begge deler. Min mor var en sånn som styrte på og skulle ordne alt så jeg hadde liksom ikke noe jeg skulle sagt og jeg tror det hadde en innvirkning. Ihvertfall på det å bli trygg på mine egne meninger og å ta ansvar for meg selv. Når jeg var 19-20 måtte jeg liksom sette henne ned og fortelle henne at hun rett og slett ikke kunne ringe rundt og fikse avtaler med lege/frisør/kjørelærer, klarte jeg fint selv!

[AnonymBruker]

[quote name="Majott" post="17240363" timestamp="

Nå er hun 23, og det er ikke alle som er så trygge på seg selv som hun er. Hun er fortsatt introvert, og hun kan fortsatt føle seg sjenert, men hun har sagt at det at jeg presset henne litt da hun var tenåring førte til at hun fikk trening i å klare ting.