Til dere som aldri har hatt en far...

[AnonymBruker]

Hvordan har det vært? Har dere savnet det veldig? Jeg har en liten jente, faren døde da jeg var gravid. Er så bekymret for at det skal bli veldig vondt for henne å vokse opp uten en pappa. Hva er deres erfaringer? Savner man noe man aldri har hatt?

Anonymous poster hash: 8579a...244

[annebanane]

Tviler på at hun vil savne noe hun ikke har hatt i tidlig alder. Hun kan nok kjenne et slags tomrom senere i livet, men det er jo vanlig at andre personer (familie, venner av familie) delvis fyller det. Finnes jo mang slags farsfigurer.

[AnonymBruker]

Broren min har aldri hatt en far,da han døde mens han fortsatt var inni magen. Det er noe han savner vet jeg. 

Anonymous poster hash: ee7c1...6f7

[redhotmystery]

Pappaen min døde fire måneder før jeg ble født. Broren min var 4 år. Så jeg har vokst opp med mamma og storebror, aldri hatt pappa eller stefar.

Det er veldig viktig at du involverer barnet ditt i bilder, og forteller og svarer på alt barnet lurer på. Av egen erfaring har jeg spurt relativt lite, men jeg fikk alltid svar på det jeg lurte på. Jeg har såklart savnet en "farsfigur" og jeg vet at pappaen min hadde vært verdens beste pappa om han levde, og det ga meg en glede i livet likevel. Jeg HAR jo en pappa, han bare lever ikke og det er på en måte greit. Det var ikke min skyld. Moren min fikk veldig mye støtte av familie, venner og kolleger, valgte å gå tilbake i jobb kort tid etter pappa ble borte og var et år i permisjon når jeg kom. Jeg tror det er veldig viktig at du gir barnet ditt et normalt liv uansett, fokusere på pappaen MEN ikke for mye. Og ikke minst, ikke stress med å "finne en far til barnet ditt". Jeg var desverre veldig opptatt av at ingen mann skal inn i huset, annet enn broren min, fordi jeg ikke taklet at noen tok ifra meg mamma, men det er fordi mamma var helt fantastisk med meg og jeg ikke trengte noen fler. Dessuten har bestefar alltid vært "mannen i mitt liv(farsfigur) og jeg tror at når han blir borte blir det værre da jeg på en måte har mistet to ganger, hvis du skjønner.

Jeg har klart meg bra, situasjoner jeg skulle ønske han var her, ting jeg gjerne ville vist han, men det er ikke noe jeg får gjort noe med.

Vær åpen med barnet ditt bare, fortell og vis bilder og vær bestemt på at pappaen til barnet ditt alltid vil være pappaen til barnet ditt uabsett

Bare å spørre hvis du lurer på mer, og masse lykke til med den lille!!

[Gjest]

aldri hatt far... så klart ett savn, da man så alle andre hadde en... men jeg hadde verdens beste mor så overlevde:) 

[Gjest Blomsterert]

Tror ikke hun vil føle savn,men tenke på hvordan det hadde vært om han levde.Regner med at du vil snakke en del om han,og det er veldig fint,for da blir hun på en måte kjent med han likevel.

Så leit å lese om situasjonen deres,men masse Lykke til med barn og fremtiden!

[Gjest kaninen]

Det blir ikke helt det samme, men som liten så jeg faren min kun 1 gang i året. Jeg så at vennene mine ofte bodde med far eller så far oftere men for meg var det ikke noe problem fordi det var det som var vanlig for meg. Så i forhold til dette vil jeg tro at barnet ditt vil oppleve at det for han/hun vil oppleves som normalt og vokse opp uten far fordi det er han h*n kjenner til. D

[absinthia]

I det daglige savnet jeg ikke en far, men jeg savnet iblant en far, fordi "alle andre" hadde noe som ikke jeg hadde. La for eksempel fort merke til at fedre ofte lot barna sine få lov til flere ting enn mødrene ofte gjorde og at andre hadde to de kunne spørre " om lov".

Min far var i live og jeg hadde også iblant et savn i forhold til at jeg gjerne ville se ham, siden jeg ikke hadde sett ham siden jeg var to år, men det er igrunn en annen sak.

Var i en periode litt opptatt av at min mor burde bli gift og så etter potensielle kandidater. Prøvde meg for eksempel på å be alle menn jeg likte i høgskoleklassen hennes i min egen seksårsdag, for å skape litt kontakt. Lagde ellers en del litt småflaue episoder i 4-6 årsalderen på grunn av Kirsten gifteknivtendensene mine.

Tror det roet seg litt da min tante fant seg en skikkelig flott kjæreste, som liksom kunne være et slags mannsideal og en god onkel for meg gjennom oppveksten. - Vi var fryktelig mange damer i familien og stebestefaren min døde da jeg var baby.

[AnonymBruker]

Jobber endel med barn som mangler far, og disse kan nok slite litt, men de har da fedre som har sviktet, altså de har ikke ønsket å stille opp. Det er noe helt annet.

Anonymous poster hash: e02f0...87c

[AnonymBruker]

Stor forskjell på ikke og ha en far fordi far ikke er interessert, og ikke ha en far fordi han er død. Sistnevnte tror jeg helt sikkert er best!

Vokste opp uten far, fordi han ikke var interessert. Så han ikke før jeg var 11 år. Mor og familie nevnte han aldri. Forstod fort at han ikke måtte nevnes. Dette har gjort at jeg har følt mye skam.

Møte med han som 11- åring var heller ikke oppløftende.

Fortell barnet ditt om positive egenskaper til faren. Lær det å kjenne ham. La barnet få oppleve stolthet og ikke skam over han. Det er mitt beste råd.

Anonymous poster hash: 96e34...f8e

[AnonymBruker]

Tusen takk for fine svar alle sammen! Setter sånn pris på det!

Anonymous poster hash: 8579a...244

[AnonymBruker]

Jeg mistet pappa da jeg var 2.

 

Vet det ikke er det du vil høre, men jeg tror at på dette punktet blir det feil å si at man "ikke savner noe man ikke har hatt". Så klart savner man en far. Så og si alle andre har det jo og det er jo en viss biologi i bildet her - man vet at det skulle vært en far der. Livet er ikke ille av den grunn - jeg er nå 25 og har det bra, men det er et savn som alt annet. Men slik er livet.

 

Det hadde nok vært noe enklere om jeg hadde hatt en god farsfigur i form av en stefar. Moren min fikk ny partner etter hvert, men det tok noe tid og han har nok aldri vært en ordentlig farsfigur. Han har ingen biologiske barn selv og det har på mange måter vært tydelig at vi ikke er hans heller.

Jeg vet derimot om andre som har steforeldre som fungerer som mors- eller farsfigur.

Anonymous poster hash: 1c3f3...618

[-Missi-]

Min far døde da mamma var gravid med meg. Jeg har alltid savnet ham og fundert på hvordan det kunne vært om han var i livet mitt. Ikke hatt mye kontakt med farsiden heller. Har helt siden jeg var tenåring lett etter informasjon om ham. Har kun hatt ett bilde. Nå i sommer fant jeg plutselig 2 bilder av ham i et album hos min mormor. Det syntes jeg var ganske sårt, da jeg først fikk se dem nå, er 28 liksom. Fikk såklart bildene, og det er noe av det mest verdifulle for meg.

 

Bilder og informasjon om pappaen vil bety mye for barnet ditt, om det er mulig og at du har litt kontakt med familien til far. Er sårt å leve livet uten en far når "alle andre " har en.

 

Men det blir folk av oss også. Ønsker deg masse lykke til.

[AnonymBruker]

Støtter den med bilder og informasjon om pappaen, gjerne fra hele livet hans, også før du ble kjent med han, snakk med foreldre og familien hans dersom det er mulig, kopier bilder og skriv ned historiene, og porsjoner dem utover oppveksten, etterhvert som barnet modnes og kan forstå dem. 

 

Min mann sin far døde da han var ganske ung, og var fraværende pga sykdom hele oppveksten, og jeg ser at det han ønsket seg i oppveksten og videre var informasjon om hvem pappa var "på min alder" Han hadde en pappa som delte slikt da han var liten, men dette stoppet jo før puberteten, og da blir det et tomrom der. Han har prøvd å finne personer som kjente faren og kan fortelle, men dette er vanskelig, siden det er fryktelig lenge siden og mange jevnaldrende er døde og borte. Så dette er et behov du kan prøve å ligge i forkant av fra starten. 

Anonymous poster hash: d1713...885

[Lammelåret]

Så vondt for deg!

 

Du, jeg tror det er veldig viktig for henne at hun vet hun har en far, selv om han er død. At han blir inkludert i deres fortellinger om henne, at du forteller om hvordan dere hadde det sammen. At du viser henne gravstedet og minnes han. At han fortsatt er en del av dere, av hennes identitet. At hun får lov til å uttrykke følelser for faren sin, uansett hva de er.

 

Klem til deg.

[AnonymBruker]

Kan ikke snakke for min egen del.

Men jobbet i barnehage hvor ei jente på 5 år hadde det sånn. To eldre søsken og. Mor er nå alene med tre barn.

De var åpne hele veien om faren. Men jenta fortalte at storebror fikk lengst tid med pappa og jeg fikk minst tid.

Anonymous poster hash: 41806...af8

[AnonymBruker]

Hvordan har det vært? Har dere savnet det veldig? Jeg har en liten jente, faren døde da jeg var gravid. Er så bekymret for at det skal bli veldig vondt for henne å vokse opp uten en pappa. Hva er deres erfaringer? Savner man noe man aldri har hatt? Anonymous poster hash: 8579a...244

Jeg tror nok barnet vil ha et slags savn uansett, men tror det føles verre å vokse opp uten pappa når man vet han lever, men ikke ønsker å ta del i livet til barnet. Om barnet vokser opp uten pappa fordi han er død så vil iallefall ikke barnet føle seg sviktet og uønsket av faren sin.

Det vil jo også være noe barnet er vant til fra hun er liten. Hun går jo ikke fra å først ha en pappa til å plutselig ikke ha han lengre.

Og hvem vet. Kanskje du møter en mann og finner kjærligheten igjen en dag. Da får kanskje jenta di en pappa

Anonymous poster hash: e50b3...5f1

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som møtte sin far første gang etter hun var 30. Hun har kort fortalt, hele sitt liv følt seg avvist av ham, og har problemer med relasjoner til menn. Hun får det ikke til. Hun har manglet en god rollemodell, selv om hun har hatt andre menn i livet i oppveksten.

Anonymous poster hash: 068f5...2d4

[KatyP]

Stor forskjell på ikke og ha en far fordi far ikke er interessert, og ikke ha en far fordi han er død. Sistnevnte tror jeg helt sikkert er best!

Vokste opp uten far, fordi han ikke var interessert. Så han ikke før jeg var 11 år. Mor og familie nevnte han aldri. Forstod fort at han ikke måtte nevnes. Dette har gjort at jeg har følt mye skam.

Møte med han som 11- åring var heller ikke oppløftende.

Fortell barnet ditt om positive egenskaper til faren. Lær det å kjenne ham. La barnet få oppleve stolthet og ikke skam over han. Det er mitt beste råd.

Anonymous poster hash: 96e34...f8e

Tusen takk for at du delte dette!

Mitt barn er i samme situasjon som deg, selv om han ennå ikke har møtt sin far.(han er 2 år). Men mitt ønske er at han skal vite at han har en far og at denne mannen faktisk er en fin mann og ikke slem eller et ikke-tema på noen måte.

[Mamba42]

Jobber endel med barn som mangler far, og disse kan nok slite litt, men de har da fedre som har sviktet, altså de har ikke ønsket å stille opp. Det er noe helt annet.

Anonymous poster hash: e02f0...87c

Hvordan vet du at fedrene sviktet?