Barn uten far/mor

[AnonymBruker]

Dere som er helt uten den andre forelderen i omsorgen for barna deres, hva er grunnen til at det er slik og hva føles som den største utfordringen/det største savnet i en slik situasjon?

Anonymous poster hash: 22bbf...426

[AnonymBruker]

Barn er aldri uten far eller mor. Alle har en far og en mor.

Noen har far og eller mor som er død eller av andre årsaker har mor og eller far som er fraværende i hverdagen. Tenk deg om før du skriver og trykker send.

Anonymous poster hash: be57b...810

[AnonymBruker]

Barn er aldri uten far eller mor. Alle har en far og en mor.

Noen har far og eller mor som er død eller av andre årsaker har mor og eller far som er fraværende i hverdagen. Tenk deg om før du skriver og trykker send.

Anonymous poster hash: be57b...810

Det finnes faktisk ganske mange single damer som får barn med donor. Disse barna har overhodet ingen far. Ellers spør da TS etter foreldre der den andre foreldren er helt fraværende i omsorgen, noe som av diverse årsaker også ofte kan forekomme. Kanskje du skal tenke deg om selv før du skriver og trykker send?   

Anonymous poster hash: a2d02...f72

[AnonymBruker]

Barn er aldri uten far eller mor. Alle har en far og en mor.

Noen har far og eller mor som er død eller av andre årsaker har mor og eller far som er fraværende i hverdagen. Tenk deg om før du skriver og trykker send.

Anonymous poster hash: be57b...810

Herlighet da, du skjønner utmerket godt hva TS mener, og det var ikke støtende med mindre du ønsker å bli støtt. Ro deg ned.

Anonymous poster hash: b9b03...7a9

[AnonymBruker]

Kan snakke av egen erfaring. Jeg er 19 og har to yngre søsken. Mamma valgte å reise til en annen side av landet når vi var små, og har senere også bodd flere år i utlandet. Uten å være interessert i å ha noe kontakt med barna sine. Hvem velger å få barn for også bare flytte vekk og droppe alt kontakt? 

 

Nå er hun tilbake i Norge og er plutselig interessert i å være mamma, men nå er ikke jeg interessert. Savner ingenting og har aldri gjort det egentlig, det har "alltid bare vært sånn" og vi er heldig som har hatt pappa som har vært både pappa og mamma og litt til for oss, og en super familie ellers 

 

Så her var det iallfall hennes valg at det ble sånn. 

Anonymous poster hash: 55f2d...07b

[asterix]

Barn er aldri uten far eller mor. Alle har en far og en mor.

Noen har far og eller mor som er død eller av andre årsaker har mor og eller far som er fraværende i hverdagen. Tenk deg om før du skriver og trykker send.

Anonymous poster hash: be57b...810

Jeg for min del skjønner i hvert fall hva TS mener og jeg snakker om det på samme måten. Ungene mine har jo ingen far lenger. At kroppen hans ligger på kirkegården gjør jo ikke at han deltar i omsorgen for barna.

Faren til mine barn er altså død. Det jeg for min del savner er at det ikke lenger finnes noen andre som er glad i barna på samme måte som jeg er. Det er ingen jeg kan dele små pussige episoder med, som synes det er morsomt slik jeg gjør, rett og slett fordi de er bare mine unger.

[AnonymBruker]

Jeg ble gravid etter en sommerflørt med en fyr som viste seg å være mildest talt tvilsom. Heldigvis ble han fly forbannet da jeg ikke tok abort, og svarte med å flytte til utlandet uten å gi lyd fra seg.

 

Deretter var det bare barnet og jeg i fem år. Litt slitsomt å være helt alene med alt, men jeg kan ikke si at jeg savnet ham. Han ville bare vært en kompliserende faktor. Etter hvert traff jeg en mann som ble mitt barns stefar, og vi fikk også felles barn. Han er pappa for alle på lik linje. Nå er eldstebarnet nesten voksen. Han vet godt at han har en annen far, og kjenner til historien i korte trekk, men er ikke spesielt interessert. Bryr seg ikke, rett og slett, og anser min mann som pappaen sin.

Anonymous poster hash: a87fd...b02

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som ble forelsket i og gravid med broren til en annen venninne. Alt var fryd og gammen i noen måneder og så ville han plutselig ikke ha noe med henne og barnet å gjøre allikevel. min venninne var da fem måneder på vei. Datteren er nå snart voksen og faren har aldri møtt henne, ikke besteforeldrene heller, selv om de bor i min venninnes fødeby ti mil fra der hvor de bor nå. Det er helt hårreisende. Tanten og hennes familie har vært  i jentas liv hele tiden og det er jo kjempefint, men denne jenta har aldri hatt noen far, selv om hun vet godt hvem han er og hun vet at han er informert om henne gjennom sin søster. Dette har alltid vært veldig vondt for henne, for hun føler at han aktivt velger henne bort hele tiden og det samme gjør jo besteforeldrene. Stygg sak. Moren har forøvrig klart seg fint med litt hjelp fra venner og egen familie, men hun er bitter på barnefaren den dag i dag.

Anonymous poster hash: 6dbdf...a8b

[AnonymBruker]

Noen å dele gleden med og som elsker barna like betingelsesløst som meg selv.

 

Nå er disse barna voksne, men faren var psykisk syk og ble "borte". Minstemann deler jeg gleden med Pappaen selv om vi er skilt.

Anonymous poster hash: 1d019...414