Et rop om hjelp fra moren til Pål Kristian ble aldri hørt.....

[AnonymBruker]

Hei jeg heter Pål Kristian og ble født med keisersnitt en vinterdag i mars 2007 . Faren min hadde det mye moro med mammaen min, helt til jeg kom i magen hennes. Det skjedde nemlig en feil på sykehuset og jeg fikk for lite oksygen. De voksne kalte meg multifunksjonshemmet. Det skjønte jeg aldri hva betydde, men jeg tror moren min fikk mye jobb på grunn av lille meg. Jeg klarte aldri å spise selv, gå eller sitte, men var flink til å tenke og håpe. Moren min var utrolig snill med meg og måtte bruke all sin tid på å ta vare på meg. Faren min ville ikke ha noe kontakt med mamma lenger.  Mamma sa han var så opptatt med viktige ting på jobben. Hun sa også at jeg lignet mye på han. Jeg kunne ønske at jeg også kunne bli som pappa når jeg ble stor.

 

Mamma sa at pappa var utrolig dyktig i jobben sin og at de betalte all utdanningen hans. Jeg tror det heter siviløkonom eller noe sånt. Pappa brukte mye av fritiden sin på å kjøpe og selge leiligheter, også en som jobben hadde eid.  Det var nok lurt, for han tjente mye penger på dette. Pappa måtte hatt en utrolig stilig og viktig jobb siden jeg aldri fikk se noe til han. Han var så flink med penger at han tilslutt fikk lov å styre økonomien til sjefen. Jeg er utrolig stolt av pappen min, hadde han bare hatt tid til lille meg.

 

Mammaen min var heldigvis der for meg hele tiden, selv om hun ikke hadde samme sosiale status som pappa. Hun hadde heller ikke så mye penger, men hun gjorde alt for meg. Hun ville bare at jeg skulle ha det bra. Mamma kjempet alene for at jeg skulle få erstatning. Jeg var også i avisen, da de skrev om hvor flink mamma hadde vært i kampen for at jeg skulle få erstatning. Pappa var veldig opptatt av at jeg skulle få disse pengene, jeg tror han tenkte at vi skulle bli rike. Mamma skulle bruke de pengene på at jeg skulle få det bra, selv om vi ikke hadde fått det like bra som pappa, da hun ikke var like flink og rik som han.

 

Pappa besøkte meg noen ganger da jeg var liten. Farfar besøkte meg noen flere ganger. Jeg gledet meg til hver julaften da jeg kanskje fikk besøk av pappen min, men han kom ikke. Pappa nektet tanten min og andre å møte meg, og han snakket aldri om meg med venner eller kollegaer. Jeg tror julenissen mistet mange av gavene fra pappa, jeg fikk sjelden noen. Farfar hadde heldigvis noen gaver til meg, men jeg tror pappa sa det var tull å gi gaver i julen. Jeg tenkte kanskje at jeg fikk noen gaver til bursdag, og det gjorde jeg heldigvis av mamma. Pappa hadde ikke tid til slike ting.

 

Jeg og mamma levde sammen til jeg ble syv år. Jeg var mye på sykehus og mamma trodde flere ganger at jeg måtte til himmelen.

 

Pappa så jeg ikke noe mer, men jeg tenkte at han hadde nok med seg selv og den viktige jobben han gjorde. Det er jo viktigere å tjene penger enn å være sammen med lille meg. Heldigvis viste pappa veldig interesse for meg etter at jeg ble syv år. Pappa fikk et brev fra NAV som sa at jeg nå var i himmelen. Da sendte pappa et brev til mamma og sa at han ville ha halve erstatningen på seks millioner kroner som jeg fikk på grunn av at sykehuset hadde gjort en feil med meg. Pappa er så opptatt av penger, han hadde ikke tid til å være med i begravelsen min, heldigvis var mamma der.

 

Jeg sitter nå i himmelen å ser ned på at mamma skriver brev til pappa. Pappa svarer ikke mamma, men ber tingretten om å hjelpe seg i noe de kaller offentlig skifte. Pappa sier han vil bruke pengene mine til søsteren min, som jeg aldri har sett. Jeg tenkte kanskje at pappa ville at mamma skulle få alle pengene mine, hun som har vært der for meg og brukt hele livet sitt på at jeg skulle ha det bra. Pappa mente at det var lurt at han også fikk penger av meg, da kunne jo han bli enda rikere og bruke penger på det han mener er viktig.

 

Nå sitter mamma trist og alene igjen med sorgen, uten mulighet for å få seg jobb. Advokater og media sier de ikke kan hjelpe, men synes synd på mamma. Håper de en dag vil innse at reglene er urettferdige og at mamma trenger hjelp. De er i vertfall fint at mamma kan gå i terapi for jeg ser hun gråter så mye og har det vondt. Pappa har aldri vist noen følelser, men har klart å fått seg barn, ny kjæreste og fin leilighet. Pappa har det veldig fint, han har også fått lov til å passe på pengene til jobben. Håper ikke kongen eller jobben finner ut av hvordan han skaffet seg penger på leiligheter og arv. Da hadde pappa også blitt trist og lei seg, men jeg tror kanskje det hadde vært lurt. Kanskje jeg da kan få besøk av han i himmelen engang.

 

Pål Kristian, multifunksjonshemmet og for alltid 7 år.

Anonymous poster hash: 6f596...b09

 

 

Ryddet for identifiserende informasjon,

Tekola, admin.

Endret 22. oktober 2015 av Tekola

[Gjest Klaveret]

Veldig trist historie. Kondolerer.

 

... men kanskje burde den ligge under en annen kategori i og med at problemstillingen ikke er sorg i seg selv?

[Kontormus]

Åh, for en trasig historie. Finner ikke helt ord...

 

Og nydelig liten gutt!

Endret 20. oktober 2015 av Kontormus

[AnonymBruker]

Så trist historie 

Måtte rettferdigheten seire 

Anonymous poster hash: 49011...eee

[Gjest Blomsterert]

Iblant er det vanskelig å finne ord,hva skal en si?

En blir trist,og en blir sint.Livet er ikke rettferdig,noe dette er et veldig typisk eksempel på,og klart det går innpå de som opplever og erfarer det.

Utrolig trist at fedre(og sikkert andre foreldre,både far og mor)kan være så kyniske og fraværende! Ønsker moren alt godt framover,hun fortjener det<3

[AnonymBruker]

Bla, bla, bla. Syt, syt, syt. For øvrig identifiserer du barnets far i novellen din. Ergo er den rapportert.

Anonymous poster hash: 1a5c9...216

[AnonymBruker]

Det var noe veldig kvalmt i den teksten, misforstå meg ikke, det er uhyre trist at du mistet sønnen din, men den måten du skriver det på... Minner meg om slike mødre som forteller ungene sine fra de er små "Nei, faren din er tyrann, han har ikke tid til deg lille venn, alt annet er mye viktigere, du forstår det nok når du blir voksen" Det er ikke alltid fedrene som skaper dårlige erfaringer, det er enkelte mødre som er så bitre og bruker ungen sin for å ta hevn for å sette seg selv i et ekstra godt lys. Hele teksten din handler jo om hvor fæl og grusom faren var mens du var kun den gode, og slikt plukker ungene opp raskt og det er ikke alltid faren de legger skylden på når de blir eldre. Å fortelle ungene dette/fremstille det slik gjør det hundre ganger verre for da tror ungene at det er deres feil at faren sviktet.

Anonymous poster hash: 91bd0...13f

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 49011...eee

[J_9]

❤️

[AnonymBruker]

Hvorfor to likedanne Hovedinnlegg?

 

Anonymous poster hash: 3fd50...f56

[Rotemor]

Dette var i grenseland må jeg si...

Et barn er umistelig og den sorgen har jeg full empati for.

Utover det så finner jeg innlegget ganske usmakelig.

At en død gutt liksom skriver så bittert....Nei, æsj.

[AnonymBruker]

Jeg også har sympati for situasjonen og følelsene, men finner innlegget til å være langt over streken. Mor må nesten fortelle historien på sin måte, og ikke la et dødt barn tale hennes sak. Det blir helt, helt feil.

Anonymous poster hash: 6f99c...9eb

[AnonymBruker]

Dette drept tullete. Snakk for deg selv, ikke overfør dine følelser på barnet ditt. Dette er mellom dere voksne, og har ingenting med ham å gjøre.

For øvrig regner jeg med at denne tråden blir slettet ganske snart.

Anonymous poster hash: 4479c...744

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at dette er en kjip situasjon, men barn er ikke så bitre og sure. Litt ekkelt å lese.

Anonymous poster hash: e91df...b1a

[AnonymBruker]

Veldig trist historie og for en nydelig gutt, men jeg er enig i at den er fortalt for utleverende.

Og hvorfor har du ikke mulighet til å skaffe deg jobb?

Anonymous poster hash: 660c9...e12

[Gjest Tekola]

Hovedinnlegget er ryddet for identifiserende informasjon, tre like tråder er flettet og tråden flyttes til Barn og familie.

 

Tekola, admin.

[AnonymBruker]

Hei jeg heter Pål Kristian og ble født med keisersnitt en vinterdag i mars 2007 . Faren min hadde det mye moro med mammaen min, helt til jeg kom i magen hennes. Det skjedde nemlig en feil på sykehuset og jeg fikk for lite oksygen. De voksne kalte meg multifunksjonshemmet. Det skjønte jeg aldri hva betydde, men jeg tror moren min fikk mye jobb på grunn av lille meg. Jeg klarte aldri å spise selv, gå eller sitte, men var flink til å tenke og håpe. Moren min var utrolig snill med meg og måtte bruke all sin tid på å ta vare på meg. Faren min ville ikke ha noe kontakt med mamma lenger. Mamma sa han var så opptatt med viktige ting på jobben. Hun sa også at jeg lignet mye på han. Jeg kunne ønske at jeg også kunne bli som pappa når jeg ble stor.

Mamma sa at pappa var utrolig dyktig i jobben sin og at de betalte all utdanningen hans. Jeg tror det heter siviløkonom eller noe sånt. Pappa brukte mye av fritiden sin på å kjøpe og selge leiligheter, også en som jobben hadde eid. Det var nok lurt, for han tjente mye penger på dette. Pappa måtte hatt en utrolig stilig og viktig jobb siden jeg aldri fikk se noe til han. Han var så flink med penger at han tilslutt fikk lov å styre økonomien til sjefen. Jeg er utrolig stolt av pappen min, hadde han bare hatt tid til lille meg.

Mammaen min var heldigvis der for meg hele tiden, selv om hun ikke hadde samme sosiale status som pappa. Hun hadde heller ikke så mye penger, men hun gjorde alt for meg. Hun ville bare at jeg skulle ha det bra. Mamma kjempet alene for at jeg skulle få erstatning. Jeg var også i avisen, da de skrev om hvor flink mamma hadde vært i kampen for at jeg skulle få erstatning. Pappa var veldig opptatt av at jeg skulle få disse pengene, jeg tror han tenkte at vi skulle bli rike. Mamma skulle bruke de pengene på at jeg skulle få det bra, selv om vi ikke hadde fått det like bra som pappa, da hun ikke var like flink og rik som han.

Pappa besøkte meg noen ganger da jeg var liten. Farfar besøkte meg noen flere ganger. Jeg gledet meg til hver julaften da jeg kanskje fikk besøk av pappen min, men han kom ikke. Pappa nektet tanten min og andre å møte meg, og han snakket aldri om meg med venner eller kollegaer. Jeg tror julenissen mistet mange av gavene fra pappa, jeg fikk sjelden noen. Farfar hadde heldigvis noen gaver til meg, men jeg tror pappa sa det var tull å gi gaver i julen. Jeg tenkte kanskje at jeg fikk noen gaver til bursdag, og det gjorde jeg heldigvis av mamma. Pappa hadde ikke tid til slike ting.

Jeg og mamma levde sammen til jeg ble syv år. Jeg var mye på sykehus og mamma trodde flere ganger at jeg måtte til himmelen.

Pappa så jeg ikke noe mer, men jeg tenkte at han hadde nok med seg selv og den viktige jobben han gjorde. Det er jo viktigere å tjene penger enn å være sammen med lille meg. Heldigvis viste pappa veldig interesse for meg etter at jeg ble syv år. Pappa fikk et brev fra NAV som sa at jeg nå var i himmelen. Da sendte pappa et brev til mamma og sa at han ville ha halve erstatningen på seks millioner kroner som jeg fikk på grunn av at sykehuset hadde gjort en feil med meg. Pappa er så opptatt av penger, han hadde ikke tid til å være med i begravelsen min, heldigvis var mamma der.

Jeg sitter nå i himmelen å ser ned på at mamma skriver brev til pappa. Pappa svarer ikke mamma, men ber tingretten om å hjelpe seg i noe de kaller offentlig skifte. Pappa sier han vil bruke pengene mine til søsteren min, som jeg aldri har sett. Jeg tenkte kanskje at pappa ville at mamma skulle få alle pengene mine, hun som har vært der for meg og brukt hele livet sitt på at jeg skulle ha det bra. Pappa mente at det var lurt at han også fikk penger av meg, da kunne jo han bli enda rikere og bruke penger på det han mener er viktig.

Nå sitter mamma trist og alene igjen med sorgen, uten mulighet for å få seg jobb. Advokater og media sier de ikke kan hjelpe, men synes synd på mamma. Håper de en dag vil innse at reglene er urettferdige og at mamma trenger hjelp. De er i vertfall fint at mamma kan gå i terapi for jeg ser hun gråter så mye og har det vondt. Pappa har aldri vist noen følelser, men har klart å fått seg barn, ny kjæreste og fin leilighet. Pappa har det veldig fint, han har også fått lov til å passe på pengene til jobben. Håper ikke kongen eller jobben finner ut av hvordan han skaffet seg penger på leiligheter og arv. Da hadde pappa også blitt trist og lei seg, men jeg tror kanskje det hadde vært lurt. Kanskje jeg da kan få besøk av han i himmelen engang.

Pål Kristian, multifunksjonshemmet og for alltid 7 år.

Anonymous poster hash: 6f596...b09

Ryddet for identifiserende informasjon,

Tekola, admin.

Vel, kjære moren til barnet (TS):

Dersom du har visst om at faren til barnet er slik du fremstiller ham: hvorfor skaffet du ikke tidlig advokathjelp ifb erstatningen?

Regner med at du nå har skaffet deg utdanning og/eller jobb?

Anonymous poster hash: edc78...370

[Gjest Dwight]

Dette er et godt eksempel på Parent Alienation. Veldig synd med gutten din, men du vet veldig godt at dette ikke var meninger og følelser han satt med. Du skal stille kravet ditt som Mor til din gutt, ikke som gutten som ønsker dette for sin mor.

[Kontormus]

Bla, bla, bla. Syt, syt, syt. For øvrig identifiserer du barnets far i novellen din. Ergo er den rapportert.

Anonymous poster hash: 1a5c9...216

Ja, du kan jo prøve å være i hennes sko. Da hadde nok pipa fått en annen lyd.

[AnonymBruker]

Et veldig langt hovedinnlegg oppsummert: Far hadde ikke samvær med sitt multihandicappede barn. Nå har barnet dødd, og far ønsker normalt skifte. Noe mor ikke ønsker, hun syns hun fortjener å beholde hele formuen etter barnet selv, siden det var hun som tok seg av det.

 

TS: Du bør få deg profesjonell hjelp til å takle sorgen, også må du komme deg ut i arbeid igjen. Å beholde hele formuen etter barnet selv kan du bare glemme. Dersom du og far ikke blir enige om privat skifte, vil far kunne kreve offentlig skifte. Og da vil barnets formue deles likt på foreldrene. Barnet var jo altfor lite til å kunne ha skrevet testamente.

 

NB: Det vil være formuen etter barnet som det skiftes over, ikke den utbetalte erstatningen. Regner med at mor allerede har brukt en god slump av erstatningen på bl.a. ombygging av bolig.

Anonymous poster hash: 1a5c9...216