hvordan takle at en i nær familie er psykisk syk?

[AnonymBruker]

Visste ikke helt hvor jeg skulle poste denne, men passer vel best her.

En person i nær familie har store psykiske problemer. Jeg er veldig preget av dette,da det har medført en veldig vanskelig oppvekst. Jeg måtte konstant gå på tå, og gikk bare å ventet på at det skulle smelle. Hun har manipulert meg og resten av familien, prøvd å sette oss opp mot hverandre og fått meg til å tro at jeg er verdiløs og udugelig i alt. Og at ingen er glad i meg. Hun har ikke gjort dette med "vilje", men det er altså sånn det har blitt. Hun har vært tvangsinnlagt på psyk flere ganger. 2 ganger for selvmordsforsøk. Sist gang var sommeren 2013. På den tiden var jeg veldig forvirra. Jeg følte ingenting og alt var helt tomt. Ble henvist til psykolog for å få hjelp til å sortere følelsene mine. Jeg fikk veldig god hjelp av dette og kom meg oppå igjen.

Nå går ting nedover med denne personen igjen. Jeg mottar kryptiske meldinger som jeg ikke vet hvordan jeg skal tolke. Sier jeg et feil ord så er helvete løs. og det er en stor belastning for meg å måtte ha jevnlig kontakt med henne. Jeg trekker meg unna når hun begynner med dette tullet, men da blir jeg konfrontert med hvorfor jeg aldri tar kontakt og hvor dårlig person jeg er. Dette går veldig i perioder. Kan gå måneder med godt humør, men nedturen kommer alltid, og den kan også vare lenge.

Jeg vet jo at hun trenger meg som mest når hun holder på med denne manipuleringen og kryptiske meldingene, men jeg trekker meg alltid unna da. Jeg orker bare ikke, og føler meg ikke sterk nok til å forholde meg til det, rett og slett...

Er det noen som har familie med psykisk sykdom? Hvordan har dere taklet det? Jeg er bare 22 år og orker virkelig ikke tanken på å forholde meg til dette i MANGE år til...

Anonymous poster hash: a4845...c68

[AnonymBruker]

Visste ikke helt hvor jeg skulle poste denne, men passer vel best her.

En person i nær familie har store psykiske problemer. Jeg er veldig preget av dette,da det har medført en veldig vanskelig oppvekst. Jeg måtte konstant gå på tå, og gikk bare å ventet på at det skulle smelle. Hun har manipulert meg og resten av familien, prøvd å sette oss opp mot hverandre og fått meg til å tro at jeg er verdiløs og udugelig i alt. Og at ingen er glad i meg. Hun har ikke gjort dette med "vilje", men det er altså sånn det har blitt. Hun har vært tvangsinnlagt på psyk flere ganger. 2 ganger for selvmordsforsøk. Sist gang var sommeren 2013. På den tiden var jeg veldig forvirra. Jeg følte ingenting og alt var helt tomt. Ble henvist til psykolog for å få hjelp til å sortere følelsene mine. Jeg fikk veldig god hjelp av dette og kom meg oppå igjen.

Nå går ting nedover med denne personen igjen. Jeg mottar kryptiske meldinger som jeg ikke vet hvordan jeg skal tolke. Sier jeg et feil ord så er helvete løs. og det er en stor belastning for meg å måtte ha jevnlig kontakt med henne. Jeg trekker meg unna når hun begynner med dette tullet, men da blir jeg konfrontert med hvorfor jeg aldri tar kontakt og hvor dårlig person jeg er. Dette går veldig i perioder. Kan gå måneder med godt humør, men nedturen kommer alltid, og den kan også vare lenge.

Jeg vet jo at hun trenger meg som mest når hun holder på med denne manipuleringen og kryptiske meldingene, men jeg trekker meg alltid unna da. Jeg orker bare ikke, og føler meg ikke sterk nok til å forholde meg til det, rett og slett...

Er det noen som har familie med psykisk sykdom? Hvordan har dere taklet det? Jeg er bare 22 år og orker virkelig ikke tanken på å forholde meg til dette i MANGE år til...

Anonymous poster hash: a4845...c68

Du må sette grenser for deg selv. Det er din slektnings ansvar å holde seg frisk (ta medisiner, gå i terapi) og om hun ikke gjør dette og bikker utfor så er det lov å si at du ikke ønsker kontakt sålenge hun oppfører seg dårlig. Ikke ta telefon eller svar på meldinger. Vis at du ikke alsepterer skitprat. Du svarer på første meldingen der du ser det går utfor at "nå begynner du å bli syk igjen. Ta kontakt med legen din. Keg ønsker ikke å høre fra deg før du snakker ordentlig til meg."

Dette høres brutalt ut, men du må først og fremst ta hensyn til deg selv. Om din slektning er bevisst sin sykdom vet hun at det må medisinering til. Kanskje innleggelse eller annen behandling. Dette er helsevesenets ansvar, ikke ditt.

Ikke la henne få manipulere deg lenger. Du går under selv av det.

Hilsen psyk, som ikke orker å se min sykdom gå utover mine kjære.

Anonymous poster hash: 64785...13d

[AnonymBruker]

"Du svarer på første meldingen der du ser det går utfor at "nå begynner du å bli syk igjen. Ta kontakt med legen din."
 

Akkurat dette anbefaler jeg ikke med en person man alltid må gå på tå rundt. Da kan det plutselig komme et forsøk på å ødelegge noe i livet hennes. Vær grei, men si så lite som mulig om ditt eget liv og følelser til henne. Ikke fortell om hva som betyr noe for deg etc. Da hjelper du bare sånne folk til å vite ha de kan bruke imot deg og prøve å ødelegge for deg når de blir sinte.

Anonymous poster hash: 46560...a0d

[AnonymBruker]

Du må sette grenser for deg selv. Det er din slektnings ansvar å holde seg frisk (ta medisiner, gå i terapi) og om hun ikke gjør dette og bikker utfor så er det lov å si at du ikke ønsker kontakt sålenge hun oppfører seg dårlig. Ikke ta telefon eller svar på meldinger. Vis at du ikke alsepterer skitprat. Du svarer på første meldingen der du ser det går utfor at "nå begynner du å bli syk igjen. Ta kontakt med legen din. Keg ønsker ikke å høre fra deg før du snakker ordentlig til meg."

Dette høres brutalt ut, men du må først og fremst ta hensyn til deg selv. Om din slektning er bevisst sin sykdom vet hun at det må medisinering til. Kanskje innleggelse eller annen behandling. Dette er helsevesenets ansvar, ikke ditt.

Ikke la henne få manipulere deg lenger. Du går under selv av det.

Hilsen psyk, som ikke orker å se min sykdom gå utover mine kjære.

Anonymous poster hash: 64785...13d

problemet er at hvis jeg er ærlig og sier dette så går hun rett i kjelleren...siden hun har prøvd på selvmord 2 ganger er jeg så redd for at noe jeg sier eller gjør skal være det som gjør at hun prøver igjen.. alt jeg sier blir vridd og vrengt på, derfor føler jeg at jeg ikke kan være ærlig....

Anonymous poster hash: a4845...c68

[AnonymBruker]

Du må sette grenser for deg selv. Det er din slektnings ansvar å holde seg frisk (ta medisiner, gå i terapi) og om hun ikke gjør dette og bikker utfor så er det lov å si at du ikke ønsker kontakt sålenge hun oppfører seg dårlig. Ikke ta telefon eller svar på meldinger. Vis at du ikke alsepterer skitprat. Du svarer på første meldingen der du ser det går utfor at "nå begynner du å bli syk igjen. Ta kontakt med legen din. Keg ønsker ikke å høre fra deg før du snakker ordentlig til meg."

Dette høres brutalt ut, men du må først og fremst ta hensyn til deg selv. Om din slektning er bevisst sin sykdom vet hun at det må medisinering til. Kanskje innleggelse eller annen behandling. Dette er helsevesenets ansvar, ikke ditt.

Ikke la henne få manipulere deg lenger. Du går under selv av det.

Hilsen psyk, som ikke orker å se min sykdom gå utover mine kjære.

Anonymous poster hash: 64785...13d

Enig-

Anonymous poster hash: b6ecb...041

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd mye likt deg, TS, og je ghar prøvd alt: gjøre som min mor ville for å roe henne ned, prøve å bevise at hun tok feil når hun anklaget meg for de rareste tingene, ta litt avstand en stund og komme tilbake med håpet om at hun nå hadde lært... Og mye mer enn det egentlig.

Alt dette har jeg gjort fordi selv om jeg kjønte at mye var galt ved henne, skjønte jeg ikke hvor syk hun var. Da jeg skjønte det prøvde jeg å hjelpe igjen, men det gikk ikke.

Dette har ødelagt min barndom, ungdom og liv som voksen.

 

Nå er jeg 35, og jeg har sakte, men sikkert lært og akseptert at det var greit å ta avstand med henne pga at hun hindret meg i å leve. Dette er det vanskeligste og tøffeste jeg har måttet gjøre, jeg jobber fortsatt med det, og får god hjelp av en psykolog.

 

Og for første gang merket jeg for et par mnder siden at jeg nå begynner å føle meg levende, og det fikk meg til å innse hvor død inni meg jeg var.

 

Foreldrenes rolle er å gi deg det beste livet mulig ut av de de har og kan, beskytte deg mot det groveste og lære deg å takle andre ting.

Dersom de ikke gjør det og setter sine egne behov først, selv om dette skyldes sykdom , så må du gjøre for deg det de skulle ha gjort. Og du må gjøre det så tidlig som mulig, for årene går fort, og et sånt forhold preger alle ditt livs aspekter.

 

Jeg trodde jeg var depressiv, men jeg var kun veldig dårlig etter at hun hadde hatt en "krise" og plaget meg, og fordi jeg uansett alltid gruet meg siden jeg visste at npr som helst kunne det smelle...

Jeg klarte ikke å ha et normalt forhold til venner, jobb, kjærester, hadde utrolig dårlig selvbilde, fullførte aldri noe viktig fordi hun hadde lært meg at jeg uansett ikke var i stand til det osv...

 

Men nå lever jeg mitt eget liv, lærer fortsatt det, og det føles så godt. Ser at jeg de siste mndene har blitt kjent med den relle meg, og den er mye bedre enn jeg trodde, og de negative sider jeg har aksepterer jeg uten problemer (nesten, jobber jo fortsatt med det hehe), for jeg vet at ingen er perfekt, og jeg har sluttet å prøve å være perfekt som hun krevde av meg.

 

Jeg skriver alt dette for å vise litt hvor stor makt og påvirkning hun har hatt på meg, og at jeg nå endelig lever. SKulle ønske noen hadde fortalt meg for 10 år siden hvor galt alt var.

 

Og en viktig ting er at jeg prøver hverken å bli sint på henne (blir jo det innimellom) eller finne henne unskyldninger. Det at jeg forstår at hun har vært sånn fordi hun er syk, betyr ikke lenger at jeg aksepterer å l eve på den måten.

 

Det ser ut som du delvis innser hvor alvorlig alt dette er, og du har gjort det viktigste med å skrive om det her og spør om råd.

Jeg får fortsatt mange panikkanfall, men den hjelpen jeg får hos psykologen er veldig, veldig nyttig.

 

da hun spurte meg hva jeg forventet av henne (noe mange stuser over), svarte jeg at jeg ville lære å leve igjen og takle stresset med min mor. Etter noen timer endret jeg det til jeg vil kutte ut kontakt med min mor og kun leve for meg selv, noe som var utenkelig før...

 

Beklager for langt innlegg, men håper virkelig at du skjønner poenget mitt. Det er ikke sikker at du skal kutte ut kontakt, men du skal lære å takle det, og ingenting er bedre enn å snakke med en psykolog, lære teknikker, og så skal du finne ut av hva DU EGENTLIG VIL OG TRENGER (noe som man oftest ikke vet når man har vært i et sånt forhold)

 

Lykke til TS; og dette klarer du:)

Anonymous poster hash: cdfb8...427

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, med unntak av det du skriver om tvangsinnleggelse. Min slektnings sykdom var ubehandlet, jeg var den som måtte være psykolog, støttekontakt og klagemur. 

Anonymous poster hash: 75c79...7b4

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd mye likt deg, TS, og je ghar prøvd alt: gjøre som min mor ville for å roe henne ned, prøve å bevise at hun tok feil når hun anklaget meg for de rareste tingene, ta litt avstand en stund og komme tilbake med håpet om at hun nå hadde lært... Og mye mer enn det egentlig.

Alt dette har jeg gjort fordi selv om jeg kjønte at mye var galt ved henne, skjønte jeg ikke hvor syk hun var. Da jeg skjønte det prøvde jeg å hjelpe igjen, men det gikk ikke.

Dette har ødelagt min barndom, ungdom og liv som voksen.

Nå er jeg 35, og jeg har sakte, men sikkert lært og akseptert at det var greit å ta avstand med henne pga at hun hindret meg i å leve. Dette er det vanskeligste og tøffeste jeg har måttet gjøre, jeg jobber fortsatt med det, og får god hjelp av en psykolog.

Og for første gang merket jeg for et par mnder siden at jeg nå begynner å føle meg levende, og det fikk meg til å innse hvor død inni meg jeg var.

Foreldrenes rolle er å gi deg det beste livet mulig ut av de de har og kan, beskytte deg mot det groveste og lære deg å takle andre ting.

Dersom de ikke gjør det og setter sine egne behov først, selv om dette skyldes sykdom , så må du gjøre for deg det de skulle ha gjort. Og du må gjøre det så tidlig som mulig, for årene går fort, og et sånt forhold preger alle ditt livs aspekter.

Jeg trodde jeg var depressiv, men jeg var kun veldig dårlig etter at hun hadde hatt en "krise" og plaget meg, og fordi jeg uansett alltid gruet meg siden jeg visste at npr som helst kunne det smelle...

Jeg klarte ikke å ha et normalt forhold til venner, jobb, kjærester, hadde utrolig dårlig selvbilde, fullførte aldri noe viktig fordi hun hadde lært meg at jeg uansett ikke var i stand til det osv...

Men nå lever jeg mitt eget liv, lærer fortsatt det, og det føles så godt. Ser at jeg de siste mndene har blitt kjent med den relle meg, og den er mye bedre enn jeg trodde, og de negative sider jeg har aksepterer jeg uten problemer (nesten, jobber jo fortsatt med det hehe), for jeg vet at ingen er perfekt, og jeg har sluttet å prøve å være perfekt som hun krevde av meg.

Jeg skriver alt dette for å vise litt hvor stor makt og påvirkning hun har hatt på meg, og at jeg nå endelig lever. SKulle ønske noen hadde fortalt meg for 10 år siden hvor galt alt var.

Og en viktig ting er at jeg prøver hverken å bli sint på henne (blir jo det innimellom) eller finne henne unskyldninger. Det at jeg forstår at hun har vært sånn fordi hun er syk, betyr ikke lenger at jeg aksepterer å l eve på den måten.

Det ser ut som du delvis innser hvor alvorlig alt dette er, og du har gjort det viktigste med å skrive om det her og spør om råd.

Jeg får fortsatt mange panikkanfall, men den hjelpen jeg får hos psykologen er veldig, veldig nyttig.

da hun spurte meg hva jeg forventet av henne (noe mange stuser over), svarte jeg at jeg ville lære å leve igjen og takle stresset med min mor. Etter noen timer endret jeg det til jeg vil kutte ut kontakt med min mor og kun leve for meg selv, noe som var utenkelig før...

Beklager for langt innlegg, men håper virkelig at du skjønner poenget mitt. Det er ikke sikker at du skal kutte ut kontakt, men du skal lære å takle det, og ingenting er bedre enn å snakke med en psykolog, lære teknikker, og så skal du finne ut av hva DU EGENTLIG VIL OG TRENGER (noe som man oftest ikke vet når man har vært i et sånt forhold)

Lykke til TS; og dette klarer du:)

Anonymous poster hash: cdfb8...427

takk for langt og utfyllende svar! Jeg tror jeg skal gå tilbake til psykologen jeg gikk til sist. Jeg likte henne veldig godt og hun hjalp meg mye sist gang. Dumt at det er så himla dyrt..950 kr for 45 min. Problemet mitt er at jeg alltid setter andre før meg selv...så lenge andre har det bra.. det er jo forsåvidt en god egenskap, men ikke når det går så langt at jeg nedprioriterer meg selv totalt for å gjøre andre til lags...

Anonymous poster hash: a4845...c68

[AnonymBruker]

takk for langt og utfyllende svar! Jeg tror jeg skal gå tilbake til psykologen jeg gikk til sist. Jeg likte henne veldig godt og hun hjalp meg mye sist gang. Dumt at det er så himla dyrt..950 kr for 45 min. Problemet mitt er at jeg alltid setter andre før meg selv...så lenge andre har det bra.. det er jo forsåvidt en god egenskap, men ikke når det går så langt at jeg nedprioriterer meg selv totalt for å gjøre andre til lags...

Anonymous poster hash: a4845...c68

Du kan gå gratis-sjekk posten psykolog i samliv og realosjoner. Også i deler for mye i samme underforum

Anonymous poster hash: b6ecb...041

[AnonymBruker]

_{der står det info}

Anonymous poster hash: b6ecb...041

[AnonymBruker]

takk for langt og utfyllende svar! Jeg tror jeg skal gå tilbake til psykologen jeg gikk til sist. Jeg likte henne veldig godt og hun hjalp meg mye sist gang. Dumt at det er så himla dyrt..950 kr for 45 min. Problemet mitt er at jeg alltid setter andre før meg selv...så lenge andre har det bra.. det er jo forsåvidt en god egenskap, men ikke når det går så langt at jeg nedprioriterer meg selv totalt for å gjøre andre til lags...

 

 

 

Anonymous poster hash: a4845...c68

Det er ikke unaturlig når man har vært i den typen forhold. Har det gått langt kan man på en måte koble av med sine egne ønsker og behov fordi man er så opptatt av andre sine... Det kan en psykolog forklare deg bedre enn det jeg gjør nå...

Det er veldig viktig å ha god kontakt og kjemi med en terapeut, men dersom du ikke har råd til å betale for disse timene på relativt lang sikt, kan du kanskje prøve å finne en som har driftsavtale og  hvor en stor andel er dekket. Og da skal man ha henvisning fra fastlegen. Du behøver ikke å fortelle fastlegen hvorfor i detaljer, men bare si at du har slitt med noen utfordringer og har sett en privat psykolog, men at du nå ikke har råd til å fortsette å betale så mye.

 

Du høres motivert og bestemt ut, TS, og det er veldig bra. Bare fortsett i den retning, og få hjelp til å forstå at du ikke bare har lov, men må prioritere deg framfor andre, at du blir ikke en egoistisk person av den grunn, og til å finne ut av hva du vil, ønsker, trenger:)

Anonymkode: 2f8aa...639