Er helt i startfasen/tenkefasen ang å bli fosterhjem. Noen med erfaring/godr råd?

[AnonymBruker]

Lurer selevsagt på tusen ting, og regner med å finne mer ut av det når jeg søker på nett, men har noen generelle spm;

* Er det positivt eller negativt at vi har 3 barn slev fra 8-15 år?

* Kan vi være med å velge hvilket barn vi tror vil passe best inn i familien, eller blir det bare bestemt uten at våre tanker spiller inn?

* Hvordan blir man godkjent som fosterfamilie, og hvor lang tid tar prosessen?

Ellers - hva er viktig å sette seg inn i først/vite når man skal sette seg inn i all denne informasjonen?

Anonymous poster hash: 96c95...387

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å ta kontakt med fosterfamilieforeningen der vil du få svar på akkurat dette! 😊

Anonymous poster hash: e89bd...d1d

[AnonymBruker]

Tror dere må gå på kurs i forkant. Ta kontakt med fosterhjemstjenesten i din kommune/ditt fylke. Dere bør ha referanser som FHT kan ringe når de skal godkjenne dere som fosterhjem. 

Man kan nok i større grad tilpasse hvilke barn som kommer til hvilken familie nå, enn man gjorde tidligere. Ofte er det ønskelig at man ikke har yngre barn enn fosterbarna. 

Anonymous poster hash: 3f80b...b09

[AnonymBruker]

Kjempefint at dere vurderer dette! 

 

Før dere kan bli fosterhjem må dere først og fremst ta kontakt med bufdir. Ha en samtale med dem, spør hva dere lurer på og gå gjennom prosessen med dem. Deretter må de gå gjennom deres familiesituasjon, arbeidssituasjon, osv. Så er det klart for PRIDE kurs som alle fosterforeldre må igjennom. Kurset er veldig interessant og dere må virkelig gå inn i dere selv både som menneske og familie. Dere kan også velge å trekke dere om dere føler at dette ikke er noe dere vil. Etter kurset blir dere (kanskje) godkjente og kan vente på et barn. Å få plassering kan ta alt fra få måneder til flere år. 

 

Det er nettopp fordi de plasserer ikke hvilket som helst barn hos dere. Barnet skal passe til dere og ikke minst må dere passe til barnet. Dere kan sikker komme med tanker og ønsker, men i hvor stor grad det spiller noen rolle vet jeg ikke. Men det er klart at dere vil ikke få et barn som dere selv mener er for mye for dere (Selv om man ikke alltid kan se dette med en gang). De ønsker hvertfall at fosterbarnet skal være det yngste i familien, og generelt gjør det ikke noe at dere har barn fra før. Det er nå i hvertfall ikke negativt! 

 

Jeg vet ikke hvor lang tid prosessen tar, men det er viktig at dere er skikkelig sikker på at dette er noe dere vil. Det følger med et stort ansvar å være fosterforeldre, og man må forberede seg på og tenke over veldig mye mer enn med sine egne barn. 

 

Vi er ikke fosterhjem, men vurderer det om en del når vi har eldre barn. Noen tanker jeg umiddelbart tenker er:

- Er dere klare for samarbeid med biologiske foreldre som ikke alltid er rosenrødt (for noen kan det rett ut være rene helvete)?

- Er dere klare for å få et barn som savner mammen og pappaen sin, men må bo hos dere og alltid ønske det selv? Tenk å være liten og forvirret, og må bo hos helt fremmede mennesker. Jeg tenker ut fra et perspektiv om at barnet er mindre enn deres yngste. Ikke alle som havner i fosterhjem kommer fra hjem med vold eller misbruk, enkelte kan ha hatt det ganske greit, men ikke optimalt slik et barn skal ha det. Dermed er det ikke greit å skjønne hvorfor man må flytte fra det man er kjent med.)

- Er dere klare for å ha et barn hos dere som har vokst opp med en helt annen type voksene rundt seg? Som har helt andre forutsetninger enn deres egne barn? F.eks de er redd om natten, lukker seg inne i seg selv, ikke vant til å vise følelser, ikke stoler på dere eller at dere er der for barnet, går på tå hev fordi de er redd for konsekvenser, osv. Ikke at alle fosterbarn er slik, men slikt kan man oppleve. 

- Er dere klare for et barn med tilknytnings og relasjonsvansker/problemer? Jeg mener det er viktig å sette seg inn i og lese mest mulig om utviklingspsykologi for å prøve å forstå barnet mest mulig. Det er viktig å forstå hvorfor barnet ikke reagerer som dine egne barn gjør på ting. Det er også viktig å huske på at barnet blir ikke automatisk glad i dere eller takknemmelig for å bo hos dere. Tilknytning til dere som enkeltpersoner og som familie kan ta svært lang tid å opprette. 

- Hva med kontakten med barnevernet og andre instanser? F.eks ppt eller Bup kan være inne i bildet/komme inn i bildet i løpet av skoletiden. Rett og slett mer oppfølging av barnet? Og tilsyn fire ganger i året? 

- Og hva med deres egne barn og fosterbarnet? Hvordan vil deres barn bli påvirket av det og reagere på at det flytter inn et barn? 

- Er dere klare for alle utfordringene som kan oppstå etterhvert? Barnet kan ha skader både fysisk og psykisk som kanskje ikke oppdages før mange år senere. 

- Og er dere klare for å klare dette som familie? Jeg vet mange fosterforeldre føler seg veldig alene i situasjonen. Oppfølgingen fra barnevernet og bufdir er kanskje ikke slik man hadde trodd. Man kan ikke akkurat ringe dem for hver minste ting. Kanskje i begynnelsen, men etterhvert som årene går så er det forventet at dere klarer dere mest på egen hånd. Man må klare å ta seg av barnet med hver minste utfordring det har opp gjennom tiden. OBS, dette har jeg kun lest om andres erfaringer. Jeg kan ikke garantere for at det er slik.

- Er dere klare for ansvaret etter at barnet fyller 18 år? Det verste jeg leser og hører om, er fosterbarn som blir sendt på dør når de fyller 18. Og deretter blir kuttet ut at fosterfamilien. For meg er det en selvfølge at et barn som har bodd lenge hos oss og (forhåpentligvis) blitt en del av familien, også fortsetter å være det etter at de blir myndige. At de kan komme å feire jul, sommerferie, hjem i helger, osv. Behandle barnet slik dere behandler deres biologiske barn. 

- Ikke minst, er dere klare for tilbakeføring? Det skjer så absolutt. Og om det gjelder tilbakeføring av et barn som f.eks er 8-9 år, så vil dere kanskje ikke oppleve å kan ha kontakt med barnet senere (det må jo da foreldrene ønske). Hvordan vil dere som familie klare det? Hvordan vil deres barn reagere? Hvordan vil dere klare å leve med usikkerheten omkring tilbakeføring? Barnevernet kan si at det er langtidsplassering, men sannheten er at det biologiske prinsipp fremdeles står sterkt i retten i dag. Så selv om dere blir lovet at barnet blir boende, så er det de biologiske foreldrenes rett å prøve å få det tilbake så fremt det ikke blir snakk om adopsjon til slutt.

Bare noen få tanker fra meg. Du kan jo google deg fordervet over temaet en stund før dere evt. tar kontakt og tar neste steg. Lykke til videre TS  

Anonymous poster hash: 592cb...13a