Takle hendelser når man er alene......

[Gjest Aleneboer]

Titt og ofte så leser jeg historier om folk som har vært gjennom kriser og som uttaler "hadde jeg ikke hatt mannen/kona mi så hadde jeg ikke klart dette"!

Hva da med oss som ikke har noen mann/kone til å støtte oss - til å hjelpe oss. Gir vi opp? Dør vi?

Det er ikke like enkelt å be om hjelp/trøst, ringe noen, besøke noen, invitere noen når "stormen herjer som værst". Der og da ønsker man en armkrok, litt trøst - noen som pakker dyna rundt en. Noen som bryr seg!

Skal jeg ha hjelp - så må jeg "organisere" ............. Når jeg trenger hjelp så har jeg ikke overskudd til å organisere........ :cry:

Da er det så lett (og farlig) og lulle seg inn i sine egne tanker og sorger......... Og - det blir ofte værre! Da hadde det vært fint å ha noen der - til å gjøre sorgen lettere.

Jeg får ofte de samme lengsler når jeg opplever noe positiv og gledelig.......... Det er ingen der å dele med :-(

Et gammel ordtak sier: "Å dele en sorg - er å halvere den, å dele en glede er å doble den"

For mitt eget vedkommende så blir det ofte at "sorgen doblet" - og "gleden halvert".

Skriver ikke dette for å få noe sympati - eller "jeg synes synd på deg".............. Er tanker jeg ofte gjør meg - og som er godt å få dele med noen.........

[nyibyen]

Det er et problem det du tar opp, jeg har erfart det selv. Om ikke akkurat noen livsfarlig krise, så var det vanskelig nok likevel. Brudd med samboer, flytting, slit med å få jobb og nytt sted å bo, etc.

Min redning ble familien, mamma og pappa. Jeg er så heldig at de er ressurssterke, har alltid holdt sammen og støtter meg.

Men det er nesten flaut å snakke om at de fremdeles er en så viktig del av livet mitt! Det skal jo ikke være slik når man er nesten 30!!

[Gjest Anonymous]

:o Jeg flyttet til en annen by med mine to barn og en psykopat av mann. Familien har jeg brutt kontakten med. Etter ett år ble vi separert og han flyttet tilbke til hjembyen. Da var jeg alene. Hadde ingen jobb, nettverk eller et fast sted å bo.

Vet i hvertfall hvor jeg fikk styrken fra............

[Gjest Xavia]

Vet i hvert fall at det er utrolig viktig med gode venner!

(Noe det også selvsagt er om man har partner.)

[Gjest Hillary..]

Det kommer jo an på hvor alene man er.

Foreldre, søsken, venner, kjæledyr (!), Gud, hvermann osv...

Snakker ikke single mennesker med foreldre og søsken? Hvor er familiene?

Noen har selvsagt svært gamle og syke foreldre etterhvert, og noen har ikke søsken eller krangler med dem - men ikke alle...?!

[Gjest Anonymous]

Det er ulemper med å dele så mye med en person (partneren) også. Min eks var en viktig del av mitt liv. Jeg var en viktig del av hans liv. Vi støttet hverandre gjennom alvorlig sykdom og kriser. Nå er han ikke her mer. Han tok med seg en del av livet mitt. Den delen av livet mitt bare han har vært vitne til. Det føles tomt.

For å erstatte det tapet bruker jeg psykologen istedet for venner/familie. Familien bekymrer seg for mye og venner har sine egne problemer. Snakker selvsagt med dem. Deler gleder og noen sorger med dem, men bruker dem ikke som "terapeuter". Slipper dem ikke "helt inn".

Savner å dele felles fortid og fremtid med en partner.

[Gjest Melissa Gioberti utl.]

Det er et problem det du tar opp, jeg har erfart det selv. Om ikke akkurat noen livsfarlig krise, så var det vanskelig nok likevel. Brudd med samboer, flytting, slit med å få jobb og nytt sted å bo, etc.

Min redning ble familien, mamma og pappa. Jeg er så heldig at de er ressurssterke, har alltid holdt sammen og støtter meg.

Men det er nesten flaut å snakke om at de fremdeles er en så viktig del av livet mitt! Det skal jo ikke være slik når man er nesten 30!!

Kjenner meg nøyaktig igjen..

Nei, det er ikke flaut at familien betyr mye for en selv om en er 30 år. Endel kan jo ha kranglet med dem i tenårene og vært mye uenig- men funnet tonen igjen i voksen alder. I middelhavslandene er det mer vanlig at familien har nære bånd på tross av voksen alder hos barna.

Dessuten har familiemønsteret endret seg: vi jenter er mer kritiske til ekteskap, vi får barn senere, vi skiller oss oftere og bytter jobb og flytter oftere enn tidligere.

Det er ikke slik at man blir i den samme jobben i alle år lengre. Og konsekvensene av dataalderen, endrede familiemønstre, og mer mobile mennesker blir at vi behøver hjelp fra "hjemmet" i rykk og napp.

Vi er heldige som har foreldre som kan stille opp. Ikke alle har det.

[Gjest Hillary..]

Kjenner meg nøyaktig igjen..

Nei, det er ikke flaut at familien betyr mye for en selv om en er 30 år. Endel kan jo ha kranglet med dem i tenårene og vært mye uenig- men funnet tonen igjen i voksen alder. I middelhavslandene er det mer vanlig at familien har nære bånd på tross av voksen alder hos barna.

Dessuten har familiemønsteret endret seg: vi jenter er mer kritiske til ekteskap, vi får barn senere, vi skiller oss oftere og bytter jobb og flytter oftere enn tidligere.

Det er ikke slik at man blir i den samme jobben i alle år lengre. Og konsekvensene av dataalderen, endrede familiemønstre, og mer mobile mennesker blir at vi behøver hjelp fra "hjemmet" i rykk og napp.

Vi er heldige som har foreldre som kan stille opp. Ikke alle har det.

Enig!

[:-) anna]

Man lever som man drømmer - i ensomhet...

var det en som sa... lurer på om det ikke var Jens Bjørneboe.

Det jeg mener er at man alltid egentlig er alene... Man kan ha støttespillere, nære venner, armer rundt seg... men smerten på innsida opplever en alene uansett.

Noen er heldige og har en omsorgsfull partner som støtter en vanvittig mye. Men ikke alle partnere er slik... noen er ikke flinke til å gi omsorg, noen mestrer ikke oppgaven, og noen er årsaken til at smerten er der i utgangspunktet.

Man skal gjøre det man kan for å ha noen nære. Investere i hverandre. Men det kan kanskje være like mye omsorg å hente fra nære venner eller familie.

[Gjest Anonymous]

Noen er heldige og har en omsorgsfull partner som støtter en vanvittig mye. Men ikke alle partnere er slik... noen er ikke flinke til å gi omsorg, noen mestrer ikke oppgaven, og noen er årsaken til at smerten er der i utgangspunktet.

Man skal gjøre det man kan for å ha noen nære. Investere i hverandre. Men det kan kanskje være like mye omsorg å hente fra nære venner eller familie.

mm... du har helt rett, ikke alle partnere er flinke til å gi omsorg, og noen er årsaken til smerten i utgangspunktet! Det er lett å glemme nettopp dette når man er singel og tror at all ensomhet forsvinner som dugg for solen når man møter drømmeprinsen.

[L@dy]

Titt og ofte så leser jeg historier om folk som har vært gjennom kriser og som uttaler "hadde jeg ikke hatt mannen/kona mi så hadde jeg ikke klart dette"!

Hva da med oss som ikke har noen mann/kone til å støtte oss - til å hjelpe oss. Gir vi opp? Dør vi?

Nå har jeg samboer, men dette fikk meg til og tenke på den perioden jeg var arbeidsledig i en lengre periode. Folk som har jobb eller noe "fornuftig" og ta seg til kunne si at " aaahhh... det hadde jeg aldri orket". Bla,bla... Jeg sa til de at, jeg har faktisk ikke noe valg. Og sånn blir det jo for de som er singel og må klare livets realiteter alene. Dvs, alene mener jeg uten en partner som støtter, en kan jo ha gode venner og familie. Forøvrig er det ikke alltid en opplever en får den støtten en ønsker selv om en har en partner heller.

[Usikker]

Det er ikke like enkelt å be om hjelp/trøst, ringe noen, besøke noen, invitere noen når "stormen herjer som værst". Der og da ønsker man en armkrok, litt trøst - noen som pakker dyna rundt en. Noen som bryr seg!

Skal jeg ha hjelp - så må jeg "organisere" ............. Når jeg trenger hjelp så har jeg ikke overskudd til å organisere........ :cry:

Dette er jeg enig i. Når jeg sliter som værst - så har jeg mer enn nok med å "komme meg gjennom dagen" - og har ikke ork eller overskudd til denne organiseringen..........

Hadde jeg da hatt en partner som "var der" og kunne gjøre ting uoppfordret for å hjelpe meg......... så tror jeg hvertfall at mine "nedturer" kunne vært kortere - og ikke så dype!

Er jo også klar over at noen partnere ikke er istand til å hverken "se" eller å "gi" det som trengs......... Og at man ikke automatisk løser alle problemer med å ha en partner. Vil tro at det dukker opp andre/nye problemer når man har en partner.........

Og som "L@dy" sier......... man har jo ikke noe valg når man er alene - man bare MÅ jo klare det alene da. Og de kommentarene som hun beskriver - ja, de har jeg også fått min del av.

En sa "hvor er foreldre og søsken"........... Nå er det dessverre ikke alle som har foreldre og søsken som kan/vil stille opp - eller som en vil dele sin problemer med.

Man får tildelt sin familie - men man kan velge sine venner!

Livet er vel ingen dans på roser for noen......... alle har vi "vårt" å stri med, enten vi er single eller ikke. :-?

[Hu i Svingen]

Man lever som man drømmer - i ensomhet...

var det en som sa... lurer på om det ikke var Jens Bjørneboe.

Det jeg mener er at man alltid egentlig er alene... Man kan ha støttespillere, nære venner, armer rundt seg... men smerten på innsida opplever en alene uansett.

Noen er heldige og har en omsorgsfull partner som støtter en vanvittig mye. Men ikke alle partnere er slik... noen er ikke flinke til å gi omsorg, noen mestrer ikke oppgaven, og noen er årsaken til at smerten er der i utgangspunktet.

Man skal gjøre det man kan for å ha noen nære. Investere i hverandre. Men det kan kanskje være like mye omsorg å hente fra nære venner eller familie.

Meget godt sagt!!

[Gjest Lykkelig alene...]

Det hender faktisk at familien uteblir og ikke skjønner at du faktisk ber om hjelp. En gang holdt jeg på å kolapse fullstendig etter store påkjenninger i lengre tid (samlivsbrudd + psykisk terror + arbeidsledig etc). En venninne ringte familien min og fikk til svar at xxx trenger ikke hjelp, hun spør aldri om det. Må her legge til at de bor noen mil unna. Omsider fikk hun forklart at det faktisk var alvor og at noen burde stille opp. Resultatet ble at min mor kom en ukes tid, lagde middag hver dag og tok en rundvask i hjemmet mitt (noe som forøvrig trengtes veldig), og reiste hjem igjen. Den påfølgende måneden ringte hun ofte og spurte hvordan det gikk. For meg var det stor støtte der og da.

Men så gikk det noen måneder, og hele familien forventet at jeg skulle være som før. Det som skjedde var fortid, og siden jeg hadde så sterk psyke måtte jo alt være som før; Supermenneske som har det helt fint, og som ikke trengte hjelp til noe. :-?

Når man er skikkelig langt nede tar det faktisk lang tid å bygge seg opp igjen. Redningen min ble at jeg har et barn, så jeg bare MÅTTE ta meg sammen. I tillegg har jeg GODE VENNER som stilte opp Må innrømme at jeg blir flau når jeg tenker på familien, men slik har det alltid hvert, så det er ikke den første plassen jeg søker støtte.

Men jeg skjønner veldig godt at enkelte sliter med alt alene...

[Gjest Anonymous]

Bruddet med eksen var stygt og det jeg ønsket mest i hele verden var å sove tungt et halvt års tid og våkne og at noen da hadde ordnet alt, slik at den epoken var ferdig. Akkurat det ønsket fikk jeg ikke oppfyllt men jeg hadde familie, venner og kolleger som stilte opp og hjalp meg og støttet meg og var helt fantastiske!

En kollega av meg som skilte seg året før bemerket at han hadde aldri fått noe støtte fra jobben mens det pågikk og han hadde ikke hatt det så morsomt han heller... Jeg svarte han at det er en stor forskjell på din og min skilsmisse: Ingen visste om din før den var mer eller mindre over, jeg har sagt hva som pågår og at jeg sliter - folk kan ikke hjelpe deg om de ikke vet at du trenger hjelp!

Bodde alene lenge etter dette og hadde det flott, men med vanlige opp- og nedturer. Var noe vanskelig eller jeg trengte noen ringte jeg venner eller familie. Eller skrev inn på KG om det var "konfidensielle" ting.

Mennesker vil gjerne hjelpe, men ofte er det vanskelig å vite om vedkommende vil ha hjelp eller ikke og man er ofte alt for redd for å spørre fordi det kan virke "påtrengende".

Du er ikke sterk før du tør vise at du er svak. Og, du kan ikke vente å få hjelp uten at du sier du trenger det!

[Gjest Anonymous]

Det som jeg synes er merkelig er at folk ikke ser ut til å skjønne hvordan det er å måtte takle alt når en er alene. Riktignok bor jeg alene på bygda, der folk vel ikke er vant med å ikke ha sine slektninger rundt seg, men..

Min eks som har alle rundt seg får mye støtte han.

[alisia4]

Ja det skal være sikkert og visst. Det er vanskelig å være alene. NÅ VIL JEG HA NOEN Å DELE LIVET MITT MED. VIL VIL VIL BARE VIL. :evil:

[Gjest Alene gjest]

Det som jeg synes er merkelig er at folk ikke ser ut til å skjønne hvordan det er å måtte takle alt når en er alene...

Er så enig - det er nemlig ikke "bare-bare" å måtte takle alt på egenhånd! :cry:

[Icy]

Er nok nesten kun negative ting å være singel.

De små gledene forsvinner ganske så fort når man ikke har noen å dele dem med så da blir det egentlig litt kjipt når alt kommer til alt.

[Gjest Sissi]

De fleste av oss klarer det vi må klare. Er du alene så takler du også problemene alene. Dvs. de aller fleste er ikke såååå alene - man har som regel noen venner, noe familie som man kan be om hjelp. Men det er jo selvsagt en terskel - å be om hjelp!

Det jeg lærte da ting var som verst, var at de som var til hjelp var de som spurte - de som ringte - de som ikke forventet at JEG skulle ta initiativ. Og det har jeg tatt med meg videre, og prøver iallfall å bruke det overfor venner/familie som jeg vet sliter.

Dessuten -det å ha en partner er ikke ensbetydende med å ha støtte.

Sissi