Vanlig å slite med relasjoner i voksen alder når man ble mobbet i ungdomsårene?

[AnonymBruker]

Tenker da spesielt på venninne-relasjoner. Det å ikke føle seg inkludert og bra nok. Ble utsatt for typisk jentemobbing i ungdomsårene, utfrysning Osv.

Anonymous poster hash: 86099...0ad

[tussi680]

Ikke om du finner ut at ei venninde setter pris på deg, er ekte og ærlig/ redelig

[AnonymBruker]

Det kan det helt definivit. Det er egentlig jeg et bevis på, jeg på mobbet store deler av grunnskolen og jeg har slitt med sosiale relasjoner, spesielt dating, i etterkant, ettersom selvfølelsen er så lav. Trodde alltid at de ikke ville ha meg, at jeg ikke var pen nok, slike tullete tanker. Nå er jeg bevisst på det, så prøver å unngå slike tanker.

Anonymous poster hash: 2ce49...06e

[AnonymBruker]

Jeg var i samme situasjon(ikke mobbing, men utfrysning), og med meg går det helt fint. Det er klart, jeg stoler ikke på folk like lett, men det er bare positivt, mener jeg. Det er nok av mennesker der ute man ikke kan si en dritt til. Møter jeg kjempesnille, morsomme og gode mennesker har jeg ingen problemer med å forholde meg til disse og inngå vennskap.

 

Men det er klart at man kan få litt "traumer", bli skeptisk og kanskje litt overanalyserende og tenke om man faktisk er OK. Men i og med at de som frøs meg ut er direkte tapere i dag, og det viste seg at jeg skulle få en masse venner med en gang jeg kom meg vekk, har jeg innsett at ikke jeg var problemet, men de. Og da stiger selvtilliten, selvfølgelig.

Anonymous poster hash: ae67e...c36

[AnonymBruker]

Jeg ble alvorlig mobbet (fysisk og psykisk) i barne -og ungdomsskolen. Jeg sliter veldig i sosiale relasjoner også i voksen alder. Jeg har vanskeligheter med å tro at folk vil meg godt, kan være veldig var på avvisning og ha vanskeligheter med smalltalk. Jeg står litt for mye med lua i hånda. Jeg har lettere for å forholde meg til en om gangen og har et par nære venninner. Jeg er ikke komfortabel i grupper.

Anonymous poster hash: 8b266...4f2

[AnonymBruker]

Ja det er jeg helt sikker på.

Ble selv mobbet og hatet av jentene på skolen, og guttene lo av meg og bare lurte meg.
Selvom jeg har noen nære venner i dag så er det øyeblikk jeg tviler veldig på de. Spiller de bare vennen min, for å mobbe meg senere eller henge meg ut til andre bak ryggen min?
Med nye venninde relasjoner blir jeg ofte fort godt likt og mange vil bli venn, men jeg trekker meg unna hver gang de spør fordi jeg ikke forstår intensjonen deres, hvorfor vil jenter inkludere meg nå, når de alltid ekskluderte meg før?  Samme med menn, jeg tenker de alle lyver når de sier jeg er pen, og nekter å uvikle følelser for noen (er kald som en stein) fordi de gangene i oppveksten som jeg "ble spurt" så var det enten for å si "HAHA TROR DU NOEN VIL VÆRE MED DEG?!" og le eller for å se om de fikk pult meg sånn at de kunne le av hvor dum jeg var til resten av gjengen.

I dag som voksen så har jeg ekstremt lav selvtillitt, venner og nye bekjentskaper gir meg komplimenter på at jeg er en bra, kul og pen dame, men jeg føler meg som verdens styggeste. Som at jeg ser ut som totalskadet brann-offere gjør og at jeg er den stygge andungen som ikke føler seg verdig noen ting. Jeg syntes ikke det er rart at slike ting i barndommen og oppveksten former en som voksen, det er trossalt da man legger byggesteiner for resten av livet og får føle hvordan relasjon til andre mennesker kan være. Prøver å unngå mennesker meste parten av tiden i dag.

Anonymous poster hash: 3c9ab...759

[AnonymBruker]

^ fortsettelse. Vil forresten bare påpeke at jeg ikke ble noe stor-mobbet engang. Ikke et typisk mobbe offer, men var nok blandt den svakere type person som ble lett utsatt av enkelte medelever og bekjente.

Anonymous poster hash: 3c9ab...759

[AnonymBruker]

Når det skjer sånn gjennom mange år så klart at det påvirker en uansett om det er 4 mobbere eller 40

Anonymous poster hash: 3c9ab...759

[fullførsetningen]

Ja, det gjør det. Føler meg av og til som et horribelt menneske. Det har ødelagt mye for vennskap, sosiale relasjoner og potensielle kjæresteforhold. For ikke å nevne jobb, økonomi og karakterer i utdanning. De samfunnsøkonomiske kostnadene av slikt er helt sikkert enorme. Så mye uforløst potensiale som blir ødelagt av noe så meningsløst.

Men allikevel har jeg klart meg ganske greit, hvis jeg bare klarer å kvitte meg med min negative tankegang. Men den er så innprentet etter flere år med å tenke slik, at det er sykt vanskelig. Jeg klarer aldri å bestemme meg for om jeg skal tro på andre menneskers godhet eller ikke.
 

[AnonymBruker]

Ja, det kan det dessverre. Jeg ble også plaget til tider i oppveksten, og det har nok preget meg. Hadde en god periode tidligere, men dessverre så kom den dårlige selvtilliten tilbake da jeg ble ennå litt eldre. Men jeg klarer meg sånn noenlunde. Kan dessverre glemme romantiske relasjoner på grunn av det da kvinner hater menn som er litt mentalt svake som følge av mobbing.

 

Men en god ting er at jeg ikke finner meg i mobbing lenger. Jeg trener jevnlig, behersker kampsport og vil gå til voldelig aksjon mot eventuelle nye mobbere, jeg kommer om nødvendig til å drepe hvis noen grovt trakasserer meg. 

Anonymous poster hash: 28644...e16

[fullførsetningen]

 Men jeg klarer meg sånn noenlunde. Kan dessverre glemme romantiske relasjoner på grunn av det da kvinner hater menn som er litt mentalt svake som følge av mobbing.

 

Det er få ting som er mer mann enn å fortsatt holde koken etter flere år hvor en har fått høre at en er verdt null og niks, noe som i tillegg ofte også skjer i barne og ungdomsårene, som er de viktigste årene når det gjelder å forme et menneske og å bygge det opp. Å kjempe i mot det, i den perioden hvor man skulle vokst og utviklet seg, men stadig opplever å bli forsøkt nedbrutt av omgivelsene.

Da er det fullt forståelig at man kan bli litt "mentalt svak". Men det vil ikke folk skjønne, fordi de vet ikke hvorfor man er hverken sånn eller slik. Sånn er det bare.

At verden er et kynisk sted, det lærer man seg fort.