Avleder "ALLE" barna sine..?

[AnonymBruker]

Jeg tenker på de minste barna nå, 0-2.Eldre barn også, men har følelsen av at de fleste slutter med dette ved 2-års alder(?). Uansett hvem jeg snakker med om barnas "rampestreker" (type ta fjernkontrollen gang på gang eller slå løs på tastaturet) eller følelses utbrudd som hyling og rulling på gulvet når de ikke får gjøre som de selv hadde planlagt så kommer tipset ("tipset") : avled, avled, avled. Hvorfor?

For å få barnet til å glemme den opprinnelige tanken og følelsen? For å få barnet til å være stille? For å slippe å være "kjip"?

Ingen av disse målene forstår jeg meg på.

Å flytte oppmerksomheten/ endre tankebanen er noe barnet selv gjør uendelig fort og mange ganger ila dagen. Hvis vi tenker litt over det, ønsker vi å bidra til dårligere konsentrasjon? Vi vet jo at jo mer vi gjør en ting jo oftere velger hjernen nettopp denne banen. Hva med å heller hjelpe barnet til å leve/føle seg gjennom opplevelsen det får av å høre nei el. ? Hva med å heller la barnet få støtte i en vanskelig følelse i et trygt miljø og dermed få gaven av å lære seg å takle denne følelsen på et tidlig tidspunkt.

Å fokusere på hva som fortest mulig vil kunne få barnet til å 'ti still' er noe mange gjør. Men er hovedmålet for oss å lære barna å være stille pga en leke som dukker opp eller å lære dem å bli (ja, det vil ta litt mer tid) stille fordi de blir ferdige (ikke bare avbrutt) med følelsen? Jeg tror mange voksne er redde for å høre på litt hyl (mens man støtter så klart), men det trenger vi ikke å være!

Å være den "kjipe"/"slemme" forelderen er heller ikke noe vi trenger å være redde for. For hva er det som er så kjipt/ slemt med å sette grenser ved å si nei/avbryte lek osv osv? Er det kjipt eller slemt å lære barnet å stå i vanskelige følelser og situasjoner?

Jeg tenker at hvis barnet blir kjempelei seg og sint når h*n ikke får kasta fjernkontrollen i gulvet for n'te gang og viser dette med å hyle og legge seg ned på gulvet. All energien går til den intense følelsen. Så ber det barnet egentlig ikke om hjelp til å komme seg ut av følelsen, men gjennom.

Anonymous poster hash: 77431...574

[ekkoet]

Så om ungen kaster fjernkontrollen i gulvet, så er det bedre å la ham ligge på gulvet og grine (mens man støtter så klart) enn å foreslå at "skal vi leke med biler istedenfor"?

[AnonymBruker]

En mellomting mellom å alltid avlede eller alltid stå i situasjonen tenker jeg er lurest. Man må se situasjonen ann! Utenom det er jeg veldig enig! Unger som aldri opplever nei eller konsekvenser vil få store problemer med utfordringer senere i livet.

Anonymous poster hash: 3be84...eb0

[AnonymBruker]

I korte trekk: ja

Si at du ikke foreslår bilene, men heller speiler barnet og viser med kropp/stemme at uff nå var det vanskelig for Herman at mamma sa nei til dette. Ja, det ser jeg :/ for mange fungerer det med kroppskontakt her som f.eks en hånd på skulderen. Men mamma kan ikke si ja selv om du blir sint. Og mamma vet at det går over

'Herman' hadde nok ikke blitt liggende å hyle i timevis da, men er jo helt fint å foreslå noe annet dere kan gjøre når det har gått litt tid. De minste har enormt sterke følelser i denne alderen så for dem så kan det faktisk føles ut som om verden stopper opp.

Bare for å gjøre én ting klart så mener jeg ikke at det er om å gjøre å sitte i en time og grave seg ned i hvor forferdelig livet er asså;p

Anonymous poster hash: 54bbc...e14

[AnonymBruker]

Det var bra du sa det du over her, for det har jeg glemt å få frem! Av og til er jo selvfølgelig avledning det beste, bare ikke som hovedregel som er det jeg har fått inntrykket av at det er.

Ts

Anonymous poster hash: 54bbc...e14

[AnonymBruker]

Grensesetting er også kjærlighet, det tror jeg mange glemmer fordi man ikke vil være den bestemte. Barn blir trygge av faste rammer, konsekventhet og forutsigbarhet:

Anonymous poster hash: ac039...5ee

[AnonymBruker]

Barn trenger hjelp fra voksne til å regulere følelsene sine, og anledning handler like mye om det synes jeg. Min treåring klarer iallefall ikke komme ut av triste/sinte følelser helt selv, og "overreagerer" da med å bli uforholdsmessig sint uforholdsmessig lenge. Da bruker vi anledning for å hjelpe han over på noe annet og hjelpe ham med å roe seg. Ikke for å slippe å si nei i utgansgpunktet.

Anonymous poster hash: 582de...a6f

[ekkoet]

Alt til sin tid og sitt sted.

 

Hadde 2 åringen (da han var det) synes det var gøy å kaste fjernkontrollen i gulvet hadde jeg avledet ham og gitt ham noe annet han kan kaste eller avledet med en annen lek. Jeg ser ikke formålet med å "gjøre ham sint" fordi man tar bort leken. Å kaste fjernkontrollen er ingen kampsak i seg selv.

 

I morges insisterte 3-åringen på at han skulle spise frokosten sin i stuen. Det var 20 minutter med grining før det roet seg. Der betyr et nei nei. Jeg hjelper ham gjerne med å prøve å gjøre situasjonen bedre, men han får ikke viljen sin fordi han griner.

[Stinelin]

Alt etter situasjonen og hva det gjelder, og ikke minst alder på barna.

Er også opptatt av at de gjerne kan kjenne litt på følelsen av å være trist, sint el.

Særlig om de gråter når de blir levert i barnehagen, da synes jeg de voksne skal trøste og forklare, ikke løpe rundt og finne leker, se etter fugler i vinduet osv. Våre barn blir bare frustrerte av slikt, de liker at vi tar dem på alvor.

[Sushi]

Det er ikke enten å si nei ELLER avlede, det er begge deler. "Fjernkontrollen kan du ikke kaste, den kan bli ødelagt, men her skal du få en ball å kaste."

Små barn sliter med å forstå "ikke" og "nei", men de forstår hva de FÅR gjøre. Det vil alltid oppstå situasjoner der barna blir sinte og lei seg, så man kan hjelpe dem gjennom det. Men det er ingen vits å få dem sinte og lei seg HVER gang.

[Gjest]

Grensesetting er også kjærlighet, det tror jeg mange glemmer fordi man ikke vil være den bestemte. Barn blir trygge av faste rammer, konsekventhet og forutsigbarhet:

Anonymous poster hash: ac039...5ee

Grensesetting er ikke det samme som konstant negative tilbakemeldinger basert på voksen verdensforståelse, som konstante "nei" er.

Nei gjør også ting mer attraktivt, og/eller forsterker de negative følelsene hos barnet.

Det gjelder å finne balansen, særskilt når de er for små til å forstå alt det voksne tross alt gjerne har brukt 25-30 år på å lære.

Jeg avleder når jeg kan, og sier nei avogtil.

[Lillemini]

Vi sier nei, men forklarer hvorfor, og kommer med et alternativ. "Nei du kan ikke kaste fjernkontrollen i gulvet, for da blir den ødelagt og ds kan vi ikke slå på tv'en mer. Men mamma kan vise deg hvilken knapp vi trykker på for å slå på tv'en istedet." Dette ble et litt utopisk eksempel da vi ikke vil at 2-åringen skal lære å slå på tv selv enda, men du skjønner poenget mitt.

Et bedre eksempel er kanskje når ungen spør om mat rett før middag. "Nei du kan ikke få yoghurt nå, for nå lager mamma middag. Spiser du nå blir du mett, så du kan heller få en yoghurt til dessert etter middagen. Men om du vil kan du hjelpe mamma, så blir middagen raskere ferdig."

Happy kids, happy mom! 😂

[Stinelin]

Det er ikke enten å si nei ELLER avlede, det er begge deler. "Fjernkontrollen kan du ikke kaste, den kan bli ødelagt, men her skal du få en ball å kaste."

Små barn sliter med å forstå "ikke" og "nei", men de forstår hva de FÅR gjøre. Det vil alltid oppstå situasjoner der barna blir sinte og lei seg, så man kan hjelpe dem gjennom det. Men det er ingen vits å få dem sinte og lei seg HVER gang.

Helt enig!

[AnonymBruker]

Jeg avleder en del men ikke i situasjonene du beskriver. Eksempelet med fjernkontrollen ville jeg bare fjerna kontrollen.

Avleder en del de dagene datra mi er trøtt, sutrete og grinete. Oppdragelse, hjelpe gjennom følelser etc nytter ikke når hun er trett, men funker som smurt ellers. De dagene er det lek og morro i stedet for oppdragelse. På trøtte handleturer feks lager jeg konkurranse om å være den første som finner en matvare feks heller enn å lære henne å hjelpe gjennom følelsen av å være trett og slite. Jeg orker heller ikke alle kamper hele tia, og tenker det er godt for barnet mitt å slippe alle kamper og. Tøyser hun mye med bordet kan jeg gjerne begynne å snakke om noe kjekt, noe vi skal gjøre etc heller enn at middagssituasjonen skal bli en kamp hver dag. Når hun satt i vogn avleda jeg gjerne med en leke heller enn å høre på sutring i vogna i lang tid.

Balanse er fint. Noen ganger må man avlede. Det trenger ikke å være strategisk oppdragelse hbert eneste minutt. I hovedregel gir jeg følelsesstøtte, veiledning og er konsekvent men avledning i visse situasjoner gir mrg overskudd til å være omsorgsfull men konsekvennt i andre situasjoner.

Anonymous poster hash: 0c446...277

[AnonymBruker]

Det er ikke enten å si nei ELLER avlede, det er begge deler. "Fjernkontrollen kan du ikke kaste, den kan bli ødelagt, men her skal du få en ball å kaste."

Små barn sliter med å forstå "ikke" og "nei", men de forstår hva de FÅR gjøre. Det vil alltid oppstå situasjoner der barna blir sinte og lei seg, så man kan hjelpe dem gjennom det. Men det er ingen vits å få dem sinte og lei seg HVER gang.

Nei, selvsagt ikke. De får jo fortsatt ett nei selv om man avleser dem med en leke eller en morsom sang. Mener mer å ta noen øyeblikk hvor man hjelper barnet ved å speile og beskrive følelsene deres. Det jeg snakker om er også når de allerede Har reagert, ikke at man skal prøve å få dem sinte/lei seg. Min reagerer for eks ikke alltid med sinne over et nei og da prøver jeg så klart aldri å presse det frem.

Det ble mye fokus på å si nei her nå, men dette gjelder i alle situasjoner der barna får sterke følelser. For eks når det har slått seg. Noen sier nei til mange ting og andre til færre, det er ikke poenget mitt. Dette dreier seg om hva man gjør etter at man har sagt nei/nektet barnet noe.

Som en annen her skriver så er det også av og til det beste å faktisk bruke avledning. Som når barnet er trøtt for eksempel, da er det bare om å gjøre å komme seg fortest mulig til "mål" tenker jeg;p

Anonymous poster hash: 54bbc...e14

[AnonymBruker]

Alt til sin tid og sitt sted.

Hadde 2 åringen (da han var det) synes det var gøy å kaste fjernkontrollen i gulvet hadde jeg avledet ham og gitt ham noe annet han kan kaste eller avledet med en annen lek. Jeg ser ikke formålet med å "gjøre ham sint" fordi man tar bort leken. Å kaste fjernkontrollen er ingen kampsak i seg selv.

I morges insisterte 3-åringen på at han skulle spise frokosten sin i stuen. Det var 20 minutter med grining før det roet seg. Der betyr et nei nei. Jeg hjelper ham gjerne med å prøve å gjøre situasjonen bedre, men han får ikke viljen sin fordi han griner.

Mener ikke at de skal få viljen sin. Men ofte føles det bedre for et opprørt/trist barn å bli møtt med forståelse enn kun et nei, nei, nei og så få dyttet en leke i ansiktet eller bli løftet opp og danset med. For å sette det litt på spissen.

Mener ikke at man skal gjøre barna noe mer sinte enn de allerede er, men bare at man skal hjelpe dem og lede dem gjennom sinte-følelsen slik at de får blitt ferdig med denne og opplevd at den ikke er farlig. Hvis mamma aldri tør å møte barnet når det er sint, hva slags signaler gir det til barnet da?

Må bare få sagt det igjen at det er ikke bare det at barnet ikke fikk lov til noe det hadde sett for seg som gjør det sint og trist, men like mye følelsen av å ha såpass sterke, kaotiske følelser flyvene rundt i kroppen som det ikke aner hvordan det skal takle.

Anonymous poster hash: 54bbc...e14

[Sushi]

Jeg tror det er viktig å anerkjenne barnets følelser og hjelpe barnet å sette ord på følelsene sine, hvis det er det du mener. Altså f.eks. "jeg ser forstår at du gjerne ville leke med fjernkontrollen, men det er ikke en leke." "Jeg ser at du er sint, men jeg kan ikke løfte deg opp akkurat nå, jeg lager middag" osv. Men man kan fortsatt avlede etterpå, for å hjelpe barnet videre.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er viktig å anerkjenne barnets følelser og hjelpe barnet å sette ord på følelsene sine, hvis det er det du mener. Altså f.eks. "jeg ser forstår at du gjerne ville leke med fjernkontrollen, men det er ikke en leke." "Jeg ser at du er sint, men jeg kan ikke løfte deg opp akkurat nå, jeg lager middag" osv. Men man kan fortsatt avlede etterpå, for å hjelpe barnet videre.

Enig!

Anonymous poster hash: f3533...f06

[prill]

Hva mener dere egentlig med å hjelpe de gjennom følelsene? Sånn helt konkret? Snakker dere masse med dem mens de er sinte eller lei seg?

Jeg tenker det må være lov å være sint, lei seg, glad, alt ettersom. Og noen ganger må jeg hjelpe barna mine til å regulere seg, det vil si å ikke la sinnet ta helt overhånd for eksempel. Hvis de bare "kjører seg fast" og gråter for absolutt alt. Da er det jo nettopp en form for avledning som fungerer. Ta de med et annet sted, eller bare ta de på fanget og synge litt. Men det betyr ikke at jeg driver og vifter med alle mulige slags leker i ansiktet på dem straks de begynner å gråte. Og hvis de gjør noe galt, for eksempel slår hverandre eller ødelegger ting med vilje, så sier jeg jo i fra at det ikke er lov. Og stopper dem hvis det er nødvendig. 

Så, alt ettersom, er vel "svaret" i mine øyne