Hvorfor er man så forbanna modig da?

[AnonymBruker]

Hvorfor og hvorfor er det bare når du deler med hele verden dine voldtekter og dine voldelige forhold at du er modig?

Hvorfor glorifiseres det så sinnsykt om en 19 åring "står fram" som voldtekts offer?

Eller når en 18 åring forteller om hele sin voldelige barndom?

Hvorfor er det så forbanna stort?

Og ikke bare det, men kan man da ikke få lov til å være et "offer" i fred da? Uten at man er nødt til å lese side opp og ned om alle de "modige" som av og til bare slikker etter sympati likes på facebook?

Hvorfor er man ikke modig når man gir seg så mye faen i voldteten at man ikke tar seg bryet til å skjenke det en tanke når man prater med andre?? Hvorfor er man ikke modig når man velger å takle det selv, uten støtte fra feks nasjonale aviser?

Eller vonde oppvekster? Selv finnes det ting som skjedde i vårt hus, og i vårt hus som jeg aldri kommer til å fortelle mamma engang. Og om jeg hadde valgt å dele det så hadde jeg ikke vært mer modig forde.

Hvorfor skal man måtte dele alt mulig?!

Akkurat nå så er det forresten en stor sak i byen vår om en sove voldtekt, SOVE voldtekt. Og det er ikke måte på hvor modig denne jenta er, selv om hun faktisk sov seg igjennom hele voldtekten og bare fikk "aftermathen". Hva med de som har sloss og blitt dratt avgårde gjentatte ganger ? Er ikke de modig, bare fordi de har valgt å ikke rope det ut til alle og enhver?

De som egentlig har lyst til å holde slike ting private?

Hvorfor i all verden får man heltestatus for å dele vanskelige opplevelser? Er det noe å oppnå da? Hvorfor er man ikke et godt nok offer om du ikke vil prate om det når folk spør??

Anonymous poster hash: 292be...85b

[AnonymBruker]

Du høres bitter ut. Man er modig fordi det å dele noe slikt med offentligheten er utrolig tøft. Det er tøft nok å bære det alene, å dele det må være vanvittig tøft. 

 

Hvem har sagt at man ikke er "godt nok offer" om man ikke vil prate om det? Det høres mer ut som om det er noe du har laget i eget hode. 

Anonymous poster hash: 6587d...e4b

[BritneyBitch]

Jeg syns at man er modig om man tør å stå frem og fortelle om traumatiske hendelser. I alle fall veldig tøff. Man trosser eller reiser seg fra angst, fordi man har et ønske om å gjøre en forskjell for andre. Det ER nemlig vondt å ha opplevd noe slikt, og samtidig føle seg helt alene i verden.

 

Jeg blir veldig inspirert av slike mennesker, det gir meg håp om at jeg også en dag kan være like tøff. Synd at du ikke føler det på samme måte.

[AnonymBruker]

Å bli inspirert høres helt utrolig rart ut altså, for min del.

De fleste som ikke deler gjør det jo sletts ikke fordi de ikke tørr, men fordi de rett og slett ikke har interesse av det. Har jo ingen ting med angst å gjøre, og det er jo der det blir helt feil.

Akkurat som om man lever i en angst om man ikke deler? Det er jo helt feil.

Anonymous poster hash: 292be...85b

[AnonymBruker]

Slike emner er det mye tabu rundt og i mange år var det slik man ikke snakket om. Mange føler også skyld og skam og sliter i hverdagen på grunn av ting man har opplevd.

Derfor er mennesker som står fram modige. De som sier "dette hendte med meg og slik føles det".

Mange vil ikke ha noe slikt hengende ved sitt navn, så dem som står fram tar "støyten" men får alikevel dratt fram og tvinger folk til å diskutere.

Jeg vil tro at dette er en bra ting, for mye er sånne ting man aldri tror kan skje med seg selv. Og hadde det ikke blitt satt på dagsorden ville kanskje flere forgrepet seg på f.eks sovende "for hun sier jo ikke nei".

Selv om jeg synes det er grusomt å lese om er jeg glad historier med barn som har levd med overgrep kommer fram. Samfunnets kollektive fordømmelse av gjerningspersonene kan kanskje hindre andre i å utføre overgrep, eller i det minste gi dem redsel for å bli tatt.

Er det bedre med ett samfunn som lukker øynene for vonde ting? Eller kun fokuserer på kald statistikk. Jeg tror personlige historier gjør det nettopp mer personlig, det er noe helt annet å se "jente 19 voldtatt, nå over til sporten" enn å høre om ett levende menneskes opplevelse

Anonymous poster hash: 7fe32...2b7

[Gjest The Lost Dreamer]

De som ikke har delt det er jo modige de også, men de som ikke deler det vet man jo ikke noe om?

[AnonymBruker]

Å bli inspirert høres helt utrolig rart ut altså, for min del.

De fleste som ikke deler gjør det jo sletts ikke fordi de ikke tørr, men fordi de rett og slett ikke har interesse av det. Har jo ingen ting med angst å gjøre, og det er jo der det blir helt feil.

Akkurat som om man lever i en angst om man ikke deler? Det er jo helt feil.

Anonymous poster hash: 292be...85b

 

Hvordan vet du det?

Anonymous poster hash: c4051...60d

[AnonymBruker]

Hvordan vet du det?

Anonymous poster hash: c4051...60d

For det finnes jo hundre grupper for sånne som oss, og jeg kjenner derfor mange i samme situasjon. Uten å si at alle er slik da.

Min erfaring er at det er de som ikke føler de får nok sympati i gruppene/hos psykolog som absolutt skal kringkaste det. Typisk de personene som kommer for å snakke, men de neste 10 møtene får det kun handle om dem, og de vil ikke høre om teknikker for å takle det bedre på, de vil bare grave seg dypere i en sympati grop.

Gjerne fordi familie og venner allerede har hørt "nok" og kanskje har henvist til psykolog grupper for å hjelpe personen videre. Men det er jo ikke greit, først må personen få sympati hos hele Norge helst. Og passe på å nevne det så jevnlig at hun kan leve med sympatien til den dagen hun dør.

Disse personene er heller sjeldent interessert i å hjelpe andre som er blitt voldtatt, men gjerne kjempe interessert i å forebygge for PR.

Også vil de gjerne bli mottatt i gruppene etterpå som helter, selv om folk som er der faktisk trenger andre ting enn mediaomtale.

For andre som har opplevd det samme er du rett og slett ikke mer enn en dramaqueen.

Sette voldtekt på dagsorden du liksom, om du trenger å få det på dagsorden så kan du møte opp på et møte, melde deg frivillig som hjelper for de som ikke klarer å gå ut døra alene (men som gjerne kan fortelle deg hvorfor altså, bare ikke til avisa) eller gi deg faen.

Anonymous poster hash: 292be...85b

[AnonymBruker]

De som ikke har delt det er jo modige de også, men de som ikke deler det vet man jo ikke noe om?

Ja, og det er jo greit nok, men disse personene legges jo som regel fram som helter "for alle andre som er blitt voldtatt", når man egentlig ikke kunne gitt seg mer faen.

Anonymous poster hash: 292be...85b

[Kara W]

Jeg må si at jeg ser begge sider av saken her.  De fleste har nok ikke behov for å fortelle hele historien sin til media.  Noen av de som står frem gjør det selvfølgelig for sympatien og omtalen, men noen gjør det også ut fra et genuint ønske om å hjelpe andre.  Som TS sier så takler de aller fleste slike hendelser best på egenhånd, uten at hele verden trenger å vite hva de gjennomgår, men det er også viktig for de fleste å vite at de ikke er alene om disse følelsene.

 

For å ta meg selv som et eksempel:  Jeg er ikke akkurat stolt over å ha hatt fødselsangst og påfølgende depresjon.  Det er ikke noe føler spesielt behov for at alle skal få vite om meg, og jeg ønsker ihvertfall ikke sympati for det.  Derimot så føler jeg at det er veldig viktig at andre som sliter med det samme får vite at dette ikke er tabu-belagt og noe de må slite med alene.  Derfor velger jeg å være åpen om det.  Følelsen av å være den eneste mammaen i verden som ikke var overlykkelig og kjempeforelsket gjorde det ikke akkurat lettere, så derfor velger jeg å si til de som jeg tror trenger å høre det at "Hei.  Jeg gjennomgikk dette.  Si ifra hvis du vil ha noen å prate med."

[AnonymBruker]

For det finnes jo hundre grupper for sånne som oss, og jeg kjenner derfor mange i samme situasjon. Uten å si at alle er slik da.

Min erfaring er at det er de som ikke føler de får nok sympati i gruppene/hos psykolog som absolutt skal kringkaste det. Typisk de personene som kommer for å snakke, men de neste 10 møtene får det kun handle om dem, og de vil ikke høre om teknikker for å takle det bedre på, de vil bare grave seg dypere i en sympati grop.

Gjerne fordi familie og venner allerede har hørt "nok" og kanskje har henvist til psykolog grupper for å hjelpe personen videre. Men det er jo ikke greit, først må personen få sympati hos hele Norge helst. Og passe på å nevne det så jevnlig at hun kan leve med sympatien til den dagen hun dør.

Disse personene er heller sjeldent interessert i å hjelpe andre som er blitt voldtatt, men gjerne kjempe interessert i å forebygge for PR.

Også vil de gjerne bli mottatt i gruppene etterpå som helter, selv om folk som er der faktisk trenger andre ting enn mediaomtale.

For andre som har opplevd det samme er du rett og slett ikke mer enn en dramaqueen.

Sette voldtekt på dagsorden du liksom, om du trenger å få det på dagsorden så kan du møte opp på et møte, melde deg frivillig som hjelper for de som ikke klarer å gå ut døra alene (men som gjerne kan fortelle deg hvorfor altså, bare ikke til avisa) eller gi deg faen.

Anonymous poster hash: 292be...85b

Jeg har en helt annen opplevelse en deg. Gjennom diverse gruppetilbud kjenner jeg etterhvert mange som har vært utsatt for overgrep i barndommen, noen av disse har stått fram i media. Felles for alle de jeg kjenner som har stått fram er at de har gjort det sent i egen bearbeidelsesprosess, når de begynner å ha kontroll på sine egne følelser,og nærmer seg et normalt liv. Ved å stå fram å fortelle letter de litt på tabuet, og setter et ansikt til statistikken. Og det hjelper! I etterkant av medieoppslag opplever vi alltid en økning i henvendelser fra mennesker som søker hjelp. Mennesker som har båret sine problemer alene, og som etter mediefokuset endelig tar mot til seg å klarer å ta tak i egne problemer.

 

Jeg synes det er flott at noen velger å stå fram, men tenker på ingen måte at de som ikke gjør det er feige, eller er mindre "offer" enn de som står fram. Hver enkelt må gjøre det som føles rett for seg, det finnes ingen fasit. Det finnes sikkert noen som går ut i media bare for å få sympati, men ut fra gen erfaring tror jeg at de aller fleste av de som står fram gjør det på grunn av et genuint ønske om å hjelpe andre. 

Anonymous poster hash: 406eb...800

[Patton]

Akkurat nå så er det forresten en stor sak i byen vår om en sove voldtekt, SOVE voldtekt. Og det er ikke måte på hvor modig denne jenta er, selv om hun faktisk sov seg igjennom hele voldtekten og bare fikk "aftermathen".

Anonymous poster hash: 292be...85b

Denne typen holdninger du har her om "verdige" ofre og hvem som "har lov" til å være et offer er en utrolig god illustrasjon på hva som gjør disse folkene modige.