Tror jeg har utviklet en "fobi" mot damer

[AnonymBruker]

Får se hvor langt dette innlegget blir...

 

Jeg er en kar på 33 år. Har god utdannelse, stødig jobb hvor jeg gjør det bra, egen bolig og en ellers ordnet økonomi. Har også familie (foreldre) og venner som jeg er med i helger. Så på disse områdene har jeg kontroll.

 

Det er ett område der jeg har feilet fullstendig, og det er på damefronten. Hver gang jeg har kastet meg utpå har det gått galt. I etterkant har jeg forsøkt å analysere hva jeg tidligere har gjort av feil, og så ikke gå i de samme fellene når situasjonen kommer på nytt. Også dette har gått på tverke. For et par-tre år siden la jeg om livsstilen. Jeg var overvektig, men begynte å trene regelmessig, noe som har gitt veldige resultater. Spesielt sykling har jeg blitt veldig glad i, og har null problemer med å ta turer på flere timer. Pluss at jeg sykler til/fra jobb i nesten all slags vær. Så jeg burde se mer fit og veltrent ut enn jeg noensinne har gjort før. Begynte å trene for egen del, da jeg selv var misfornøyd med hvordan jeg så ut. Men faktum er at jeg nå virker å være lenger unna enn tidligere, da jeg var mye mer dvask. Så utseende virker nok ikke å være løsningen. Ikke at det gjør noe for motivasjonen, det å trene, spesielt å sykle gir meg glede, og det har jeg fortsatt med uansett.

 

Så var det denne "fobien" da. Når jeg er ute på byen fokuserer jeg på de jeg er ute med. Gjør ingen forsøk på å komme i kontakt med ukjente damer. Faktisk gjør jeg det motsatte. Hvis jeg f.eks. sitter ned, og lar blikket vandre rundt omkring i lokalet, og jeg ser at en jente ser på meg, så ser jeg bort (ikke ned, men til siden). Helt på refleks, uten å tenke. Hvis jeg skal prate med ukjente jenter er det ikke lenger på tomannshånd, men med andre jeg kjenner til stede, og da helst når noen sitter imellom meg og damene. Kan illustrere med et par eksempler:

 

I sosiale sammenhenger, som den bursdagen jeg var på sist lørdag pratet jeg stort sett med gutta, så å si ikke damene i det hele tatt.

 

En annen gang jeg var på byen og det satte seg en ukjent dame ved siden av meg spurte hun meg om jeg var ukomfortabel, siden jeg prøvde å trykke meg lengst mulig til armlenet slik at avstanden mellom meg og henne var størst mulig (sofa, flere satt i den). Pluss at jeg unngikk blikkontakt utover det som strengt tatt var nødvendig for å føre en nogenlunde normal samtale. Også dette på refleks.

 

For noen uker siden var jeg nok engang ute. En bekjent av meg ville at jeg skulle følge henne hjem. Det betydde at jeg måtte ta en annen nattbuss enn den/de jeg vanligvis tar. Hun bor ikke så langt fra der jeg bor, men det er likevel et stykke. Jeg fulgte henne hjem for å være grei. Hun tilbød meg å sove på sofaen slik at jeg skulle slippe å måtte gå hjem. Men jeg ville hjem. Hun hintet også til senga hennes, men det gjorde bare at jeg hadde enda mer lyst til å gå hjem, enda det var utrygt for regn, og at det faktisk yret litt.

 

Når kvelden er over foretrekker jeg å dra hjem alene til meg selv i fred og ro uten mas. ONS gir meg ikke lenger noe, så det er ikke noe jeg jobber for. Flere grunner til det. For det første, skal jeg ha sex med noen skal det være med noen som betyr noe. De siste par gangene jeg har hatt ONS (et par år siden nå) husker jeg verken hva heter eller hvordan ser ut. Hadde neppe kjent dem igjen på gata hvis jeg gikk forbi dem. ONS er heller ikke spesielt deilig, sex i fylla blir sjelden bra. Dessuten, jeg vil ikke ha hvem som helst inn døra her heller. Og, det har jo vært historier om jenter som har levert inn falske voldtektsanmeldelser, noe jeg også har lyst til å unngå. Så det tryggeste er å dra hjem alene, i fred og ro.

 

Hva angår nettdating er det for lengst kuttet ut. Hadde et par profiler, men stoppet dem. På det ene nettdatingstedet ba jeg til og med om å bli slettet på dagen, ønsket ikke å vente på at kontoen skulle slettes av seg selv. Eneste er at jeg sveiper på Tinder som et rent tidsfordriv. De fleste jeg har snakket med på Tinder har det ikke blitt noe ut av. Etter et par meldinger har jeg gått lei og avsluttet. Har samtalen dødd ut har jeg enten slettet matchen eller avsluttet samtalen på en ordentlig måte. Et par har jeg møtt, men det har blitt med ett treff. Og det uten utveksling av tlf eller et "på gjensyn", rett og slett fordi jeg ikke har sett at det er noen jeg vil satse på. Det er flere mnd siden sist gang nå. Og nå er det virkelig matchtørke. Nesten så jeg lurer på om jeg rett og slett er frastøtende på damene

 

Så, hva sier dere? I den grad jeg har motivasjon til å gjøre endringer (det er slett ikke sikkert jeg har, synes livet nå er enkelt, har ting på stell, har kontroll, noe jeg liker å ha), er det mulig å snu? Eller er det kanskje for sent. Jeg er nå der at jeg føler toget mer eller mindre har gått, og innretter meg deretter.

Anonymous poster hash: 3794f...c6d

[AnonymBruker]

Men vil du ha et forhold da egentlig?

Anonymous poster hash: 9453d...740

[AnonymBruker]

Helt vanlig det vel. Har selv fobi, berøringsangst for menn etter å ha blitt såret og brukt noen ganger for mange. Det værste er at jeg stadig har nye friere men er kald, uhøflig, uinteressert mot de selvom de bare er snille.  Jeg har til og med sluttet å klemme venner, fordi jeg syntes nærheten får meg til å føle meg skitten og brukt. Er 29 og ikke vært i nærheten av en mann på 3 år. Har egentlig vært slik siden jeg var 18 og mistet min første kjæreste, men prøvd hardt flere ganger å lære meg å få tillitt til menn igjen på nytt. Det går ikke. Jeg er direkte redd, og finner jeg noen jeg syns er kjekk så blir jeg nesten enda reddere. Snakker ikke med andre på byen jeg heller, går ut uten sminke for å ikke få oppmerksomhet fra andre enn vennene mine, og blir gretten om jeg får oppmerksomhet fordi jeg umiddelbart reagerer med å tenke "nok en dust som skal messe med følelsene mine. nope!"

 

Anonymous poster hash: b5248...ab3

[AnonymBruker]

Men vil du ha et forhold da egentlig?

Anonymous poster hash: 9453d...740

Det er akkurat det, jeg vet ikke. Da jeg fulgte hun jeg fortalte om hjem var det litt diskusjoner om hvordan vi skulle komme oss hjem. Jeg visste nemlig om et sted hvor man gå på nattbussen hvor vi garantert fikk sitteplass, mens hun ville gå på et sted der folk sto som sild i tønne. Jeg ble egentlig litt sliten av den diskusjonen, men jeg tenkte at siden jeg var grei og fulgte henne hjem så ville jeg ta bussen på min måte, noe hun også selvfølgelig ville nyte godt av. Vi fikk sitteplass, og hun var glad for det. Men jeg kjente det ga meg enda litt mindre lyst på kjæreste.

 

Nå har jeg vært singel i langt over 9 år, og klarer meg egentlig ganske godt selv. Stort sett føler jeg meg ikke ensom selv om jeg bor alene, men noen dårlige dager er det innimellom. Imidlertid er ikke det veldig vesentlig, trives veldig der jeg bor. Sex har jeg ikke hatt på snart 3 år, er det vel (dårlig ONS, husker verken hva hun hette eller hvordan så ut), men også dette klarer jeg meg helt greit uten.

 

Hadde en crush tidlig i år, og merket hvor nervøs, usikker osv jeg var. Fikk liksom ikke helt roen, slappet av. Det gjør jeg stort sett nå. Så forelskelse forbinder jeg med negative ting, også en ting jeg helst vil unngå.

Anonymous poster hash: 0d4ed...e60

[AnonymBruker]

Ja, og tillit er også et element her. Vet ikke om jeg kan ha tillit til at en person kan komme så nærme innpå, som en kjæreste gjerne vil gjøre.

Anonymous poster hash: 0d4ed...e60

[Summers]

Ville ikke kalt det fobi, men sjenanse for jenter. Er jo sånn en drøss menn har det.  Spesielt om man har vært singel og uten sex så lenge som deg.  Ville prøvd å presset meg om jeg var deg, sjekket opp jenter som ser ut som de ønsker å bli sjekket opp, osv. 

[AnonymBruker]

Ville ikke kalt det fobi, men sjenanse for jenter. Er jo sånn en drøss menn har det.  Spesielt om man har vært singel og uten sex så lenge som deg.  Ville prøvd å presset meg om jeg var deg, sjekket opp jenter som ser ut som de ønsker å bli sjekket opp, osv. 

Da støter jeg borti et annet problem: det kan ikke jeg se eller føle. Og om jeg hadde sett/følt signalene ville jeg ikke stolt på dem. Fornuft og analytisk tenking er det eneste jeg stoler på. Jeg vet jeg gjør det vanskelig her nå, men sånn er det faktisk.

Anonymous poster hash: 0d4ed...e60

[Summers]

 

Da støter jeg borti et annet problem: det kan ikke jeg se eller føle. Og om jeg hadde sett/følt signalene ville jeg ikke stolt på dem. Fornuft og analytisk tenking er det eneste jeg stoler på. Jeg vet jeg gjør det vanskelig her nå, men sånn er det faktisk.

Anonymous poster hash: 0d4ed...e60

 

Du må nok bare gutse litt. Du skrev jo i åpningsinnlegget at du ser aktivt bort fra alle hint og at du ikke gjør noe for å sjekke opp damer. Ikke at jeg har noe jeg skulle sagt, jeg er selv enda mer sjenert.

Endret 14. oktober 2015 av Summers

[urlm]

Jeg var akkurat sånn som deg før!

Noe som funket kjempebra for meg og som jeg absolutt vil anbefale er å rett og slett lese deg opp på litt pick up artist materiale.

Ja, det høres slibrig ut men det er utrolig misforstått og har et ufortjent dårlig rykte.

1) Du lærer hvordan du skal snakke med damer og gjøre de komfortable, noe som gjør deg mer komfortabel med damer.

2) Du kommer inn i et "miljø" der du lærer å gi faen, du nærmest oppsøker avvisning og flørting blir like skummelt som å fiske, enten får du napp eller så får du ikke det, får du ikke napp så er det ikke noe verre enn når du ikke får napp på snøret.

3) Du utvikler deg utrolig mye sosialt og du vil få et helt annet forhold til å dra ut og snakke med andre mennesker.

Jeg har merket at jeg har blitt mye mer utadvent og bedre til å bli kjent med både gutter og jenter.

Pick up er ikke å lyve til jenter, det er rett og slett og trene seg på å bli bedre til å omgås andre mennesker, både jenter og gutter.

Før når jeg dro ut gruet jeg meg litt, "tenk om jeg mister de andre og havner alene?" "hva om gutta spør hvorfor jeg ikke sjekker opp damer?". Når jeg drar ut nå synes jeg det er kjempegøy og bare gleder meg til å snakke med damer.

Jeg har rett og slett fått et helt annet mindset etter at jeg begynte å lese meg opp på pick up. Vil absolutt anbefale ProjectGo av Simple Pickup. De har en veldig positiv holdning som er veldig smittsom, når jeg er ute tenker jeg bare på hva de ville sagt i de forskjellige situasjonene og rett og slett gjør det.

Utrolig motiverende.

Endret 14. oktober 2015 av urlm

[AnonymBruker]

Vet ikke helt, jeg. Det å være singel uten noen i sikte er egentlig ikke så ille. Det er når jeg har vært forelsket i noen at jeg har hatt det "verst". Nå, når jeg ikke har noen i sikte kan jeg slappe av, trenger ikke å tenke på kompliserende ting. Forelskelse forbinder jeg med noe negativt, men sånn blir det nå engang når jeg ikke har noen gode erfaringer på det området...

Anonymous poster hash: 0d4ed...e60

[Gjest Franke Ann]

Jeg tror problemet ditt er at du er så nær, men allikevel så fjern. Du er fanget i limbo akkurat i det punktet hvor du - med mye hardt arbeid og disiplin - kan oppnå en viss form for suksess. men samtidig er du på et sted hvor det er naturlig å spørre seg om det egentlig er verdt alt strevet, og om en heller ikke bare skal gi opp alt det der og heller finne mening i andre ting i livet. Angsten din kommer fra det faktum at du vet ting ikke er helt håpløst, og om du bare spiller kortene dine på en bra måte, så er det håp. Men med det følger det også et press. Det må leveres, og det må leveres bra. Det er en tynn linje mellom "beta-provider-materlale" og "creep", og konsekvensene av å lande på feil side kan være forholdsvis ydmykende. Personlig ville jeg vurdert å vie mitt liv til TV-spill fra nå av.

Endret 15. oktober 2015 av LongJohnson

[AnonymBruker]

Jeg tror du legger for mye i sjekkingen. Det blir for alvorlig. Tenk på jenter som hvilken som helst venn, ikke kjærestemateriale. Bli kjent med dem uten baktanker. Jeg tror du har litt prestasjonsangst og skrekken er å miste kontrollen. Å bli kjent med noen skal være en fin opplevelse. Det trenger ikke å bli noe resultat, annet enn at det var fint der og da. Var det ekstra fint kan man gjenga det, uten større forventninger enn å gjenta hyggen. Mange jenter er like vettskremt gutter og dating som du. Ikke gjør det mer alvorlig enn der er. Su er god nok som du er og jentene er generelt hyggelige og ufarlige.

Anonymous poster hash: b46d3...06f

[AnonymBruker]

Jenter jeg møter i sosiale sammenhenger med venner ser jeg kun som venner. Hun jeg fulgte hjem, f.eks. ser jeg kun som en "venn", som i null romantiske følelser. Altså, selv om hun sa jeg kunne sove over hos henne foretrakk jeg heller å gå hjem til meg selv. At hun hintet om at jeg kunne sove i senga hennes motiverte meg bare enda mer for å gå hjem til min egen leilighet.

Anonymous poster hash: 0d4ed...e60

[AnonymBruker]

Synes du virker depressiv. Fokuser heller på hva som gjør deg glad, og ta en pause fra Tinder o.l.

Anonymous poster hash: 660a8...54f

[Summers]

 

Synes du virker depressiv. Fokuser heller på hva som gjør deg glad, og ta en pause fra Tinder o.l.

Anonymous poster hash: 660a8...54f

 

Er vel omvendt, han har hatt pause fra å møte jenter i mange år og synes muligens at det er leit.

Endret 16. oktober 2015 av Summers

[AnonymBruker]

Gjorde en observasjon av hvordan det har vært på det området den siste tiden (les årene). Det så lovende ut på et tidspunkt, men også det falt i fisk. Det, samt alle tidligere dårlige erfaringer er kanskje et tegn på at det ikke er meningen at jeg skal finne noen?

Anonymous poster hash: 0d4ed...e60

[AnonymBruker]

 

Gjorde en observasjon av hvordan det har vært på det området den siste tiden (les årene). Det så lovende ut på et tidspunkt, men også det falt i fisk. Det, samt alle tidligere dårlige erfaringer er kanskje et tegn på at det ikke er meningen at jeg skal finne noen?

Anonymous poster hash: 0d4ed...e60

 

 

Det høres ut som en depressiv tankegang. Derfor mener jeg du bør fokusere på annet enn damer for å bli lykkelig. Når du har oppnådd det, så vil du ikke få et så anstrengt forhold til damer lenger, men heller ta det som det kommer.

Anonymous poster hash: 660a8...54f

[AnonymBruker]

Det høres ut som en depressiv tankegang. Derfor mener jeg du bør fokusere på annet enn damer for å bli lykkelig. Når du har oppnådd det, så vil du ikke få et så anstrengt forhold til damer lenger, men heller ta det som det kommer.

Anonymous poster hash: 660a8...54f

Det er ca det jeg har gjort for det meste de siste par årene. Har vært veldig lite dating, bortsett fra at jeg har møtt et par nå og da. Men det har stoppet ved første møte. Som jeg skrev innledningsvis, når jeg f.eks. er ute på byen fokuserer jeg på å være med venner. Når kvelden er omme foretrekker jeg å dra hjem til meg selv i fred og ro.

Anonymous poster hash: 0d4ed...e60

[AnonymBruker]

 

Det er ca det jeg har gjort for det meste de siste par årene. Har vært veldig lite dating, bortsett fra at jeg har møtt et par nå og da. Men det har stoppet ved første møte. Som jeg skrev innledningsvis, når jeg f.eks. er ute på byen fokuserer jeg på å være med venner. Når kvelden er omme foretrekker jeg å dra hjem til meg selv i fred og ro.

Anonymous poster hash: 0d4ed...e60

 

 

Det er ikke naturlig å ikke være interessert i jenter, unntatt hvis du er aseksuell.

Anonymous poster hash: 660a8...54f

[AnonymBruker]

Har det litt som deg ts, og jeg er fullt inneforstått med at det er selvvalgt. For min del handler det om at jeg rett og slett syntes det har blitt kjedelig å snakke med kvinner i en sjekkesetting. Det er jo så forutsigbart, jeg har jo gjort akkurat det samme mange ganger før (både med og uten resultater) og det gir meg ikke så mye lenger. Jeg har heller ikke behov for å bli med noen hjem på ONS, så det er heller ingen gulrot som henger foran meg på samme måte som da jeg var yngre. 

Anonymous poster hash: 7e542...a67