Mister jeg venninna mi?

[AnonymBruker]

Grunnen til at jeg poster dette emnet her er fordi jeg regner med at det er flere av dere som har barn og har litt erfaringer med det å balansere et "venninneliv" sammen med "familieliv" der barn er involvert. 

 

Jeg er i midten av 20 årene og har ikke barn. Har studert endel og jobbet forskjellige plasser, så kontakt med min kjære barndomsvenninne(gjennom nesten 20 år) har ikke alltid vært på topp. Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 20 for studier, samme år fikk hun barn. Tiden etterpå så var jeg veldig obs på at barnet ville ta mye tid, og jeg kunne ikke forvente at hun skulle kunne vie like mye tid til meg som ellers i ferier hvor jeg var hjemme, derfor var jeg veldig fleksibel på møtetid og møteplass(endte som regel at jeg kunne være med henne sent på kvelden hos henne hvis vi skulle møtes i det hele tatt) og det var ok for meg. 

 

Nå, etter 6 år, føler jeg at det er vanskelig å holde samme kontakt med henne, noe jeg synes er dumt..selvfølgelig. Dette har jeg merket gradvis over 3 år. Jeg prøver å holde kontakten, men hun tar aldri initiativ til å prate med meg. Hvis jeg ringer henne et par uker i forveien og forteller at jeg kommer hjem, så sier hun at det er kjempebra, og at vi må finne på noe.. men når ferien eller frihelger kommer så blir alt jeg foreslår feil.. det blir for stress å gå ut av huset(selv om ungen er borte) fordi det må ryddes, en time på en kafe 1 km fra huset blir stress fordi hun må kle seg i noe annet, shopping blir uaktuelt fordi hun føler at hun ikke kan be samboer passe barnet alene og det å ta et glass vin ute går ikke fordi "det blir bare stress" og så ender det med at hvis jeg vil ha tid med henne i det hele tatt så må jeg komme til henne for å se på tv før hun må legge seg. Jeg prøver å orientere meg i hvilke helger barnefar har barnet, men likevel blir avtaler avlyst fordi "hun ikke orker/har ikke lyst". Har også invitert hun og barnet på gåturer og andre aktiviteter som ikke tar mye tid og krefter. 

 

Hun har tidligere(før hun fikk barn) vært veldig vimset i forhold til avtaler(forsovet seg ofte, glemt å avlyse o.l) men nå virker det bare som at hun ikke vil noe som helst som krever at hun må kle på seg og gå ut av huset. Skal nevne at hun har fått endel venninner med barn, som hun ofte reiser på ferier med, finner på ting sammen med og planlegger mye sammen med. 

 

Prøver å ikke virke bitter, er bare blitt litt oppgitt.. har det noe med at venninnen min føler at jeg har blitt uinteressant fordi jeg ikke har barn? Krever jeg for mye av henne? Eller har vi bare glidd fra hverandre? 

 

Jeg forstår at når man har fått et barn så må det prioriteres, men jeg skulle bare ønske at jeg kunne fått ihvertfall litt kvalitets tid med henne en gang iblant ved å ta en rusletur i byen hvor bare vi to snakker om alt mulig. Kan faktisk ikke huske sist gang jeg og hun tok en alenetur til sentrum for å bare kose oss, men hun er tydeligvis der ofte sammen med de andre barnemødrene. 

 

TS 

Anonymous poster hash: 83947...139

[Millimani]

Du beskriver min tidligere bestevenninne, nesten. Bare at for meg har det gått to år og ikke så mye som seks, - og vi er litt eldre enn dere. Det er bare sånn det er. Man stopper opp (du og jeg altså) fordi den beste venninna stikker halen mellom bena og forsvinner. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å snakke henne til fornuft. Så du er ikke alene Men livet må gå videre. 

[AnonymBruker]

Du beskriver min tidligere bestevenninne, nesten. Bare at for meg har det gått to år og ikke så mye som seks, - og vi er litt eldre enn dere. Det er bare sånn det er. Man stopper opp (du og jeg altså) fordi den beste venninna stikker halen mellom bena og forsvinner. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å snakke henne til fornuft. Så du er ikke alene Men livet må gå videre. 

 

Det er jo trist da.. at det skjer. Hadde liksom håpt at ting skulle ta seg opp når barnet ble litt eldre og mer selvstendig men.. føler jeg blir utelatt fordi jeg ikke har etablert meg på samme måte... TS

Anonymous poster hash: 83947...139

[Millimani]

 

Det er jo trist da.. at det skjer. Hadde liksom håpt at ting skulle ta seg opp når barnet ble litt eldre og mer selvstendig men.. føler jeg blir utelatt fordi jeg ikke har etablert meg på samme måte... TS

Anonymous poster hash: 83947...139

 

 

En dag kan det jo bli din tur til det også

[Rosalie]

Ja, det er sånt som skjer. Hos oss skjedde det også i første halvdel av 20-årene. Og da jeg skjønte at bestisen og jeg hadde glidd fra hverandre, og hun ikke ville redde stumpene, opplevde jeg den verste kjærlighetssorgen jeg noen sinne har hatt.

Endret 15. oktober 2015 av Rosalie

[Working Girl]

Hei, har opplevd dette selv flere ganger, og har også vært "venninnen som forandret seg da hun fikk barn"

 

Det er en stor påkjenning både fysisk og psykisk å få barn, og enkelte forandrer seg mer enn andre. Noen er klare til å gjenoppta sitt vanlige liv med shopping og vin så fort ungen tar flaske, mens andre kommer ikke ut av "småbarnståka" før ungene flytter hjemmefra.

 

Det at hun har fått noen nye venninner som også har barn sier kanskje at hun har foretrukket å omgås noen som er like opptatt av Pampers/Libero-debatten, melkespreng, lekkasjer, parkdresser, barnehageansatte og etterhvert skoler og lærere. Ikke nødvendigvis noe negativt i dette, det er viktig å føle seg trygg i det miljøet man er i, jeg var der selv og brukte noen år på å opparbeide nok energi til å gjøre andre ting også

 

Det betyr ikke nødvendigvis at håpet er ute for deg, men at hun trenger litt mer tid. Og det er helt opp til deg om du vil vente på henne eller finne på noe annet. Du skriver ikke noe om dine egne sosiale forhold, men du virker som et omtenksomt menneske og jeg håper du også har andre som setter pris på deg

[AnonymBruker]

Kanskje du bør ta det opp med henne?

Jeg er 27, har to barn og ett aktivt sosialt liv, riktignok prioriterer jeg venninner med barn på dagen og venninner uten barn på kvelden men det er fordi det et enklest

Høres ikke ut som hun har det helt greit om hun ikke orker å skifte klær en gang selv om barnet ikke er hjemme?

Anonymous poster hash: f98c6...4a8

[AnonymBruker]

Hei, har opplevd dette selv flere ganger, og har også vært "venninnen som forandret seg da hun fikk barn"

 

Det er en stor påkjenning både fysisk og psykisk å få barn, og enkelte forandrer seg mer enn andre. Noen er klare til å gjenoppta sitt vanlige liv med shopping og vin så fort ungen tar flaske, mens andre kommer ikke ut av "småbarnståka" før ungene flytter hjemmefra.

 

Det at hun har fått noen nye venninner som også har barn sier kanskje at hun har foretrukket å omgås noen som er like opptatt av Pampers/Libero-debatten, melkespreng, lekkasjer, parkdresser, barnehageansatte og etterhvert skoler og lærere. Ikke nødvendigvis noe negativt i dette, det er viktig å føle seg trygg i det miljøet man er i, jeg var der selv og brukte noen år på å opparbeide nok energi til å gjøre andre ting også

 

Det betyr ikke nødvendigvis at håpet er ute for deg, men at hun trenger litt mer tid. Og det er helt opp til deg om du vil vente på henne eller finne på noe annet. Du skriver ikke noe om dine egne sosiale forhold, men du virker som et omtenksomt menneske og jeg håper du også har andre som setter pris på deg

Takk for et fint svar!

 

Jeg har så klart et godt nettverk utenfor henne som har kommet når jeg har studert og jobbet disse årene, samtidig som jeg har en samboer. Jeg kjenner bare at det er litt ekstra sårt å miste henne ift til andre som jeg gjerne ikke har kjent så lenge. Jeg og hun hadde jo en ganske intensiv kontakt, hvis jeg kan kalle det det, ila de årene vi var venner. Det minsket jo gradvis, men jeg har bare blitt mer obs på det ila de siste par årene, og merker at dette er jo ikke noe jeg ønsker skal skje.

 

Har prøvd å prate med henne om det også, men da merker jeg fort at jeg trår på et veldig sårt område, så kan hende hun egentlig er klar over hva som skjer, men føler at hun ikke har noe overskudd til å gjøre noe med det.. ønsker ikke å såre henne på noe vis. 

 

TS

Anonymous poster hash: 83947...139

[AnonymBruker]

Kanskje du bør ta det opp med henne?

Jeg er 27, har to barn og ett aktivt sosialt liv, riktignok prioriterer jeg venninner med barn på dagen og venninner uten barn på kvelden men det er fordi det et enklest

Høres ikke ut som hun har det helt greit om hun ikke orker å skifte klær en gang selv om barnet ikke er hjemme?

Anonymous poster hash: f98c6...4a8

Det var det jeg også tenkte med det første, fordi jeg vet ikke alltid hvor energien hennes går hen. Hun verken studerer eller jobber, så når barnet enten er borte eller i barnehagen så blir det som regel til at hun er hjemme.. 

 

Men du må være flink som greier å holde et aktivt sosialt liv med to barn   Nå har jeg ca 0 peiling på familieliv som inkluderer unger, men kan se for meg at det går radig for seg  

 

TS

Anonymous poster hash: 83947...139