Føler meg veldig ensom til tider

[AnonymBruker]

Veldig ofte sitter jeg for meg selv og sturer. Bedriver tiden med litt TV-titting, spilling og lesing på PC og nyter litt god musikk. Jeg kan fint være for meg selv i perioder, det er faktisk deilig. Har behov for en del alenetid, men samtidig kan det bli litt stille, og ensomhetsfølelsen trenger seg på.

 

Selv om jeg som nevnt trives godt i eget selskap, har jeg også et stort behov for å få tilstrekkelig med sosial omgang med andre mennesker. Da er det litt kjedelig å ha følelsen av at man ofte blir nedprioritert av de man anser som venner eller nære bekjente, og føler at man går litt i skyggen av andre hele tiden.

 

Sjelden noen spør meg om jeg vil være med på ting, og hvis jeg spør selv, får jeg ofte et "kanskje en annen gang" til svar, og det ebber ofte ut i ingenting. Deler av familien ser jeg nesten aldri noe til heller, også de har en slik "vi tar det en annen gang" - holdning til meg. Mange kjenner meg, men svært få kontakter meg utover den vanlige samtalen når vi treffes, eller hvis det er noen oppdrag de vil jeg skal utføre. Føler at de fleste er så opptatt "hele tiden", og lett overser de som er litt i kulissene. Gir utrolig mye av meg selv, men får ofte lite igjen.

 

Driver som frivillig litt rundt omkring i et par-tre ulike arenaer, hvor jeg bruker mye tid, og gjør en real innsats. Har blitt kjent med utrolig mange, og har jo fått ganske god kontakt med opptil flere. Spesielt i den ene arenaen hvor jeg bruker mest tid, er det mange eldre folk, men alder spiller ikke så stor rolle for min del. Veldig mange trivelige mennesker, uansett alder, kjønn og etnisk bakgrunn.

 

Har også vært aktiv innen idrett selv, men etter en tid med fysisk sykdom har jeg ikke helt kommet i gang igjen med det enda. Sliter også en del psykisk for tiden, noe som også har vært en medvirkende faktor til at enkelte ting i hverdagen har blitt litt komplisert.

 

Som person vil jeg si at jeg er veldig snill, omsorgsfull, empatisk, utadvendt, pålitelig og er full av humor. Jeg har lett for å prate med folk, uavhengig om det er kjente eller ukjente, gamle eller unge. Frykter ikke å snakke til større forsamlinger. Er kanskje litt beskjeden/forsiktig samtidig, noe som gjør at jeg ikke er den som bruker albuene støtt og stadig for å oppnå ting.

 

Blir ofte til at jeg sitter og analyserer ting, og tenker mye på hva som har skjedd. Stiller meg selv mange spørsmål til hvorfor ting er som de er. Hvorfor har jeg ikke tatt flere sjanser? Hvorfor har jeg opplevd så mye motgang? Hvorfor gjorde jeg ikke sånn og slik i det tilfellet? Oppfatter folk meg som en dust? Hvorfor har noen så jævlig lett for å deise gjennom ting, uten en eneste bekymring, og får haugevis med oppmerksomhet for det de gjør/den de er/ting de har oppnådd? Mange slike spørsmål dukker opp i hodet mitt i med jevne mellomrom.

 

Ser at innlegget ble litt langt, men håper noen vil svare meg.

 

 

Anonymous poster hash: 0a72b...a99

[AnonymBruker]

Som man reder, så ligger man..

Anonymous poster hash: 594ed...f9e

[AnonymBruker]

Som man reder, så ligger man..

Anonymous poster hash: 594ed...f9e

 

Hva mener du med det?

Anonymous poster hash: 0a72b...a99

[spinelli]

Som man reder, så ligger man..

Anonymous poster hash: 594ed...f9e

^ Dustesvar.

 

Man må øve seg på å ta kontakt med nye folk, og få nye venner. Utfordre deg selv litt, og tenk litt "yes-man" - bli med på nye ting når de byr seg. Finn nye arenaer, jobb, frivilligorganisasjoner, politikk, idrett etc..

 

Men så må man også øve seg på å trives i eget selskap og da. :-)

[AnonymBruker]

^ Dustesvar.

 

Man må øve seg på å ta kontakt med nye folk, og få nye venner. Utfordre deg selv litt, og tenk litt "yes-man" - bli med på nye ting når de byr seg. Finn nye arenaer, jobb, frivilligorganisasjoner, politikk, idrett etc..

 

Men så må man også øve seg på å trives i eget selskap og da. :-)

 

Som nevnt, har vært/er involvert i mye av det du skriver. Har for så vidt ingen problemer med å få kontakt med folk, blir bare ikke så mye mer i mange tilfeller. Trives også i eget selskap, men har som andre behov for sosial omgang. Er ikke redd for å ta utfordringer heller (kommer selvsagt an på hva det er), blir med på mye hvis sjansen byr seg. Men ellers, takk for positivt svar.

Anonymous poster hash: 0a72b...a99

[spinelli]

 

Som nevnt, har vært/er involvert i mye av det du skriver. Har for så vidt ingen problemer med å få kontakt med folk, blir bare ikke så mye mer i mange tilfeller. Trives også i eget selskap, men har som andre behov for sosial omgang. Er ikke redd for å ta utfordringer heller (kommer selvsagt an på hva det er), blir med på mye hvis sjansen byr seg. Men ellers, takk for positivt svar.

Anonymous poster hash: 0a72b...a99

 

 

 

Da skjønner jeg ikke helt hvor problemet ligger.. :-) Kanskje du må jobbe med deg selv?

[AnonymBruker]

Da skjønner jeg ikke helt hvor problemet ligger.. :-) Kanskje du må jobbe med deg selv?

 

I hvilken grad eller situasjon tenker du på da?

Anonymous poster hash: 0a72b...a99

[spinelli]

Jeg skjønner ikke hva du spurte om i HI. Hva er det du lurer på, hvilket svar er du ute etter?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hva du spurte om i HI. Hva er det du lurer på, hvilket svar er du ute etter?

 

Flere som har opplevd noe lignende? Hva er dine tanker? Har du en ensomhetsfølelse du bærer på? Slike ting var på en måte det jeg ville frem til.

Anonymous poster hash: 0a72b...a99

[spinelli]

Ok! 

 

*tusle vekk*

[AnonymBruker]

Ok! 

 

*tusle vekk*

 

Var det ikke et emne du interesserer deg for/har noen erfaring med?

Anonymous poster hash: 0a72b...a99

[spinelli]

 

Var det ikke et emne du interesserer deg for/har noen erfaring med?

Anonymous poster hash: 0a72b...a99

 

 

Aner ikke hva jeg skal svare deg dude, har ingen erfaringer å komme med.

[AnonymBruker]

Aner ikke hva jeg skal svare deg dude, har ingen erfaringer å komme med.

 

Ser den. Det er helt greit.

Anonymous poster hash: 0a72b...a99

[AnonymBruker]

Du høres ut som en veldig god venn. Reflektert, ydmyk,snill og empatisk. Hvor i landet holder du til ? Jeg kjenner av å til også på ensomheten. Ikke fordi jeg ikke har mange venner, men fordi jeg trenger å bli intellektuelt utfordret. Der sliter noen av mine venner.

Anonymous poster hash: 118b7...73c

[AnonymBruker]

Du høres ut som en veldig god venn. Reflektert, ydmyk,snill og empatisk. Hvor i landet holder du til ? Jeg kjenner av å til også på ensomheten. Ikke fordi jeg ikke har mange venner, men fordi jeg trenger å bli intellektuelt utfordret. Der sliter noen av mine venner.

Anonymous poster hash: 118b7...73c

 

Føler at jeg passer veldig godt til den beskrivelsen, kan være en kjempegod venn om jeg bare får sjansen til det.

 

Bor på Østlandet. Jeg tror også det er viktig med folk man kan ha en dypere samtale med, som ikke bare rynker på brynene eller stikker av hver gang noe slikt blir foreslått, eller rett og slett ikke har anleggene for det. Det er viktig å sette ord på ting og lufte tankene, men mange er jo alt for unnvikende.

Anonymous poster hash: 0a72b...a99

[AnonymBruker]

Veldig ofte sitter jeg for meg selv og sturer. Bedriver tiden med litt TV-titting, spilling og lesing på PC og nyter litt god musikk. Jeg kan fint være for meg selv i perioder, det er faktisk deilig. Har behov for en del alenetid, men samtidig kan det bli litt stille, og ensomhetsfølelsen trenger seg på. Selv om jeg som nevnt trives godt i eget selskap, har jeg også et stort behov for å få tilstrekkelig med sosial omgang med andre mennesker. Da er det litt kjedelig å ha følelsen av at man ofte blir nedprioritert av de man anser som venner eller nære bekjente, og føler at man går litt i skyggen av andre hele tiden. Sjelden noen spør meg om jeg vil være med på ting, og hvis jeg spør selv, får jeg ofte et "kanskje en annen gang" til svar, og det ebber ofte ut i ingenting. Deler av familien ser jeg nesten aldri noe til heller, også de har en slik "vi tar det en annen gang" - holdning til meg. Mange kjenner meg, men svært få kontakter meg utover den vanlige samtalen når vi treffes, eller hvis det er noen oppdrag de vil jeg skal utføre. Føler at de fleste er så opptatt "hele tiden", og lett overser de som er litt i kulissene. Gir utrolig mye av meg selv, men får ofte lite igjen. Driver som frivillig litt rundt omkring i et par-tre ulike arenaer, hvor jeg bruker mye tid, og gjør en real innsats. Har blitt kjent med utrolig mange, og har jo fått ganske god kontakt med opptil flere. Spesielt i den ene arenaen hvor jeg bruker mest tid, er det mange eldre folk, men alder spiller ikke så stor rolle for min del. Veldig mange trivelige mennesker, uansett alder, kjønn og etnisk bakgrunn. Har også vært aktiv innen idrett selv, men etter en tid med fysisk sykdom har jeg ikke helt kommet i gang igjen med det enda. Sliter også en del psykisk for tiden, noe som også har vært en medvirkende faktor til at enkelte ting i hverdagen har blitt litt komplisert. Som person vil jeg si at jeg er veldig snill, omsorgsfull, empatisk, utadvendt, pålitelig og er full av humor. Jeg har lett for å prate med folk, uavhengig om det er kjente eller ukjente, gamle eller unge. Frykter ikke å snakke til større forsamlinger. Er kanskje litt beskjeden/forsiktig samtidig, noe som gjør at jeg ikke er den som bruker albuene støtt og stadig for å oppnå ting. Blir ofte til at jeg sitter og analyserer ting, og tenker mye på hva som har skjedd. Stiller meg selv mange spørsmål til hvorfor ting er som de er. Hvorfor har jeg ikke tatt flere sjanser? Hvorfor har jeg opplevd så mye motgang? Hvorfor gjorde jeg ikke sånn og slik i det tilfellet? Oppfatter folk meg som en dust? Hvorfor har noen så jævlig lett for å deise gjennom ting, uten en eneste bekymring, og får haugevis med oppmerksomhet for det de gjør/den de er/ting de har oppnådd? Mange slike spørsmål dukker opp i hodet mitt i med jevne mellomrom. Ser at innlegget ble litt langt, men håper noen vil svare meg.   Anonymous poster hash: 0a72b...a99

Jeg tenker to ting: enten tror folk du er veldig travel siden du kjenner mange og ofte er opptatt (med egentid bl.a), eller så ser de på deg som en selvfølge. En som stiller opp når det trengs, men som de ikke gidder å gjøre noe for tilbake. Jeg får inntrykk av at du er en omgjengelig og hyggelig person, men kanskje litt anonym? Og for noen, særlig unge mennesker, er det viktig å synes. Å være der det skjer, når det skjer. Dukker du opp en gang i måneden blir du fort stempla som kjedelig. (Dette går over når du bikker 30 og får hus og barn, da har ingen tid til så mye sosialt likevel.) En annen viktig ting er at du kanskje virker vanskelig å komme inn på. Folk får ikke grep på deg fordi du gir for lite av deg personlig. De føler at de ikke kjenner deg. Jeg sliter litt med det selv. Jeg er ikke den som forteller mye personlig om meg selv til fremmede, det tar tid for meg å åpne meg. Derfor hopper mange videre til neste person istedet for å bruke tid på å bli kjent med meg.

Anonymous poster hash: b59d8...113