Jeg liker ikke meg selv lenger.

[AnonymBruker]

Hei,

 

Tidligere var jeg en glad person. Jeg hadde mange fine dager, var kjent som den som fikk andre i godt humør. Lo mye, og hadde det mye gøy. Spredde glede.

 

Nå i dag så føler jeg at alle tingene som har skjedd opp igjennom har gjort at jeg har mistet meg selv. Jeg har flere dårlige enn gode dager. Jeg bruker all energien min på å finne ting som gjør meg glad. Og jeg føler at jeg hele tiden "sutrer". Jeg har forsåvidt grunn til å "sutre" ettersom moren min akkurat døde av kreft. Men jeg vil ikke være sånn som jeg er nå. Jeg vil ikke være en som hele tiden belaster andre med mine negative tanker.

 

Jeg liker rett og slett ikke meg selv lenger, og vet ikke hvordan jeg kan bli som jeg en gang var? Det føles ut som om tingene som har skjedd med meg de siste årene bare har trukket meg lenger og lenger ned, og at jeg ikke har så mye mer å gå på.

 

Så hvordan finner man tilbake til seg selv igjen?

Anonymous poster hash: 7166a...09e

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det på samme måte som du beskriver.

For min del ble det så viktig å komme meg ut, få nye opplevelser, treffe mennesker jeg er glad i og slutte å bure meg inne slik jeg gjorde. I lang tid gjorde jeg lite annet enn å holde meg for meg selv, inne.

Jeg har fått en ny interesse for fotografering etter at jeg meldte meg på et fotokurs. Jeg bruker mye tid på å finne motiver, reise rundt og ta bilder eller bare ta bilder av ting jeg liker/ting som gjør meg glad/ting jeg finner interessante.

Jeg er mye utendørs. Det er en stor klisjé, og man må ofte til de grader tvinge seg ut, men det hjelper virkelig på humøret.

Jeg bruker mye tid med venner og familie, drar på konserter og gjør ting som gir et lite kick. Jeg har prøvd strikkhopping, elsker berg-og dalbaner, har vært med på et nybegynnerkurs i dykking, og nå skal jeg være med på et matlagingskurs. Jeg er glad i god mat, men dessverre ikke så flink per i dag ☺

Det har vært uendelig viktig for meg å pleie de forholdene jeg har til venner og familie. Man må prioritere av overskuddet til å møte dem, og dele opplevelser med dem. Om man plutselig er uten en god omgangskrets i tillegg til at man har det tungt selv blir det bare vanskeligere.

Anonymous poster hash: aeb96...797

[Filla]

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver. Jeg hater også meg selv. Jeg er en fæl dame.

[AnonymBruker]

For meg høres det ut som du fremdeles er i sorg over å ha mistet moren din. Har du fått snakket med noen om dette? Virkelig snakket og fortalt hva du føler? Det å holde tunge tanker for seg selv kan ødelegge oss om vi bruker mye tid på grubling. Har du en god venn du kan betro deg til? Eller helsesøster på skolen? Eller hva med å skrive noen innlegg her, helt anonymt? Å få tilbakemelding på tankene dine kan være godt dor deg. Går du for lenge alene med dette kan du ende opp med en depresjon. Det er langt tyngre å jobbe seg ut av.

Anonymous poster hash: dd766...5fe