Føler meg ikke bra nok

[AnonymBruker]

Jeg liker en mann. Og det er sjeldent for å være meg. Nå har vi kjent hverandre en stund, alt har egentlig vært skikkelig fint, men så har det skjedd noe - med meg.

 

Det er akkurat som om jeg bare over natten føler at jeg ikke fortjener at noen er glad i meg, og at jeg ikke kan forstå at han kan like meg.

Så derfor skal jeg bevise at dette stemmer. Jeg merker at jeg har begynt å oppføre meg annerledes, humøret har blitt dårligere. Jeg prøver å dytte han unna, og jeg er ikke meg selv - Jeg er den dårligste utgaven av meg selv som overhode er mulig rundt han.

 

Jeg føler at jeg har vist et falsk glansbilde (hvilket jeg ikke har), og at når han blir kjent med den virkelige meg så er jeg ikke god nok.

 

Jeg vil jo egentlig ikke ødelegge dette, men det føles ut som om jeg ikke har kontroll. Som om det er noe ubevisst i meg som ødelegger for meg.

 

Er det noen som kjenner seg igjen? Hvordan kan jeg gjøre noe med dette? Jeg vet at selvbildet mitt er periodevis dårlig, men jeg får jo ikke rettet opp på selvbildet på så kort tid. Så jeg kommer jo til å ødelegge hele denne relasjonen innen den tid.

 

Hjelp?

 

 

 

Anonymous poster hash: 773da...cd1

[AnonymBruker]

Jeg ville snakket med psykolog om dette og fått hjelp

 

 

Anonymous poster hash: f5287...cb2

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå følelsene dine; det er fordi du er redd for å miste han. Men du har muligheten til å fortsette å vise den positive siden du har vanligvis. Si positive ting til deg selv for å føle deg bedre. Men hvis du har en skikkelig dårlig kveld er det kanskje best å avlyse, og heller møte han en dag du klarer å føle deg bedre.

Lykke til.

Anonymous poster hash: c01c1...455

[Nettinettet]

 

Jeg liker en mann. Og det er sjeldent for å være meg. Nå har vi kjent hverandre en stund, alt har egentlig vært skikkelig fint, men så har det skjedd noe - med meg.

 

Det er akkurat som om jeg bare over natten føler at jeg ikke fortjener at noen er glad i meg, og at jeg ikke kan forstå at han kan like meg.

Så derfor skal jeg bevise at dette stemmer. Jeg merker at jeg har begynt å oppføre meg annerledes, humøret har blitt dårligere. Jeg prøver å dytte han unna, og jeg er ikke meg selv - Jeg er den dårligste utgaven av meg selv som overhode er mulig rundt han.

 

Jeg føler at jeg har vist et falsk glansbilde (hvilket jeg ikke har), og at når han blir kjent med den virkelige meg så er jeg ikke god nok.

 

Jeg vil jo egentlig ikke ødelegge dette, men det føles ut som om jeg ikke har kontroll. Som om det er noe ubevisst i meg som ødelegger for meg.

 

Er det noen som kjenner seg igjen? Hvordan kan jeg gjøre noe med dette? Jeg vet at selvbildet mitt er periodevis dårlig, men jeg får jo ikke rettet opp på selvbildet på så kort tid. Så jeg kommer jo til å ødelegge hele denne relasjonen innen den tid.

 

Hjelp?

 

 

 

Anonymous poster hash: 773da...cd1

 

 

Enig med den anonyme over her, og så har jeg lyst til å komme med ett råd:

 

Bruk mindre tid på de negative tankene som du får nå. Forstå at det bare er tanker, skapt av frykt og la de passere. Se for deg at det er to sider av seg, den ene vil deg bra og hun heter det samme som deg, den andre vil ødelegge for deg og hun kan hete noe annet men med samme bokstav som navnet ditt. Min ondre tvilling heter Anette (jeg heter Ane) og før var hun veldig tilstedet i livet mitt. Hun hadde alltid kritikk og fikk meg til å tenke at jeg aldri var bra nok uansett hva jeg gjorde. Til slutt begynte jeg å snakke høylytt til henne. Ba henne ryke og reise og klarte på en måte å skyve vekk de negative tankene mine, fordi jeg puttet dem på henne og ba henne gå.

 

Samtidig tok jeg tak i de tingene som jeg kanskje forstod at var reelle ting jeg måtte endre på for å oppnå drømmene mine (og drømmemannen) Jeg tok tak i livet mitt samtidig som jeg styrket selvbildet mitt ved å jage vekk Anette. Du trenger kanskje å bare jage vekk henne, og det er jo en mye mindre sak. 

 

Litt etter litt forsvinner hun og du vil føle deg mer vel og utrustet mot negative tanker enn før. 

[Gjest]

Du ER bra nok.

[AnonymBruker]

 

Jeg liker en mann. Og det er sjeldent for å være meg. Nå har vi kjent hverandre en stund, alt har egentlig vært skikkelig fint, men så har det skjedd noe - med meg.

 

Det er akkurat som om jeg bare over natten føler at jeg ikke fortjener at noen er glad i meg, og at jeg ikke kan forstå at han kan like meg.

Så derfor skal jeg bevise at dette stemmer. Jeg merker at jeg har begynt å oppføre meg annerledes, humøret har blitt dårligere. Jeg prøver å dytte han unna, og jeg er ikke meg selv - Jeg er den dårligste utgaven av meg selv som overhode er mulig rundt han.

 

Jeg føler at jeg har vist et falsk glansbilde (hvilket jeg ikke har), og at når han blir kjent med den virkelige meg så er jeg ikke god nok.

 

Jeg vil jo egentlig ikke ødelegge dette, men det føles ut som om jeg ikke har kontroll. Som om det er noe ubevisst i meg som ødelegger for meg.

 

Er det noen som kjenner seg igjen? Hvordan kan jeg gjøre noe med dette? Jeg vet at selvbildet mitt er periodevis dårlig, men jeg får jo ikke rettet opp på selvbildet på så kort tid. Så jeg kommer jo til å ødelegge hele denne relasjonen innen den tid.

 

Hjelp?

 

 

 

Anonymous poster hash: 773da...cd1

 

Jeg er en mann, og er kliss lik deg..

Du skal i allefall ha for at du rimelig enkelt klarte å beskrive den følelsen jeg kjenner - noe jeg selv aldri har klart. Har bare kjent på at jeg synes aldri jeg selv er bra nok for noen andre.

 

Enten fordi jeg tillegger meg elendige egenskaper, og gjør meg dårligere enn det jeg egentlig er - gjerne i situasjoner hvor jeg egentlig vet jeg er flink. Eller så bare synes jeg den andre er så mye bedre på alle måter, at jeg ikke klarer å se hva for noe bra jeg kan tilføre det forholdet.

 

Spesielt med tanke på smiling og positivitet. Jeg føler meg i stor grad positiv i hverdagen, og synes stort sett alt er veldig bra, og jeg smiler og til og med le litt en gang i mellom. Jeg ler ikke så mye som jeg opplever at andre gjør, men innvendig er jeg glad allikevel. Men akkurat dette tegner seg opp til å være utløsende hver bidige gang. Jeg føler at jeg blir til en person som folk kanskje ser på som sur og innesluttet (selv om jeg egentlig ikke er det), og så henger jeg meg opp i at jeg virker som sur og innesluttet, inntil jeg antakeligvis fremstår som det også.

 

Aner ikke hvor jeg vil med dette, men jeg forstår problemet ditt sinnsykt godt. Si ifra om du finner ut en måte å løse det på..

 

Og hvis det ikke fungerer med den fyren du holder på med nå, date?

Anonymous poster hash: 69702...8cb

[AnonymBruker]

 

Jeg er en mann, og er kliss lik deg..

Du skal i allefall ha for at du rimelig enkelt klarte å beskrive den følelsen jeg kjenner - noe jeg selv aldri har klart. Har bare kjent på at jeg synes aldri jeg selv er bra nok for noen andre.

 

Enten fordi jeg tillegger meg elendige egenskaper, og gjør meg dårligere enn det jeg egentlig er - gjerne i situasjoner hvor jeg egentlig vet jeg er flink. Eller så bare synes jeg den andre er så mye bedre på alle måter, at jeg ikke klarer å se hva for noe bra jeg kan tilføre det forholdet.

 

Spesielt med tanke på smiling og positivitet. Jeg føler meg i stor grad positiv i hverdagen, og synes stort sett alt er veldig bra, og jeg smiler og til og med le litt en gang i mellom. Jeg ler ikke så mye som jeg opplever at andre gjør, men innvendig er jeg glad allikevel. Men akkurat dette tegner seg opp til å være utløsende hver bidige gang. Jeg føler at jeg blir til en person som folk kanskje ser på som sur og innesluttet (selv om jeg egentlig ikke er det), og så henger jeg meg opp i at jeg virker som sur og innesluttet, inntil jeg antakeligvis fremstår som det også.

 

Aner ikke hvor jeg vil med dette, men jeg forstår problemet ditt sinnsykt godt. Si ifra om du finner ut en måte å løse det på..

 

Og hvis det ikke fungerer med den fyren du holder på med nå, date?

Anonymous poster hash: 69702...8cb

 

Hei,

 

Det var nesten litt fint å lese at noen kjenner seg igjen i dette, selv om jeg ikke unner noen å ha det på den måten. Det er destruktivt og jeg føler ikke at man er seg selv når man begynner med denne oppførselen.

Kanskje vi har litt likt reaksjonsmønster, hadde nesten vært gøy å hørt mer om hvordan du styrer på.

 

Skal selvsagt si ifra hvis jeg finner en løsning, så får du gjøre det samme:)

 

Hvis jeg fortsetter med denne oppførselen så tror jeg ikke den daten er så utelukket..

ts

 

 

Anonymous poster hash: 773da...cd1

[AnonymBruker]

Du ER bra nok.

Selv om det bare ble skrevet av en tilfeldig mann her på KG, så syntes jeg faktisk det var overraskende hyggelig å lese. Så takk til deg:)

ts

Anonymous poster hash: 773da...cd1

[AnonymBruker]

 

Jeg kan forstå følelsene dine; det er fordi du er redd for å miste han. Men du har muligheten til å fortsette å vise den positive siden du har vanligvis. Si positive ting til deg selv for å føle deg bedre. Men hvis du har en skikkelig dårlig kveld er det kanskje best å avlyse, og heller møte han en dag du klarer å føle deg bedre.

Lykke til.

Anonymous poster hash: c01c1...455

 

Takk for et fint svar!

Tror også du har et poeng i at det kanskje er greit å avlyse hvis jeg har en dårlig dag.

 

ts

Anonymous poster hash: 773da...cd1

[AnonymBruker]

Ville bare gi deg en klem og si at jeg forstår hvordan du tenker, men du er faktisk bra nok.

Anonymous poster hash: 773da...cd1

[AnonymBruker]

Forelskelseshormoner? Kan gjøre mye rart de. Litt dårlig selvtillit har nok de fleste av oss fra tid til annen. Må bare prøve å overse de tankene, og tenke det du egentlig vet; at du egentlig er helt ålreit, og at han ikke hadde tilbragt tid med deg hvis han ikke synes du var veldig ålreit heller.

Anonymous poster hash: 61392...4f3