Blir skilsmissebarn i en alder av 30..!

[AnonymBruker]

Jeg og mine søsken og egentlig folk rundt oss har merket og sett i årevis at mine foreldre kommer ikke til å være sammen til de blir gamle. De er nå begge 55 år gamle, og mamma spør meg noe rart i helgen: "hadde du syntes det var rart om jeg hadde funnet meg en ny mann?"

Jeg svarte selvfølgelig ja på det. Men unngikk videre snakk om det. Syntes det var en merkelig ting å si.

Så begynte hun å snakke om det praktiske rundt det å skille seg. Hva de eventuelt skulle gjort med huset og familiebedriften som mamma arvet av sin far, som nå min far driver alene da mamma har en annen jobb.

Hun hintet veldig om dette i går kveld da jeg satt på besøk hos dem. Pappa hørte selvfølgelig ikke på. Men jeg lurer på om han vet om at hun driver å nesten planlegger skilsmisse.

Bør jeg si noe til han?

Hun har jo ikke sagt at de skal skilles nå, men at de to ikke kom til å bli gamle sammen det var hun veldig sikker på.

Nå har i tillegg mine to småsøstre akkurat flyttet ut også, så kanskje hun nå ser at det er på tide?

Jeg vet ikke.

Har ikke lyst å snakke med henne om det. Synes faktisk det er veldig ubehagelig.

Skal jeg virkelig bli skilsmissebarn i en alder av snart 30?

Jeg forstår ikke. Det er bare så rart.

Kommer til å savne å komme hjem til jul og begge er der. Nå må jeg begynne å besøke to hjem. Hvis mamma flytter ut kommer huset/leiligheten hennes aldri til å bli mitt hjem. Mitt hjem er huset de bor i nå. Og om de selger det, har jeg ikke barndomshjemmet mitt lengre.

Det er egentlig veldig trist. Får litt vondt i meg når jeg tenker på det.

Og jeg er voksen. Tenker litt på hvordan min datter har det, som ble skilsmissebarn da hun var 5. Føler dette setter ting litt i perspektiv for meg. Kan ikke forestille meg hvordan små barn kan tenke og føle om slike ting, når jeg som er voksen blir lei meg av tanken.

Jeg er sikkert ikke alene om dette her i verden. så om noen der ute sitter eller har sittet i samme situasjon før så rop gjerne ut:)

Anonymous poster hash: 09d63...b96

[Hulderen]

Høres ut som om det er på tide at du får ting i perspektiv, hvis du virkelig først nå skjønner hvordan datteren din har det. Det er selvsagt mye, mye verre for en 5 åring å oppleve at verden rundt seg går i oppløsning, enn en 30-åring som for lengst har flyttet ut.

[AnonymBruker]

Nei du blir ikke skilsmissebarn...

Anonymous poster hash: e01e1...172

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du skal si noe til din far, de har helt sikkert snakket seg i mellom.

Men du kan gjerne si til din mor at du ikke ønsker at hun skal snakke med deg om disse tingene, det er helt rimelig. Å involveres i foreldrenes samliv er ikke naturlig. 

Anonymous poster hash: 9caa7...e11

[AnonymBruker]

Herrregud det handler ikke om deg ts. Det handler om at to ulykkelige mennesker gjør forandringer i sitt liv slik at de skal få kjenne hvordan det er å bli elsket igjen.

Anonymous poster hash: 81fe8...dbe

[ICU]

Synes du egentlig høres ganske egoistisk ut. Du er over 30 år, og regnes absolutt ikke som et skilsmissebarn!

Foreldrene dine er godt voksne og bestemmer dette selv, og du sier jo at dine yngre søsken heller ikke bor "hjemme" lengre.

Og at du først nå innser at din egen skilsmisse var vanskelig for 5åringen din er bare helt på tryne. Du er 30 og voksen, forhåpentligvis med en forståelse for hvordan mennesker kan slutte å elske hverandre. Datteren din på 5 år forstår antageligvis ikke dette på samme måte.

Og at du tenker på at DU mister ditt barndomhjem synes jeg også er egoistisk. Ikke har foreldra dine engang sagt at de skal skilles, ikke vet du hvem som i så fall hadde overtatt huset, og igjen, du er en voksen på 30 år som uansett har flyttet bort fra det huset.

Tenker du ikke på at dette er vanskeligst for moren og faren din?

[Gjest Gjest_Allis Hagtorn]

"Pappa hørte selvfølgelig ikke på".

Der har du nok en god indikasjon på hvorfor moren din vil ha et annerledes liv.

Du kan jo vurdere å flytte fokuset fra deg?

Din mor blir ikke lyttet til engang når hun snakker åpent om skilsmisse. Tenk å leve sånn?

[AnonymBruker]

Forstår godt at du vil oppleve dette som vondt og rart.

Men kanskje vil du nå få en lykkelig mamma, som for første gang setter seg selv først i livet?

Vil anbefale deg å si at du er beskymret for din far, neste gang du snakker om dette. Hun vil mest sannsynlig ta hensyn til han oppe i dette, hun vet at dere er glad i han.

Jeg lever i dag med mine barns far. Ingen vet at jeg har en legning som gjør at jeg mest sannsynlig vil bo med en annen kvinne om vi bryter ut. Jo, barnas far vet det selvsagt. Han har akseptert det. Foreløpig bor vi sammen, krangler ikke, nyter barna og har det faktisk vanvittig gøy sammen. Ingen vet at vi henter nærhet på hver vår kant, det ville komme som et sjokk på andre, da jeg vet at vi kan se ganske nyforelsket ut til tider. Han er en fantastisk mann og en mann jeg deler alt med, - bortsett fra nærhet.

For oss fungerer dette bra i dag. Kanskje fungerer det også for alltid? Vet ikke om jeg noen gang kommer til å bryte ut. Men klart, sjansen er jo til stede for at vi finner noen andre vi vil leve sammen med. Uansett vet jeg at vi alltid vil være gode og nære venner.

Anonymous poster hash: e301f...d16

[AnonymBruker]

Jeg og mine søsken og egentlig folk rundt oss har merket og sett i årevis at mine foreldre kommer ikke til å være sammen til de blir gamle. De er nå begge 55 år gamle, og mamma spør meg noe rart i helgen: "hadde du syntes det var rart om jeg hadde funnet meg en ny mann?"

Jeg svarte selvfølgelig ja på det. Men unngikk videre snakk om det. Syntes det var en merkelig ting å si.

Så begynte hun å snakke om det praktiske rundt det å skille seg. Hva de eventuelt skulle gjort med huset og familiebedriften som mamma arvet av sin far, som nå min far driver alene da mamma har en annen jobb.

Hun hintet veldig om dette i går kveld da jeg satt på besøk hos dem. Pappa hørte selvfølgelig ikke på. Men jeg lurer på om han vet om at hun driver å nesten planlegger skilsmisse.

Bør jeg si noe til han?

Hun har jo ikke sagt at de skal skilles nå, men at de to ikke kom til å bli gamle sammen det var hun veldig sikker på.

Nå har i tillegg mine to småsøstre akkurat flyttet ut også, så kanskje hun nå ser at det er på tide?

Jeg vet ikke.

Har ikke lyst å snakke med henne om det. Synes faktisk det er veldig ubehagelig.

Skal jeg virkelig bli skilsmissebarn i en alder av snart 30?

Jeg forstår ikke. Det er bare så rart.

Kommer til å savne å komme hjem til jul og begge er der. Nå må jeg begynne å besøke to hjem. Hvis mamma flytter ut kommer huset/leiligheten hennes aldri til å bli mitt hjem. Mitt hjem er huset de bor i nå. Og om de selger det, har jeg ikke barndomshjemmet mitt lengre.

Det er egentlig veldig trist. Får litt vondt i meg når jeg tenker på det.

Og jeg er voksen. Tenker litt på hvordan min datter har det, som ble skilsmissebarn da hun var 5. Føler dette setter ting litt i perspektiv for meg. Kan ikke forestille meg hvordan små barn kan tenke og føle om slike ting, når jeg som er voksen blir lei meg av tanken.

Jeg er sikkert ikke alene om dette her i verden. så om noen der ute sitter eller har sittet i samme situasjon før så rop gjerne ut:)

Anonymous poster hash: 09d63...b96

Du som 30 åring må besøke to hjem. Datteren din har to hjem og må pendle mellom dem hele barndommen sin. Jeg tror nok er mye mer belastende for henne.

Støtt foreldrene dine, dette handler ikke om deg.

Men for all del, la de ta første skrittet. Foreløpig har ingen ting skjedd, hun har bare luftet noen tanker for deg.

Anonymous poster hash: 8f808...730

[Gjest Gjest_Balian de Ibelin]

Jeg synes det blir litt feil å si at man er skilsmissebarn når man er voksen,

[AnonymBruker]

Det som er synd, er at du ikke opplevde dette FØR du utsatte ditt eget barn for det samme....

 

Synes du skal skal slutte å synes synd på deg selv, som ikke gadd å jobbe med forholdet selv, og ikke ga barnet ditt muligheten til en oppvekst med foreldrene sammen, slik du selv har hatt.

 

Dine foreldre har antagelig kjempet for ekteskapet i mange, mange år, og valgt å holde sammen for dere barna sin del. Nå er dere voksne og ute av rede, og de er klare for å gå videre.

 

Du som har gjort det samme, må vel forstå hvordan de har det?

 

Eller kansje din mor bare leker med tanken, men ikke klarer å gjennomføre det når alt kommer til alt?

Anonymous poster hash: e8e57...e61

[Gjest Kaffelattn]

Herrregud det handler ikke om deg ts. Det handler om at to ulykkelige mennesker gjør forandringer i sitt liv slik at de skal få kjenne hvordan det er å bli elsket igjen.

Anonymous poster hash: 81fe8...dbe

For TS akkurat nå så handler det om henne.

Det er nok et slags lite traume å bli skilsmissebarn når man selv er voksen.

[AnonymBruker]

Du kan ''trøste'' deg med at det hadde vært mye verre om du var 5 år, og fortsatt var et barn og bodde hjemme. Skjønner at du synes at det er trist og fælt, men det kan ikke sammenlignes.

Anonymous poster hash: 6ad40...6b3

[KG deltager]

Tenker at siden du alt har gjordt dette er det ikke rart om moren din snakker med deg om dette.. Du har jo faktisk mer erfaring enn henne ..

Nå vet jeg ikke hvorfor du og faren til barnet ditt gikk fra hverandre.. Men om det var du som gikk-eller dere ble enige om det så syns jeg du skal la foreldrene dine bli fri /lykkelige uten at du setter deg og dine følelser i sentrum ..

Men når det er sagt.. Mange forteller at de følte en sorg når de opplevde at kjernefamilien ble splittet -selv i voksen alder...

Men du slipper å forholde deg til det i hverdagen ...

[Teriyaki]

Forstår at det føles trist. Jeg hadde selv blitt lei meg dersom min mor og stefar, eller far og stemor skilte lag.

Men, det kan likevel ikke sammenlignes med den sorgen jeg opplevde da min mor og far skiltes da jeg var ni år. Pendlingen mellom to hjem og det å egentlig aldri finne meg skikkelig til rette hos min far.

Det er for meg litt rart at du ikke har reflektert rundt din datters hverdag før du muligens selv får skilte foreldre - som godt voksen.

Nei, det du gjør dersom skilsmisse blir et faktum, det er å støtte din mor og far dersom de trenger det. I alle fall ikke bli sint på dem.

[AnonymBruker]

Jeg hadde taklet det dårlig som voksen. Tror det hadde gått bedre da jeg var unge gitt.

Anonymous poster hash: a3f29...b41

[Hulderen]

Jeg hadde taklet det dårlig som voksen. Tror det hadde gått bedre da jeg var unge gitt. Anonymous poster hash: a3f29...b41

Da tror jeg du husker dårlig hvordan det er å være barn.

[AnonymBruker]

Du faen så utrolig frekke dere er. Å be om konstruktive svar er visst for mye å be om ser jeg.

Anonymous poster hash: 09d63...b96

[AnonymBruker]

Og for å ha det sagt: jeg HAR reflektert rundt min og min ex sitt samlivsbrudd. Jeg har reflektert og tenkt mye. Men det er jo ikke før nå jeg virkelig har forstått. Dere forstår vel det? Ingen greier å forstå ting før man har opplevd det samme selv.

Og det med at jeg skrev skilsmissebarn. Det var kun for å sette et ord på det. Kom ikke på noe annet i farten.

En ting til, jeg har at par ord til deg AB som påstår jeg og exen ikke jobbet hardt nok: hold kjeft om ting du ikke har peiling på. Då

Slike folk som seg provoserer meg grenseløst. Skaff deg litt kunnskap om emnet før du argumenterer. Noe annet blir bare dumt.

Anonymous poster hash: 09d63...b96

[AnonymBruker]

Herrregud det handler ikke om deg ts. Det handler om at to ulykkelige mennesker gjør forandringer i sitt liv slik at de skal få kjenne hvordan det er å bli elsket igjen.

Anonymous poster hash: 81fe8...dbe

Tenk om dere kunne si det samme i andre tråder som omhandler skilsmisse/samlivsbrudd med unge barn med i bildet.

Situasjonen er nøyaktig den samme. Eneste forskjell er barnas alder.

Anonymous poster hash: 09d63...b96