Bestemor har fått lungekreft

[baebae]

Min bestemor fikk lungekreft i sommer. Først skulle de operere, og holdt på i over tre timer uten å fjerne noe som helst pga en dårlig venstre hjerteklaff. Deretter fikk hun begynne på stråler, som hun var ferdig med for litt over en uke siden. Nå har hun vært hjemme en uke. Hun får ikke i seg mat og kaster opp, samtidig som hun har gått mye ned i vekt (veier 48 kg), og temperaturen hennes var nå på 35.4. Hun har normalt sett lav temperatur, men slett ikke så lav som dette. Pappa har nå ordnet sykebil som skal hente henne og få henne innlagt for å gi henne næring. 

 

Egentlig trenger jeg bare litt trøst og andres erfaringer. Dette er første gangen noen i nær familie (som jeg kan erindre) har hatt kreft. Det er vondt å se noen av sine nærmeste nesten forsvinne foran øynene på en. Samtidig lurer jeg på hvorfor temperaturen er så lav, er det noen som har noe erfaring med noe lignende? Jeg er livredd for at hun skal få lungebetennelse i tillegg til lungekreften. 

 

Hvilke erfaringer har dere med ikke-småcellet lungekreft og strålebehandling av dette? Hvor lenge kan jeg "forvente" å ha henne i livet mitt?   

beklager rotete innlegg... 

[AnonymBruker]

Min bestemor fikk lungekreft i sommer. Først skulle de operere, og holdt på i over tre timer uten å fjerne noe som helst pga en dårlig venstre hjerteklaff. Deretter fikk hun begynne på stråler, som hun var ferdig med for litt over en uke siden. Nå har hun vært hjemme en uke. Hun får ikke i seg mat og kaster opp, samtidig som hun har gått mye ned i vekt (veier 48 kg), og temperaturen hennes var nå på 35.4. Hun har normalt sett lav temperatur, men slett ikke så lav som dette. Pappa har nå ordnet sykebil som skal hente henne og få henne innlagt for å gi henne næring.

Egentlig trenger jeg bare litt trøst og andres erfaringer. Dette er første gangen noen i nær familie (som jeg kan erindre) har hatt kreft. Det er vondt å se noen av sine nærmeste nesten forsvinne foran øynene på en. Samtidig lurer jeg på hvorfor temperaturen er så lav, er det noen som har noe erfaring med noe lignende? Jeg er livredd for at hun skal få lungebetennelse i tillegg til lungekreften.

Hvilke erfaringer har dere med ikke-småcellet lungekreft og strålebehandling av dette? Hvor lenge kan jeg "forvente" å ha henne i livet mitt?

beklager rotete innlegg...

Min ene forelder har også kreft, men hen er det ikke håp om å reddes. Det er forferdelig tungt å se på at noen venter på å dø.

Det eneste du kan gjøre er å be om informasjon om det som skjer. Men du må samtidig akseptere at denne sykdommen finnes det ingen garanti for. Ingen kan fortelle deg hvor lenge hun lever. Men det du kan gjøre er å leve så normalt du klarer. Gjør små fine ting for henne om hun står deg nær. Del små øyeblikk, prat med henne når hun orker. Masser beina hennes eller les for henne. Fortell henne om dine dager og del en kopp te. Det blir noen tunge dager fremover, men det er desverre ingen ting du kan kontrollere.

Anonymous poster hash: 76350...f8c

[baebae]

Min ene forelder har også kreft, men hen er det ikke håp om å reddes. Det er forferdelig tungt å se på at noen venter på å dø.

Det eneste du kan gjøre er å be om informasjon om det som skjer. Men du må samtidig akseptere at denne sykdommen finnes det ingen garanti for. Ingen kan fortelle deg hvor lenge hun lever. Men det du kan gjøre er å leve så normalt du klarer. Gjør små fine ting for henne om hun står deg nær. Del små øyeblikk, prat med henne når hun orker. Masser beina hennes eller les for henne. Fortell henne om dine dager og del en kopp te. Det blir noen tunge dager fremover, men det er desverre ingen ting du kan kontrollere.

Anonymous poster hash: 76350...f8c

Tusen takk for svar. Jeg tror det vanskeligste for meg er å se hvordan farfar gruer seg til å bli alene. Han synes dette er veldig vanskelig. Jeg har på en måte forsonet meg med kreften, og håper bare hun holder ut lengst mulig. Jeg er bare veldig redd for lungebetennelse oppå det hele, og at hun skal ha vondt.

 

I går ble hun sendt på sykehus. Der ble hun ikke tatt hånd om før etter fire timer, og klokken halv tolv på natta ville de sende henne hjem igjen. Da nektet hun, for disse turene frem og tilbake til sykehuset har vært noe av det som har hatt størst påvirkning på henne. Klokken halv syv i morges ringte hun og var ganske fortvilet. De vil fremdeles sende henne hjem, selv om hun kaster opp, ikke får i seg mat og har altfor lav temperatur. Dette er et lokalsykehus det er snakk om. Faren min ringte til sykehuset hun fikk stråling på, og fortalte situasjonen. De synes det var helt absurd at hun skulle bli sendt hjem i den tilstanden. Det skal også sies at hun hele tiden har hatt "åpen tilbakekomst", sånn at hvis hun følte seg veldig dårlig skulle hun få komme tilbake.. Alt det her gjør henne bare veldig oppgitt tror jeg.. Det gjør også vondt.

 

Er det noen som har vært borti dette med lav kroppstemperatur? Hva kommer det av? 

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Jeg tror det vanskeligste for meg er å se hvordan farfar gruer seg til å bli alene. Han synes dette er veldig vanskelig. Jeg har på en måte forsonet meg med kreften, og håper bare hun holder ut lengst mulig. Jeg er bare veldig redd for lungebetennelse oppå det hele, og at hun skal ha vondt.

I går ble hun sendt på sykehus. Der ble hun ikke tatt hånd om før etter fire timer, og klokken halv tolv på natta ville de sende henne hjem igjen. Da nektet hun, for disse turene frem og tilbake til sykehuset har vært noe av det som har hatt størst påvirkning på henne. Klokken halv syv i morges ringte hun og var ganske fortvilet. De vil fremdeles sende henne hjem, selv om hun kaster opp, ikke får i seg mat og har altfor lav temperatur. Dette er et lokalsykehus det er snakk om. Faren min ringte til sykehuset hun fikk stråling på, og fortalte situasjonen. De synes det var helt absurd at hun skulle bli sendt hjem i den tilstanden. Det skal også sies at hun hele tiden har hatt "åpen tilbakekomst", sånn at hvis hun følte seg veldig dårlig skulle hun få komme tilbake.. Alt det her gjør henne bare veldig oppgitt tror jeg.. Det gjør også vondt.

Er det noen som har vært borti dette med lav kroppstemperatur? Hva kommer det av?

Føler med deg. Kreft er en forferdelig sykdom.

Mistet min bestemor til kreften i fjor, tre dager før vi giftet oss. Men min bestemor hadde vært syk lenge, og hadde selv et ønske om at det ikke ble gjort noe for å redde henne dersom hun fikk hjertestans, ei heller noe videre forsøk på å ta livet av kreften og ikke legges i respirator dersom det skulle bli behov for det. Så på en måte var vi forsonet med at hun hadde levd sitt liv, og dermed unnet vi henne hvilen.

Ang lav temperatur har jeg opplevd det ved vanlig influensa hos mitt barn ved flere anledninger. Men grunnen vet jeg ikke.

Anonymous poster hash: 24bf1...aa0

[Gjest ulvepopcorn]

Kreft er helt jævlig, klem til deg. Føler dere som pårørende at sykehuset behandler henne dårlig kan dere klage til Fylkesmannen.

[Gjest Dwight]

Har ingen erfaringer men en klem kan alltids hjelpe litt

[Dina86]

Jeg mistet faren min for 15. September. Han fikk diagnosen i mai, så det gikk veldig fort. Det er det verste jeg har vært med på, å se hvordan han ble dårligere dag for dag. Han var ikke helt i form i mai heller, men han vasket bilen og gikk lange turer. De prøvde ut cellegift flere ganger, men han var for dårlig til å fortsette. I august kom han på sykehuset pga noe annet, kanskje kreften var grunnen til det som skjedde. Så ble han flyttet til et sykehjem for rehabilitering, men det ble det ikke noe av. Han ble bare dårligere. Når jeg kom etter jobben på mandag var han veldig syk og vi visste han ikke hadde lenge igjen. Vi var der hele natta, det bli ikke mye søvn. Han fikk mye morfin så han ikke skulle ha smerter. Han døde klokka elleve på tirsdagen. Det var forferdelig å miste han, livet mitt kommer aldri til å bli det samme igjen. Men jeg er veldig glad for at han slapp å ligge i dager, kanskje uker og vente på å dø. Han var klar for å komme "hjem", troen på det holdt til det siste. Det er også godt å tenke på, uansett hva som skjer når man dør.

Jeg forstår litt hvordan du har det, det er vanskelig når noen du er glad i blir syk og du ikke kan gjøre noe med det. Som en annen sa får du gjøre det du kan. Det skal ikke mye til for å glede noen. *Klem* til deg.

P.s. Bare å sende en melding hvis du vil snakke litt

Endret 13. oktober 2015 av Dina86

[baebae]

Jeg mistet faren min for 15. September. Han fikk diagnosen i mai, så det gikk veldig fort. Det er det verste jeg har vært med på, å se hvordan han ble dårligere dag for dag. Han var ikke helt i form i mai heller, men han vasket bilen og gikk lange turer. De prøvde ut cellegift flere ganger, men han var for dårlig til å fortsette. I august kom han på sykehuset pga noe annet, kanskje kreften var grunnen til det som skjedde. Så ble han flyttet til et sykehjem for rehabilitering, men det ble det ikke noe av. Han ble bare dårligere. Når jeg kom etter jobben på mandag var han veldig syk og vi visste han ikke hadde lenge igjen. Vi var der hele natta, det bli ikke mye søvn. Han fikk mye morfin så han ikke skulle ha smerter. Han døde klokka elleve på tirsdagen. Det var forferdelig å miste han, livet mitt kommer aldri til å bli det samme igjen. Men jeg er veldig glad for at han slapp å ligge i dager, kanskje uker og vente på å dø. Han var klar for å komme "hjem", troen på det holdt til det siste. Det er også godt å tenke på, uansett hva som skjer når man dør.

Jeg forstår litt hvordan du har det, det er vanskelig når noen du er glad i blir syk og du ikke kan gjøre noe med det. Som en annen sa får du gjøre det du kan. Det skal ikke mye til for å glede noen. *Klem* til deg.

P.s. Bare å sende en melding hvis du vil snakke litt

Tusen takk for svar! 

 

Vi har fått så mange forskjellige beskjeder fra sykehuset, at det har blitt vanskelig å få noe ordentlig greie på hvor alvorlig alt er. Tante ringte sykehuset og var helt fortvilet da de ikke klarte å operere henne, og hun ble fortalt at hun aldeles ikke trengte å dø av kreften. Hun ville aldri bli frisk, men kunne leve lenge med det. Til nå har de valgt å kun stråle. Dere som sier deres fikk cellegift, fikk de det fordi situasjonen var såpass alvorlig, eller hvorfor får man det? Jeg har heldigvis aldri hatt pårørende med kreft før, så jeg vet veldig lite. Utifra hva sykehusene sier (selv om det også er litt forskjellig), så virker de veldig positive. Men hun er tross alt over sytti. 

Hvordan ble deres nærmeste gradvis dårligere? Hva la dere merke til? Min bestemor er helt ufattelig sterk (mentalt sett), at hun viser absolutt ikke at hun har vondt. Alt går bra, det er hennes mening. Hun spøker til og med med døden. Jeg synes dette er veldig bra, men gjør det samtidig vanskelig for alle (kanskje spesielt lillebroren min) å forstå alvorlighetsgraden av det her. Jeg er livredd at vi ikke skal få feire jul med henne. 

 

Jeg vet ikke helt hva jeg spør om her, egentlig.. Virker bare som det har gått fort nedover for mange. Hva var utgangspunktet når det gikk så fort? Hadde de gitt noen prognose så dere hadde noe å forholde dere til?

[Dina86]

Tusen takk for svar! 

 

Vi har fått så mange forskjellige beskjeder fra sykehuset, at det har blitt vanskelig å få noe ordentlig greie på hvor alvorlig alt er. Tante ringte sykehuset og var helt fortvilet da de ikke klarte å operere henne, og hun ble fortalt at hun aldeles ikke trengte å dø av kreften. Hun ville aldri bli frisk, men kunne leve lenge med det. Til nå har de valgt å kun stråle. Dere som sier deres fikk cellegift, fikk de det fordi situasjonen var såpass alvorlig, eller hvorfor får man det? Jeg har heldigvis aldri hatt pårørende med kreft før, så jeg vet veldig lite. Utifra hva sykehusene sier (selv om det også er litt forskjellig), så virker de veldig positive. Men hun er tross alt over sytti. 

Hvordan ble deres nærmeste gradvis dårligere? Hva la dere merke til? Min bestemor er helt ufattelig sterk (mentalt sett), at hun viser absolutt ikke at hun har vondt. Alt går bra, det er hennes mening. Hun spøker til og med med døden. Jeg synes dette er veldig bra, men gjør det samtidig vanskelig for alle (kanskje spesielt lillebroren min) å forstå alvorlighetsgraden av det her. Jeg er livredd at vi ikke skal få feire jul med henne. 

 

Jeg vet ikke helt hva jeg spør om her, egentlig.. Virker bare som det har gått fort nedover for mange. Hva var utgangspunktet når det gikk så fort? Hadde de gitt noen prognose så dere hadde noe å forholde dere til?

Jeg glemte å si at kreften spredte seg til tre steder. Husker ikke, men tror kanskje den hadde gjort det allerede når han fikk diagnosen. Jeg tror ikke stråling vs cellegift har så mye med hvor alvorlig det er. Men så vet jeg ikke så mye om det. Tror det er mer hvilken måte det er best å angripe det tilfellet. Jeg forstår godt tanken om jul uten henne. Sånn som jeg ser det nå etter pappa døde er jeg glad for at vi ikke visste den forrige julen var vår siste sammen. Tror det hadde blitt litt trist med jul nå og vite at han skal dø snart.

[Gjest SykkelJenny]

Sykehuset er åpne når det gjelder informasjon om kreftens utvikling. Min mann ble diagnostisert med uhelbredelig kreft med spredning. Han gjennomgikk flere cellegiftkurer for de gav aldri opp håpet om å skrumpe svulsten og gi ham lenger levetid.

De siste månedene ble palliativt team koblet inn. Da dreide det seg ene og alene om å dempe smerter.

Dette var en svært alvorlig kreftform og levetiden etter stilt diagnose er ofte bare noen uker.

Uhelbredelig kreft er en ubarmhjertig og grusom diagnose. Det er tøft for den syke, men det er minst like tøft for de nærmeste pårørende.

Når det gjelder stråling Vs cellegift så tror jeg det beror på hvor svulsten sitter.

Endret 15. oktober 2015 av SykkelJenny

[AnonymBruker]

Du må ta kontqkt med noen som kjenner situasjonen til bestemoren din, eller med kreftforeningen, der får du saklig og informativ informasjon om forløpet med lungekreft.

Lungekreft er alltid dødelig før eller senere. Vanligvis går det veldig fort, er skremmende å være tilskuer til og lite hyggelig å være pårørende eller på annen måte se sykdommens utvikling. Å skrive her inne om lungekreft er upassende, kan oppfattes feil og dermed føre til misforståelser osv.

Anonymous poster hash: 9a049...474

[Gjest SykkelJenny]

Du må ta kontqkt med noen som kjenner situasjonen til bestemoren din, eller med kreftforeningen, der får du saklig og informativ informasjon om forløpet med lungekreft.

Lungekreft er alltid dødelig før eller senere. Vanligvis går det veldig fort, er skremmende å være tilskuer til og lite hyggelig å være pårørende eller på annen måte se sykdommens utvikling. Å skrive her inne om lungekreft er upassende, kan oppfattes feil og dermed føre til misforståelser osv.Anonymous poster hash: 9a049...474

TS skriver at de har kontakt med sykehuset. Alle med slike alvorlige diagnoser har åpen retur til sykehuset.

At TS har behov for å diskutere sykdommen er helt naturlig og du Bør ikke kneble hennes behov for dette.

Alle vet at kreft ikke er en enkel sykdom. Den varierer fra person til person og fra krefttype til krefttype.

[AnonymBruker]

TS skriver at de har kontakt med sykehuset. Alle med slike alvorlige diagnoser har åpen retur til sykehuset.

At TS har behov for å diskutere sykdommen er helt naturlig og du Bør ikke kneble hennes behov for dette.

Alle vet at kreft ikke er en enkel sykdom. Den varierer fra person til person og fra krefttype til krefttype.

For å pressisere, jeg prøver ikke å kneble noens behov for å diskutere i forumet. Men lungekreft er en sykdom med et voldsomt sykdomsforløp, for å være ærlig. Har man sett lungekreft eller vært på en lungeavdeling over noe tid, så vet en.

Som barnebarn er man ikke nærmeste pårørende det er det ts sine foreldrene som er til bestemoren til ts. Derfor er Kreftforeningen et godt sted å ta kontakt for ts.

Mange kan synse og mene i tråden her. Jeg kan ikke se eller lese at noen av dem somhar svart så langt har opplevd lungekreft i nære relasjoner og dermed vet eller har kunskap om lungekreftens sykdomsforløp.

Anonymous poster hash: 9a049...474

[Gjest SykkelJenny]

For å pressisere, jeg prøver ikke å kneble noens behov for å diskutere i forumet. Men lungekreft er en sykdom med et voldsomt sykdomsforløp, for å være ærlig. Har man sett lungekreft eller vært på en lungeavdeling over noe tid, så vet en.

Som barnebarn er man ikke nærmeste pårørende det er det ts sine foreldrene som er til bestemoren til ts. Derfor er Kreftforeningen et godt sted å ta kontakt for ts.

Mange kan synse og mene i tråden her. Jeg kan ikke se eller lese at noen av dem somhar svart så langt har opplevd lungekreft i nære relasjoner og dermed vet eller har kunskap om lungekreftens sykdomsforløp. Anonymous poster hash: 9a049...474

Jeg synes folk har svart veldig generelt som man også Bør I slike diskusjoner.

Lungekreft er som alle kreftformer forskjellig fra pasient til pasient så det er som du sier lurt å kontakte kreftforeningen om man har spørsmål. De kan heller ikke gi svar på alle spørsmål, men man får ihvertfall noen å snakke med.

[AnonymBruker]

For å pressisere, jeg prøver ikke å kneble noens behov for å diskutere i forumet. Men lungekreft er en sykdom med et voldsomt sykdomsforløp, for å være ærlig. Har man sett lungekreft eller vært på en lungeavdeling over noe tid, så vet en.

Som barnebarn er man ikke nærmeste pårørende det er det ts sine foreldrene som er til bestemoren til ts. Derfor er Kreftforeningen et godt sted å ta kontakt for ts.

Mange kan synse og mene i tråden her. Jeg kan ikke se eller lese at noen av dem somhar svart så langt har opplevd lungekreft i nære relasjoner og dermed vet eller har kunskap om lungekreftens sykdomsforløp.

Anonymous poster hash: 9a049...474

 

Jeg har hatt kontakt med kreftforeningen. Det var noe av det første jeg gjorde. Dessverre følte jeg at ingen tok meg på alvor fordi "det bare var en bestemor". Ikke en mor, eller far. Jeg har alltid hatt et sterkt forhold til min bestemor, og det er henne jeg relaterer meg til i familien. Hun er en oppegående dame som hele tiden har vært en god støttespiller, samtidig en jeg kan snakke med om absolutt alt. Jeg har ikke sett mange med det forholdet vi to har. Derfor ble jeg rett og slett lei meg da jeg ringte dit og følte at ingen hadde tid til å svare på spørsmålene mine. Jeg hadde lest en del på forhånd, og lurte på mange ting om selve sykdommen og faktaene rundt, osv. Dette blåste de litt av, og sa "du kan ikke stole på internett, vettu", uten og selv svare noe bedre på spørsmålene jeg hadde.

 

Derfor skriver jeg her, og er veldig glad for alle svarene jeg har fått. Det er godt å snakke med andre som er eller har vært i samme situasjon. Det gjør alt litt mindre vondt, og jeg føler jeg kan forberede meg bedre. 

Anonymous poster hash: 32341...0f1

[Agathe]

Så trist å høre om bestemoren din.

Det er to stykker i familien min som har (hatt) lungekreft, ene er et veldig nært familiemedlem. Den ene er eldre, hadde en svulst, h*n kunne ikke opereres, men fikk stråling, hadde god effekt av det og i dag, tre år senere er det ikke tegn til ny kreft (enda). Den andre hadde (etterhvert utstrakt) spredning, fikk stråling og deretter jevnlig cellegift, ble gradvis dårligere før ting gikk dramatisk nedover og h*n var VELDIG dårlig de siste månedene før h*n døde. Her gikk det vel 4-5 år før dødsfallet.

 

Lungekreft trenger altså ikke å gå kjempefort og være veldig dramatisk, men lungekreft er veldig høyt på listen over ting man ikke vil ha fordi det ofte kan gå fort og være helt jævlig.  Småcellet lungekreft er forresten langt med aggressiv enn ikke-småcellet, bestemoren din har dermed fått den mindre aggressive typen.

 

Hadde bestemoren din spredning? Dette har veldig mye å si for utfallet, og hvis hun ikke har spredning så er det en kjempefordel. Å operere bort svulsten er førstevalg hvis det er mulig, deretter prøver man oftest stråling, og hvis strålingen ikke virker prøver man cellegift. Stråling kan gi en del bivirkninger (mener å huske at det ble anbefalt å drikke mye under og etter stråling) deriblant kvalme og smerter i området som er blitt bestrålt. Og det er også vanlig å gå ned i vekt, men hvis hun ikke klarer å få i seg næring eller drikke så bør hun få intravenøs. Vil forøvrig anbefale de næringsdrikkene de selger på apoteket (nutridrink), bestemoren din kan også få resept på disse hvis hun sliter med å få i seg næring.

 

Og så, hva var det mer jeg skulle si... Syns du skrev en plass at hun var over 70? En fordel eldre har er at kreften vokser litt saktere hos eldre, hvis hun i tillegg har god effekt av stråling så kan kreften holdes i sjakk lenge.

 

Hvis sykehuset er positiv så syns jeg dere skal høre på dem, men igjen man har aldri noen garantier. Håper bestemoren din føler seg bedre etterhvert.

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hvor mye informasjon du har fått om behandlingen din bestemor har gjennomgått, men ikke alle er klar over at også strålebehandling sliter på kroppen og kan gi både kvalme, oppkast, smerter og ubehag i stråleområdene. Det skjer en ødeleggelse av vevet i området som blir strålet, og ødeleggelsesprosesser kan gi ubehag. Temperaturreguleringen kan også endres som følge av behandlingen. I tillegg kan stråling forstyrre kroppens mekanismer, forstyrrelser som kan gi ulike plager. Og så kan også kreften/grunnlidelsen gi vekttap, svekket matlyst, pustebesvær, hoste osv.

 

Jeg tenker at sykehuset nå har sin oppgave å gi din bestemor lindring av plagene hun nå gjennomgår. Det er viktig for at hun skal ha gode levedager videre med så minimale plager som det er mulig.

 

For din del er det lurt å tenke at bestemors dag akkurat i dag skal være så bra som mulig. Kan du være der? Lese litt? Synge litt hvis hun liker det? Nærhet hvis hun "tåler" det? Se på bilder? Mimre om de siste gode dagene dere hadde sammen feks i sommer? Snakke om morgendagen, men ikke om jula, ingen vet hvor mange gode dager dere har igjen sammen. Nyte nuet. Skape minner sammen. Ikke sikkert hun orker å være med på så mye selv, men hun vil gjerne vite om din siste fotballtrening eller danseforestilling ol.

 

Min yngste datter satt ved bestefarens seng de siste to dagene og sang til ham, det var det han aller helst ville.

Anonymous poster hash: 59520...d34

[baebae]

Hei. TS her. Bestemor døde for et par uker siden. Hun fikk lungebetennelse, og døde nok av en kombinasjon av den og lungekreften. Hun hadde nok vondt de siste to-tre dagene, men fikk morfin da hun trengte det. Jeg satt der mens hun døde, og har tenkt mye i ettertid på at det kanskje var godt hun fikk dø fort og raskt på denne måten, i stedet for å ligge mange måneder på dødsleiet. Dere som har erfart hvordan deres nærmeste døde langsomt.. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det her, men burde jeg være glad for at det gikk slik? At det var over på noen timer? Jeg får dårlig samvittighet når jeg tenker på det, samtidig som det ville vært verre om det foregikk over lenger tid. Mens jeg satt der så hadde jeg noen minutter alene med henne, og siden sykesøstrene sa at hun fremdeles kunne høre (hun var veldig neddopet, sov, og var egentlig langt fra denne verden om jeg kan si det sånn), gjorde jeg et forsøk på å snakke til henne. Jeg sa at jeg var glad i henne, at hun var forbildet mitt. Hun visste at vi var sammen med henne, for bare noen timer før hadde hun vært våken. Femten minutter etter at jeg hadde sagt dette til henne, døde hun. Tror dere hun hørte meg, og at hun derfor lettere ga slipp? Legene mente det kunne gå fort, men var allikevel litt overrasket siden hun var ganske oppegående dagen før. 

Jeg sitter fortsatt og tenker på hvor vondt jeg føler hun hadde det de siste timene. Da jeg kom til sykehuset og før hun sovnet, prøvde hun å snakke til meg, men fikk ikke frem nesten noenting. Det var bare stønning og små ynk. Jeg er så redd hun hadde vondt, og at det var noe hun ville si som hun ikke fikk sagt. Jeg gråter bare jeg tenker på det.

[Million]

Kondolerer

[AnonymBruker]

Anonymkode: 8e8d9...d60