Opplever du noen gang å virkelig like noen du ikke tenkte spesielt over i begynnelsen?

[Gjest]

Uten å gå i detaljer, kan jeg fortelle at to av mine kamerater nå er i lykkelige forhold med kvinner som de nærmest avviste til å begynne med. Og nei, disse har ikke tatt til takke fordi de ikke fikk noe bedre, så ikke trekk den konklusjonen.

 

Har selv opplevd å bli svært betatt og til og med forelsket i jenter som jeg ikke har tenkt særlig over i begynnelsen. Når jeg tenker meg om har det vel stort sett alltid vært slik. Husker særlig en jente jeg så over en lengre periode, men som jeg så på som ganske gjennomsnittlig og aldri vurderte som kjærestemateriale, før jeg en dag var 'forelsket' i henne. 

 

Så gjerne som jeg skulle tro på kjærlighet ved første blikk, så virker det som om det motsatte er tilfelle for min del. 

 

Noen tanker om dette, kvinner og menn?

[AnonymBruker]

Jo oftere du omgås folk, jo større er sjansen for at du vil like de mer og mer. 

Anonymous poster hash: fa073...b4f

[lillsunshine]

Tror ofte at når man blir umiddelbart forelsket i noen, så kjenner man ikke dem så godt og man lager seg derfor litt illusjoner, som man fortsetter å dyrke. Dette er deilig helt til illusjonen sprekker, fordi det ikke var slik man trodde, og jeg tror godt man kan gå fra forelskelse til nærmest sjokk når man innser dette, og man skjønner ikke hvorfor man egentlig var så forelsket. Gjerne ble man betatt av utseende og kanskje ikke så mye av personlighet. 

 

Personer man umiddelbart ikke har noe interesser for, dyrker man ikke illusjoner til. Man lærer vedkommende å kjenne for den man er, og etterhvert innser man kanskje at man liker disse egenskapene så godt at man begynner å like personen og kanskje forelsket. Det blir bare bedre og bedre, fordi man finner flere ting man liker ved vedkommende (og det knyttes vel gjerne til personligheten), som gjør til at vedkommende vokser på en. Derfor kan man komme i gode forhold av dette som blir bra, fordi man faktisk vet hva man går til. 

 

Jeg tror rett og slett det er to ulike former å bli forelsket på, og den ene er umiddelbar  som et kræsj, som kan ende opp med være litt usunn om man ser seg blind på illusjoner, mens den andre er ikke så voldsom i starten, den er langsom, men den vokser og blir stor og sterk, men er realistisk. 

Endret 11. oktober 2015 av lillsunshine

[AnonymBruker]

ja! har opplevd det flere ganger. Gutter/menn jeg ved første inntrykk har enten tenkt at "han er ikke min type", eller rett og slett ikke lagt spesielt merke til har plutselig vist seg og sette i gang sterke følelser hos meg.

Anonymous poster hash: 5b282...1ee

[AnonymBruker]

Ja! Det skjedde med den siste jeg hadde en skikkelig crush på. Så han alltid på jobben, men tenkte ikke noe stort over det, annet enn av han virket som en hyggelig fyr. Så var det en dag sånn helt plutselig, da han sa hei til meg, at det bare sa pang... Jeg ble kjempebetatt, det er lenge siden jeg har vært så betatt av noen. Det ble ganske slitsomt, vi snakket aldri noe særlig, og jeg ble alltid flau når jeg gikk forbi ham. Og så en dag bare sluttet han. Jeg er fremdeles overbevist om at det var fordi han syntes det var så slitsomt å møte på meg, som så tydelig ble 'preget' av hans nærvær, haha.

Anonymous poster hash: 1727c...8dc

[Gjest]

Jeg kan kanskje legge til at for min del handler dette like mye om fysisk tiltrekning som vokser uten at vi nødvendigvis blir bedre kjent, men man legger merke til personen og faktene deres over tid. 

 

Det har skjedd flere ganger på lesesal og skole for eksempel.

[AnonymBruker]

Tror ofte at når man blir umiddelbart forelsket i noen, så kjenner man ikke dem så godt og man lager seg derfor litt illusjoner, som man fortsetter å dyrke. Dette er deilig helt til illusjonen sprekker, fordi det ikke var slik man trodde, og jeg tror godt man kan gå fra forelskelse til nærmest sjokk når man innser dette, og man skjønner ikke hvorfor man egentlig var så forelsket. Gjerne ble man betatt av utseende og kanskje ikke så mye av personlighet. 

 

Personer man umiddelbart ikke har noe interesser for, dyrker man ikke illusjoner til. Man lærer vedkommende å kjenne for den man er, og etterhvert innser man kanskje at man liker disse egenskapene så godt at man begynner å like personen og kanskje forelsket. Det blir bare bedre og bedre, fordi man finner flere ting man liker ved vedkommende (og det knyttes vel gjerne til personligheten), som gjør til at vedkommende vokser på en. Derfor kan man komme i gode forhold av dette som blir bra, fordi man faktisk vet hva man går til. 

 

Jeg tror rett og slett det er to ulike former å bli forelsket på, og den ene er umiddelbar  som et kræsj, som kan ende opp med være litt usunn om man ser seg blind på illusjoner, mens den andre er ikke så voldsom i starten, den er langsom, men den vokser og blir stor og sterk, men er realistisk. 

 

Det er ikke alltid slik at den første du beskriver fører til kræsj... For meg var det skikkelig kjærlighet ved første blikk første gangen jeg møtte mannen, før vi hadde hilst engang, bare første øyekontakten. Vi har vært sammen i ti år nå, og kan ikke se for meg at det går istykker med det første....

 

 

 

Det er vanskelig for meg å svare på TS sitt spørsmål siden jeg traff mannen min når jeg var 20 og vi har som sagt vært sammen i ti år nå, så det er lenge siden jeg hadde den tiltrekningen. Men jeg har opplevd det med venner; folk som har vært bekjente, i samme klassetrinn, kollegaer osv som jeg aldri har snakket så mye med, men som jeg plutselig blir nysgjerrige på og vil bli bedre kjent med. Jeg tror vi ubevssst plukker opp ting om folk som gjør dem mer spennende; det kan være personlighet, interesser, eller ting som at ei jente som egentlig ser veldig vanlig ut og ikke er noen klassisk skjønnhet, kan ha et smil som er helt fantastisk. Ting man bruker tid på å oppdage.

 

Anonymous poster hash: 28661...fcd