Er bare lei livet generelt nå, gråter jo hele tiden

[AnonymBruker]

Er så lei livet nå, uten noen spesiell grunn. Eller grunnen er jo at jeg ikke har noen venner. 

 

I vg1 kom jeg i en fantastisk klasse med flotte folk, men jeg klarte ikke skaffe meg venner fordi jeg var så sjenert og ville at folk ta initiativ til å være med meg, fordi jeg ikke turte selv. De gangene jeg prøvde å få noen til å være med meg etter skolen, ble jeg avvist, og jeg følte meg klein når jeg hang med jentene i klassen fordi jeg ikke hadde noe å snakke med dem om, ingenting til felles. Jeg gikk rundt og sa at de ikke liker meg og at de bare er innelukket og derfor ikke vil være med meg, men nå innser jeg at alt egentlig har hvert min egen feil, og klarer ikke slutte å gråte. Jeg kunne fått meg fantastiske venner og fått et mye bedre liv, sosialt sett, men nei. Jeg gikk rundt og gråt hver kveld og ville være alene fordi jeg følte jeg trengte meg inn på de i klassen.

 

Nå har jeg byttet skole og klasse, og nå har jeg fått meg en ny god venn, men jeg føler meg fortsatt for sjenert og klein sammen med vennene til de i klassen som jeg ikke kjenner. Føler meg som en liten unge som bare står der og smiler og gjemmer meg bak mobilen. 

 

Jeg har skjønt at jeg bare har èn venn. Jeg klarte å skyve bestevenninna mi ut av livet mitt etter 7 år, fordi jeg syntes ho oppførte seg rart og uhøflig, men nå har jeg innsett at det bare var jeg som var rar og frekk, ho oppførte seg bare som en veldig god venn. Jeg var den egoistiske. 

 

Venninna mi gjennom ungdomskolen har fått nye venner, og har gått fra å være en sjenert og søt jente, til å bli en populær jente med utrolig mange venner. Vi har nå så klart mista kontakt, fordi ho har fått bedre folk å være sammen med. 

 

Folk som var venner med meg på ungdomskolen og gikk i klassen min ignorer meg og later som om jeg ikke er der når jeg møter på dem, og det stikker.

 

Jeg føler jeg har ødelagt hele livet mitt og at jeg er verdiløs og ikke fortjener noe bedre. Jeg trodde jeg hadde fått det livet jeg ønsket meg, når jeg begynte på denne nye skolen, for jeg fikk motivasjon til å gå på skole igjen, men nå merker jeg at jeg sakte men sikkert ikke orker mer, igjen. I hele fjor tenkte jeg at jeg ikke orka livet og ville gi opp. Skulka skolen og stjal alkohol fra mine foreldre, og nå holder jeg på å bli sånn igjen. Jeg takler ikke tanken på at jeg har skjøvet folk bort fra meg, og at jeg er så misslykka. Tanken på at jeg alltid har trodd folk ikke har likt meg, dreper meg, fordi egentlig er det jeg som har holdt avstand fra folk, uten å ville det. 

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre av meg selv. Jeg vil ha venner, ha et sosialt liv og dra på fester og oppleve det ungdommer bør oppleve i ungdomstiden, men istedet bruker jeg opp tida på å gråte og sørge. 

 

Jeg har prøvd å være sosial og droppe den sjenerte delen av meg og hoppe ut i det, men jeg ender alltid opp med å dumme meg ut og jeg bare takler ikke å være meg lenger. Jeg vil ikke være denne personen som jeg er, og jeg føler mine sjanser til å starte på nytt er ødelagt. Jeg er så misslykka og ulykkelig. Alt jeg vil ha er venner, men nå er det for sent.

 

Beklager for langt og rotete innlegg, men måtte få det ut på en måte, selv om dette ikke er halvparten av hva som er på hjertet mitt engang.

Anonymous poster hash: 97f7c...d10

[Gjest supernova_87]

Det er ikke for sent. 

 

Du har gjort deg opp mange tanker om hvorfor det har blitt som det har blitt, og du ser områder der du ikke har vært på den måten du skulle ønske, ta den lærdommen med deg videre, og prøv igjen. 

 

Du har lov til å være lei deg for hvordan ting har blitt, du har lov til å sørge for at ting ikke er sånn du skulle ønske de var, men ikke si at det er for sent! Nå har du lært noe, og så tar du med deg det, og gjør det litt annerledes denne gangen. 

 

Snakk med foreldrene dine, fortell dem hvordan det er å være deg, kanskje du kan snakke med helsesøster på skolen, eller en eller annen voksen rådgiver og være ærlig om hvordan du har det. Du trenger litt hjelp og støtte nå. Det gjør vi alle innimellom! 

 

Det skal ikke være sånn at livet er så vondt at man vil gi det opp. Spør om hjelp, ta kontakt med en voksen, prøv igjen! Sender deg masse varme tanker, du er ikke mislykket! Lykke til! 

[Sulosi]

Slike tanker kan vi alle ha inimellom men det er ikke for sent. Livet har lært meg at det var ikke for sent (og det på mange områder). Snakk med foreldre, søsken, helsesøster, familiekontor (de henter inn den hjelpen du trenger).

Det er mye vi skal lære I livet og det skjer ofte I tunge tak. Stå på, få hjelp til å sortere og legge det bak deg.

Klem fra Sulosi💜

[AnonymBruker]

Problemet mitt er at jeg ikke vil snakke meg folk om dette. Jeg vil ikke se svak ut og vise min svakhet, og dermed vil jeg ikke snakke med noen om dette. Jeg føler ingen bryr seg uansett. Har jo snakka litt om dette med ei gammel venninne, men alt har blitt kleint mellom oss etter det, og ho tar på en måte avstand fra meg. Har også snakka med mine foreldre om dette, men de sier at alt er min egen skyld og at jeg alltid har hvert rar, sosialt sett, helt siden jeg har hvert lita, og aldri hatt sosiale antenner. 

 

Det frister ikke å snakke med andre om svakheten(e) mine og hvordan jeg føler det. Jeg vil klare å se sterk ut å komme meg gjennom dette selv

 

Ts

Anonymous poster hash: 97f7c...d10

[AnonymBruker]

Problemet mitt er at jeg ikke vil snakke meg folk om dette. Jeg vil ikke se svak ut og vise min svakhet, og dermed vil jeg ikke snakke med noen om dette. Jeg føler ingen bryr seg uansett. Har jo snakka litt om dette med ei gammel venninne, men alt har blitt kleint mellom oss etter det, og ho tar på en måte avstand fra meg. Har også snakka med mine foreldre om dette, men de sier at alt er min egen skyld og at jeg alltid har hvert rar, sosialt sett, helt siden jeg har hvert lita, og aldri hatt sosiale antenner.

Det frister ikke å snakke med andre om svakheten(e) mine og hvordan jeg føler det. Jeg vil klare å se sterk ut å komme meg gjennom dette selv

Ts

Anonymous poster hash: 97f7c...d10

For å bli sterk må man våge å vise svakhet. Det er mye styrke i å vise sine svake sider, for det oppleves tøft for alle. Jeg støtter Rainstorms innlegg. Snakk med helsesøster på skolen. Det å åpne seg for noen gir en veldig god følelse. Du føler noen ser deg og kan hjelpe deg.

Delt sorg er halv sorg, delt glede er dobbel glede.

Anonymous poster hash: 0b436...ad7

[Cymfony]

Jeg føler meg deg TS. Ensomhet er forferdelig, men den beste medisinen er å utfordre seg selv. Basert på innlegget går du kanskje på videregående fortsatt? I den livsperioden er man oftest veldig usikker og man føler et stort press om å gjøre som alle andre. Det er ikke mye jeg kan gjøre, men hvis du vil ha noen å snakke med, send meg PM.