Å være kristen i dagens samfunn

[AnonymBruker]

Jeg sier bare

http://forskning.no/filosofiske-fag-overtro-religion/2013/08/sammenheng-mellom-religios-tro-og-lavere-intelligens

 

Det er litt morsomt at du kommer med en sånn link. Jeg har studert realfag selv og følte at jeg var den eneste kristne, noe som nok var årsaken til at jeg ikke turte å snakke om troen min. Nå som jeg har oppsøkt et kristent fellesskap, har jeg funnet mange (overraskende mange) som studerer naturvitenskapelige fag. Forrige helg var det en med master i kjemi som talte for oss. 

Anonymous poster hash: 2740d...586

[AnonymBruker]

Om kristne tenker jeg at det hovedsakelig er mennesker som trenger noe å tro på fordi de er redd for å dø. Om de forteller at de ofte prater med Jesus tenker jeg at de trenger behandling.

 

Ørkenboken er skrevet for flere tusen år siden, å sitte og lese på den boken i dag er flåsete.

 

Noen er nok det. Jeg personlig er ikke redd for å dø, faktisk skulle jeg ønske at det ikke var noe etter døden, at en bare ble borte og at vi ikke har en sjel, men jeg tror at vi har det, og jeg ønsker gjerne å komme til himmelen.

Anonymous poster hash: 2740d...586

[Kraula]

 

Noen er nok det. Jeg personlig er ikke redd for å dø, faktisk skulle jeg ønske at det ikke var noe etter døden, at en bare ble borte og at vi ikke har en sjel, men jeg tror at vi har det, og jeg ønsker gjerne å komme til himmelen.

Anonymous poster hash: 2740d...586

 

 

Så du er redd for hva som skjer etter du har dødd. Det er det samme for veldig mange religiøse.

 

Synes ikke noe vondt om de fleste kristne av den grunn. Det er en frykt som er en del av det å være menneskelig, og å sette pris på hva og hvem vi er her og nå. Jeg synes synd på de religiøse som lever livet sitt nå som om de skal leve et annet liv etter de har dødd. Det eneste vi er sikker på er at vi lever akkurat nå, så hvorfor ikke gjøre det til en positiv opplevelse for deg selv og alle rundt deg?, tenker jeg.

[following_angels]

Jeg er kristen, og er aktiv i kirken jeg går i Jeg har gått på en kristen ungdomsskole og vgs, og går nå på bibelskole, og har derfor ikke så mange ikke-kristne venner. For min del syns jeg det er veldig dumt; ikke fordi jeg har behov for å prakke troen min på andre, og vil utnytte vennskap til å misjonere, men fordi jeg tror det er viktig å omringe seg med alle mulige folk, istedenfor å leve i en slags kristen-boble.

Jeg ser ikke noe problem med å hverken drikke eller feste, det er vel egentlig det man gjør som et resultat av fylla som kan bli et problem. Jesus gjorde jo vann om til vin i et bryllup, tidenes partytriks! Men hvis du selv merker at det drar deg vekk i fra troen, så er det jo veldig reflektert av deg at du tar avstand fra det. Jeg drikker ikke, for det meste fordi jeg ikke liker smaken av alkohol, fordi det er veldig dyrt, men også i solidaritet med de som har et problematisk forhold til alkohol. Har hørt flere historier om venner som har vært edru på fest, og tatt seg av venner som har kommet opp i farlige situasjoner . Han ene reddet faktisk livet til kompisen sin, som var så full at han holdt på å drukne. Men dette handler jo mer om medmenneskelighet, og er jo ting jeg håper alle hadde gjort, kristen eller ikke.

Når det kommer til den følelsen du har av å ikke være "kristen nok" eller "god nok", så er det nok dessverre noe mange kjenner seg igjen i. Heldigvis er det bare slik at så lenge du tror, så er du frelst, og dermed kristen. Alle gjør feil, og det er jo nettopp derfor vi trenger troen vår og tilgivelse. Tror du kanskje du kunne vært åpen med noen kristne venner/folk fra kirken om det? Kan være godt å snakke med noen andre om det, tror det er noe mange oppelever. Tro skal ikke være en slags konkurranse om å være perfekt. Og ikke vær bekymret for det du har gjort før, det har ikke noe å si for hvem du er nå eller hvordan folk skal se på deg. Jeg håper virkelig ikke noen kristne har fortalt deg at du ikke er en bra kristen pga. ting du har gjort før. Det er bare tull!

Som kristen i samfunnet, føler jeg ofte at folk er veldig skeptiske til meg og troen min. Er ikke flau over det jeg tror på, men vet at mange dessverre har hatt kjipe opplevelser rundt kirken og i møte med andre kristne (som blant annet den grandtanten jeg leste om tidligere i tråden, som nektet å få folk på besøk som ikke var kristne), og at det påvirker synet på kristne. Har forståelse for det, og er åpen for å snakke med folk jeg møter om troen min. Men det er hvis de selv tar initiativ til å snakke om det, pleier aldri å dra det opp eller prakke det på folk. Det fører sjelden noe godt med seg.

Sorry hvis dette ble veldig langt og forvirrende, bare send en PM hvis du vil spørre meg om noe

[Ruccula]

Det er litt morsomt at du kommer med en sånn link. Jeg har studert realfag selv og følte at jeg var den eneste kristne, noe som nok var årsaken til at jeg ikke turte å snakke om troen min. Nå som jeg har oppsøkt et kristent fellesskap, har jeg funnet mange (overraskende mange) som studerer naturvitenskapelige fag. Forrige helg var det en med master i kjemi som talte for oss.

Anonymous poster hash: 2740d...586

Det svaret var ikke akkurat en godt argument for din intelligens.

Hvis du er så smart så vet du sikkert også at en statistisk analyse ikke blir basert på enkelt personer da?

Hvis det er bevist at røyk er dødelig, så finnes det fortsatt mennesker som røyker som en svamp og blir eldgamle. Men generelt sett så kan man altså se at det er en korrelasjon mellom død og røyk. Ja?

Dette er en meta analyse, altså et slags sammendrag av 67 forskjellige analyser som viser det samme.

Relgiøs = lav intelligens

Endret 9. oktober 2015 av Snublefella

[AnonymBruker]

Hei,

hvis du tenker på Jesus, og tar inspirasjon fra Jesus, det han gjorde, det han sa, godheten i hjertet hans - dét er kristendom og gudedom.

At du har festet, drukket alkohol eller gjort dumme ting i livet har ingenting å si, så lenge du ikke har gjort de tingene med et ondt hjerte.
Å leve rent i hjertet og tankene sine er det som er mest forenlig med Gud, og ikke alt hva kirken sier deg. Husk at kirken er institusjonalisert, mens troen og Gud er omnipresent (overalt,til enhver tid, ikke bare under noe tak eller bygning).

Jeg har også festet, tatt rusmidler, brukt vold osv. Men så ble jeg kristen og kunne aldri skade eller være slem mot et annet menneske igjen. Og selvom jeg lenge tillot meg å fortsette å feste og ta rusmidler etter jeg hadde blitt frelst så falt faktisk interessen for det naturlig bort. Det ga meg ikke den samme gode følelsen som Gud gjorde så nå foretrekker jeg søndagsmesse i kirken istedet for lørdagsfest og nachspil, ikke fordi at det er galt i mine øyne, men fordi at nå har jeg ferdig-opplevd det på en måte. Gud har skapt oss til mennesker for at vi skal få oppleve aspektene ved å være menneske, det er alt fra nytelse til smerte, sex og alkohol. Hjertet vårt er alltid "GPS'en" på vei hem til Gud, men for meg handler det ikke så mye om valgene man tar, men måten man møter valgene på. Gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg, og alltid løft opp medbrødre for å starte en "chain reaction" for en bedre verden og mere samhold , det tror jeg er det aller viktigste.

Anonymous poster hash: 100b0...446

[AnonymBruker]

Dersom den kristne er av typen som kanskje bare nevner sin tro i en bisetning, og ellers ikke snakker om den, så tenker jeg vel ikke noe særlig om det. Om jeg først tenker over det syns jeg vel at religiøse som er noe annet enn vagt deistiske er... fjerne, skrullete? Fryktelig redde for liv og død? Jeg skjønner ikke hvordan en kommer frem til at det skal være noen grunn til å tro på en gud det ikke finnes bevis for, ei heller skjønner jeg hvorfor en skapning som liksom har skapt alt skulle bry seg om drikkevanene eller sexlivene til individuelle mennesker på denne planeten... Det blir for fjernt, for følelsesbasert.

Anonymous poster hash: 5f349...f30

[Luckiness]

Jeg er konfirmert i kirken, men vil ikke kalle meg direkte kristen. Men selv om jeg ikke føler meg direkte kristen føler jeg likevel jeg er noe knyttet kristendommen. Vil si jeg er mest på den vitenskapelige og humanetiske siden, men likevel med litt innblanding av kristendommen. Men nok om det...  

Jeg har ingen venner som har gitt uttrykk for å ha en spesiell religion. Jeg vet noen er mer knyttet til en religion enn andre, men det er ingen som er ekstremt religiøse. Hadde venner (el. bekjente) gitt uttrykk for dette ville jeg ikke reagert noe. Det er bra at folk tør å stå frem med sin religion/livssyn. Folk må få leve med den troen og det livet dem ønsker. Eneste "krav" jeg stiller er at ingen prøver å dra meg inn i deres religion eller livssyn. Der går grensen for meg...Da dette er personlig. Man kan selvsagt snakke om det, men man skal ikke forsøke å "rekruttere" folk til en viss religion eller livssyn. Ved alminnelig prat om hva ulike religioner går ut på, så vil jeg tro de fleste mennesker forstår nok til å kunne ta et valg selv om endring av sin religion/livssyn

 

Vil også legge til at jeg ikke ser ned på personer med diverse religioner dersom de drikker alkohol, har sex før ekteskap, har prøvd/bruker andre rusmidler og lignende. 

Endret 9. oktober 2015 av Luckiness

[AnonymBruker]

Det svaret var ikke akkurat en godt argument for din intelligens.

Hvis du er så smart så vet du sikkert også at en statistisk analyse ikke blir basert på enkelt personer da?

Hvis det er bevist at røyk er dødelig, så finnes det fortsatt mennesker som røyker som en svamp og blir eldgamle. Men generelt sett så kan man altså se at det er en korrelasjon mellom død og røyk. Ja?

Dette er en meta analyse, altså et slags sammendrag av 67 forskjellige analyser som viser det samme.

Relgiøs = lav intelligens

 

Så, fortell meg, hva vet poenget med å posten linken i en tråd som handler om et enkelt individ? Du blir ikke intellektuell av å være ateist. Jeg orker ikke å svare på slike innlegg, det fører ikke til en fruktbar diskusjon og det er ikke noe jeg orker å ta del i. 

Anonymous poster hash: 2740d...586

[AnonymBruker]

Så du er redd for hva som skjer etter du har dødd. Det er det samme for veldig mange religiøse.

 

Synes ikke noe vondt om de fleste kristne av den grunn. Det er en frykt som er en del av det å være menneskelig, og å sette pris på hva og hvem vi er her og nå. Jeg synes synd på de religiøse som lever livet sitt nå som om de skal leve et annet liv etter de har dødd. Det eneste vi er sikker på er at vi lever akkurat nå, så hvorfor ikke gjøre det til en positiv opplevelse for deg selv og alle rundt deg?, tenker jeg.

 

Jeg er ikke redd for hva som skjer etter at jeg dør heller, men jeg blir skremt når jeg tenker på at jeg hadde forlatt Guds ord.

 

Jeg har et fint liv nå, uten alkohol, festing, å ligge rundt, etc., å ha et personlig forhold med Gud gir meg styrke, mot og kjærlighet. Så livet føles positivt for min del.

Anonymous poster hash: 2740d...586

[365vinter]

 

Hei,

hvis du tenker på Jesus, og tar inspirasjon fra Jesus, det han gjorde, det han sa, godheten i hjertet hans - dét er kristendom og gudedom.

 

Anonymous poster hash: 100b0...446

 

 

Dette er slik jeg ser på det også - syns resten av det du skriver også er veldig treffende. Jeg snakker aldri åpent om min tro, men anser meg selv som kristen. Jeg ser på Gud som det gode, og det er det jeg prøver å leve livet mitt etter. 

[Ruccula]

Så, fortell meg, hva vet poenget med å posten linken i en tråd som handler om et enkelt individ? Du blir ikke intellektuell av å være ateist. Jeg orker ikke å svare på slike innlegg, det fører ikke til en fruktbar diskusjon og det er ikke noe jeg orker å ta del i.

Anonymous poster hash: 2740d...586

Men du...hvis du er et hyggelig og snilt menneske som gjør ditt for at verden blir et bedre sted for mennesker og for dyr. Og ikke prakker troen din over på noen andre så dømmer ikke jeg.

Er man et godt menneske så er man et godt menneske uansett hva man tror på er min innstilling

[AnonymBruker]

Jeg er kristen, og er aktiv i kirken jeg går i Jeg har gått på en kristen ungdomsskole og vgs, og går nå på bibelskole, og har derfor ikke så mange ikke-kristne venner. For min del syns jeg det er veldig dumt; ikke fordi jeg har behov for å prakke troen min på andre, og vil utnytte vennskap til å misjonere, men fordi jeg tror det er viktig å omringe seg med alle mulige folk, istedenfor å leve i en slags kristen-boble.

Jeg ser ikke noe problem med å hverken drikke eller feste, det er vel egentlig det man gjør som et resultat av fylla som kan bli et problem. Jesus gjorde jo vann om til vin i et bryllup, tidenes partytriks! Men hvis du selv merker at det drar deg vekk i fra troen, så er det jo veldig reflektert av deg at du tar avstand fra det. Jeg drikker ikke, for det meste fordi jeg ikke liker smaken av alkohol, fordi det er veldig dyrt, men også i solidaritet med de som har et problematisk forhold til alkohol. Har hørt flere historier om venner som har vært edru på fest, og tatt seg av venner som har kommet opp i farlige situasjoner . Han ene reddet faktisk livet til kompisen sin, som var så full at han holdt på å drukne. Men dette handler jo mer om medmenneskelighet, og er jo ting jeg håper alle hadde gjort, kristen eller ikke.

Når det kommer til den følelsen du har av å ikke være "kristen nok" eller "god nok", så er det nok dessverre noe mange kjenner seg igjen i. Heldigvis er det bare slik at så lenge du tror, så er du frelst, og dermed kristen. Alle gjør feil, og det er jo nettopp derfor vi trenger troen vår og tilgivelse. Tror du kanskje du kunne vært åpen med noen kristne venner/folk fra kirken om det? Kan være godt å snakke med noen andre om det, tror det er noe mange oppelever. Tro skal ikke være en slags konkurranse om å være perfekt. Og ikke vær bekymret for det du har gjort før, det har ikke noe å si for hvem du er nå eller hvordan folk skal se på deg. Jeg håper virkelig ikke noen kristne har fortalt deg at du ikke er en bra kristen pga. ting du har gjort før. Det er bare tull!

Som kristen i samfunnet, føler jeg ofte at folk er veldig skeptiske til meg og troen min. Er ikke flau over det jeg tror på, men vet at mange dessverre har hatt kjipe opplevelser rundt kirken og i møte med andre kristne (som blant annet den grandtanten jeg leste om tidligere i tråden, som nektet å få folk på besøk som ikke var kristne), og at det påvirker synet på kristne. Har forståelse for det, og er åpen for å snakke med folk jeg møter om troen min. Men det er hvis de selv tar initiativ til å snakke om det, pleier aldri å dra det opp eller prakke det på folk. Det fører sjelden noe godt med seg.

Sorry hvis dette ble veldig langt og forvirrende, bare send en PM hvis du vil spørre meg om noe

 

Jeg har ikke gått verken kristen ungdoms- eller videregåendeskole, så jeg har ikke en stor kristen omgangskrets, og har truffet mange i fellesskapet som har det slik som meg, derfor er det fint å være sammen. Å leve det du kaller for et «kristen-boble» er nok ikke mulig for veldig mange, kristne har ordinære jobber, de fleste går ikke på kristne skoler og har venner og familie som ikke er kristne. Jeg personlig syns det er vanskeligere å finne kristne venner, da må en oppsøke en menighet; det er ihvertfall min opplevelse. 

 

Fyll er noe bibelen snakker negativt om. Festing og fyll er synd, står det klart og tydelig i bibelen. Alkohol er greit, og måtehold er viktig. Det står jo ikke at alkohol i seg selv er synd, men fyll, festing, etc., og det er jo som regel på fester og uteplasser, og jeg som kristen føler ikke at jeg passer inn i slike omgivelser. Det føles ikke riktig for meg som er kristen. Alkohol og fyll er jo uansett ikke det samme, jeg kan som sagt fint drikke alkohol til middagen og i godt selskap, det er sjelden, men aldri for å bli full. 

 

Jesus har dødd for være synder ja og vi får tilgivelse, men å synd med vilje er jo ikke riktig. Mennesket er en synder og synd er ikke noe vi kan komme bort fra, men å syns med vilje mot Guds ord er bare er merkelig ting å gjøre når en er kristen.

 

Ja, folk er skeptiske, og jeg er redd for å bli dømt, men det har hjulpet litt å være sammen med andre kristne, å se at de er som meg, men samtidig føler jeg meg nok ikke kristen nok. Har en kamp på innsiden… 

 

Det var absolutt ikke forvirrende, setter pris på svaret ditt

Anonymous poster hash: 2740d...586

[AnonymBruker]

 

Hei,

hvis du tenker på Jesus, og tar inspirasjon fra Jesus, det han gjorde, det han sa, godheten i hjertet hans - dét er kristendom og gudedom.

At du har festet, drukket alkohol eller gjort dumme ting i livet har ingenting å si, så lenge du ikke har gjort de tingene med et ondt hjerte.

Å leve rent i hjertet og tankene sine er det som er mest forenlig med Gud, og ikke alt hva kirken sier deg. Husk at kirken er institusjonalisert, mens troen og Gud er omnipresent (overalt,til enhver tid, ikke bare under noe tak eller bygning).

Jeg har også festet, tatt rusmidler, brukt vold osv. Men så ble jeg kristen og kunne aldri skade eller være slem mot et annet menneske igjen. Og selvom jeg lenge tillot meg å fortsette å feste og ta rusmidler etter jeg hadde blitt frelst så falt faktisk interessen for det naturlig bort. Det ga meg ikke den samme gode følelsen som Gud gjorde så nå foretrekker jeg søndagsmesse i kirken istedet for lørdagsfest og nachspil, ikke fordi at det er galt i mine øyne, men fordi at nå har jeg ferdig-opplevd det på en måte. Gud har skapt oss til mennesker for at vi skal få oppleve aspektene ved å være menneske, det er alt fra nytelse til smerte, sex og alkohol. Hjertet vårt er alltid "GPS'en" på vei hem til Gud, men for meg handler det ikke så mye om valgene man tar, men måten man møter valgene på. Gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg, og alltid løft opp medbrødre for å starte en "chain reaction" for en bedre verden og mere samhold , det tror jeg er det aller viktigste.

Anonymous poster hash: 100b0...446

 

 

Jeg mistet troen da jeg flyttet fra foreldrene mine. Hadde ikke kristne venner, gikk ikke i kristne møter, ble mer verdslig, og i stedet for å oppsøke Guds ord, gikk jeg heller på byen, på konserter og drakk. Dette er nå en stund siden, har drukket lite de siste årene, men har likevel ikke oppsøkt Guds ord, noe jeg nå har gjort.

 

Det har jeg hørt mange predikanter/talere si - det du skriver her, at når en blir kristen og «ren» i hjertet faller interessen for drikking (fyll) og festing bort. 

 

 

Dersom den kristne er av typen som kanskje bare nevner sin tro i en bisetning, og ellers ikke snakker om den, så tenker jeg vel ikke noe særlig om det. Om jeg først tenker over det syns jeg vel at religiøse som er noe annet enn vagt deistiske er... fjerne, skrullete? Fryktelig redde for liv og død? Jeg skjønner ikke hvordan en kommer frem til at det skal være noen grunn til å tro på en gud det ikke finnes bevis for, ei heller skjønner jeg hvorfor en skapning som liksom har skapt alt skulle bry seg om drikkevanene eller sexlivene til individuelle mennesker på denne planeten... Det blir for fjernt, for følelsesbasert.

Anonymous poster hash: 5f349...f30

 

 

Jeg snakker ikke om troen min med mennesker som ikke tror. Jeg har ikke turt å si at jeg er kristen engang, håper det forandrer seg etterhvert. Å være kristen er en stor del av meg, jeg har ikke ønske om å misjonere, men å bare tørre å si det til folk når i en naturlig setting.

 

Jeg respekterer at du ikke tror. 

Anonymous poster hash: 2740d...586

[AnonymBruker]

Jeg er konfirmert i kirken, men vil ikke kalle meg direkte kristen. Men selv om jeg ikke føler meg direkte kristen føler jeg likevel jeg er noe knyttet kristendommen. Vil si jeg er mest på den vitenskapelige og humanetiske siden, men likevel med litt innblanding av kristendommen. Men nok om det...  

Jeg har ingen venner som har gitt uttrykk for å ha en spesiell religion. Jeg vet noen er mer knyttet til en religion enn andre, men det er ingen som er ekstremt religiøse. Hadde venner (el. bekjente) gitt uttrykk for dette ville jeg ikke reagert noe. Det er bra at folk tør å stå frem med sin religion/livssyn. Folk må få leve med den troen og det livet dem ønsker. Eneste "krav" jeg stiller er at ingen prøver å dra meg inn i deres religion eller livssyn. Der går grensen for meg...Da dette er personlig. Man kan selvsagt snakke om det, men man skal ikke forsøke å "rekruttere" folk til en viss religion eller livssyn. Ved alminnelig prat om hva ulike religioner går ut på, så vil jeg tro de fleste mennesker forstår nok til å kunne ta et valg selv om endring av sin religion/livssyn

 

Vil også legge til at jeg ikke ser ned på personer med diverse religioner dersom de drikker alkohol, har sex før ekteskap, har prøvd/bruker andre rusmidler og lignende. 

 

Kan jeg spørre deg hva du mener med «ekstremt religiøse»? Det er helt klart personlig, og selv om kristne mener det godt, føles det ikke OK at noen prøver å dra deg inn i en religion når du er ateist. Takk for svar

Anonymous poster hash: 2740d...586

[AnonymBruker]

Ble oppdratt kristen, men ikke strengt. Hadde "min føste bibel", gikk i barnekor, men var ellers ikke aktiv i menigheten. Mitt religiøse syn er noe anderledes nå, men har ingenting imot kristne.

Virker som om du er redd for å bli stemplet som en "sær kristen". Så lenge du ikke er en av disse som skal omvende andre, eller er en glad-kristen som lar hele sin tilværelse styres av bibelen så skjer ikke det. Gikk på skole med en glad-kristen. Nesten alt skulle ses på fra et kristent ståsted, nesten bare matten som slapp unna. Og da vi skulle gjøre fremføring om en religion valgte hun kristendommen, selv om poenget var å lære om andre religioner. All fritid ble tilbrakt med menigheten, og neste skole var kristen. Og bibelen måtte man følge ordrett (selv om all forskning viser at den har blitt gjenstand for redigering, tolkninger under oversettelse osv). Hun ble sett på som sær og hjernevasket. Resten av elevene som identifiserte seg som kristne fikk ingen reaksjoner eller stempler.

Anonymous poster hash: 0cda3...059

[_LanciA_]

Er komfirmert, men har meldt meg ut av statskirka. Og blitt hedning.

Ja jeg lever etter moderne åsatru. Ikke nødvendigvis fordi jeg trenger en religion, men alltid vært fasinert av vikingetiden og norrøn mytologi. Vet jeg er sær😂

Det som ble dråpen for min del er den fordømmende holdningen enkelte kristne har, også er de ikke noe bedre selv. Et eksmpel er min tidligere stemor hun begynte å skjelle og smelle på meg om å leve i synd. Jeg flytta sammen med min samboer uten å være gift.

Hvor jeg svarer: du har da vært sammen med pappa i 18 år, fått unger og er fortsatt ikke gift?! Men det var noe annet!

Toppet det med å fortelle meg at homofile var ekle mennesker som kom til helvete. Flere av mine venner er homofile, de var ikke velkommene i hennes hus. Naive meg var oppdratt i den kristne barnetroa at jesus og gud var glad i oss alle.

Jeg bor midt i bibelstripa, og her er det flere kirker og kristene trossamfunn enn folk nesten. Jeg som selv kommer fra litenplass i tr.lag hvor kirka er en plass man kun går i når det er dåp,begravelse eller konfirmasjon, ble litt overveldt.

Traff en koselig dame på bakeriet og vi ble sittende og snakke om forskjellig. Hun troppet opp mannsterk med 4 stykk på døra mi dagen etter fra jehovas vitner. Skjedd det samme flere ganger, med folk fra både pinsemenigheten, samfundet osv. Blitt prøvd vervet av det jeg trodde var venner og kollegaer. Det provoser! Og når jeg sier nei så skal de alltid komme med trussler om helvete, verdens undegang og evig pine. Så nå er jeg alltid skeptisk til nye folk jeg treffer her.

Fint folk har noe å tro på. Bare ikke misjonær og prek for meg. Jeg gjør ikke det for deg og forventer det samme igjen Lurer jeg på å joine så spørr jeg selv.

[AnonymBruker]

Kjære TS. Vi opplever alle som kristne en kamp inne i oss, som du sier. Tvilen er og helt vanlig å kjenne på. Bare takk Jesus for at han kalte deg til seg igjen. For du vet jo at ingen kan komme til(bake) til han uten at han kaller på en. Det beste du kan gjøre er bare å være åpen med Gud om hvordan du kjenner det på alle måter, og så prøv å snakke med noen eldre i menigheten, f.eks en prest eller pastor. Og husk når det gjelder frelsen, så er du like frelst som de andre kristne du kjenner, for det var nok det som Jesus gjorde! Det viktigste er deg og han og det dere har sammen, ikke alle andre rundt- verken frelste eller ufrelste.

Anonymous poster hash: 4605b...bfb

[AnonymBruker]

 

Jeg mistet troen da jeg flyttet fra foreldrene mine. Hadde ikke kristne venner, gikk ikke i kristne møter, ble mer verdslig, og i stedet for å oppsøke Guds ord, gikk jeg heller på byen, på konserter og drakk. Dette er nå en stund siden, har drukket lite de siste årene, men har likevel ikke oppsøkt Guds ord, noe jeg nå har gjort.

 

Det har jeg hørt mange predikanter/talere si - det du skriver her, at når en blir kristen og «ren» i hjertet faller interessen for drikking (fyll) og festing bort. 

 

 

Jeg snakker ikke om troen min med mennesker som ikke tror. Jeg har ikke turt å si at jeg er kristen engang, håper det forandrer seg etterhvert. Å være kristen er en stor del av meg, jeg har ikke ønske om å misjonere, men å bare tørre å si det til folk når i en naturlig setting.

 

Jeg respekterer at du ikke tror. 

Anonymous poster hash: 2740d...586

 

Jeg har ikke noen interesse for fyll og drikking, men er ikke kristen. Tror ikke du er noe renere i hjertet ditt enn de fleste andre, men det er fint du prøver. Har i utgangspunktet ikke noe i mot at noen følger religionen de som oftest vokste opp med, synes det er fint at folk prøver å leve et godt liv. Men har møtt mange snuskete kristne også. Så det er ingen banner for godhet for min del, mer en banner for behovet for å søke godhet, noe som forteller noe om utgangspunktet.

Anonymous poster hash: 43ce4...137

[Calypso]

 

Til dere som ikke er kristne, hva tenker dere om kristne mennesker?

Anonymous poster hash: 2740d...586

 

 

Hjernevasket.

 

 

Jeg har et fint liv nå, uten alkohol, festing, å ligge rundt, etc., å ha et personlig forhold med Gud gir meg styrke, mot og kjærlighet. Så livet føles positivt for min del.

Anonymous poster hash: 2740d...586

 

 

Jeg drikker ikke alkohol, fester ikke og jeg ligger heller ikke rundt... trenger ikke å ha et forhold til et fantasifoster for det.