Han har barn fra før

[AnonymBruker]

Har møtt en helt fantastisk fyr, og vi klikker utrolig godt sammen. Blir så glad av å være med han, og hadde aldri trodd at det fantes så fantastiske menn der ute som han. Men jeg er veldig nølende når det kommer til å ta datingen videre til noe mer seriøst, fordi han har en gutt på 4 år.

Jeg syns det er positivt at han har barnet 50%, for det viser at han tar ansvar og virkelig bryr seg...det varmer hjertet å se! men jeg er i begynnelsen av tyveårene, og har ikke tenkt på å få verken barn eller å bli "husmor" på mange år. Jeg har lyst å bo alene, reise verden... er så redd for å bli involvert i livet til denne lille gutten, og så plutselig forsvinne igjen en dag fordi jeg forsatt er ung og usikker! 

Syns det er et seriøst steg å bli involvert i et barn sitt liv, derfor er jeg så redd når jeg får så kalde føtter av tanken.. tenk om forholdet ikke varer, og jeg har blitt en viktig del av livet til guttungen? Har ikke lyst å komplisere livet til et uskyldig barn.

Er det greit å bare være kjæresten til denne mannen, komme på besøk for å være med både han og guttungen, men forsatt få lov til å være en ung kvinne som prøver å finne sin selvstendighet utenom? Eller bør den nye kvinnen i denne fantastiske mannen sitt liv være en kvinne som er klar for å bo sammen med han og sønnen, er stabil og alltid der for dem? 




 

Anonymous poster hash: c8734...b8c

[AnonymBruker]

https://youtu.be/ozsyLLD9T78

Anonymous poster hash: 90127...ab8

[Gjest C'est la vie:)]

Hvor gammel er du? 

 

Dine tanker er naturlige. Generelt skal man være ganske sikker på forholdet før man introduseres for den andres barn. At du har mange tanker angående dette er ganske normalt vil jeg si. 

 

Jeg var som deg. Var usikker på om dette var noe jeg virkelig ønsket, med tanke på at han hadde et barn. Men etter å ha blitt bedre kjent med han, bestemte jeg meg for at det er dette jeg ønsker. Jeg ser på barnet hans som mitt eget og vi har det veldig godt sammen alle tre. 

 

Han er en god far, og det er trygt å vite at jeg kan se den siden ved han, og er mer sikker på at dette er mannen jeg ønsker å tilbringe livet med. 

 

 

Men over til deg. Å bli ung stemor er ikke for alle, og det er andre jeg kjenner som ikke har solskinnshistorier, som gjerne angrer på ting de gikk glipp av, nettopp fordi man går inn i en familie, ikke kun en mann. Bli kjent med han, og tenk over hvor du selv er i livet. Ønsker du ikke å gi slipp på tanken om å oppleve mer, bør du kanskje vente med å binde deg på den måten. 

 

Jeg var 22 når jeg gikk inn i forholdet (Han 30). Men jeg var aldri i tvil... Han var den jeg ville ha, og barnet er et stort pluss for oss.

Endret 8. oktober 2015 av C'est la vie:)

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? 

 

Dine tanker er naturlige. Generelt skal man være ganske sikker på forholdet før man introduseres for den andres barn. At du har mange tanker angående dette er ganske normalt vil jeg si. 

 

Jeg var som deg. Var usikker på om dette var noe jeg virkelig ønsket, med tanke på at han hadde et barn. Men etter å ha blitt bedre kjent med han, bestemte jeg meg for at det er dette jeg ønsker. Jeg ser på barnet hans som mitt eget og vi har det veldig godt sammen alle tre. 

 

Han er en god far, og det er trygt å vite at jeg kan se den siden ved han, og er mer sikker på at dette er mannen jeg ønsker å tilbringe livet med. 

 

 

Men over til deg. Å bli ung stemor er ikke for alle, og det er andre jeg kjenner som ikke har solskinnshistorier, som gjerne angrer på ting de gikk glipp av, nettopp fordi man går inn i en familie, ikke kun en mann. Bli kjent med han, og tenk over hvor du selv er i livet. Ønsker du ikke å gi slipp på tanken om å oppleve mer, bør du kanskje vente med å binde deg på den måten. 

 

Jeg var 22 når jeg gikk inn i forholdet (Han 30). Men jeg var aldri i tvil... Han var den jeg ville ha, og barnet er et stort pluss for oss.

23 år. Hvor lang tid tok det før du ble introdusert for barnet, og hvor lang tid før dere flyttet sammen? 

Jeg vet det virker sært at jeg har lyst å bo alene i noen år, men det har ikke noe med han eller det at han har barn. Er snart ferdig med studier, og mitt mål har hele tiden vært å bo alene etter studiene, etter å ha vært litt for mye i kollektiv har jeg lyst å føle at jeg kan klare noe alene, være økonomisk selvstendig o.l. Men det betyr ikke at jeg ikke vil ha kjæreste, bare at jeg trenger litt tid før jeg er klar for samboerskap. Dessuten syns jeg at det virker så fint å komme på besøk til hverandre! 

og nei, jeg ønsker ikke gi slipp på tanken på å oppleve verden heller... så kanskje det er best at jeg lar han gå... men blir så trist av tanken. Føler at jeg er egoistisk som har lyst å både oppleve verden, bo alene og å være kjæresten hans.

Han sier også at han ikke har lyst å stå i veien for drømmene mine, men håper at jeg har lyst å være en del av livet til både han og sønnen, og at jeg ikke har lyst å bo alene hele livet.. 

Anonymous poster hash: c8734...b8c

[Gjest]

Jeg synes det er godt gjort av deg å være såpass selvransakende allerede, at du tenker på barnet først og fremst - før deg selv og en eventuell kjæreste.

 

Kudos.

 

Dere kan jo bli enige om at det tar tid før du introduseres for gutten hans. Siden du ønsker å bo alene uansett, vil det jo nødvendigvis være slik at dere ikke ser hverandre time ut og time inn hver dag uansett. Om dere klarer å ha en ukes tid fra hverandre de første månedene, vil du jo også lettere kunne gjøre deg opp en mening om dere fortsatt klaffer så godt som du synes dere gjør nå. Dermed kan du enklere også slippe dårlig samvittighet overfor barnet, dersom dere finner ut at dette ikke fungerer.

 

Men vær klar over at du vil bli stilt i andre rekke, bak sønnen hans. Du virker uansett oppegående nok til å ha forstått det helt av deg selv - Men da er det i allefall sagt.

[Gjest C'est la vie:)]

 

23 år. Hvor lang tid tok det før du ble introdusert for barnet, og hvor lang tid før dere flyttet sammen? 

Jeg vet det virker sært at jeg har lyst å bo alene i noen år, men det har ikke noe med han eller det at han har barn. Er snart ferdig med studier, og mitt mål har hele tiden vært å bo alene etter studiene, etter å ha vært litt for mye i kollektiv har jeg lyst å føle at jeg kan klare noe alene, være økonomisk selvstendig o.l. Men det betyr ikke at jeg ikke vil ha kjæreste, bare at jeg trenger litt tid før jeg er klar for samboerskap. Dessuten syns jeg at det virker så fint å komme på besøk til hverandre! 

og nei, jeg ønsker ikke gi slipp på tanken på å oppleve verden heller... så kanskje det er best at jeg lar han gå... men blir så trist av tanken. Føler at jeg er egoistisk som har lyst å både oppleve verden, bo alene og å være kjæresten hans.

Han sier også at han ikke har lyst å stå i veien for drømmene mine, men håper at jeg har lyst å være en del av livet til både han og sønnen, og at jeg ikke har lyst å bo alene hele livet.. 

 

Det er ingen som skal tvinge deg til å ta et valg her og nå. Om du ønsker å bo alene, oppleve ting og lære deg selv å kjenne i voksen alder, synes jeg du skal gjøre det. Det betyr likevel ikke at dere må avslutte forholdet. Når han sier han ikke ønsker å stå i veien for dine drømmer og planer, så tror jeg han mener at han ønsker å starte et liv med deg, samtidig som det eventuelt bør gå i ditt tempo.

 

Jeg møtte barnet etter en måned, og vi flyttet sammen etter 4. For min del takket jeg nei til et utenlandsstudie jeg hadde kommet inn på. Angrer ikke i dag, fordi det var det rette valget for meg der og da. Jeg tenkte mye på hva jeg ønsket ut av eget liv, samtidig som jeg så mitt liv sammen med han. 

 

Om du vil bo alene, så kan du det. En trenger ikke flytte sammen så raskt som vi gjorde. Han bodde i en annen by. For barnets del skal det sies at barnet kommer først for oss begge. Meg og barnet fikk veldig fort en god relasjon, og jeg er en stor trygghet i hennes liv. Hun var rundt 3 år når vi ble sammen. 

 

En ting du skal huske på, er at det ikke bare er mannen som skal være fremtiden, men relasjon til barnet vil bli svært viktig for alle om forholdet skal fungere. Om du trives med barn og er klar for en stemor-rolle er også noe å legge inn i refleksjonen. Her anbefaler jeg deg å snakke ut med han om hvordan han ser på deg som fremtidig stemor for barnet. Hvordan ser dere på oppdragelse, rutiner, regler og i hvilken grad vil du bli involvert i barnets liv? Min mann og meg stiller likt i dette huset. Det er nok derfor vi fungerer så bra sammen. Du og mannen må være enige om mange ting, og om det er uenighet, er det du som må tre tilbake, fordi det til syvende og sist er hans barn. 

 

Du virker veldig oppadgående og intellektuell, det skal du ha. Det er mye jeg kunne gitt deg råd eller spørsmål om, men om det kommer noe underveis, er det bare å sende PM. Jeg er den som valgte vekk mye, men fikk mye igjen for det. Håper du finner ut av hva du ønsker.  

[AnonymBruker]

Jeg synes det er godt gjort av deg å være såpass selvransakende allerede, at du tenker på barnet først og fremst - før deg selv og en eventuell kjæreste.

 

Kudos.

 

Dere kan jo bli enige om at det tar tid før du introduseres for gutten hans. Siden du ønsker å bo alene uansett, vil det jo nødvendigvis være slik at dere ikke ser hverandre time ut og time inn hver dag uansett. Om dere klarer å ha en ukes tid fra hverandre de første månedene, vil du jo også lettere kunne gjøre deg opp en mening om dere fortsatt klaffer så godt som du synes dere gjør nå. Dermed kan du enklere også slippe dårlig samvittighet overfor barnet, dersom dere finner ut at dette ikke fungerer.

 

Men vær klar over at du vil bli stilt i andre rekke, bak sønnen hans. Du virker uansett oppegående nok til å ha forstått det helt av deg selv - Men da er det i allefall sagt.

Ja, jeg har sagt til han at jeg ønsker at vi tar det sakte, og et skritt av gangen. Syns at det er et stort og viktig valg man står ovenfor, og at det krever tid til å finne ut av hva som er best å gjøre, for alle parter! 

Jeg har ingenting i mot å være stilt i andre rekke, jeg hadde blitt sur om han prioriterte meg før sitt eget barn. Så det er jeg ikke redd for, er mer bekymret for at han ikke vil like det om jeg reiser på ferieturer på egenhånd fordi han/de ikke alltid vil ha mulighet, da jeg går inn i et yrke med mer ferie enn det han har. 

Anonymous poster hash: c8734...b8c

[AnonymBruker]

Det er ingen som skal tvinge deg til å ta et valg her og nå. Om du ønsker å bo alene, oppleve ting og lære deg selv å kjenne i voksen alder, synes jeg du skal gjøre det. Det betyr likevel ikke at dere må avslutte forholdet. Når han sier han ikke ønsker å stå i veien for dine drømmer og planer, så tror jeg han mener at han ønsker å starte et liv med deg, samtidig som det eventuelt bør gå i ditt tempo.

 

Jeg møtte barnet etter en måned, og vi flyttet sammen etter 4. For min del takket jeg nei til et utenlandsstudie jeg hadde kommet inn på. Angrer ikke i dag, fordi det var det rette valget for meg der og da. Jeg tenkte mye på hva jeg ønsket ut av eget liv, samtidig som jeg så mitt liv sammen med han. 

 

Om du vil bo alene, så kan du det. En trenger ikke flytte sammen så raskt som vi gjorde. Han bodde i en annen by. For barnets del skal det sies at barnet kommer først for oss begge. Meg og barnet fikk veldig fort en god relasjon, og jeg er en stor trygghet i hennes liv. Hun var rundt 3 år når vi ble sammen. 

 

En ting du skal huske på, er at det ikke bare er mannen som skal være fremtiden, men relasjon til barnet vil bli svært viktig for alle om forholdet skal fungere. Om du trives med barn og er klar for en stemor-rolle er også noe å legge inn i refleksjonen. Her anbefaler jeg deg å snakke ut med han om hvordan han ser på deg som fremtidig stemor for barnet. Hvordan ser dere på oppdragelse, rutiner, regler og i hvilken grad vil du bli involvert i barnets liv? Min mann og meg stiller likt i dette huset. Det er nok derfor vi fungerer så bra sammen. Du og mannen må være enige om mange ting, og om det er uenighet, er det du som må tre tilbake, fordi det til syvende og sist er hans barn. 

 

Du virker veldig oppadgående og intellektuell, det skal du ha. Det er mye jeg kunne gitt deg råd eller spørsmål om, men om det kommer noe underveis, er det bare å sende PM. Jeg er den som valgte vekk mye, men fikk mye igjen for det. Håper du finner ut av hva du ønsker.

Først og fremst så vil jeg si tusen takk for gode svar, setter utrolig stor pris på det. Men min store bekymring nummer 2 er at jeg ikke er vandt med barn fra før av! Har alltid vært blant de yngste i familien, med eldre søskenbarn og søsken. Så har faktisk aldri hatt så mye barn rundt meg.. er så utrolig redd for at jeg ikke klarer å forholde meg naturlig rundt de fordi jeg blir så nervøs for å si eller gjøre feil ting!   

Men har en leken personlighet, og tror det hadde vært gøy å være rundt unger, syns bare det er synd at jeg ikke har fått "øvd" meg på noen måte før. 

Jeg ville selvfølgelig stilt opp for barnet selv om jeg nødvendigvis ikke bor sammen med de. Det hadde ikke vært noe problem. Når det kommer til eventuelle rutiner, oppdragelse osv, så er jeg mer usikker, men det vil også komme litt an på barnemor. Har ikke lyst å trakke på noen tær der heller, og hun virker allerede snurt over at eksen dater meg,...så det er bekymring nummer 3. 

 

Anonymous poster hash: c8734...b8c

[Gjest C'est la vie:)]

 

Først og fremst så vil jeg si tusen takk for gode svar, setter utrolig stor pris på det. Men min store bekymring nummer 2 er at jeg ikke er vandt med barn fra før av! Har alltid vært blant de yngste i familien, med eldre søskenbarn og søsken. Så har faktisk aldri hatt så mye barn rundt meg.. er så utrolig redd for at jeg ikke klarer å forholde meg naturlig rundt de fordi jeg blir så nervøs for å si eller gjøre feil ting!   

Men har en leken personlighet, og tror det hadde vært gøy å være rundt unger, syns bare det er synd at jeg ikke har fått "øvd" meg på noen måte før. 

Jeg ville selvfølgelig stilt opp for barnet selv om jeg nødvendigvis ikke bor sammen med de. Det hadde ikke vært noe problem. Når det kommer til eventuelle rutiner, oppdragelse osv, så er jeg mer usikker, men det vil også komme litt an på barnemor. Har ikke lyst å trakke på noen tær der heller, og hun virker allerede snurt over at eksen dater meg,...så det er bekymring nummer 3. 

 

Hehe, der var jeg også i starten! Liker barn og har en leken personlighet, men når jeg var 22 var ikke tanken min akkurat at "nå skal jeg bli omsorgsperson for ei jente på tre år": Ingen så den komme  

Men relasjonen kom naturlig. Husker første møtet... Følte meg som en kloss, og husker jeg overtenkte inni meg at jeg ikke måtte si eller gjøre noe feil. Men vet du, det beste du kan gjøre er å være deg selv.  

 

Moren og far har nok satt generelle regler, slik at barnet skal ha gode rutiner og at forskjellen fra mor og far ikke skal være så stor. Men når det kommer til husregler hos faren, har jeg opplevd at det har vært flere samtaler om hva begge mener er best med tanke på ulike ting som har kommet opp. Men der du er nå, er det et stykke inn i fremtiden av forholdet.  

 

Bekymring nummer 3 synes jeg i første omgang er bra at du har, da at du ikke ønsker å tråkke mor på tærne. Men igjen vil jeg si, vær deg selv. Sett grenser for hva du selv er komfortabel med. At hun er surt for at du dater eksen, tror jeg ikke du er alene om å føle. Men det er en tilvenningsak for henne også. Og egentlig ikke noe å bekymre seg om. Hvor lenge er det siden bruddet mellom dem? Og har hun funnet noen selv? 

[AnonymBruker]

Hehe, der var jeg også i starten! Liker barn og har en leken personlighet, men når jeg var 22 var ikke tanken min akkurat at "nå skal jeg bli omsorgsperson for ei jente på tre år": Ingen så den komme

Men relasjonen kom naturlig. Husker første møtet... Følte meg som en kloss, og husker jeg overtenkte inni meg at jeg ikke måtte si eller gjøre noe feil. Men vet du, det beste du kan gjøre er å være deg selv.

 

Moren og far har nok satt generelle regler, slik at barnet skal ha gode rutiner og at forskjellen fra mor og far ikke skal være så stor. Men når det kommer til husregler hos faren, har jeg opplevd at det har vært flere samtaler om hva begge mener er best med tanke på ulike ting som har kommet opp. Men der du er nå, er det et stykke inn i fremtiden av forholdet.

 

Bekymring nummer 3 synes jeg i første omgang er bra at du har, da at du ikke ønsker å tråkke mor på tærne. Men igjen vil jeg si, vær deg selv. Sett grenser for hva du selv er komfortabel med. At hun er surt for at du dater eksen, tror jeg ikke du er alene om å føle. Men det er en tilvenningsak for henne også. Og egentlig ikke noe å bekymre seg om. Hvor lenge er det siden bruddet mellom dem? Og har hun funnet noen selv? 

Det er rundt to år siden bruddet mellom dem, de var gift. Hun fant en ny mann et par ukers tid etterpå, og har bodd sammen med han omtrent tilsvarende. Derfor hadde jeg håpt at hun heller kunne vært litt mer støttende i at eksen finner seg en ny kjæreste, istedenfor å skape mer avstand. Det er ubehagelig, og jeg er ikke så veldig interessert i at det skal bli drama rundt det hele i tillegg. Har lyst at det skal være stabilt og greit forhold mellom alle parter, for barnet sitt beste! 

Anonymous poster hash: c8734...b8c

[Gjest C'est la vie:)]

 

Det er rundt to år siden bruddet mellom dem, de var gift. Hun fant en ny mann et par ukers tid etterpå, og har bodd sammen med han omtrent tilsvarende. Derfor hadde jeg håpt at hun heller kunne vært litt mer støttende i at eksen finner seg en ny kjæreste, istedenfor å skape mer avstand. Det er ubehagelig, og jeg er ikke så veldig interessert i at det skal bli drama rundt det hele i tillegg. Har lyst at det skal være stabilt og greit forhold mellom alle parter, for barnet sitt beste! 

 

Du virker virkelig som en fantastisk kvinne og veldig moden for din alder.  

Når man er skilt og har barn sammen, er det ikke alltid at alt er rosenrødt. Det er det ikke her heller, men man gjør det beste ut av situasjonen.  

 

Om hun ikke er støttende, er det noe hun blir nødt til å arbeide med seg selv om. Og ja, barnets beste bør absolutt være i sentrum, særlig for moren. 

 

Jeg tror han har vært veldig heldig med valg av kvinne i deg, så alt jeg kan råde deg til er å være deg selv, følg hva du ønsker å gjøre og ikke minst, la det gå i ditt tempo. At du ønsker at det skal gå sent fremover er bare bra, også for barnet. Og om det skulle vise seg at der ender sammen, vet du at du har funnet en mann som vil være en god far. Det er noe jeg verdsetter med min mann. Pluss at siden jeg er grønn når det kommer til barn, vil han være en stor trygghet den første tiden vi får egne.

[AnonymBruker]

Vel, som hovedregel så anbefales det sterkt å vente ca. to år før ny kjæreste introduseres for barnas del. Så å ta det sakte vil gagne alle.

Anonymous poster hash: 97485...ad9

[Gjest Gjest_Calavi]

Ser du allerede har fått mange gode råd, så jeg skal holde meg i korthet. Jeg var i samme situasjon for et par år siden og satt med mange av de samme tankene som du sitter med nå. Det er kun positivt at du ser alvorligheten av å involvere deg i et lite barn og man kan aldri være 100% sikker på om det vil funke eller ei. At du vil ta det sakte er utelukkende positivt, og du trenger ikke introduseres til barnet før du/dere er klar for det. 

Vil også legge til at jeg ikke likte barn selv, og hadde lite erfaring med barn generelt. Jeg liker forsåvidt ikke barn nå heller... (Liker selvfølgelig sønnen til samboer) Vi fikk god kontakt fra første stund og det har aldri vært noe problemer mellom oss to. Jeg har fått skryt fra hele samboers familie over hvor flink jeg er med han, selv om jeg ikke nødvendigvis føler det slik til en hver tid selv. 

[Engel]

Utrolig positivt at du tenker deg om før du går inn i et forhold med en som har barn! Prøvde å finne hvor gammel han du dater er, har han fått barn veldig tidlig, eller er det stor aldersforskjell? Det er viktig at dere er på samme sted i livet. Ønsker du å slå deg til ro med familie?

Å bli involvert i livet til et barn er uansett en "alvorlig" ting, og man bør være veldig sikker på at dette er et forhold av varig karakter før man involverer barn. Anbefaler deg at dere nyter kjærestelivet en god stund alene før dere involverer barnet. Da kan du også føle på om du er klar til å slå deg til ro med denne mannen, for det bør du være før du blir en del av barnets liv.

[Gjest Mythic]

Ahhh, endelig en reflektert og moden jente som faktisk tenker over hva det innebærer å gå inn i et forhold med barn fra før! Det er forfriskende blant alle "stemor-trådene" her inne
Du har rett innstilling og gode tanker om hva dette vil bety for dere alle sammen, og det tror jeg er det viktigste. Og jeg tror du selv sitter med den viktigste faktoren her, nemlig å bruke tid og ikke forhaste seg, som du selv sa. Og vær deg selv når du en gang treffer barnet. La barnet ta initiativ og komme til deg, ikke press deg på. Da tror jeg det går helt av seg selv  

[AnonymBruker]

Styr unna. Hva i all verden skal du med en mann med barn når du selv bare er 23?

Anonymous poster hash: adf3f...f38

[AnonymBruker]

 

 

Jeg tror han har vært veldig heldig med valg av kvinne i deg, så alt jeg kan råde deg til er å være deg selv, følg hva du ønsker å gjøre og ikke minst, la det gå i ditt tempo. At du ønsker at det skal gå sent fremover er bare bra, også for barnet. Og om det skulle vise seg at der ender sammen, vet du at du har funnet en mann som vil være en god far. Det er noe jeg verdsetter med min mann. Pluss at siden jeg er grønn når det kommer til barn, vil han være en stor trygghet den første tiden vi får egne.

 

Nåja. En mann som er ivrig på å introdusere barnet sitt for en kjæreste på 23 er neppe en optimal far.

Anonymous poster hash: adf3f...f38

[Ruccula]

Ts.

Sett deg og les noen av trådene her på kg fra stemødre, så får du et inntrykk av hca de går igjennom av drama.

Er du i en alder av 23 villig til å gå inn i et forhold som gjør at du alltid vil være i andre rekke? At du må forholde deg til barnets mor? At du vil ikke vil ha noe å si på barnets oppdragelse fordi du ikke er mora?

Så la oss ikke glemme økonomien, hvis dere flytter sammen og får felles økonomi så må du være med å betale for hans barn

Takk farvell tiø kjærestetid og spennende ferier! Her må dere ha med et barn og HANS behov kommer først..

Og er det ikke litt trist at når dere tenker på barn sammen så er det ikke første gang fpr han, han jar allerede vært igjennom hele greia før.

Det virker sikkert koslig med en liten ste sønn sånn akkurat nå. Men tenk deg GOOOODT om!!

Jeg hadde snudd i døra og funnet meg en annen mann uten barn

[AnonymBruker]

Utrolig positivt at du tenker deg om før du går inn i et forhold med en som har barn! Prøvde å finne hvor gammel han du dater er, har han fått barn veldig tidlig, eller er det stor aldersforskjell? Det er viktig at dere er på samme sted i livet. Ønsker du å slå deg til ro med familie?

Å bli involvert i livet til et barn er uansett en "alvorlig" ting, og man bør være veldig sikker på at dette er et forhold av varig karakter før man involverer barn. Anbefaler deg at dere nyter kjærestelivet en god stund alene før dere involverer barnet. Da kan du også føle på om du er klar til å slå deg til ro med denne mannen, for det bør du være før du blir en del av barnets liv.

 

Han er 5 år eldre enn meg, så det er jo litt forskjell. Han var nok tidlig ute med giftemål, men de hadde vært sammen lenge før de giftet seg og fikk barn. Jeg er som sagt ikke helt klar for å slå meg til ro og etablere meg, og jeg tenker ikke tanken på å få barn selv (på mange år!) på grunn av yrkesvalg da jeg vil være mye bortreist. Er enig med deg, tror det er best å bare prøve å være litt kjærester først, se og kjenne litt på det og om vi kan finne en løsning som passer oss. For tror det er veldig forskjellig fra familie til familie hva som funker for de! 

 

Ts.

Sett deg og les noen av trådene her på kg fra stemødre, så får du et inntrykk av hca de går igjennom av drama.

Er du i en alder av 23 villig til å gå inn i et forhold som gjør at du alltid vil være i andre rekke? At du må forholde deg til barnets mor? At du vil ikke vil ha noe å si på barnets oppdragelse fordi du ikke er mora?

Så la oss ikke glemme økonomien, hvis dere flytter sammen og får felles økonomi så må du være med å betale for hans barn

Takk farvell tiø kjærestetid og spennende ferier! Her må dere ha med et barn og HANS behov kommer først..

Og er det ikke litt trist at når dere tenker på barn sammen så er det ikke første gang fpr han, han jar allerede vært igjennom hele greia før.

Det virker sikkert koslig med en liten ste sønn sånn akkurat nå. Men tenk deg GOOOODT om!!

Jeg hadde snudd i døra og funnet meg en annen mann uten barn

Jeg har ikke noe imot å være i et forhold hvor jeg stiller i andre rekke. Er sterk nok til å stå på egne bein uten å måtte ha en mann som må være der for meg for enhver tid. Det er ikke en bekymring. Er bare naivt å gå inn i et forhold med noen som har barn og tro at de kan få mannen 100% av tiden. Det er ikke noe jeg forventer. 

Dessuten er det jo ikke sikkert at vi kommer til å få barn, jeg vet ikke engang om jeg har lyst å få det selv enda. Det er ikke noe jeg planlegger, og om det uansett skulle blitt aktuelt så tror jeg nok at han hadde syns det hadde vært spennende selv om det er barn nummer 2, og jeg hadde ikke blitt lei meg av tanken på at han har fått et barn før... da har han iallefall erfaring som jeg hadde fått god nytte av  

men du har også mye gode poeng som er viktig å ta med i betenkningen. Min livslange drøm er å reise verden, og det er noe jeg har lyst å gjøre, selv om han ikke kan være med. Er derfor redd for at jeg er for egoistisk, og heller burde gi slipp på tanken på å bli kjæresten hans...

Anonymous poster hash: c8734...b8c

[Gjest C'est la vie:)]

Nåja. En mann som er ivrig på å introdusere barnet sitt for en kjæreste på 23 er neppe en optimal far.

Anonymous poster hash: adf3f...f38

Vel... Jeg var 22 når jeg møtte min mann, som da har barn. Han er ganske så optimal som både mann og far.