Samboer med ADHD...

[Chestnut]

Kommunikasjonen er dårlig. Jeg føler meg som moren hans som går å kjefter og ber han "rydde rommet sitt". Jeg har mistet det meste av følelser for han. Vi har også barn men det er jeg som tar meg av alt. Han furter hvis han ikke får viljen sin osv. Han er veldig snill da..og han viser meg kjærlighet og fine ord. Men det er ikke nok i en hverdag med barn og slike voksenting. Jeg har mer og mer innsett at han er utrolig umoden og ligger langt under mitt intelligensnivå hvilket sliter på kommunikasjonen.

Ulikhet i modenhet og selvinnsikt spesielt, er det som skaper problemer her også. Min er kreativ og intelligent (scorer langt over gjennomsnittet på standardiserte kognitive tester), men hjelper lite når han ikke klarer å overføre intelligensen til å reflektere over egen atferd og problemer i det virkelige liv...   

Hva som gjør at du blir? 

[Chestnut]

Du beskrev på mange måter samboeren min i dette innlegget, han er veldig lik din mann. Jeg er ei rolig jente, jeg trenger ro, mens han derimot er veldig intens og utålmodig. Han er også gjerne slik at han er ikke glad i å krangle eller diskutere, men hvis jeg først får "yppet" meg på han, da kommer ALT. Han gjentar den samme tingen på hundre forskjellige måter, og jeg kunne ha drept han til tider. Nå har vi en sønn som straks er tre måneder, og jeg merker han har endret seg, det er mer ro i han. Etter jeg fødte sønnen vår har det skjedd ett par ting som fortsatt pågår, hvor jeg har trengt støtten hans. Jeg har dessverre ikke fått den, og da sa jeg greit, da er ikke vi lenger ett vi. Vi er ikke lenger sammen, men bor da fortsatt sammen og lever som vanlig. Han endret seg når jeg sa jeg ikke orket mer, og gjør slike små ting for meg, for å vise at han er der. Men det er nettopp det samme du må gjøre. Du trenger ikke slå opp med han, men hver hard, si at nå må det skje noen endringer, ellers er vi lost cause. Og stå for det. Jeg prøvde flere ganger med samboeren min, og han skjerpet seg vel en uke eller to. Så var det det samme gamle. Og når jeg nå da igjen opplevde å ikke få støtte i noe meget viktig, sa jeg stopp. Han har endret seg, jeg er bare spent på om det vil holde løpet ut eller ikke. Han påstår han ikke lenger har adhd, men det er vel ikke noe man blir kvitt. Jeg sa til han at når dette er over, kan det kanskje bli oss to igjen. Men per nå, er ikke lenger vi ett vi, vi er du og jeg.

 

Ønsker deg masse lykke til

ADHD blir man ikke kvitt, nei. Til tross for at min elsker meg og motivasjonen til forbedring er der, så tror jeg dessverre personlighet/vaner er så etablerte at vilje i seg selv ikke er nok til endring i særlig stor grad, særlig når selvinnsikten er så fraværende. Min har lovet så mye opp gjennom årene og forbedrer seg som sagt i perioder av gangen - når han innser at forholdet vårt holder på å havarere. 

For meg har det hjulpet å slutte å forvente endring fra hans side, da unngår jeg den konstante skuffelsen som kommer i ettertid når han skuffer. Vårt eneste håp er at han får en effekt av medisin og at jeg klarer å lære å leve med det vi har, for sønnen vår sin skyld. 

[Cambria]

Nå har jeg ikke lest alle svarene du har fått, så kan hende du har fått rådene mine allerede. Har veldig mye erfaring med ADHD selv, så forstår mye av det din mann sliter med, men klarer ikke dy meg i å tenke at det kanskje er blitt en vane for han å skylde på ADHD'n og dermed gi opp litt for tidlig i den tro om at sidrn han har ADHD vil det ikke hjelpe uansett. Kan godt hende han ikke gjør det, men en tanke som slo meg

Men sjekk opp om ADHD Norge har noen grupper i fylket ditt for personer og pårørende til de med diagnosen. Her kan både du og din mann få gode samtaler og mye hjelp fra andre i samme situasjon. Du kan også ringe en likemann i ditt fylke om du trenger noen å prate med. Likemenn er personer med kurs som lever i tilsvarende situasjoner og dermed har mye forståelse.

Noe annet du kan prøve ut er matregulering. Flere med ADHD forandrer seg veldig når de endrer spisevanene. Noen kan f.eks. få et nytt liv ved å holde seg unna mat som inneholder laktose. Her er det store forskjeller.

Jeg forstår det som at din mann er veldig ivrig etter å endre situasjonen deres så det er lettere for dere å leve sammen, så håper det ordner seg for dere

[Gjest AryaKillie]

Ulikhet i modenhet og selvinnsikt spesielt, er det som skaper problemer her også. Min er kreativ og intelligent (scorer langt over gjennomsnittet på standardiserte kognitive tester), men hjelper lite når han ikke klarer å overføre intelligensen til å reflektere over egen atferd og problemer i det virkelige liv...

Hva som gjør at du blir?

Jeg vet ikke...kanskje barna. Og gammel vane. Men jeg er ikke lykkelig lenger. Det som skal være et partnerskap er blitt en belastning for meg. Men jeg finner ikke rett tidspunkt å gå. Han skal ditt og skal datt for å få hjelp og oppstart på medisiner, men det skjer aldri noe.

[Celtic Heart]

Kommunikasjon er ikke lett når man har med adhd å gjøre. Korte konsise setninger er tingen. Ikke hundre beskjeder og femti unødvendige ord innbakt I en setning.

Jeg bor med 2 stk med diagnosen og en som ikke er diagnostisert enda.

De har ikke noe problemer med å gjøre ting så lenge jeg skriver opp på ukeplan til dem. På den står alt som skjer I løpet av uka, hva vi skal ha til middag og hvilke oppgaver I huset den enkelte har.

Etter at vi begynte med den ukeplanen reddet vi inn igjen et forhold som jeg var på tur ut av. I tillegg har vi alle en felles kalender på telefonen som jeg legger inn alt på. Der står turnusen min, hvem som skal til tannlegen, legen ol samt hvem som skal følge dem og alle fritidsaktiviteter.

[AnonymBruker]

Jeg har en samboer med ADHD. Jeg ser at det er nevnt tidligere, men jeg tror også at han skylder mye på ADHDen. Jeg har blitt fortalt at samboeren min var meget hyperaktiv som barn, men i dag sliter han mest med konsentrasjonen. Da han fikk medisiner som barn (concerta) ble alt veldig mye bedre, og han sier selv at han merker det på konsentrasjonen om han glemmer å ta medisiner. Så å teste ut medisiner er kanskje ikke så dumt?

 

Jeg opplever han som rolig, veldig flink til praktiske ting, lett rastløs, med en fantastisk god fantasi. Han har en veldig fysisk jobb, så han får ut mye energi der, det tror jeg hjelper masse. Han har kontroll på økonomien og er en veldig snill mann. Jeg merker at han slet litt med det sosiale i begynnelsen av forholdet, og at han avbrøt meg i samtaler, men alt det har blitt mye bedre. Jeg vil råde deg til å sette grenser, og kreve litt av han. Alt han gjør trenger jo ikke å ha noe med diagnosen å gjøre. Det er jo mange mannfolk som ikke har ADHD som har de samme tendensene. Han sier til og med av og til, i samtaler om andre med ADHD, at man kan jo ikke skylde på ADHD for alt. Det er mye personlighet inni i bildet uavhengig av diagnose. Han sier også at det er egentlig en veldig positiv ting om man lærer seg å kontrollere den. Han går aldri ordentlig tom for energi.

 

Vil i alle fall ønske deg lykke til, og håper at alt ordner seg

Anonymous poster hash: 90552...b74

[AnonymBruker]

Jeg kjente meg igjen i ALT du skrev i hovedinnlegget. Mannen min fikk også diagnosen i voksen alder og er helt lik. Han hadde det også som barn men det ble ikke tatt tak i da. Før han fikk Ritalin var han enda mer spontan, impulsiv, rastløs og skiftende i humør og meninger. Han hadde og har fortsatt en ukritisk bruk av penger. Han kan for eksempel kjøpe svært dyre ting til over 20 000 uten å spørre meg først om jeg er enig. Ritalin har dempet symptomene endel men vi har fortsatt mange tøffe dager da han sier og gjør mye ulogisk . Stor klem fra meg ☺

Anonymous poster hash: fffdb...aa7

[AnonymBruker]

Jeg har ADHD å jeg kan si at jeg kjenner meg igjen i mye av det folk skriver. Jeg ble diagonisert med ADHD da jeg var 9. Jeg har vært gjennom utallige tester som barn og ungdom får å finne ut mye mer om Diagnosen. Jeg har vært på møter og forum om ADHD og jeg ville anbefalt å dra på et sånt møte sammen. Vis du snakker med han om dette rolig. Og vis han er glad i deg så vil han gjøre dett for deg og han. Dette å snike unna husarbeid er  bare for dumt. Det er mye vi må gjøre her i livet som vi ikke liker å det å ha ADHD er ingen unnskylding får å slippe sånt: Gjør han det på jobb å da eller? Slipper unna på diagnosen?.. tror ikke det.

 

Jeg skjønner at det ikke er lett dette her. Jeg ble faktisk litt lei meg når jeg leste dette innlegget for jeg vet at min samboer går gjennom noe av dette med meg. Å jeg vet at noen ganger så kan jeg også være sykt slitsom. Men på en eller annen måte så takler han det. 

 

Men kjære vis du føler at du ikke takler dette. Ikke la det gå utover hverdagen din. Prøv og forstå men ikke la det totalt gå utover deg og din lille <3 Man må også tenke på seg selv. Samboeren din må skjønne det at det ikke kan være lett for deg heler. Han må ta seg sammen. Jeg har både vært med medesin og uten medesin å det er vanskelig uansett, men medesinene mine hjelper meg med vise sitvasjoner i livet.

 

Jeg synes du er tøff som takler det <3 Stor klem fra meg

Anonymous poster hash: bbd8e...296

[Chestnut]

Setter pris på alle som har tatt seg tid til å svare.

Jeg takler dette overhodet ikke. Tungen på vektskålen for meg blir hans manglende evne til å ta ansvar for å ikke utsette barnet vårt for ubehagelige situasjoner ved å diskutere enhver bagatell. Jeg har spurt han hva som hadde skjedd om ikke jeg hver eneste gang hadde satt foten ned før diskusjoner eskalerte, og han innrømmer at han hadde fortsatt å krangle i det uendelige - også foran barnet vårt. Jeg kunne nevnt flere eksempler på ting hvor han rett og slett mangler standarder for sin oppførsel, impulskontroll eller ei. Dette er selvsagt ikke bare ADHD, men også ulike forventninger til hvordan et familieliv skal være. Jeg er vokst opp med forventningen om at barn aldri skal eksponeres for foreldres konflikter, og tok han på ordet at dette var et prinsipp han også hadde. Igjen er det den manglende selvinnsikten som er problemet; han vil leve opp til så mye, tror på det selv, men skjønner ikke alltid at det ikke er realistisk. Jeg har mistet mye av respekten og beundringen for han pga de manglende standardene, i tillegg til at jeg blir utslitt av å ta så mye ansvar.

Tanken på en framtid med han gjør meg dypt fortvilet. 

 

Endret 20. oktober 2015 av Chestnut

[Chestnut]

Kommunikasjon er ikke lett når man har med adhd å gjøre. Korte konsise setninger er tingen. Ikke hundre beskjeder og femti unødvendige ord innbakt I en setning.

Jeg bor med 2 stk med diagnosen og en som ikke er diagnostisert enda.

De har ikke noe problemer med å gjøre ting så lenge jeg skriver opp på ukeplan til dem. På den står alt som skjer I løpet av uka, hva vi skal ha til middag og hvilke oppgaver I huset den enkelte har.

Etter at vi begynte med den ukeplanen reddet vi inn igjen et forhold som jeg var på tur ut av. I tillegg har vi alle en felles kalender på telefonen som jeg legger inn alt på. Der står turnusen min, hvem som skal til tannlegen, legen ol samt hvem som skal følge dem og alle fritidsaktiviteter.

Kan jeg spørre hvor mange av barna deres har arvet det? Og hvor tidlig merket dere symptomer?

[Chestnut]

Jeg vet ikke...kanskje barna. Og gammel vane. Men jeg er ikke lykkelig lenger. Det som skal være et partnerskap er blitt en belastning for meg. Men jeg finner ikke rett tidspunkt å gå. Han skal ditt og skal datt for å få hjelp og oppstart på medisiner, men det skjer aldri noe.

Jeg begynner å tenke at jeg aldri kommer til å føle meg klar, samtidig som jeg blir mer og mer klar over at det må gjøres likevel...

[MsPiggy]

Kommunikasjonen, ja... nå hadde min opptil flere problemer, så jeg har vel aldri tenkt på at adhd kunne være en bidragsyter der. Kjenner meg igjen i noe av det du skriver, men har aldri tenkt at adhd kunne være årsaken, ettersom min også hadde flere utfordringer.

 

Kommunikasjon er krevende, og når jeg tenker etter, så kan kanskje den manglende impulskontrollen påvirke kommunikasjonen noe. Men adhd i seg selv gir jo ikke dårlige sosiale ferdigheter eller manglende empati. Men de kan vel bli mer impulsive, si ting rett ut, mindre tålmodighet, kanskje. Alle er sikkert ikke helt like heller.

 

Du bør jo ta opp dette med han. I rolige former, men likevel. Alvoret må frem, slik at dere kan finne ut hva dere kan gjøre for å få det til å fungere. Du må ta opp kommunikasjonen også. Javel, så sklir han tilbake etter en stund. Da får dere sette av en time hver 14. dag til å snakke om hvordan dere vil ha det. Mange som gjør slik, og det fungerer veldig bra

 

Du kan ikke gå på veggen fordi han har en diagnose, det er jo bare ikke greit. 

 

eh, jo. en av trekkene til adhd er manglende empati.. de kan også være mindre trygge i sosiale settinger. 

Merk at alle rammes forskjellig av adhd, så om man kjenner EN betyr ikke det at det er likt for alle andre. 

[AnonymBruker]

eh, jo. en av trekkene til adhd er manglende empati.. de kan også være mindre trygge i sosiale settinger. 

Merk at alle rammes forskjellig av adhd, så om man kjenner EN betyr ikke det at det er likt for alle andre.

Overdreven empati kan også være et trekk ved ADHD, så der er folk forskjellige.

Anonymous poster hash: c4f2b...2b8

[Celtic Heart]

Kan jeg spørre hvor mange av barna deres har arvet det? Og hvor tidlig merket dere symptomer?

Begge barna her har adhd, den eldste har i tillegg asperger syndrom.

 

Eldste merket vi symptomer på allerede ved 6 mnds alder. Det var NOE der uten at vi kunne sette fingeren på hva det var. Symptomer på autisme ble sterkere og sterkere og ved 3 år ble vi henvist bup. Testinger ble gjort og han fikk overraskende for oss diagnosen adhd da han var 4. Først da han var 9 fikk han diagnosen asperger syndrom i lettere grad.

 

Yngstemann har en helt annen grad av adhd og her trådde ikke symptomene frem før skolestart. Vi sliter fortsatt med å finne ut tilleggsdiagnose. Skolen, ppt og vi foreldre samt øvrig famile er 100% sikre på at han har en psykisk diagnose i tillegg, men bup sier at han ikke har annet enn adhd. Han var 9 da han fikk diagnosen  adhd.

 

Eldste har konsentrasjonsvansker og er ekstremt hyperaktiv. Yngste har konsentrasjonsvansker og ingen impulskontroll + at han sliter med psyken uten at jeg vil utdype dette mer her.

[Desertflower]

I frankrike finnes ikke ADHD, der er det feil kosthold som gjør barna umulige.. bare en tanke....

Der tror enkelte alternative behandlere at Hypoglykemi https://no.wikipedia.org/wiki/Hypoglykemi

er årsaken til tilstander som man vet skyldes ADHD.

Noen av symptomene er felles, men det er forskjellige tilstander der hypoglykemi skyldes lavt blodsukker.

[Chestnut]

Begge barna her har adhd, den eldste har i tillegg asperger syndrom.

 

Eldste merket vi symptomer på allerede ved 6 mnds alder. Det var NOE der uten at vi kunne sette fingeren på hva det var. Symptomer på autisme ble sterkere og sterkere og ved 3 år ble vi henvist bup. Testinger ble gjort og han fikk overraskende for oss diagnosen adhd da han var 4. Først da han var 9 fikk han diagnosen asperger syndrom i lettere grad.

 

Yngstemann har en helt annen grad av adhd og her trådde ikke symptomene frem før skolestart. Vi sliter fortsatt med å finne ut tilleggsdiagnose. Skolen, ppt og vi foreldre samt øvrig famile er 100% sikre på at han har en psykisk diagnose i tillegg, men bup sier at han ikke har annet enn adhd. Han var 9 da han fikk diagnosen  adhd.

 

Eldste har konsentrasjonsvansker og er ekstremt hyperaktiv. Yngste har konsentrasjonsvansker og ingen impulskontroll + at han sliter med psyken uten at jeg vil utdype dette mer her.

Takk for svar. Jeg har jo tenkt en del på at det er en ganske stor sjanse for at barnet vårt kan ha arvet det, men selvsagt ingen vits i å kaste bort energi på å bekymre seg når det uansett er for tidlig å si noe om. 

Kan tenke meg at det kreves utrolig mye av deg å stå i det, og at det kommer mange bekymringer med å være i en situasjon der dere heller ikke har fått alle svar. Jeg håper barna dine klarer seg fint, til tross for noen ekstra utfordringer  

[AnonymBruker]

Overdreven empati kan også være et trekk ved ADHD, så der er folk forskjellige.

Anonymous poster hash: c4f2b...2b8

 

Nei, det kan det ikke.

Her blander du sammen følsomhet og empati.

 

 

Anonymous poster hash: 21b96...64d

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvordan det går med HI nå? Er dere fortsatt sammen? 

Anonymkode: 604ce...cd7

[Gjest making.a.mess]

På 8.10.2015 den 15.23, AnonymBruker skrev:

Jeg har bodd sammen med en mann med ADHD i mange år og vi har et barn sammen. Forholdet vårt er nå så tynnslitt, i stor grad pga diagnosen hans, at jeg vet ikke hvor lenge jeg orker mer. 
 

Det som først og fremst gjør at situasjonen føles håpløs er hvor vanskelig det er å få til konstruktiv dialog med han. Han snakker mye og er veldig intens i diskusjoner, men klarer likevel ofte ikke å formidle poenget, eller hvor han vil med samtalen. Han har dårlig evne til å lytte, avbryter konstant og glemmer ofte det som blir sagt i ettertid. Det er opp til meg å moderere og sortere ut hva han egentlig mener med det han sier, og prøve å sette det i en sammenheng. Jeg opplever at å engasjere seg i samtaler med han er ganske meningsløst, fordi han likevel ofte ikke vil huske noe av det vi har snakket om, eller si noe helt annet om det samme temaet jeg oppfattet at vi allerede hadde etablert hva vi tenker om. En dag er han relativist, neste uken idealist etc. Fordi han er så lite konsistent, kan jeg ikke unngå å tenke at han ikke har en veldig sterk identitet og egentlig vet helt selv hva han står for. Han kan også diskutere enhver bagatell i timesvis, og forklarer dette med at han ikke klarer å filtrere hva som er uviktig å bruke tid på i øyeblikket. 

Han er veldig intens og emosjonell, på godt og vondt. Han gir mye bekreftelse, oppmerksomhet og viser med ord og handling at han elsker meg. Det negative er at han har liten evne til å regulere følelser, og derfor ofte handler ut i fra hva han føler der og da. Ofte skyver han ubehagelige ting/hendelser fra seg, for å slippe å forholde seg til realiteten, da resignerer han med TV/PC eller annen stimuli. Jeg opplever jeg må ta ansvar for hans følelser, i tillegg til mine egne, for å roe ting ned i tide, før diskusjoner eskalerer til krangler. Dette koster meg utrolig mye, spesielt nå som forholdet er så tynnslitt og jeg har minimalt med mentalt overskudd til å være tålmodig. 

Det er også jeg som må ta ansvar for mer eller mindre alt 'administrativt' i familien; følge opp sønnen vår i bhg/helsekontroller, sunt kosthold, aktivisering osv. Han gjør minimalt av praktiske ting med mindre jeg ber han om det (og da etter at jeg har spurt gjentatte ganger). Syns det er utrolig frustrerende å bruke så mye av min fritid på å rydde og vaske etter et voksent menneske. Selv om jeg tar mye mer enn min del i hjemmet er det alltid noe mer som må gjøres fordi jeg ikke rekker over alt. 

Syns også han har vanskelig for å være takknemlig for hva han har, er alltid er på søken etter noe nytt som kan tilføre livet hans spenning. Disse prosjektene, som han investerer penger og store deler av fritiden sin på, er ofte midlertidige, før han går videre til noe annet. Hans største frykt er å leve et "A4 liv" og målet hans er å drive for seg selv (noe som per i dag er totalt urealistisk). 

Vi har hatt utallige avtaler om strategier, planer osv for hvordan vi kan få det bedre, både med tanke på kommunikasjon, arbeidsfordeling etc. Han er veldig ydmyk, sier han forstår meg, og motivert for å jobbe med seg selv. Problemet er at det aldri varer og at han etter kort tid går tilbake til samme mønster. Jeg savner gode samtaler, stabilitet, forutsigbarhet og å ikke være den eneste som setter standarden for hvordan vi skal ha det. 

Jeg har brukt mye tid på å lese om ADHD, jobbe med min egen tålmodighet, fokusere på det positive han tilfører livet mitt, og aksepterer at jeg ikke kan få det jeg gir på alle områder. Men realiteten er at intensiteten ved forholdet har tappet meg for energi og positive følelser over en så lang periode at jeg er totalt utslitt. Jeg vet at det ikke er hans feil at han har den frontalappen han har, men vet også at sånn som ting er nå, klarer jeg ikke å glede meg over tanken på en framtid med han. Er redd for at jeg kommer til å gå nedenom og hjem psykisk om jeg fortsetter, så mye som forholdet tærer på livskvaliteten min. Etter så mange år hvor forholdet har vært så dysfunksjonelt, vi har prøvd parterapi, det har vært sterk vilje fra begge sider om å få forholdet til å fungere, er også troen min på at vi kan få det godt sammen minimal. Men jeg elsker han, og det er ingenting jeg ønsker mer enn å klare å leve med han. Jeg klarer heller ikke å akseptere at barnet vårt skal vokse opp med separerte foreldre, og dette vil jeg gjøre alt jeg kan for å unngå. 

Dette ble veldig langt, enda kunne jeg skrevet veldig mye mer. Noen som har vært i samme situasjon? Setter pris på all input som kan gi litt mer klarhet i situasjonen: Om det er noe mer jeg kan gjøre, eller om jeg bare må innse at vi er inkompatible, selv om jeg elsker han.

 

Anonymous poster hash: 3bf42...795

 

Hoho. Som å lese om meg selv det første avsnittet. 

Når det kommer til resten så trenger en mann ikke ha adhd for at det skal stemme. Likevel er d tapende for energi