Samboer med ADHD...

[AnonymBruker]

Jeg har bodd sammen med en mann med ADHD i mange år og vi har et barn sammen. Forholdet vårt er nå så tynnslitt, i stor grad pga diagnosen hans, at jeg vet ikke hvor lenge jeg orker mer. 
 

Det som først og fremst gjør at situasjonen føles håpløs er hvor vanskelig det er å få til konstruktiv dialog med han. Han snakker mye og er veldig intens i diskusjoner, men klarer likevel ofte ikke å formidle poenget, eller hvor han vil med samtalen. Han har dårlig evne til å lytte, avbryter konstant og glemmer ofte det som blir sagt i ettertid. Det er opp til meg å moderere og sortere ut hva han egentlig mener med det han sier, og prøve å sette det i en sammenheng. Jeg opplever at å engasjere seg i samtaler med han er ganske meningsløst, fordi han likevel ofte ikke vil huske noe av det vi har snakket om, eller si noe helt annet om det samme temaet jeg oppfattet at vi allerede hadde etablert hva vi tenker om. En dag er han relativist, neste uken idealist etc. Fordi han er så lite konsistent, kan jeg ikke unngå å tenke at han ikke har en veldig sterk identitet og egentlig vet helt selv hva han står for. Han kan også diskutere enhver bagatell i timesvis, og forklarer dette med at han ikke klarer å filtrere hva som er uviktig å bruke tid på i øyeblikket. 

Han er veldig intens og emosjonell, på godt og vondt. Han gir mye bekreftelse, oppmerksomhet og viser med ord og handling at han elsker meg. Det negative er at han har liten evne til å regulere følelser, og derfor ofte handler ut i fra hva han føler der og da. Ofte skyver han ubehagelige ting/hendelser fra seg, for å slippe å forholde seg til realiteten, da resignerer han med TV/PC eller annen stimuli. Jeg opplever jeg må ta ansvar for hans følelser, i tillegg til mine egne, for å roe ting ned i tide, før diskusjoner eskalerer til krangler. Dette koster meg utrolig mye, spesielt nå som forholdet er så tynnslitt og jeg har minimalt med mentalt overskudd til å være tålmodig. 

Det er også jeg som må ta ansvar for mer eller mindre alt 'administrativt' i familien; følge opp sønnen vår i bhg/helsekontroller, sunt kosthold, aktivisering osv. Han gjør minimalt av praktiske ting med mindre jeg ber han om det (og da etter at jeg har spurt gjentatte ganger). Syns det er utrolig frustrerende å bruke så mye av min fritid på å rydde og vaske etter et voksent menneske. Selv om jeg tar mye mer enn min del i hjemmet er det alltid noe mer som må gjøres fordi jeg ikke rekker over alt. 

Syns også han har vanskelig for å være takknemlig for hva han har, er alltid er på søken etter noe nytt som kan tilføre livet hans spenning. Disse prosjektene, som han investerer penger og store deler av fritiden sin på, er ofte midlertidige, før han går videre til noe annet. Hans største frykt er å leve et "A4 liv" og målet hans er å drive for seg selv (noe som per i dag er totalt urealistisk). 

Vi har hatt utallige avtaler om strategier, planer osv for hvordan vi kan få det bedre, både med tanke på kommunikasjon, arbeidsfordeling etc. Han er veldig ydmyk, sier han forstår meg, og motivert for å jobbe med seg selv. Problemet er at det aldri varer og at han etter kort tid går tilbake til samme mønster. Jeg savner gode samtaler, stabilitet, forutsigbarhet og å ikke være den eneste som setter standarden for hvordan vi skal ha det. 

Jeg har brukt mye tid på å lese om ADHD, jobbe med min egen tålmodighet, fokusere på det positive han tilfører livet mitt, og aksepterer at jeg ikke kan få det jeg gir på alle områder. Men realiteten er at intensiteten ved forholdet har tappet meg for energi og positive følelser over en så lang periode at jeg er totalt utslitt. Jeg vet at det ikke er hans feil at han har den frontalappen han har, men vet også at sånn som ting er nå, klarer jeg ikke å glede meg over tanken på en framtid med han. Er redd for at jeg kommer til å gå nedenom og hjem psykisk om jeg fortsetter, så mye som forholdet tærer på livskvaliteten min. Etter så mange år hvor forholdet har vært så dysfunksjonelt, vi har prøvd parterapi, det har vært sterk vilje fra begge sider om å få forholdet til å fungere, er også troen min på at vi kan få det godt sammen minimal. Men jeg elsker han, og det er ingenting jeg ønsker mer enn å klare å leve med han. Jeg klarer heller ikke å akseptere at barnet vårt skal vokse opp med separerte foreldre, og dette vil jeg gjøre alt jeg kan for å unngå. 

Dette ble veldig langt, enda kunne jeg skrevet veldig mye mer. Noen som har vært i samme situasjon? Setter pris på all input som kan gi litt mer klarhet i situasjonen: Om det er noe mer jeg kan gjøre, eller om jeg bare må innse at vi er inkompatible, selv om jeg elsker han.

Anonymous poster hash: 3bf42...795

[AnonymBruker]

Jeg kjente jeg ble mer og mer motløs etterhvert som jeg leste innlegget ditt og tenker at det er sånn datteren min kommer til å være når hun er voksen....

 

Han går ikke på medisiner? Siden dere har prøvd så mye som dere har gjort uten at det har hjulpet over tid så kan det hende medisiner er det som må til?

 

Datteren min går ikke på medisiner for sin ADHD, men hun er fortsatt såpass liten at det er enklere å forholde seg til henne enn om hun hadde vært voksen.

 

Føler veldig med deg og håper du finner en god løsning. Stor klem 

Anonymous poster hash: 53296...fe4

[QueenPenelope]

Bruker han medisiner? Evt. kan han vurdere dette?

 

Har levd med en som har umedisinert ADHD i mange år, og kjenner meg ikke igjen i alt... å ha ADHD er absolutt ingen unnskyldning for å ikke rydde og vaske etter seg. Min var en som ryddet og vasket mye mer enn meg, lagde middag, ryddet opp igjen osv. Det han var dårlig på, var detaljene (type rydde og vaske kjøkkenbenkene, men ikke skapdører). 

 

Kjenner meg igjen i masse nye planer hele tiden, som ikke blir realisert, og at påbegynte prosjekter (hobby eller nødvendige) tar lang tid før de fullføres - fordi han startet nye før han var helt ferdig.

 

Min fulgte opp samtaletimer/helsekontroller og mye annet praktisk, kan ikke forstå at din kan skylde på ADHD for det.

 

Han høres litt lat ut, han din... kjekt å bare kunne få gjøre det som er gøy, og kunne skylde på ADHD...? 

 

Still tydelige krav - han er urolig innvendig, med konsentrasjonsvansker. Ikke hjelpeløs. Punktum.

[Chestnut]

Takk for at dere orket å lese alt. Han venter på time hos psykiater, da fastlegen hans ikke vil skrive ut sentralstimulerende. Fikk offisielt diagnosen i voksen alder, selv om han har "visst" mye lengre at han har det. Barndommen hans er en "klassisk" historie om ADHD: Veldig intelligent, men underpresterte på skolen pga vanskeligheter med oppmerksomhet, slet med å forstå sosiale koder, manglet filter, rastløs, fikk ofte problemer fordi han ikke klarte å forutse konsekvenser. The list goes on. Manglende kunnskap som gjorde at det ikke ble plukket opp da.

Jeg er hans første seriøst forhold og han har nok manglet selvinnsikt nok til å forstå hvordan de tett på han blir påvirket, og derfor ikke sett behovet for medisin før. Litt av det som gjør ADHD så vanskelig å leve med er jo intensiteten, som jeg ikke forsto omfanget av før etter at vi flyttet sammen. Han var også veldig urealistisk i forhold til hvor mye han skulle forbedre seg og jeg tok lovnadene hans "at face value", som da jeg spurte han før vi flyttet inn sammen hvordan han så for seg arbeidsfordelingen hjemme: "50/50 selvfølgelig"    

Nå har han derimot store forhåpninger til medisin, men jeg våger egentlig ikke å håpe på for mye. Greit å få luftet tankene, man mister jo litt perspektiv på hva som er normalt, og hvor mye man bør akseptere når man har vært lenge nok i et forhold.. 

[QueenPenelope]

Og poenget er fortsatt at ADHD overhodet ikke er noen unnskyldning for å unngå husarbeid. 

 

Absolutt, definitivt, ikke...

 

Beklager å måtte si det, men det høres ut som om du har gått i sympati-fella og forstår han ihjel, samtidig som du sliter deg ut. 

 

Selvsagt skal du ta hensyn til utfordringene hans, og ikke kreve urealistiske ting fra han. Det vil bare bygge han ned og skade forholdet.

 

Men ADHD er ikke et hinder for hverken husarbeid, følge opp ungene, eller dele på ansvar og plikter i en husholdning. 

 

Men ADHD kan jo være en grei unnskyldning for å slippe å gjøre kjedelige ting - så lenge man slipper unna med det... og det kan ikke medisiner hjelpe mot heller

 

Min deler forøvrig bakgrunnshistorie med din, og ble også diagnostisert i voksen alder. Min har heller ikke akkurat en mild variant, så det er sagt. 

[AnonymBruker]

Og poenget er fortsatt at ADHD overhodet ikke er noen unnskyldning for å unngå husarbeid. 

 

Absolutt, definitivt, ikke...

 

Beklager å måtte si det, men det høres ut som om du har gått i sympati-fella og forstår han ihjel, samtidig som du sliter deg ut. 

 

Selvsagt skal du ta hensyn til utfordringene hans, og ikke kreve urealistiske ting fra han. Det vil bare bygge han ned og skade forholdet.

 

Men ADHD er ikke et hinder for hverken husarbeid, følge opp ungene, eller dele på ansvar og plikter i en husholdning. 

 

Men ADHD kan jo være en grei unnskyldning for å slippe å gjøre kjedelige ting - så lenge man slipper unna med det... og det kan ikke medisiner hjelpe mot heller

 

Min deler forøvrig bakgrunnshistorie med din, og ble også diagnostisert i voksen alder. Min har heller ikke akkurat en mild variant, så det er sagt. 

Jeg har ADD selv, og er helt enig i at man ikke skal skylde på sin diagnose for de tingene du nevnte. Det er jo ikke sånn at man er fullstendig håpløs og nyttesløs som person selv om man har ADHD/ADD. Jeg er generelt veldig pliktoppfyllende, men det er et faktum at veldig kjedelige oppgaver som husarbeid og vasking kan oppleves som ekstremt vanskelig å sette i gang med når man har umedisinert ADD/ADHD. Det gjelder meg også. Store problemer med å sette i gang, få rumpa i gir, vente til siste dag med å gjøre ting etc er veldig vanlig. Vedkommende TS snakker om kan selvfølgelig være lat, men det er et stort problem at mange med ADHD blir oppfattet som late når de egentlig ikke nødvendigvis er det. Ja, det kan virke sånn, men det er ofte også pga. sen prosessering av ting. Noen er verre enn andre selvfølgelig. 

 

Litt forståelse må man vise når man har valgt å være i et forhold med en person med ADD/ADHD, men hvis det blir MYE problemer pga. dette er det selvfølgelig greiest å gå hvert til sitt. 

Anonymous poster hash: b2b19...9f4

[Gjest AryaKillie]

Jeg kjenner meg så igjen, TS. Skulle tro det var jeg som hadde skrevet innlegget.

[AnonymBruker]

Nå ble jeg veldig lei meg på min sønns vegne 😢 Han er slik du beskriver og selv om han er verdens snilleste og mest omsorgsfulle mann vil han aldri klare forhold. Jeg håper du gir han sjanse og venter litt på medisiner. De vil hjelpe han med å filtrere og sortere. Klem fra en bekymret mor

Anonymous poster hash: df68c...d85

[CMHuser]

Du beskrev på mange måter samboeren min i dette innlegget, han er veldig lik din mann. Jeg er ei rolig jente, jeg trenger ro, mens han derimot er veldig intens og utålmodig. Han er også gjerne slik at han er ikke glad i å krangle eller diskutere, men hvis jeg først får "yppet" meg på han, da kommer ALT. Han gjentar den samme tingen på hundre forskjellige måter, og jeg kunne ha drept han til tider. Nå har vi en sønn som straks er tre måneder, og jeg merker han har endret seg, det er mer ro i han. Etter jeg fødte sønnen vår har det skjedd ett par ting som fortsatt pågår, hvor jeg har trengt støtten hans. Jeg har dessverre ikke fått den, og da sa jeg greit, da er ikke vi lenger ett vi. Vi er ikke lenger sammen, men bor da fortsatt sammen og lever som vanlig. Han endret seg når jeg sa jeg ikke orket mer, og gjør slike små ting for meg, for å vise at han er der. Men det er nettopp det samme du må gjøre. Du trenger ikke slå opp med han, men hver hard, si at nå må det skje noen endringer, ellers er vi lost cause. Og stå for det. Jeg prøvde flere ganger med samboeren min, og han skjerpet seg vel en uke eller to. Så var det det samme gamle. Og når jeg nå da igjen opplevde å ikke få støtte i noe meget viktig, sa jeg stopp. Han har endret seg, jeg er bare spent på om det vil holde løpet ut eller ikke. Han påstår han ikke lenger har adhd, men det er vel ikke noe man blir kvitt. Jeg sa til han at når dette er over, kan det kanskje bli oss to igjen. Men per nå, er ikke lenger vi ett vi, vi er du og jeg.

 

Ønsker deg masse lykke til

[Chestnut]

Trådstarter her igjen. 

Mange av dere påpeker at diagnosen hans ikke er noe unnskyldning for å ikke ta sin del av ansvaret hjemme og at han bruker det som unnskyldning når han egentlig ikke gidder. Jeg forstår at for utenforstående som ikke har innsikt i hva ADHD innebærer, så virker det som latskap: Hvor vanskelig kan det være, å bli enig om hvem som gjør hva, og så bare gjøre sin del liksom? Sånn tenkte jeg selv før. Men han er ikke en lat person, tvert i mot er han veldig hjelpsom, så lenge han kommer på det selv og det gjøres med en gang. Sier han at han skal gjøre det seinere, så skjer det ikke, selv om han har alle intensjoner om å gjennomføre. Ofte tenker han bare ikke over at de mest opplagte ting trenger å bli gjort, og om han kommer på det, så forsvinner det ut av hodet hans før han har rukket å komme i gang eller hvert fall bli ferdig. Han blir genuint såret når jeg sier hvorfor jeg ikke har det bra i forholdet og han føler at han ikke strekker til, prøver en stund, før han faller tilbake til gamle rutiner.

ADHD er selvsagt ingen unnskyldning, men kan til en viss grad forklare hvorfor hverdagslige praktiske ting er vanskeligere for han enn for oss med bedre evne til selvregulering. Følte bare for å nyansere bildet litt. Når det er sagt, resultatet er jo uansett at jeg uansett ikke makter å ta så mye ansvar på mine skuldre, og det er summen av ansvar på flere felt som er utmattende. Det ble mye snakk om det praktiske, men kommunikasjonen er egentlig enda vanskeligere, for da har jeg som oftest nok med mine egne følelser. Dette jobbet vi med i terapi, han var enig i alle rådene vi fikk, men så blir han frustrert, og mangelen på impulskontroll kommer i veien for at han klarer å holde seg til det vi ble enige om. 

Ellers er jeg veldig konkret med hva jeg forventer av han, har vært veldig direkte med han hele tiden om hvor jeg står i forholdet. Vi har et barn sammen, som gjør ting litt mer komplisert enn at jeg bare kan stille et ultimatum, for så å reise når han ikke lever opp til forvetninger.

"Insanity: Doing the same thing over and over again and expecting different results". Jeg ser jo selv hvilken vei dette går...   

Endret 8. oktober 2015 av Chestnut

[QueenPenelope]

Trådstarter her igjen. 

Mange av dere påpeker at diagnosen hans ikke er noe unnskyldning for å ikke ta sin del av ansvaret hjemme og at han bruker det som unnskyldning når han egentlig ikke gidder. Jeg forstår at for utenforstående som ikke har innsikt i hva ADHD innebærer, så virker det som latskap: Hvor vanskelig kan det være, å bli enig om hvem som gjør hva, og så bare gjøre sin del liksom? Sånn tenkte jeg selv før. Men han er ikke en lat person, tvert i mot er han veldig hjelpsom, så lenge han kommer på det selv og det gjøres med en gang. Sier han at han skal gjøre det seinere, så skjer det ikke, selv om han har alle intensjoner om å gjennomføre. Ofte tenker han bare ikke over at de mest opplagte ting trenger å bli gjort, og om han kommer på det, så forsvinner det ut av hodet hans før han har rukket å komme i gang eller hvert fall bli ferdig. Han blir genuint såret når jeg sier hvorfor jeg ikke har det bra i forholdet og han føler at han ikke strekker til, prøver en stund, før han faller tilbake til gamle rutiner.

ADHD er selvsagt ingen unnskyldning, men kan til en viss grad forklare hvorfor hverdagslige praktiske ting er vanskeligere for han enn for oss med bedre evne til selvregulering. Følte bare for å nyansere bildet litt. Når det er sagt, bottom line er jo at jeg uansett ikke makter å ta så mye ansvar på mine skuldre, og det er summen av ansvar på flere felt som er utmattende. Det ble mye snakk om det praktiske, men kommunikasjonen er egentlig enda vanskeligere, for da har jeg som oftest nok med mine egne følelser. Dette jobbet vi med i terapi, han var enig i alle rådene vi fikk, men så blir han frustrert, og mangelen på impulskontroll kommer i veien for at han klarer å holde seg til det vi ble enige om.

Ellers er jeg veldig konkret med hva jeg forventer av han, har vært veldig direkte med han hele tiden om hvor jeg står i forholdet. Vi har et barn sammen, som gjør ting litt mer komplisert enn at jeg bare kan stille et ultimatum, for så å reise når han ikke lever opp til forvetninger. 

 

Jeg er fortsatt ikke overbevist... har tosifret antall år sammen med en som fikk diagnosen som voksen etter vi hadde vært sammen i mange år, og han hadde da aldri problemer med å ta i et tak i hjemmet, eller følge opp ungene. Han er så "hardt angrepet" at legen ville medisinere, men han ønsket det ikke selv, begrunnet med at han hadde klart seg lenge nok uten.

 

Men uproblematisk var det ikke. 

Husarbeid var 90% bra, som at han kunne ta kjøkkenbenker og golv, men ikke skapdører

Pakket han til ungene, glemte han stort sett minst en ting, helst flere

Dra på butikken for å kjøpe 3 ting, og han ringte fordi han ikke husket den siste

Startet på det ene prosjektet etter det andre, fullførte ikke et før han startet et nytt

Kunne glemme avtaler, tannlegetimer/helsestasjon. Alt slikt måtte skrives opp

 

Men han kunne da selvsagt helt fint utføre alt, og bidra på samme måte som andre. Mulig han brukte lengre tid, eller ble distrahert en stund før han fullførte, men slike ting brydde jeg meg ikke om, så lenge ting be utført.

[Chestnut]

Jeg kjenner meg så igjen, TS. Skulle tro det var jeg som hadde skrevet innlegget.

 

 

Jeg er fortsatt ikke overbevist... har tosifret antall år sammen med en som fikk diagnosen som voksen etter vi hadde vært sammen i mange år, og han hadde da aldri problemer med å ta i et tak i hjemmet, eller følge opp ungene. Han er så "hardt angrepet" at legen ville medisinere, men han ønsket det ikke selv, begrunnet med at han hadde klart seg lenge nok uten.

 

Men uproblematisk var det ikke. 

Husarbeid var 90% bra, som at han kunne ta kjøkkenbenker og golv, men ikke skapdører

Pakket han til ungene, glemte han stort sett minst en ting, helst flere

Dra på butikken for å kjøpe 3 ting, og han ringte fordi han ikke husket den siste

Startet på det ene prosjektet etter det andre, fullførte ikke et før han startet et nytt

Kunne glemme avtaler, tannlegetimer/helsestasjon. Alt slikt måtte skrives opp

 

Men han kunne da selvsagt helt fint utføre alt, og bidra på samme måte som andre. Mulig han brukte lengre tid, eller ble distrahert en stund før han fullførte, men slike ting brydde jeg meg ikke om, så lenge ting be utført.

Hva med kommunikasjon, hvordan løser dere det?

[AnonymBruker]

Har du prøvd lister over gjøremålene som hører med i en dag med avkryssing.

Jeg fikk selv ADHD diagnose som voksen (hvilket forklarte mye) og lagde slike til meg selv for å innarbeide meg nye rutiner. Hadde dem i en perm lett tilgjengelig.

At de kan krysse av er forsåvidt viktig, det gjr det mer konkret.

Det hjalp veldig for meg ( pluss medisiner) for å ta kontroll over egen hverdag.

Nå, fem år senere bruker jeg nesten ikke medisiner mer og har ikke noe problem med de vanlige rutinene. Går av seg selv - men setter fortsatt opp lister noen uker om jeg skal innarbeide meg nye rutiner.

Anonymous poster hash: dc6af...002

[missuvillig]

I frankrike finnes ikke ADHD, der er det feil kosthold som gjør barna umulige.. bare en tanke....

[QueenPenelope]

Kommunikasjonen, ja... nå hadde min opptil flere problemer, så jeg har vel aldri tenkt på at adhd kunne være en bidragsyter der. Kjenner meg igjen i noe av det du skriver, men har aldri tenkt at adhd kunne være årsaken, ettersom min også hadde flere utfordringer.

 

Kommunikasjon er krevende, og når jeg tenker etter, så kan kanskje den manglende impulskontrollen påvirke kommunikasjonen noe. Men adhd i seg selv gir jo ikke dårlige sosiale ferdigheter eller manglende empati. Men de kan vel bli mer impulsive, si ting rett ut, mindre tålmodighet, kanskje. Alle er sikkert ikke helt like heller.

 

Du bør jo ta opp dette med han. I rolige former, men likevel. Alvoret må frem, slik at dere kan finne ut hva dere kan gjøre for å få det til å fungere. Du må ta opp kommunikasjonen også. Javel, så sklir han tilbake etter en stund. Da får dere sette av en time hver 14. dag til å snakke om hvordan dere vil ha det. Mange som gjør slik, og det fungerer veldig bra

 

Du kan ikke gå på veggen fordi han har en diagnose, det er jo bare ikke greit. 

[absinthia]

Han hadde nok sikkert hatt godt av å bruke medisiner i et par år, mens han opparbeider seg gode vaner og rutiner, for så å kutte dem ut, når han har fått orden på ting.

[Chestnut]

I frankrike finnes ikke ADHD, der er det feil kosthold som gjør barna umulige.. bare en tanke....

Konsensus i forskning er at ADHD er nevrobiologisk og i stor grad forårsakes av gener. Hyperaktivitet på grunn av høyt blodsukker er noe helt annet.  

[AnonymBruker]

I frankrike finnes ikke ADHD, der er det feil kosthold som gjør barna umulige.. bare en tanke....

 

Stakkars barn og voksne som ikke blir tatt på alvor der. 

Anonymous poster hash: 53296...fe4

[Gjest AryaKillie]

Hva med kommunikasjon, hvordan løser dere det?

Kommunikasjonen er dårlig. Jeg føler meg som moren hans som går å kjefter og ber han "rydde rommet sitt". Jeg har mistet det meste av følelser for han. Vi har også barn men det er jeg som tar meg av alt. Han furter hvis han ikke får viljen sin osv. Han er veldig snill da..og han viser meg kjærlighet og fine ord. Men det er ikke nok i en hverdag med barn og slike voksenting. Jeg har mer og mer innsett at han er utrolig umoden og ligger langt under mitt intelligensnivå hvilket sliter på kommunikasjonen.

[AnonymBruker]

I frankrike finnes ikke ADHD, der er det feil kosthold som gjør barna umulige.. bare en tanke....

Ja, dette har jeg faktisk lest, men igjen; i USA er det "enda mer ADHD" enn her i Norge. Tror det kan ha noe med hvor strenge de er på å sette en slik diagnose. Jeg selv har ADD, det er det ingen tvil om. Jeg spiser veldig sunt og det finnes omtrent ikke sukker i kostholdet mitt, så det er ikke stort jeg kan endre på den fronten.

 

De fleste mennesker har ADHD-symptomer til en viss grad, uten at de nødvendigvis har ADHD. Noen mener, inkl. meg selv, at ADHD er mer enn personlighet enn en sykdom. Alle er forskjellige. Noen er mer beskjedne, sure, negative av natur, mens andre er det stikk motsatte. De med ADHD/ADD er mer impulsive, glemske, har mer vansker med å fokusere. Om det blir et stort problem er det helt ok å medisinere, for det å ha ADHD passer ikke helt inn i dagens samfunn om man ikke klarer å tilpasse seg. Alle skal ta høyere utdanning, stå opp 7 om morgenen, gjøre ditt og datt, være sånn og sånn. Heldigvis klarer jeg det, men mange gjør ikke det. Mange skuespillere, grundere, kunstnere, politikere etc har ADHD, og fungerer aldeles utmerket i de rette yrkene.

Anonymous poster hash: b2b19...9f4