Hvordan slutte å mislike folk?

[AnonymBruker]

Jeg sliter med at jeg misliker så veldig mange folk. Det er jo noe som heter at hvis du treffer en drittsekk er han en drittsekk, men hvis du treffer ti drittsekker er det du som er drittsekken. 

 

Jeg innser at det er jeg som er problemet. 

 

Jeg føler intenst irritasjon og surhet når jeg må være i nærheten av diverse folk. De gjør ingenting galt.

 

Det kan være måten de ler på, måten de snakker på, måten de går på, at de snakker for mye, at de står for nærmt meg, at de utviser mangel på kunnskap om noe jeg mener man bør kunne, at de er for blide (!), osv osv. 

 

Jeg hater at det er slik. Det er et problem for meg både på jobb og privat. Det er minst to-tre kollegaer jeg sliter veldig med å jobbe sammen med, siden jeg kjenner blodtåken komme sigende etter 2 minutter med dem. Han ene gjør meg drittsinna bare han går forbi pulten min :s

 

Hvordan kan jeg komme meg over dette? Hva kan jeg gjøre når jeg kjenner meg misliker folk, uten at de egentlig gjør noe galt? Ja, det er unødvendig å puste så jævla høyt, men altså.... 

 

Jeg er oppvokst med foreldre som alltid kommenterer det negative ved folk. Hver gang de har snakket med noen baksnakkes de etterpå, hvor teit det de sa var,osv. Så det er nok noe jeg har lært fra dem. 

 

Men jeg vil jo ikke ha det slik

Anonymous poster hash: dde62...ef5

[AnonymBruker]

Hva med å lage en regel for deg selv?

 

Fra nå av så er "liker jeg person x?" eller "liker jeg måten person x oppfører seg på?" ikke lengre noe du lar deg selv ta stilling til.

 

Selv liker jeg ikke de fleste jeg møter. Mitt intrykk er at folk flest er idioter. Men det betyr ikke at jeg  på noe vis misliker Kåre som jeg møter på seminar eller Tobias som jobber i sentralbordet.

 

Eksempelvis registrerer jeg hvem Tobias er. Og så godtar jeg at han er sånn. Av og til er han morsom (frivillig og ufrivillig) av og til er han irriterende. Jeg noterer meg at han ikke er smart, men at han som oftest er en ok fyr. Og det er det. Tobias driter i om jeg liker han eller ikke. Jeg driter i om Tobias liker meg eller ikke. Det er dermed fullstendig irrelevant. Om du spurte meg direkte ville jeg ikke ant hva jeg skulle svare. Tobias er nemlig som han er.

 

Så slutt å spørre deg selv om du liker X. De eneste personene du behøver like her i livet er nære venner og din nåværende eller fremtidige livspartner. Resten er bare folk. Og de er som de er.

 

Generelt så sier en (ofte med rette) at det vi misliker aller, aller mest med andre mennesker er våre egne dårlige egenskaper. Så det hjelper ofte å bli mer fornøyd med deg selv. Om du er irritert fordi en person uttaler seg uten kunnskaper så betyr det som oftest at du har (eller frykter du har) samme vane. Legg den av deg og folk flest sin hverdagsidioti virker kanskje ganske artig?

Anonymous poster hash: a0c86...8ed

[AnonymBruker]

Høres ut som det er noe du har med fra foreldrene dine, men det er jo positivt at du vil endre deg, det skal du ha kudos for! Det krever en del å innrømme det for seg selv.

 

Men hva med å utsette deg for mange forskjellige typer mennesker og virkelig øke toleransen for at folk er forskjellige? F.eks. være støttekontakt for noen med utfordrende atferd eller kanskje utviklingshemming? De er ofte forskjellig fra hva folk flest er vant med og jeg tror de vil utfordre toleransen din:)

Anonymous poster hash: f7fe7...03c

[AnonymBruker]

Jeg driver ikke og tenker at jeg misliker folk sånn sett. Men når de er i nærheten av meg får jeg direkte fysisk ubehag av irritasjon over deres blotte nærvær, om du skjønner. 

 

Jeg prøver å fokusere på de positive egenskapene deres, men det sklir ofte ut i ting som egentlig er negative. Som "I det minste smatter han ikke høyt, sånn som Torsein gjør (den dritten)"  

 

Jeg legger veldig merke til de negative (i mine øyne) tingene ved folk, og fokuserer på dem. Og når jeg først har irritert meg over en person, er omtrent alt den personen gjør irriterende. Det baller på seg, på en måte. Har jeg først lagt merke til hvor irriterende Torstein smatter, er plutselig alt han gjør noe galt med. Da legger jeg plutselig merke til at han subber litt når han går også, og det er jo nærmest utilgivelig styggedom... 

Anonymous poster hash: dde62...ef5

[AnonymBruker]

kanskje du burde være alene?

Anonymous poster hash: 46b46...761

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med slike foreldre, jeg også. For en del år tilbake oppdaget jeg, som du, at denne negativiteten var noe jeg ville kvitte meg med. Jeg kjente ikke til noe annet enn negativitet, i grunnen. Min metode har vært å forsøke å komme negativiteten i forkjøpet med å bevisst lete etter noe positivt helt fra begynnelsen av når jeg møter nye mennesker, og tvinge meg til å tenke på noe av det positive med andre som jeg har kjent lengre. Det siste er det vanskeligste, for der har negativiteten rukket å slå rot. Det er nok et par jeg aldri vil klare å legge negativiteten helt bort med, men i de tilfellene har den en viss berettigelse med bakgrunn i noe de selv har gjort.

 

Det viktigste steget har du allerede tatt. Du har erkjent at det ikke er bra å ha det slik og du ønsker å gjøre noe med det. Nå gjenstår det bare å komme videre. Det er ikke gjort over natta, men lær deg å se også de framskrittene du gjør. Lykke til videre.

Anonymous poster hash: c5a51...ff9

[AnonymBruker]

Kanskje du kan prøve å heller se på andres særheter med litt humor. Og se på dem med litt distanse. Som om du ser en film med noen komiske innslag.

Anonymous poster hash: c9ac9...891

[AnonymBruker]

Jeg har også vokst opp med negative foreldre. Hver gang jeg er hjemme må jeg passe meg for ikke å henge meg på surpratet deres. Det suger forferdelig med energi å bare være negativ. Etter at jeg opp daget dette vurderte jeg hvor mye energi jeg hadde å kadte bort på sånt. Altså måtte jeg snu fokus.

Du må, som en annen her sa, bevisst begynne å lete etter positive ting ved de du møter. Kommer en negativ tanke må du vifte den bort. Desverre har vi ofte lettere for å henge oss opp i negative ting enn positive, så du har litt av en jobb foran deg. Du må finne sju positive ting for hver negative som dukker opp. Du må mate hjernen med positivhet for å begrave den negative delen. Etter en stund vil du kjenne at det blir lettere, men likevel kan du lett falle tilbake. Dette må altså jobbes med konstant. Selv sliter jeg med depresjoner og må stadig finne små positive ting i hverdagen for å holde hodet iver vannet.

Tenk også på at folk liker de positive personene rundt seg bedre enn de negative. Du havner i færre konflikter, får bedre service og har det generelt lettere i livet. Du har med andre ord fine ting å glede deg til! Lykke til!

Anonymous poster hash: a33ce...0cb