Savner bestemoren min

[AnonymBruker]

Jeg har en bestemor som jeg elsker over alt på jord. Hun er min beste venn og jeg kan snakke med henne om alt. Vi har et helt spesielt bånd, og det har vi alltid hatt. Men hun begynner jo å bli gammel, da. Hun er fortsatt frisk og sprek, men merker det veldig godt på hukommelsen og at hun sliter litt med å henge med. Orker ikke å arrangere store familieselskap lenger, noe som hun elsket å gjøre før.

Jeg flyttet til en by laaaangt unna hjembyen min nå i høst for å studere. Og jeg har så dårlig samvittighet ovenfor bestemoren min, og savner henne så mye. Er redd for å gå glipp av hennes friske år som kanskje kan være de siste. Og jeg vet hun savner meg utrolig mye også, og at hun ofte er lei seg. Bestemoren min betyr alt for meg, og den dagen hun dør tør jeg ikke å tenke på en gang. En del av meg kommer nok til å dø med henne.

Jeg har så dårlig samvittighet for dette, har noen noe råd eller tips til meg? Er nesten sånn at jeg vurderer å flytte hjem.

Anonymous poster hash: 2ee5e...751

[Gjest C'est la vie:)]

Om en har nær tilknytning til familie og flytter bort grunnet skole, jobb etc, er det vanlig at man kan kjenne på dårlig samvittighet og stort savn. Likevel finnes det muligheter for å ha kontakt, selv om avstanden er stor. Jeg tror din bestemor kunne satt pris på at dere snakker sammen over telefon, hvor relasjonen dere i mellom ikke behøver å bli svekket av avstanden. 

 

Selv har jeg en farmor som jeg er veldig glad, i men etter å ha flyttet møter hver tredje måned. Jeg kan fint finne på å ringe henne flere ganger i uken.  

 

Mitt beste tips er rett og slett det. Snakke over telefon. Jeg pleier av og til å sende henne brev, postkort eller en liten hjemmelagd gave som strikkede sokker når det begynner å bli kaldt eller en tegning/bilder av hverdagen min. Særlig bildene setter farmor veldig pris på, selv om de ikke alltid er like interessante...