Er livet mitt tapt uten vgs..? Trenger hjelp

[moma01021]

Jeg har alltid vært skoleflink, og jeg har alltid trivdes på skolen. Gikk ut av ungdomsskolen med bare 5ere og 6ere, og har egentlig aldri hatt noen problemer med å lære. Når jeg begynte på VGS ble alt plutselig så mye vanskeligere. Selve fagene og kompetansemålene ble ikke en stor utfordring for meg, men jeg sleit rett og slett med å følge med pga stort fravær. Jeg har hatt høyt fravær helt siden syvende klasse på barneskolen, og jeg vil vel si at det har blitt en vane å være borte fra skolen. Det har liksom alltid gått bra så lenge jeg møter opp på prøver og fått vurderingsgrunnlag. Første året mitt på vgs gikk bra til tross for stort fravær, og jeg fikk kun karakteren IV (ingen vurderingsgrunnlag) i ett fag, noe som gjorde at jeg fikk gå videre til vg2. I 2.klasse hadde jeg et enda høyere fravær og fikk vel såvidt godkjent to fag, noe som gjorde at jeg nå må gå 2.klasse på nytt. Jeg er altså 18, snart 19 år nå.

 

Jeg har vært i utallige møter med rådgivere på skolen, og ble rådet lenge før året i 2.klasse var omme om å bare slutte for så å begynne på nytt i år, men jeg er ikke en person som gir meg. Så jeg prøvde faktisk så hardt jeg bare kunne å møte opp på skolen, og få vurderingsgrunnlag, selv om det kanskje ikke virket som at jeg prøvde på alle rundt meg. Jeg sto på "psykisk" helt til året var omme, for så å høre rett før sommerferien at jeg ikke fikk året godkjent og at jeg måtte gå det om igjen nå til høsten. Dette var en stor påkjenning for meg.

 

Nå går jeg som sagt i 2.klasse igjen, og det er tøft med tanke på at jeg virkelig gledet meg til å bare ha ett år igjen og endelig slappe av. Å se alle vennene mine gå videre til tredje klasse, og at jeg går i andre klasse nå, får meg til å føle meg så dum. Men jeg vet at jeg er smart, og jeg vet at jeg kunne fått 6er i alle fag hvis jeg ting bare lå til rette for det. Jeg er også takknemlig for at jeg er så heldig som bor i Norge og faktisk får flere sjanser når det kommer til skole. Men sannheten er den at jeg er så sliten. Mentalt sliten. Og det har jeg vært lenge, helt siden syvende klasse. Det er aldri fred og ro å få i hodet mitt, og alt dette presset med skole bare surrer seg mer og mer til en stor ball jeg ikke klarer å bli kvitt. Jeg føler at jeg blir misforstått av alle. Foreldrene mine og rådgivere. De snakker til meg som at jeg er lat, og som at jeg ikke prøver. Men de aner ikke hvor mange runder jeg tar med meg selv hver eneste dag. De aner ikke hvor mislykket jeg føler meg når jeg ligger hjemme mens alle jeg kjenner er enten på jobb eller skole. Hvor skuffet jeg blir over meg selv. Hver kveld når jeg legger meg tenker jeg ALLTID at jeg skal på skolen dagen etter. Jeg føler ofte på motivasjonen. Men dagen etter blir det sjeldent noe av, og jeg ligger bare hjemme og føler meg mislykket. Det er et eller annet som stopper, og jeg klarer ikke å sette ord på det. Jeg vet ikke hva det er, men det har vært sånn så lenge jeg kan huske. Når jeg er hjemme føler jeg meg veldig deprimert, mens når jeg er på skolen har jeg det bra. Å være hjemme er ikke noe jeg ønsker. Jeg har alltid hatt store ambisjoner for meg selv. Men mine drømmer og ambisjoner er ikke i samspill med mine handlinger når jeg har ca 50% fravær fra skolen? Det er så vanskelig å få den hjelpen jeg trenger når jeg ikke vet hvorfor det er sånn, og jeg skjønner veldig godt at folk tror at å være hjemme er det jeg vil. At jeg "hater" skolen. At jeg bare skulker. Men det er ikke sånn det føles for meg. Jeg har faktisk alltid vært glad i skolen.. 

 

Jeg har vært hos legen flere ganger oppgjennom årene uten å finne noe feil. Jeg har også vært hos psykolog, men følte meg ikke forstått der heller - ikke at jeg forventet det når jeg ikke klarer å sette ord på hva det ER. 

Idag fikk jeg enda et brev fra skolen om at det var fare for at jeg ble utvist fra skolen. Foreldrene mine kjefter på meg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har to jobber, og de er det aldri noe problem å dra på. Det er bare noe med skolen, jeg vet bare ikke hva. Det er jo det jeg har alle vennene mine, et sosialt liv, det er jo der jeg har det best.

 

Jeg er bare så innmari sliten, fortvilt og frustrert. Jeg vet at det beste for meg hadde vært å drite litt i hva alle andre (foreldre, lærere, venner osv) synes og bare slutte rett og slett. Gi meg. Jeg føler at jeg aldri får noe igjen for alt det arbeidet jeg gjør. Jeg kan sitte og nipugge på en prøve i flere timer og virkelig gå inn for sekseren, for deretter å ikke møte opp på skolen dagen etter. Jeg vet at jeg er smart, og jeg vet at andre vet at jeg er smart, men jeg føler ikke at jeg får brukt alle de gode egenskapene jeg har. 

 

Jeg kunne f.eks tenke meg å dra til forsvaret etter vgs, det er noe jeg har hatt lyst til de siste årene og jeg er kalt inn til Sesjon del 2 nå neste torsdag. Jeg håper og tror at jeg kommer inn, men det blir ikke før jeg er ferdig på skolen. Selv om jeg har aller lyst til å bare slutte på skolen og dra med en gang, så føler jeg ikke at jeg kan det mtp andres forventinger til meg. Jeg har også lyst til å bare slutte på skolen, og begynne å jobbe fulltid. Jeg vet at det ville ha blitt en lettelse for meg og at jeg endelig kunne bli kvitt den klumpen i magen. Men jeg vet ikke om jeg tør. For hva er egentlig livet mitt uten VGS? Jeg er redd for å mislykkes her i livet. Er det ingen andre alternativer? Er jeg dømt til å jobbe på rema 1000 resten av livet mitt, eller er det håp..? Eventuelt utdanning/grei jobb som ikke krever studiespesialisering. 

 

Det er forståelig at du som leser dette ikke skjønner helt "greia".. Hvorfor jeg ikke er på skolen. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet, men jeg har aldri et godt svar å komme med. Men hvis du har noen gode råd, har vært i en lignende situasjon selv eller klarer å sette deg inn i det jeg skriver så tar jeg de så hjertelig imot. Om det så bare er noen få oppmuntrende ord, så er jeg veldig takknemlig Det trenger jeg 

[AnonymBruker]

Om jeg var deg så hadde jeg tatt opp fagene som privatist, enten med hjelp eller uten hjelp. Så kan du heller begynne i militæret eller forsette å jobbe, ved siden av. Ja det er viktig med videregående, for man kommer ingen vei uten det.

Jeg skjønner at du er skolelei, men om du tar fagene som privatist så får du på en måte skolen litt fra avstand. Og du slipper obligatorisk oppmøte og lekser.

Anonymous poster hash: 42712...d12

[moma01021]

 

Om jeg var deg så hadde jeg tatt opp fagene som privatist, enten med hjelp eller uten hjelp. Så kan du heller begynne i militæret eller forsette å jobbe, ved siden av. Ja det er viktig med videregående, for man kommer ingen vei uten det.

Jeg skjønner at du er skolelei, men om du tar fagene som privatist så får du på en måte skolen litt fra avstand. Og du slipper obligatorisk oppmøte og lekser.

Anonymous poster hash: 42712...d12

 

Har ofte vært inne på tanken med å ta vg2 og 3 som privatist. Men har tenkt på det med penger, et det ikke veldig dyrt? Vet du hvordan det er med lån osv der, dekker det alt? 

[AnonymBruker]

Du har rett, dette er en komplisert problemstilling. Midtveis gjennom innlegget ditt så tenkte jeg at du burde snakke med en psykolog. Men det har du jo allerede gjort.

Du skriver at du er redd for å bli dømt til å jobbe på Rema 1000, og at det er vanskelig å finne jobber som ikke krever studiespesialisering. Det er det jo, så om det å bytte linje er en mulighet så gjør det, særlig hvis det finnes noe yrkesfaglig som du har pasjon for.

Er det så galt å jobbe på Rema 1000 da? Jeg har selv lang utdannelse, men av og til misunner jeg dem som har en slik type jobb, der man kan få hjem når jobben er slutt og ikke har jobben surrende i hodet på fritiden.

Du har forsøkt i 2 år nå uten å få det til og du føler deg bare mer og mer mislykket. Det kan være at du burde slutte, formuten at noe endrer seg så vil du ikke komme i mål. Før du slutter bør du likevel ha en plan for hva du ønsker å få ut av livet ditt. Du har to jobber, kan de bli 100% tilsammen og fast stilling? Med det fraværet du har så kan det bli vanskelig å få jobb noe annet sted, siden fravær er noe alle arbeidsgivere sjekker, så du trenger disse jobbene for videre referanse. Det å få en jobb i dagens marked er vanskelig hvis du ikke har fullført vgs, og du ikke kjenner noen, så det at du har to jobber er veldig bra, da har du en fot innenfor.

Kanskje har du et talent som du kan bruke for å komme deg frem i arbeidslivet? Feks fotografering eller søm eller liknende?

Jeg sender deg en klem TS, for det er jammen ikke lett å se løsningen på det du beskriver. Håper du har noen rundt deg som kan hjelpe deg med å finne ut hva som er lurt videre. Du må i alle fall unngå at du havner i en situasjon der du havner utenfor både skole og arbeidslivet, så det viktigste er å reise seg opp fra sofaen og prøve å finne ut hvordan du kan komme deg videre.

Anonymous poster hash: c3afe...fba

[AnonymBruker]

Selv om situasjonen min ikke var helt lik din, var jeg også skolelei og vurderte å ta et friår da jeg gikk i 2. klasse, men jeg endte opp med å fullføre allikevel. Snittet mitt ble 3, 9, som ikke akkurat er ideelt, men det viktigste er vel å få sikret seg et vitnemål, uansett om du går opp som privatist eller fortsetter på VGS. Jeg hadde ikke konsentrasjon til å lese og hadde over hundre timer med fravær i mitt siste år, så jeg vet at det kan føles umulig å komme seg gjennom, men tiden går fort.

Jeg er 19 og kan ikke uttale meg om livet ditt er fortapt uten vitnemål (du overlever sikkert på en eller annen måte), men om du en dag finner ut at du ønsker å studere videre, vil du jo være glad for at du bestemte deg for å holde ut

Anonymous poster hash: dd5a7...706

[AnonymBruker]

Oj, som jeg kjenner meg igjen! Bortsett fra at jeg er ca 20 år eldre enn deg. Nå er det ikke sikkert du er som meg, men jeg skriver ned noen erfaringer, så får du se om det er brukendes for deg.

Jeg har også alltid vært flink på skolen og trives godt. For meg startet nedturen på ungdomsskolen. Læring har alltid vært en lek for meg, fordi jeg elsker å lære, elsker å finne ut av ting jeg ikke kan noe om fra før. På barneskolen fikk vi ingen karakterer, da var det ikke noe press om å oppnå noe som kunne måles på en skala. Man var ikke like bevisst på det å prestere. På ungdomsskolen ble det stort fokus på hvem som var flinke og ikke. Jeg har skjønt det sånn at det er litt status å være flink i dag, men da jeg gikk på ungdomsskolen var det ikke noe kult. Man var nerd, lesehest, en kjedelig person som bare var opptatt av å få gode karakterer. Og man trodde man var bedre enn andre. Sannheten var at jeg sjelden eller aldri gjorde lekser. Jeg fikk gode karakterer likevel. Jeg fulgte med i timene og det var nok for meg. Men opplevelsen av at de andre ikke syntes det var gøy å lære, og det at de var så fokusert på det sosiale ødela mye for meg. Jeg har aldri vært opptatt av å være kul eller en av gjengen. Jeg så aldri ned på de andre fordi de fikk dårligere karakterer, det brydde meg aldri. Men de andre ble kjedelige for meg. De hang seg opp i (for meg) uvesentlige ting, og brukte mer tid på tull og fjas i timene enn på å følge med. Det drepte sakte, men sikkert, læregleden min.

Jeg begynte å bli skolelei allerede før videregående. Men 'man skal jo gå videregående'. Noe annet var aldri et alternativ. I motsetning til deg hadde jeg lite fravær. Jeg møtte opp, men kjedet meg på skolen. Det vi skulle lære var ikke spennende lenger, vi diskuterte oss ikke frem til ting, men pugget det som sto i boken for å få den 6ern som kreves. Undring, diskusjon, argumentering, utprøving, refleksjon...det var det slutt på. Jeg følte en stor meningsløshet i å måtte møte opp hver dag på noe sånt. (Og mens jeg skriver dette ser jeg likhetstrekkene med hvorfor jeg nettopp har sluttet i en jobb jeg kjedet meg i. Livet føltes meningsløst når jeg måtte fortsette på den arbeidsplassen. Jeg har et stort behov for fremdrift, hjernetrim og lek, og tok derfor valget om å slutte.)

Som man kan se går fokuset over på prestasjon fremfor trivsel og læringsglede. Vi skal presses gjennom et system og bli målt og veid. Jeg har lest om mange som har hatt samme opplevelsen som meg. Flere av dem har vist seg å være mensamedlemmer. De er potensielle A-studenter som ikke klarer å fullføre videregående pga fravær, eller får langt lavere karakterer enn de egentlig burde hatt, fordi de har mistet motivasjonen og engasjementet. Vi mister altså mange av de smarteste vi har på den måten skolen er lagt opp i dag.

Kjenner du deg igjen i noe av dette? Føler du at 6eren på vitnemålet ikke betyr noe for deg? Den gir deg ingen glede?

En annen ting som har slått negativt ut for meg, er at i tillegg til at jeg generelt er flink i mye, så er jeg også en perfeksjonist. Samme hvor mange seksere som står på vitnemålet, så føler jeg meg aldri flink nok. Jeg har jo hele livet fått høre hvor flink jeg er og hvilket fint yrke jeg kommer til å få, men har endt opp med å være den i familien som ikke har tatt høyere utdanning og endte opp på nav. Jeg har følt meg mislykket fordi jeg ikke har klart å prestere det andre har ønsket for meg. Det har vært sånn fokus på at jeg kan bli hva jeg vil fordi jeg er flink, ikke fordi jeg har andre gode egenskaper. Jeg havnet faktisk i en liten identitetskrise. Karaktermessig kunne jeg velge å vrake i studier, men jeg ante ikke hva jeg var god på. Hvilke egenskaper som var 'meg'. Jeg tror det råder en oppfatning om at de som er flinke klarer seg uansett i livet, så man blir ikke sett på samme måte som en som sliter med karakterene. Da får man oppfølging og tilrettelegging, får kanskje en utredning for å se etter diagnose osv. En som er flink, jo han klarer seg selv.

Jeg kom meg gjennom videregående og jobbet noen år. Prøvde meg på høyere utdanning, men hadde store problemer og måtte slutte. Jeg slet med depresjoner og ensomhet bl.a. Skulle så gjerne ønsket at noen så meg, skjønte at bak alle gode karakterene var det et stort, tomt hull. Fordi jeg er en som elsker kunnskap, er også jobb og utdanning en viktig del av livet for meg. Det er det som gjør livet meningsfullt. Jeg er ikke opptatt av prestisje eller lønn, men vil føle meg nyttig og at jeg bidrar med noe. I voksen alder har jeg på nytt gjort et forsøk på universitetsutdanning, og gleden ved endelig å få lære noe igjen er stor. Veldig stor! Men jeg ser flinkis-studentene rundt meg som sliter, når de ikke får oppskriften på hva som skal gi dem Aen de trenger. De er så opphengt i karakteren at de ikke reflekterer over om de har lært noe. De vil helst ha spørsmålene til eksamen så tidlig at de kan rekke å pugge svaret. (Vi fikk utdelt et sett med spørsmål, og til eksamen plukket de ut tre av spørsmålene.) Vi får en gjeng med roboter som lærer seg nøyaktig det de trenger for å få A, men ikke noe nytenkning. For all del ingen feiling! Ikke komme med svar som er utenfor boksen, da kan man risikere Aen sin. Hvor er gleden i alt dette?

Her ble det mye om andre ting enn det du spør om. Men, ja, du kan klare deg uten utdanning, men det blir veldig mye vanskeligere. Og du får ikke like stor valgfrihet. Siden du er glad i skole og å lære, vil jeg anta at du trenger en jobb som er litt hjernetrim for deg. En utfordring. Disse jobbene får du ikke uten utdanning. Det er ikke noe feil med å sitte i kassa på Rema. Men den helt store utfordringen er det ikke. Om det eneste du ønsker deg er et sted å gå til hver dag, og å hente ut lønnen din hver måned, er Rema like bra som alt annet. Men ønsker du utfordringer eller å gjøre en forskjell, så er ikke Rema stedet du vil være.

Jeg vil oppfordre deg til å gå til helsesøster eller rådgiver på skolen din. Print gjerne ut innlegget ditt over og ta det med. Det er godt skrevet om situasjonen din. Jeg syns du har like mye krav på hjelp som en med dysleksi eller ADHD. Mister man deg, mister man et godt hode. Vis til opplæringsloven der det står at alle skal få tilpasset undervisning, om du føler nivået er for lavt.

Du sier at bare du kommer deg på skolen så går det greit. Men det er det å komme seg dit som er bøygen. Kan du alliere deg med en venn og avtale at dere går til skolen sammen? Du må rett og slett velge hver morgen at i dag, i dag skal jeg på skolen. Tro meg, jeg sliter med det samme. På vgs er det ikke sånn at lønna ikke kommer om du ikke møter, sånn som det er det på jobben. Begynn å se på skole som jobb. Sett gjerne opp mål for skoleåret. Og tenk at når du er ferdig kan du velge å gjøre det du vil. Reise, jobbe, folkehøyskole, militæret, eller mer skole. Men da må du møte på videregående først!

Ønsker deg lykke til. Prøv å finn tilbake til gleden ved å gå på skolen. Se på hva som hindrer deg fra å møte opp og gjør noe med problemet.

Anonymous poster hash: 4780c...863

[AnonymBruker]

Har ofte vært inne på tanken med å ta vg2 og 3 som privatist. Men har tenkt på det med penger, et det ikke veldig dyrt? Vet du hvordan det er med lån osv der, dekker det alt? 

Det koster desverre 1000 kr pr fag, men om du har jobb ved siden av så burde jo ikke det være et problem. Vet ikke hvordan det er med lån og sånn, da får du høre med privatistkontoret.

Anonymous poster hash: 42712...d12

[Gjest Gjest_Idja]

Jeg tenkte også privatist da jeg leste dette. Les på egenhånd, og jobb på si.

Ja, det koster, men hva så? Det er en tusenlapp eller to per fag, men det er det verd i form av høyere lønn du vil få i fremtiden. IKKE gi opp! Du må bare innse at du, akkurat nå, ikke passer inn i vanlig skolegang. Men du har jo tydeligvis hodet på rett plass, så det er ingen grunn til å gi opp.

Jeg lover deg, du blir å angre veldig om du gir opp!

[AnonymBruker]

Du sier du har to jobber. Spør om å få noen ekstra vakter, spar masse, jeg regner med at du bor hjemme så du har ikke store utgiftene. Pengene går til å ta fagene som privatist. Da kan du arbeide hjemme, men husk at hverdagen din da stort sett vil gå med på å jobbe og sitte hjemme og lese.

Så må du tenke på hvordan det vil gå om du evt begynner å studere. klarer du å sitte hjemme og jobbe godt så går jo det bra, men du har mer å tape på studier ved å ikke møte opp til obligatoriske timer og eksamener. Nå tenker jeg på hvis du må ta opp lån og stipend.

Anonymous poster hash: c04cb...782

[artigsjokk]

Huff, ja, dette er en utrolig kjip situasjon. Jeg har ikke så mange gode råd, jeg vil vel bare si at jeg synes det er leit å høre at du har det slik, og at jeg tror jeg forstår deg ganske godt. Jeg kjenner meg igjen litt via meg selv og enda mer via andre jeg kjenner. Du er ikke alene om å slite med dette på tross av at du er en smart og skoleflink elev. Jeg sto selv bare såvidt i 3. klasse med sletting av fravær pga psykiske problemer. På tross av å være en 5/6-elev. Jeg kjenner smarte, fantastiske mennesker som har og har hatt det akkurat som deg. Og vi vet hvor utrolig bedritent det er å høre at man har så mange flotte egenskaper og gode evner, for så ikke å være i stand til å gjøre noe nyttig med dem. Føles jo bare som et enda større tap å få den der typen "oppmuntring".

 

Hvis du mener at det er NOEN som helst sjanse for at du kan klare å komme deg gjennom vgs nå mens du fortsatt er veldig ung, så mener jeg det absolutt er en god strategi å sette inn alle kluter på dette. Å være voksen uten vgs i dagens samfunn er dessverre ikke så gøy. Man kan jobbe på butikk hele livet, men det gir ikke akkurat allverden til inntekter, og mange som liker å bruke hodet litt vil nok bli gal av det i tillegg. 

 

Hvis du klarer privatist, bør du absolutt prøve det. Hva som helst, bare du får studiekompetansen. Om ikke du ønsker å studere med én gang, så er det en utrolig stor frihet bare å ha den muligheten.

 

Men går det ikke akkurat nå, så går det ikke. 

Bare vær så snill og husk at du ikke er lat og ubrukelig bare fordi du sliter med dette problemet. Dette er et psykisk problem som er helt reellt og til hinder for deg. Det er ikke din skyld! Selvfølgelig ville ingen velge å ha det slik, og det siste man trenger er kjeft når man er så fortvilet. Jeg vet at mange psykologer og rådgivere ikke forstår, men de er bare mennesker og mange av dem er dessverre ikke mer innsiktsfulle eller empatiske enn alle andre.

 

Jeg håper så inderlig at det ordner seg for deg!

[AnonymBruker]

Hva med å gå yrkesfag i stedet? To år -> ut i jobb. Det gjorde jeg.
Fullførte 3 år med allmenn og tenkte at NÅ orker jeg ikke mer. Var også redd for å bli sittende i kassa på rema (har gjort det i 5 år, ikke noe jobb for meg i lengden. Ikke at jeg dømmer de som gjør det - for all del). 
Så jeg gikk først teknisk og industriell produksjon, så gikk jeg arbeidsmaskiner, ble lærling og har nå full jobb. Det ble 5 år på vgs da, ikke det mest eksklusive man ser for seg - men om jeg hadde begynt å studere hadde jeg gått på en smell, droppet ut og blitt naver. Ikke så eksklusivt det heller :-)

Legg dog merke til at dersom du fullfører noen form for vgs, slik jeg gjorde, har du ikke RETT på mer. Jeg fikk bare plass fordi jeg gikk på en liten skole og det ikke var fulle klasser. 

Jeg er også sikker på at du kommer inn i forsvaret før du er ferdig på skolen hvis du forklarer dem situasjonen på sesjon del 2. Du kan også ta utdanninger i forsvaret, og komme langt innen den grenen. du må bare drite i forventningene til deg! Hva er best? At du blir utslitt eller at folk får oppfylt sine forventninger? Det strider nok mot folk sine forventninger at du møter veggen og blir langtidssykemeldt/uføretrygdet også...

 

Jeg er veldig i mot slik samfunnet har blitt at alle MÅ ta lange utdanninger.. Det er ikke for alle! Fikk også beskjed på ungd.skolen at jeg MÅTTE gå allmenn, selv om jeg ville gå yrkesfag.. 

 

Ellers er det jo privatist som noen sier!

Anonymous poster hash: aa79c...72a

[AnonymBruker]

Vanskelig å få jobb uten utdanning i Norge, og det blir ikke mye å velge i.

Virker som om du har kommet inn i en ond sirkel du slite mer å bryte.

Når man oppfatter seg selv som en 5/6-elev, så blir det mye press og forventning å leve opp til og det å ikke mestre fagene pga. fravær blir en stor kontrast. Regner med du ikke har positive følelser med det..og så ligger det et spøkelse der, kanskje man ikke er så god som man trodde, og man ønsker å opprettholde ideen, istedenfor å få den motbevist. 5/6 tar mye arbeid på Vgs, handler ikke så mye om hvor smart man er eller ikke. 

Jeg har vært deg og jeg ramlet ut av VGS, til slutt, mange år senere fikk jeg mine femmere og seksere.

Eneste jeg kan råde deg til er vanskelig, og det er å sette en sluttstrek for fortiden og sette forventningene litt ned. Det er bedre å få til noe enn å ikke få noenting. 

Eller du kan ta et friår og jobbe isteden. Løpet er ikke kjørt og du får flere muligheter senere. 

 

Anonymous poster hash: 21a05...9d8

[Gjest Gjest_Idja]

Jeg har en nevø som nylig har gjennomført førstegangstjenesten, uten å ha fullført vgs, så dette syns jeg også du må sjekke bedre ut, ts. Sikker på at det ikke er gjennomførbart?

 

For meg høres du ut som en som ikke helt passer inn i den "vanlige" skolen, men at du passer bedre i jobb der det stilles strenge krav, og der du kanskje føler du gjør noe som har en effekt her og nå (lønn, hjelpe kunder eller hva du enn jobber med)? Ikke gi opp vgs, men tenk på alternative måter å gjennomføre det på, som privatist, i forsvaret, eller ved å utsette vgs ett år eller to. 

[AnonymBruker]

Hvis jeg var deg ville jeg satset på å komme meg gjennom vgs! Ikke tenk at du MÅ ha 5 og 6, du kan fint få et fint liv med et snitt på 4. Videregående mp du ha uansett. 

 

Anonymous poster hash: ba84f...5e5

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært skoleflink, og jeg har alltid trivdes på skolen. Gikk ut av ungdomsskolen med bare 5ere og 6ere, og har egentlig aldri hatt noen problemer med å lære. Når jeg begynte på VGS ble alt plutselig så mye vanskeligere. Selve fagene og kompetansemålene ble ikke en stor utfordring for meg, men jeg sleit rett og slett med å følge med pga stort fravær. Jeg har hatt høyt fravær helt siden syvende klasse på barneskolen, og jeg vil vel si at det har blitt en vane å være borte fra skolen. Det har liksom alltid gått bra så lenge jeg møter opp på prøver og fått vurderingsgrunnlag. Første året mitt på vgs gikk bra til tross for stort fravær, og jeg fikk kun karakteren IV (ingen vurderingsgrunnlag) i ett fag, noe som gjorde at jeg fikk gå videre til vg2. I 2.klasse hadde jeg et enda høyere fravær og fikk vel såvidt godkjent to fag, noe som gjorde at jeg nå må gå 2.klasse på nytt. Jeg er altså 18, snart 19 år nå.

 

Jeg har vært i utallige møter med rådgivere på skolen, og ble rådet lenge før året i 2.klasse var omme om å bare slutte for så å begynne på nytt i år, men jeg er ikke en person som gir meg. Så jeg prøvde faktisk så hardt jeg bare kunne å møte opp på skolen, og få vurderingsgrunnlag, selv om det kanskje ikke virket som at jeg prøvde på alle rundt meg. Jeg sto på "psykisk" helt til året var omme, for så å høre rett før sommerferien at jeg ikke fikk året godkjent og at jeg måtte gå det om igjen nå til høsten. Dette var en stor påkjenning for meg.

 

Nå går jeg som sagt i 2.klasse igjen, og det er tøft med tanke på at jeg virkelig gledet meg til å bare ha ett år igjen og endelig slappe av. Å se alle vennene mine gå videre til tredje klasse, og at jeg går i andre klasse nå, får meg til å føle meg så dum. Men jeg vet at jeg er smart, og jeg vet at jeg kunne fått 6er i alle fag hvis jeg ting bare lå til rette for det. Jeg er også takknemlig for at jeg er så heldig som bor i Norge og faktisk får flere sjanser når det kommer til skole. Men sannheten er den at jeg er så sliten. Mentalt sliten. Og det har jeg vært lenge, helt siden syvende klasse. Det er aldri fred og ro å få i hodet mitt, og alt dette presset med skole bare surrer seg mer og mer til en stor ball jeg ikke klarer å bli kvitt. Jeg føler at jeg blir misforstått av alle. Foreldrene mine og rådgivere. De snakker til meg som at jeg er lat, og som at jeg ikke prøver. Men de aner ikke hvor mange runder jeg tar med meg selv hver eneste dag. De aner ikke hvor mislykket jeg føler meg når jeg ligger hjemme mens alle jeg kjenner er enten på jobb eller skole. Hvor skuffet jeg blir over meg selv. Hver kveld når jeg legger meg tenker jeg ALLTID at jeg skal på skolen dagen etter. Jeg føler ofte på motivasjonen. Men dagen etter blir det sjeldent noe av, og jeg ligger bare hjemme og føler meg mislykket. Det er et eller annet som stopper, og jeg klarer ikke å sette ord på det. Jeg vet ikke hva det er, men det har vært sånn så lenge jeg kan huske. Når jeg er hjemme føler jeg meg veldig deprimert, mens når jeg er på skolen har jeg det bra. Å være hjemme er ikke noe jeg ønsker. Jeg har alltid hatt store ambisjoner for meg selv. Men mine drømmer og ambisjoner er ikke i samspill med mine handlinger når jeg har ca 50% fravær fra skolen? Det er så vanskelig å få den hjelpen jeg trenger når jeg ikke vet hvorfor det er sånn, og jeg skjønner veldig godt at folk tror at å være hjemme er det jeg vil. At jeg "hater" skolen. At jeg bare skulker. Men det er ikke sånn det føles for meg. Jeg har faktisk alltid vært glad i skolen.. 

 

Jeg har vært hos legen flere ganger oppgjennom årene uten å finne noe feil. Jeg har også vært hos psykolog, men følte meg ikke forstått der heller - ikke at jeg forventet det når jeg ikke klarer å sette ord på hva det ER. 

Idag fikk jeg enda et brev fra skolen om at det var fare for at jeg ble utvist fra skolen. Foreldrene mine kjefter på meg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har to jobber, og de er det aldri noe problem å dra på. Det er bare noe med skolen, jeg vet bare ikke hva. Det er jo det jeg har alle vennene mine, et sosialt liv, det er jo der jeg har det best.

 

Jeg er bare så innmari sliten, fortvilt og frustrert. Jeg vet at det beste for meg hadde vært å drite litt i hva alle andre (foreldre, lærere, venner osv) synes og bare slutte rett og slett. Gi meg. Jeg føler at jeg aldri får noe igjen for alt det arbeidet jeg gjør. Jeg kan sitte og nipugge på en prøve i flere timer og virkelig gå inn for sekseren, for deretter å ikke møte opp på skolen dagen etter. Jeg vet at jeg er smart, og jeg vet at andre vet at jeg er smart, men jeg føler ikke at jeg får brukt alle de gode egenskapene jeg har. 

 

Jeg kunne f.eks tenke meg å dra til forsvaret etter vgs, det er noe jeg har hatt lyst til de siste årene og jeg er kalt inn til Sesjon del 2 nå neste torsdag. Jeg håper og tror at jeg kommer inn, men det blir ikke før jeg er ferdig på skolen. Selv om jeg har aller lyst til å bare slutte på skolen og dra med en gang, så føler jeg ikke at jeg kan det mtp andres forventinger til meg. Jeg har også lyst til å bare slutte på skolen, og begynne å jobbe fulltid. Jeg vet at det ville ha blitt en lettelse for meg og at jeg endelig kunne bli kvitt den klumpen i magen. Men jeg vet ikke om jeg tør. For hva er egentlig livet mitt uten VGS? Jeg er redd for å mislykkes her i livet. Er det ingen andre alternativer? Er jeg dømt til å jobbe på rema 1000 resten av livet mitt, eller er det håp..? Eventuelt utdanning/grei jobb som ikke krever studiespesialisering. 

 

Det er forståelig at du som leser dette ikke skjønner helt "greia".. Hvorfor jeg ikke er på skolen. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet, men jeg har aldri et godt svar å komme med. Men hvis du har noen gode råd, har vært i en lignende situasjon selv eller klarer å sette deg inn i det jeg skriver så tar jeg de så hjertelig imot. Om det så bare er noen få oppmuntrende ord, så er jeg veldig takknemlig Det trenger jeg 

Er ikke problemet ditt at du har slappet deg av igjennom to år?

 

Få ut fingern. Strukturer deg. Kom deg på skolen.

 

Du passer for øvrig ikke i militæret med holdningene dine. For der er det ikke bare å møte opp når det passer seg sånn. Du vil antagelig ikke nå opp heller blant alle som ønsker å ta førstegangstjeneste med alt fraværet og holdningene dine. Du blir valgt vekk til fordel for noen som er strukturerte og overholder sine avtaler selv om det er kjedelig.

Anonymous poster hash: 094ef...f41