Tilknytningsvansker - føler meg som en nyfødt baby

[AnonymBruker]

Er det noen andre her som føler det samme? Jeg er en voksen dame som ikke har opplevd mishandling eller omsorgssvikt i barndommen. Allikevel har jeg store vansker når det kommer til tilknytning og relasjoner til andre. Jeg hadde venner i barnehagen og på barne- og ungdomskole. Disse vennene var det av og til artig å være i lag med og leke med, men som regel hadde jeg en følelse av å ikke ville ha dem i livet mitt. Jeg følte ikke noe særlig positivt ovenfor dem. Følelsene mine mot dem var de samme da vi var mindre og lekte i gata hver dag, som den var da vi ble eldre og mistet kontakten. Litt likegyldig med en dose "det var deilig å bli kvitt dem." På gymnaset hadde jeg egentlig ikke venner, noe som var helt ok.

 

Det føles som om noe gikk galt helt fra starten av, at jeg fra første stund ikke opplevde tilknytning og etter det har noe manglet som igjen er årsaken til disse vanskene jeg opplever den dag i dag. På akkurat dette området føler jeg meg som en nyfødt. Ellers er jeg normalt oppegående og forsøker å være snill og grei med de rundt meg, så det er ikke sånn at hverdagen er tung eller at jeg ikke kommer meg videre i livet på grunn av dette. Jeg skjønner at sånn er det bare og som regel går dagene som de gjør for alle andre, men noen ganger føler jeg litt mer på dette enn andre ganger, som nå.

 

Det eneste jeg noen gang har følt et ordentlig savn etter, er denne grunnleggende følelse av tilknytning som jeg føler jeg gikk glipp av og som nå ikke lenger er mulig å oppleve. Dette er noe jeg både skammer meg over og synes er flaut, så jeg har aldri snakket med noen om dette. Det er vanskelig å finne noe på nettet som ikke handler om tilknytningsvansker etter en normal barndom, og som ikke er kommer av mishandling, omsorgssvikt, fødselsdepresjon e.l. Derfor lurer jeg på om det er noen her som har det på samme måte?

Anonymous poster hash: 26826...c27

Anonymous poster hash: 26826...c27

[AnonymBruker]

Dette ville jeg oppsøkt en psykiater eller psykolog for å finne klarhet i dette, sånn at du fpr oppleve gode relasjoner. Kan du ha scizoid personlighetsforstyrrelse, for eksempel? Ikke meningen å stille noen diagnose her, men mye av det du beskriver kan stemme med den. Ellers kan det være noe du tar med deg fra barndommen, selv om det ikke var direkte omsorgssvikt. Det er gjerne de tidlige relasjonene til foreldrene som former hvordan man knytter seg til mennesker senere i livet. Kanskje du har en distansert tilknytningsstil? Det er en av dentre utrygge tilknytningsformene.

Anonymous poster hash: 4125b...284

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte men vet ikke hva man kan gjøre med det. Har nesten bare funnet meg i å leve som en neglisjert fugleunge i bur uten ordentlig menneskelig kontakt eller nærhet resten av livet.

Anonymous poster hash: ded1c...7aa

[AnonymBruker]

Dette ville jeg oppsøkt en psykiater eller psykolog for å finne klarhet i dette, sånn at du fpr oppleve gode relasjoner. Kan du ha scizoid personlighetsforstyrrelse, for eksempel? Ikke meningen å stille noen diagnose her, men mye av det du beskriver kan stemme med den. Ellers kan det være noe du tar med deg fra barndommen, selv om det ikke var direkte omsorgssvikt. Det er gjerne de tidlige relasjonene til foreldrene som former hvordan man knytter seg til mennesker senere i livet. Kanskje du har en distansert tilknytningsstil? Det er en av dentre utrygge tilknytningsformene.

Anonymous poster hash: 4125b...284

 

Jeg gikk til psykolog i min ungdom fordi jeg var deprimert og hadde det vanskelig sosialt blant annet. Den gangen snakket jeg ikke noe om dette jeg tar opp her fordi det var noe jeg så vidt turte å tenke på det selv, av skammen over å føle som jeg gjorde og ikke vite hva det var, så å ta dette opp med behandleren eller tenke at det hadde sammenheng med andre problemer var rett og slett utenkelig. Det ble heller ikke stilt spørsmål om hva behandlerens side. Men det er mange år siden nå og det er mange av ungdomsårene jeg bare husker brøkdeler av. Jeg er kommet dit i dag, hvor jeg har akseptert hvordan jeg er og er inneforstått med at jeg nok kommer til å ha det sånn resten av livet. Det er som sagt ikke noe som hemmer meg i hverdagen eller skaper store problemer, så jeg kan fint leve med det på mitt vis. Jeg innser at det vil kreve enormt mye dersom jeg ikke bare skal oppsøke noen, men også løse problemet, jeg er usikker på om jeg hadde klart å takle det eller om jeg innerst inne er modig nok. Jeg har tenkt på som du sier, at det kan være noe fra (tidlig) barndom som jeg ikke kan huske nå, men jeg ser på en måte ikke hva det skulle vært som har ført til min manglende evne(?) til sunn og normal tilknytning.

Takk for at du tok deg tid til å svare.

 

 

Jeg har det på samme måte men vet ikke hva man kan gjøre med det. Har nesten bare funnet meg i å leve som en neglisjert fugleunge i bur uten ordentlig menneskelig kontakt eller nærhet resten av livet.

Anonymous poster hash: ded1c...7aa

 

 

Er det sånn for deg også at du ikke har opplevd omsorgssvikt eller lignende i barndommen, og ikke ellers kan tenke deg hva det kommer av? For meg hadde det i alle fall hjulpet litt å vite om andre i samme situasjon. Jeg tenker jo at det er noe feil med meg dersom det ikke er oppveksten eller miljøet som har forårsaket dette.

 

Anonymous poster hash: 26826...c27

Anonymous poster hash: 26826...c27

Anonymous poster hash: 26826...c27

[AnonymBruker]

Jeg gikk til psykolog i min ungdom fordi jeg var deprimert og hadde det vanskelig sosialt blant annet. Den gangen snakket jeg ikke noe om dette jeg tar opp her fordi det var noe jeg så vidt turte å tenke på det selv, av skammen over å føle som jeg gjorde og ikke vite hva det var, så å ta dette opp med behandleren eller tenke at det hadde sammenheng med andre problemer var rett og slett utenkelig. Det ble heller ikke stilt spørsmål om hva behandlerens side. Men det er mange år siden nå og det er mange av ungdomsårene jeg bare husker brøkdeler av. Jeg er kommet dit i dag, hvor jeg har akseptert hvordan jeg er og er inneforstått med at jeg nok kommer til å ha det sånn resten av livet. Det er som sagt ikke noe som hemmer meg i hverdagen eller skaper store problemer, så jeg kan fint leve med det på mitt vis. Jeg innser at det vil kreve enormt mye dersom jeg ikke bare skal oppsøke noen, men også løse problemet, jeg er usikker på om jeg hadde klart å takle det eller om jeg innerst inne er modig nok. Jeg har tenkt på som du sier, at det kan være noe fra (tidlig) barndom som jeg ikke kan huske nå, men jeg ser på en måte ikke hva det skulle vært som har ført til min manglende evne(?) til sunn og normal tilknytning.

Takk for at du tok deg tid til å svare.

Er det sånn for deg også at du ikke har opplevd omsorgssvikt eller lignende i barndommen, og ikke ellers kan tenke deg hva det kommer av? For meg hadde det i alle fall hjulpet litt å vite om andre i samme situasjon. Jeg tenker jo at det er noe feil med meg dersom det ikke er oppveksten eller miljøet som har forårsaket dette.

Anonymous poster hash: 26826...c27

Anonymous poster hash: 26826...c27

Anonymous poster hash: 26826...c27

Det kan godt komme av "svikt" fra helt tidlig spedbarnsstadie uten at verken du eller dine foreldre har vært klar over det. Hvis din mor f.eks hadde fødselsdepresjon eller led av andre vanskelige følelser under den aller viktigste tilknytningsperioden i menneskets liv - de aller første månedene av livet. Faktisk kan det allerede ha startet i svangerskapet, hvis din mor var mye redd og/eller veldig lei seg.

Anonymous poster hash: e550e...701

[AnonymBruker]

Jeg sliter også med tilknytnig. I mitt tilfelle har jeg alltid hatt familien min rundt meg, fysisk. Det vil si at de var der i fysisk fordtand, men sjelden mentalt tilstede for meg. De brydde seg ikke om hvordan jeg hadde det, ga klemmer og virkelig snakket med meg. Jeg fikk alt det jeg trengte av mat klær og tak over hodet, men kjærlighet og noen som så meg manglet. På en måte var jeg foreldreløs selv om jeg bodde sammen med foreldrene mine. Pga dette sliter jeg med å stole på at andre vil meg godt og at de faktisk bryr seg. Jrg sliter også med å stole på andre og det å føle tilknytning.

Anonymous poster hash: c8012...edf

[AnonymBruker]

 

Er det noen andre her som føler det samme? Jeg er en voksen dame som ikke har opplevd mishandling eller omsorgssvikt i barndommen. Allikevel har jeg store vansker når det kommer til tilknytning og relasjoner til andre. Jeg hadde venner i barnehagen og på barne- og ungdomskole. Disse vennene var det av og til artig å være i lag med og leke med, men som regel hadde jeg en følelse av å ikke ville ha dem i livet mitt. Jeg følte ikke noe særlig positivt ovenfor dem. Følelsene mine mot dem var de samme da vi var mindre og lekte i gata hver dag, som den var da vi ble eldre og mistet kontakten. Litt likegyldig med en dose "det var deilig å bli kvitt dem." På gymnaset hadde jeg egentlig ikke venner, noe som var helt ok.

 

Det føles som om noe gikk galt helt fra starten av, at jeg fra første stund ikke opplevde tilknytning og etter det har noe manglet som igjen er årsaken til disse vanskene jeg opplever den dag i dag. På akkurat dette området føler jeg meg som en nyfødt. Ellers er jeg normalt oppegående og forsøker å være snill og grei med de rundt meg, så det er ikke sånn at hverdagen er tung eller at jeg ikke kommer meg videre i livet på grunn av dette. Jeg skjønner at sånn er det bare og som regel går dagene som de gjør for alle andre, men noen ganger føler jeg litt mer på dette enn andre ganger, som nå.

 

Det eneste jeg noen gang har følt et ordentlig savn etter, er denne grunnleggende følelse av tilknytning som jeg føler jeg gikk glipp av og som nå ikke lenger er mulig å oppleve. Dette er noe jeg både skammer meg over og synes er flaut, så jeg har aldri snakket med noen om dette. Det er vanskelig å finne noe på nettet som ikke handler om tilknytningsvansker etter en normal barndom, og som ikke er kommer av mishandling, omsorgssvikt, fødselsdepresjon e.l. Derfor lurer jeg på om det er noen her som har det på samme måte?

Anonymous poster hash: 26826...c27

Anonymous poster hash: 26826...c27

 

 

Følte du deg knyttet til moren, eller faren din? Du nevner ikke noe om disse. 

Hvordan var det å vokse opp med dem?

 

Og hvordan kan du vite om grunnen for at du ikke følte noen sterk tilknytning til vennene dine bare var fordi dere manglet nok kjemi? Har du noen gang møtt en venn du merker at kjemien fungerer ekstremt bra med? For min del er disse sjeldne! Har kanskje bare møtt 1 eller 2 mennesker som har blitt mine bestevenner, og som jeg fungerer ekstremt bra med. Resten blir bare litt sånn overfladisk, uten noen særlg sterk tilknytning. Da fungerer vi bare sammen fordi vi deler noe ytre felles, f.eks at vi går sammen på en skole i 3 år, eller er kollegaer på samme arbeidsplass.

Anonymous poster hash: 719bc...4c7