Ensom

[AnonymBruker]

Jeg føler meg så ensom i hverdagen min. Jeg er en ganske introvert person og trenger (og liker) mye tid for meg selv, men samtidig så føler jeg meg så ensom. Jeg er 18 år og går siste året på vgs. Jeg har ikke så mange venner, men jeg føler på en måte at jeg ikke trenger så mange heller. Kan vel på en måte si at jeg har to bestevenner. Problemet er at jeg føler at de har et annet forhold til meg. Jeg føler at de bare ser på meg som en god venn. Vi går ikke på samme skole, og med lange skoledager, jobb og skolearbeid blir det egentlig lite tid til å være sammen i ukedagene. Vi går ikke på samme skole. Jeg føler at de gjør så mye gøy sammen og med andre av vennene sine, også sitter jeg hjemme. De har kjent meg lenge så de vet at jeg gjerne kan gå dager uten å ta kontakt med de uten at noe er galt eller at vi krangler og sånn, og jeg skjønner at jeg sikkert ikke er den enkleste personen å være venn med. Likevel så føler jeg at de ofte gjør kjekke ting sammen uten å invitere meg. Jeg føler meg så utenfor. Jeg føler at de egentlig ikke liker meg og at de egentlig synes jeg er vanskelig. 

 

Det samme gjelder på skolen. Har gått på to ulike skoler, gikk vg1 ett sted, så vg2 et annet sted (pga linjen) også nå har jeg gått tilbake til den jeg gikk vg1 på. Og selv om jeg går i klasse med folk fra vg1 så føler jeg meg så utenfor. Vi har det liksom gøy og snakker sammen og er sammen på skolen, men jeg snakker ikke med de utenfor skolen. Også skal vi være russ og jeg er den eneste som ikke er på russebil med noen. Først og fremst fordi jeg ikke har råd til det, men også fordi ingen har spurt heller. Jeg føler meg så sykt utenfor der også. 

 

Og jeg skal jo begynne på høgskole/universitet neste år, og kanskje flytte til et annet sted, og jeg er så redd for å bli alene der og. For jeg er helt utrolig dårlig på å bli kjent med andre og på å holde kontakten og alt. Jeg er ikke så verst når jeg først kjenner folk og føler meg trygg på de, men før det er jeg bare rar og teit og sikkert ingen som vil bli kjent. 

 

Jeg vet at jeg sikkert burde bli mye flinkere til å ta kontakt selv, invitere med, legge planer, være sosial og sånn. Men jeg trenger virkelig tid for meg selv, og mer enn andre gjør, egentlig. 

 

Jeg bare føler meg så ensom og alene, og jeg blir så deprimert av alt dette, og jeg vil bare gråte, og når de sender snap av at de er sammen, og spør meg om jeg kan hjelpe med antrekk til halloweenfest, og de ikke har spurt om jeg ville bli med, selv om jeg har spurt hva vi skal finne på da, så gjør det så forbanna vondt inni. Vi har vært venner i snart 7 år. Jeg vil ikke miste vennene mine, for jeg er så glad i dem, men samtidig føler jeg at de egentlig ikke hadde brydd seg om de mistet meg. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

Anonymous poster hash: b63e0...b46

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i omtrent alt du skriver, leit å lese at du har det sånn.

Kanskje det ikke blir så ille å flytte for studier, litt forandring hjelper?

 

Anonymous poster hash: df4d4...91d

[AnonymBruker]

 

Kjenner meg igjen i omtrent alt du skriver, leit å lese at du har det sånn.

Kanskje det ikke blir så ille å flytte for studier, litt forandring hjelper?

 

Anonymous poster hash: df4d4...91d

 

Håper jo det, men samtidig er jeg så redd for at det ikke blir noe bedre..

Anonymous poster hash: b63e0...b46

[AnonymBruker]

 

Håper jo det, men samtidig er jeg så redd for at det ikke blir noe bedre..

Anonymous poster hash: b63e0...b46

 

Hei, kjære deg. 

 

Jeg har noen tips til deg. Jeg har vært i hele samme situasjon, bortsett i fra at jeg ikke taklet å være så mye alene! Enda verre. Fikk kraftig depresjon som varte over flere år, anoreksi, alvorlige selvmordstanker og turte til slutt ikke vise meg i byen i frykt for å møte på de. De færreste slengte stygge kommentarer og det var aldri noen fysisk mobbing. Men de så aldri på meg/var aldri hyggelige med mindre de måtte. De fikk mine siste venner til å ta avstand fra meg. Jeg ble aldri invitert på noe, og de var veldig klar over hva de gjorde. I dag er jeg så selvsikker at det nesten er skummelt. Jeg holder hodet hevet, og vet at jeg er en flott jente. Jeg er pen, intelligent og vil i utgangspunktet alle mennesker godt. Jeg trodde livet var fullstendig over i en alder av 17. Det var ingen lys i tunnelen. Ingen. Men hvor sterk var ikke jeg, som holdt ut? Det var verdt det.

 

Det blir IKKE verre, om det er noen trøst, med mindre du er et ekstremt unntakstilfelle. For meg forandret alt seg når jeg kom videre. Å komme fra en liten by i Norge er ikke bare-bare, og tettsteder/andre småsteder ennå verre. Alle kjenner alle, og sjansen for å få seg en ny venn er vanskelig dersom man allerede er utenfor. Vet du hva? Jeg reiste masse etter VGS. Det var dyrt, ja, men jeg fikk helt ny selvtillit. Jeg innså at det ikke var meg det var noe i veien med, men jentene rundt meg. Fikk mange nye venner, og studerer i dag utenfor Norge. Jentene var grusomme, jævlige og gjorde alt de kunne for å opprettholde lederstatusen sin i klassen. I dag er de tapere alle sammen, og plutselig vil ingen være med de - bortsett i fra dem selv. Nå er det nå ikke alltid sånn det "ender". Og det er ikke alltid det blir bedre, det må jeg være klar på. Det kommer også an på hva du gjør det til selv. Det er ingenting i veien med å være litt introvert, beskjeden og forsiktig, og mange er som deg. Og ofte finner dere hverandre. Men noen må ta det første steget. Ny klasse betyr også nye muligheter. Nye mennesker, mer modne mennesker. 

 

Og forresten? De "venninnene" dine, som egentlig ikke stiller opp? DROPP DEM så fort du har kommet deg til nytt sted. Ikke ta kontakt. Vær vennlig om de skulle ta kontakt med deg, men slike mennesker har du ikke bruk for.

 

I dag er jeg så glad over alt jeg har vært gjennom. Jeg har blitt et bedre og sterkere menneske. Jeg ville ikke vært der jeg er i dag om det ikke var for taperne som ødela ungdomstiden min. Så faktisk er jeg ganske takknemlig for at de fantes og gjorde dagene mine grusomme. Alt i alt har jeg lært at det er bedre å være helt alene enn å ha en gjeng med idioter rundt seg. Og etter VGS er du fri til å gjøre akkurat det du vil.

 

Bli din egen lykkes smed:) Ønsker deg så inderlig lykke til, og ber deg om å ikke gi opp noen gang. Du er fremdeles så ung. Er ikke veldig lenge siden jeg var 18, men jeg har forandret meg mye. Totalforandring. Det som jeg har skrevet nå, skulle jeg ønske 18-årige meg visste:) Men det er det livet handler om. Man skal gjennom litt for å bli et tvers gjennom godt menneske. Man får en evne til å forstå ting man ellers ikke ville forstått. En dag vil du finne mennesker som setter pris på deg for den du er.

Anonymous poster hash: c2d6c...726