Rakels fotavtrykk

[Rakel]

Den 27.10.2015 at 21.54, Erica skrev:

Når jeg nå leste dagboken din, tenkte jeg flere ganger: Jeg håper den ikke tar slutt... Mye interessant du skriver om! Jeg har også vært en "laboratorierotte" ffor psykofarmaca, fra beroligende, antidepressiva, stemningsstabiliserende, antipsykotisk og hypnotika - det var vel hele spekteret... De seponerte Seroquel 1200 mg og Truxal 300 mg på dagen da de oppdaget en dødelig hjerterytmeforstyrrelse. Noen dager senere fikk jeg et svært alvorlig status epilepticus-anfall som gjorde meg mer eller mindre dement i 3-4 uker ettepå. Det skyltes blodforgiftningen, sa de, men jeg mistenker at SE-anfallet skyltes autoseponeringen på dagen av de høye dosene antipsykotisk medisin...

 

Du er en ressurs!

Å, tusen, tusen takk, det var så fint å få den gode tilbakemeldingen fra deg!   Og det tar ikke slutt  Jeg kom bare ikke inn på profilen min her i en periode - da de skiftet til nytt design og så har det vært eksamen og travle tider.

Det er fryktelig å lese den behandlingen du har fått - dette hadde de aldri tillatt mot seg selv. Denne uforsvarlige bruken av medikamenter må bare stoppes - det tar jo livet av folk!!  Faktisk og bokstavlig talt :O

Heldigvis er det mye som skjer! Nå kommer snart filmen Dødsårsak ukjent- cause of death unknown som en søster av en ung avdød i psykiatrien har laget. En grundig gjennomgang av medisinindustrien - hun har brukt nesten 10 år og har fått flere millioner i støtte for å lage den. Jeg skulle egentlig også vært med, men ønsket å vente til vi ble ferdige med fylkesmannen og så ble det for sent. Skal kanskje bli intervjuet til websiden.

Ellers så vil det nå komme medisinfrie tilbud  Endelig!! 

Jeg er blitt valgt ut i arbeidsgruppen for utforming av tilbudet - hva det skal inneholde og hvor det skal være.

Jeg skal virkelig bruke den erfaringen og kompetansen jeg har for det det er verdt her!!

Dette er noe som har blitt til som følge av langvarig press og krav fra ulike brukerorganisasjoner som WSO, Hvite ørn, Aurora og Mental Helse bl.a. Fantastisk arbeid de har gjort i mange år og endelig gir det resultater!

Jeg er veldig glad og føler meg heldig som får være med på et så viktig arbeid. 

Det er så mye som har skjedd i det siste - det føles som ting endelig løsner og gir frukter. Etter å ha kjempet og stått på dag og natt i 3 år med arbeid for å bedre psykiatrien ser det ut som noe skjer.

Foredrag, kurs, møter, prosjekter, brukerråd, mental helse - universitetsutdannelse... jeg husker jammen ikke alt jeg har vært med på - har bare kastet meg på alt jeg føler er viktig

I dag er jeg også  knyttet til Helse Vest - og begynner å forske nå i April. Har ikke helt bestemt problemstillingen enda, men det vil selvsagt være innenfor psykiatri

I desember var jeg invitert på julebord med politikerne og ordføreren - nå er jeg plutselig havnet i styre og stell og skal virkelig sørge for bruke min erfaring til gode for andre. 

For en uke siden ble jeg invitert i styringsgruppe i Helse Vest for planlegging av våre fremtidige helsetjenester. Helt utrolig når jeg tenker på det!

Det er ikke noe jeg kan snakke med andre om fordi jeg føler det er ubehagelig og "skrytete", men jeg kan skrive det her i min lille dagbok!

Det er så rart - ting kommer til meg fortløpende. Føles som at jeg er akkurat på rett plass til rett tid hele tiden - kan nesten ikke tro det går an å oppleve så mange tilfeldigheter, men slik har det vært og jeg flyter med og griper mulighetene

Endret 29. januar 2016 av Rakel

[Rakel]

I  morgen skal jeg til Helse Vest sine lokaler på videomøte - styringsgruppemøte for prosjektet om helsetjenestene som skal gjelde fra 2017-2020.

Er spent på hvordan det blir - har aldri deltatt på slike store prosjekt før. 

Har lest gjennom prosjektdirektivene. Nyeste oppdragsdokument og stortingsmelding er lest - hadde også oppgave om dette på skolen, så er heldigvis helt oppdatert i bakgrunn, visjoner, målsetning og helseutfordringer.  Hvilken flaks!

Jeg har skrevet ned de viktigste punktene som brukerutvalget ønsker fokus på og som jeg også selv har erfaring med og funnet relevant informasjon angående disse. Møtet er kort, så tviler på at jeg får si stort - men jeg har det klart dersom det blir anledning. 

Forteller hvordan det gikk i morgen

[Rakel]

Møtet var spennende, og det gikk bra. Jeg fikk jammen en mulighet å slå et slag for psykisk helse - godt jeg gikk! Det er jo selvsagt veldig fokus på pasientsikkerhet som vanlig - de siste meldingene viser også at meldte pasientskader har økt så det blir nok ekstra ivaretatt.

Men til neste møte vil jeg stille et spørsmål: "hvordan ivaretar sykehuset og helsesektoren pasientene og pårørende etter slike alvorlige skader?"  Dette er jo kjempeviktig - å ha et system som ivaretar for å unngå traume og for å gi tillit igjen.

I dag finnes det ingen former for ivaretagelse - de blir rett og slett kaldt henvist til kaldt henvist videre til å klage skriftlig i et system hvor endepunktet etter flere år med papirer og gjentatte beskrivelser av hendelsen er - en kald konklusjon på et meningsløst papir.

Alle vet det er tilnærmet nyttesløst og meningsløst - allikevel er dette det eneste "tilbudet" som finnes til de som blir rammet. Meningsløst - fordi det vil som regel ikke skje noe mer - ikke som pårørende får oppleve i hvert fall. Det er blitt lett etter årsaker hvor man kan bortforklare hendelser, ikke etter selve årsaken til at hendelsen skjedde. Og etter 2-3 års behandlingstid blir saken plutselig gammel og betydningsløs. 

Og pasientene/ pårørende sitter igjen med traumer og minimal tillit til sykehus og helsevesen. 

Så jeg skal spør......  

 

Da jeg kom hjem dumpet den sakkyndige vurdering fra Norsk Pasientskadeerstatning i posten. Jeg hadde nesten glemt det ut - ting tar så lang tid, men nå kom den. 

Det var 2 spesialistuttalelser - i allmennlege og psykiatri. Psykiateren slaktet hele helsetjenesten for uforsvarlighet og at de ikke hørte på oss og bekymringene som kom inn. Det var ren medisin å lese det som han hadde skrevet - listet opp punkter/ svar nedover. 

Spørsmål 1 var f.eks: - Har spesialisthelsetjenesten opptrådt i samsvar med retningslinjer og på et forsvarlig nivå? 

Han svarer - Nei. Behandlingen har ikke vært i samsvar med god praksis. Videre - " i løpet av november måned 2012 er det registrert SÅ mange relevante bekymringsmeldinger at spesialisthelsetjenesten burde ha grepet inn og fått ham innlagt med eller uten tvang på DPS for relevant medisinering og behandling. "Mor og søster henvente seg til AAT mange ganger med bekymring angående medisineringen.

Han skriver også: "Det er et uforklarlig hull i notatene fra AAT fra 17.09.2012 - 15.11.2012?" - (han antyder altså at noe er borte)  "Man økte Zyprexa utover vanlig doseringsnivå og med kontroll først etter en måned. For å øke dosen til dette nivået som er uvanlig høyt, burde man konferert med psykiatrisk spesialist. 

Det er listet ned med kritikk av helsevesenet og legen -  avlyste hjemmebesøk pga en uttalelse fra en helt ny sykepleier - selv om det forelå mange, mange bekymringsmeldinger fra oss og andre. 

Han avslutter med: I notat i desember noteres igjen! "bekymring for pasientens somatiske tilstand". Fastlegen kontaktes, men han "vurderer det ikke nødvendig med hjemmebesøk på bakgrunn av den informasjonen han har fått" og gir pasienten time 3 dager etter. Pasienten møtte ikke. 

Han døde jo da - og slik avslutter den sakkyndige vurderingen. Det er sterkt og vitner om at han har forstått.

Dette var en ren slakt av helsevesenet og legen - og det var medisin for sjelen å lese! Samtidig var det svært vemmelig og kvalmende å lese det de skriver om doseringen og at han har fått for stor dose.

Det er akkurat dette jeg har følt og kjent på. Jeg har følt det som om han ble drept - og her står det svart på hvitt at han faktisk ble gitt medikamenter "i doser som er uvanlig høye og ikke vanlig". Jeg kjente at jeg ble kvalm og dårlig og vet ikke hva jeg skal gjøre med disse opplysningene. 

 

 

Endret 6. februar 2016 av Rakel

[Rakel]

Nå ramler det inn  med forespørsler om foredrag! :O 

Jeg var nettopp i Haugesund og hadde foredrag og i Mars skal jeg ha for ansatte i 2 ulike boliger. 

I forgår fikk jeg en helt spesiell telefon fra lederen av det prosjektet jeg har deltatt på. Det er 2 bofellesskap i psykiatrien og et DPS som skal jobbe sammen - et stort prosjekt som skal være en foregangsmodell for resten av landet. 

Han spurte om jeg ville ha foredrag/ opplæring på alle ansatte som skal arbeide der - utrolig spennende og viktig! Her har jeg virkelig fått en god anledning til å påvirke til positive ting for disse beboerne som er lik min bror. 

Dette er jo også det jeg har tenkt å forske på i masteroppgaven min - hvilken tilfeldighet! Kanskje jeg kan skrive om dette prosjektet også?

Like etterpå ble jeg kontaktet av en forening som ønsket at jeg skulle snakke om hva som skjer ute i fagfeltet når det gjelder tilpasset ernæring - hvordan jeg blir møtt- holdninger, erfaringer o.l. Helt utrolig - skal snakke om hva jeg holder på med på en måte. 

Ja, nå skjer ting i rekordfart og alt jeg har jobbet for og studert innstendig i flere år gir resultater - hver dag er blitt et eventyr!

Endret 16. februar 2016 av Rakel

[Rakel]

Sitter her og leser statistikk - regresjonsanalyser, kji-kvadrat, kollelasjonskoeffisient, z-test, z-skår, T-test, pared t-test, en-veis variansanalyse, fler-veis variansanalyse, multivariat variansanalyse, kurtose... 

Skal ha eksamen i forskning på Onsdag og det er helt vanvittig! Kort tid å lese på også - en i klassen sa at det føltes som å studere verdensrommet. Haha. Vi skulle slå opp et ord og fikk svaret; "Dette har 7 ulike definisjoner basert på..."

Noen ganger har det slått meg om jeg forstår hva jeg egentlig har begitt meg på, men det går fort over når jeg tenker på broren min og vet at han er grunnen til at jeg gjør dette. Jeg spurte meg selv i dag mens jeg gikk over området til universitetet hvorfor jeg egentlig gjør dette - hva det er som driver meg - og svaret slo meg som en klubbe.

-Jeg gjør dette for at broren min sitt liv ikke skal være forgjeves!  At alt han har gjennomgått av lidelse, overgrep og tvang i psykiatrien ikke skal ha vært forgjeves. Jeg vil at det skal ha en mening - jeg skal sørge for at livet hans betydde noe! 

Denne erkjennelsen fikk tårene mine til å velte frem - jeg tenkte på ham mens jeg taktfast gikk mot universitetet. 

Endret 16. februar 2016 av Rakel

[Rakel]

Min far er i siste stadiet av nyresvikt.

Han vil ikke ha behandling i form av dialyse - han vil ikke operere inn fistel i armen i tilfelle nødløsning.

Han sier at han vil leve - for oss. Han ønsker livreddende behandling.

Han vil leve, men han er redd.

Jeg og min halvsøster følger ham fast til nyrelegen en gang i måneden - og hver gang forsøker vi å overtale ham. 

I sommer fikk vi beskjed om at han ikke ville leve lenge og at han ville komme akutt inn på sykehuset innen 3 måneder.

Vi hadde ham i julen.

Og vi har ham fortsatt..

Min far håper på frelse, at et under skal skje - helbredelse. 

Hver gang telefonen ringer og det er noe rart... hver gang jeg ikke får tak i ham med en gang.. kommer panikken og jeg frykter at han er død.

I sommer lå det et ubesvart anrop fra min far- og når jeg ringer opp igjen så svarer han ikke. Jeg kjører i panikk til leiligheten. Bilen hans står utenfor - det betyr at han er hjemme. Jeg banker desperat på døren - jeg hørte telefonen ringe inne i leiligheten - ingen svarer. Jeg tenker han ligger død.

Jeg ringer 113 - de kommer, bryter opp døren. Går inn - jeg løper etter. De kommer ut, rister på hodet og vifter med armene. Jeg faller ned på kne, skriker. 

De sier - det er ingen her! Jeg kollapser i gråt - i lettelse. 

Vi får til slutt kontakt med min far som forteller at han la telefonene hjemme akkurat i dag fordi den var for stor til lommen og han ble hentet av en venn så bilen sto derfor igjen.

Han sier: Jeg skulle bare ringe og si at jeg er glad i deg.

Jeg er i alarmberedskap.

 

 

 

[Rakel]

Mye som skjer nå - skal ha 7 foredrag på kort tid imellom eksamen og forberedelser til masteroppgaven + deltidsjobb.

Tenkte å skrive om medikamentfrie tilbud - hvorfor man ønsker dette sammen med et dps i nærheten, men kjenner at det kan bli tungt. Kanskje jeg tar mental helse og ernæring..? Dette er det skrevet og forsket lite på.

Det er nok mye som skjer - føler at jeg brenner meg ut for tiden, nesten svimmel og kvalm av alt som skal gjøres og følges opp - så får roe litt ned. Nå er jeg blitt leder i en organisasjon, jeg er valgt inn i FFO og i Helse Vest. Det er mange møter og saker som for så vidt er nyttig og spennende i forhold til skolen, men jeg må kjenne på om det kan bli for mye. 

Jeg har også en 20 % stilling i kommunen + individuell oppfølging av 3 beboere som jeg styrer selv med tidspunkt og hyppighet. 

Ellers har jeg 1 dag i uken på klinikken og foredrag imellom. Så er det skolen, og sist, men ikke minst familien. Sist helg skulle jeg deltatt på et helgeseminar, men avlyste Lørdagen for å være sammen med sønnen min. Jeg kom til å tenke at jeg stiller opp og hjelper alle andre, men glemmer nesten min egen sønn. 

Han har sagt en stund at han hadde så lyst å gå på kino og se Alvin og gjengen, så vi hadde en koselig dag med tur og shopping før vi avsluttet med kino og popcorn. 

Kjenner at jeg stresser inni meg pga foredragene - kjenner at det er det som brenner meg opp. Føler jeg ikke har full kontroll og vet ikke om jeg klarer å levere. 

1. Det første er foreningen for intoleranser - ikke så langt, så starter rolig.

2. Ansatte i bofellesskap - 2 timer

3. Ansatte i psykiatri - boliger

4. Landsmøte - Mental helse

5. Forening - eldre damer

6. Firma - "mat mot sykdommer"

7. Opplæring for ansatte i prosjektet jeg har deltatt i. (Psykiatri)

Det er variert så jeg får utfordret meg. Heldigvis kommer de større til slutt så jeg får jobbet meg mot dem. Jeg sa bare ja fordi jeg hadde lyst, men vet ikke om jeg evner utfordringen med det siste. Å, gud - tiden går så fort og plutselig er dagen der  Haha - hva har jeg gitt meg ut på  

 

 

 

 

 

[Rakel]

Ok - da var foredrag 1 gjennomført  Det gikk helt fint følte jeg selv, men jeg vet egentlig ikke hvordan jeg egentlig fremstår for andre. Føler ikke for å spør noen heller. Har hatt noen kjente som har sett, men får liksom ikke noe utfyllende svar, og våger ikke grave heller. Kjenner de ikke så godt. 

Det nærmeste jeg har fått en tilbakemelding er mailen etter det siste foredraget nå:  "Takk for i går! Det var virkelig en givende kveld for oss som var tilhørere. Spesielt bra var det at du er så engasjerte i det du viderebringer"

I morgen er det neste foredrag - for ansatte i alderspsykiatrien. Helt utrolig, men jeg er ikke nervøs lenger - jeg gleder meg litt faktisk 

Skal også fortelle om traumene mange bærer med seg fra tidligere behandlinger selv om psykatrien er bedre i dag. Å være bevisst på dette og på somatikken hos disse pasientene. Hovedtema er kosthold, undervekt, mental helse og diabetes. 

Håper det går fint! 

[Rakel]

Herregud!!  

Jeg må bare skrive dette et sted. Sist gang da terroren skjedde i Paris hadde jeg en drøm dagen før som jeg fortalte til mannen min. Jeg var kvalm og sa at jeg følte sterkt på at det kom til å skje noe alvorlig. I drømmen min var vi - mannen min og venninnen min skulle gå inn et sted - i et lokale. Jeg skulle ikke dit, men sa farvel utenfor. Plutselig kom min venninne ut igjen - hun hadde med seg sønnen min. Sa at mannen min ikke hadde fått snu og gå ut (det hadde skjedd noe så de ble redde), de hadde dyttet ham og flere andre inn i dette lokalet.  De var vakter - jeg tenkte på Egypt for de var unge og flotte unge menn. Når de så var innelåst ble alle drept.

Det som var mest fremtredende og sterkt for meg var følelsen jeg fikk da og som jeg husket da jeg våknet: Jeg tenkte at det var så grusomt at disse unge mennene har visst at disse skal bli drept når de slapp menneskene inn, snakket med de, så på de og i tillegg presset de inn. Vaktene visste om det!  Med viten og vilje presset de inn i et rom der de visste de ikke ville komme ut fra. Det var så grusomt at noen kunne gjøre dette med snille folk, barn, fedre, mødre.. helt ufattelig og ubegripelig at det gikk an!

Dette lå som en mørk tyngende sky - jeg vurderte å skrive det et sted, men følte meg dum. Dagen etter hørte vi om det grusomme i Paris. 

I forgår fikk jeg det slik igjen - den samme kvalme og tyngende følelsen. Jeg følte det var barn involvert - mange barn. Og flerret eller skåret - helt fælt. Men dette var på en annen måte.. kanskje en uforutsett ettervirkning av noe?

I går kveld sa jeg til mannen min - det kommer til å skje noe igjen nå og vi leste dette i dag:  http://www.nrk.no/urix/_-10-drept-i-eksplosjon-pa-t-banestasjon-i-brussel-1.12867028

Det skjer jo noe hele tiden, så det er sannsynligvis heller tilfeldig. Men jeg har mange ganger tidligere drømt om hendelser som skjer like etterpå - det mest detaljerte var Sleipner ulykken der jeg så båten, hva som skjedde og hvor i drømmen. Det var den samme følelsen da. Som om jeg hadde en mørk tyngende sky pressende over meg hele dagen før det skjedde.

Den gangen snakket vi om drømmen min - jeg og 2 andre kvelden før. Jeg fortalte om båten "utenfor kysten ved Bergen" - om himmelen som ble mørk (som et teppe som ble rullet over himmelen) stormen, lyset som gikk, båten som knakk i to og at jeg holdt meg fast i en mast da båten gikk ned. Venninnen min utbryter "Herregud, akkurat som Titanic jo" hvorpå jeg svarer "Ja, det var akkurat slik det var".  Jeg fikk også en indre beskjed, som en tanke, etter at jeg hadde formidlet drømmen "Det kommer til å skje noe fælt og dere får vite om det snart". 

Om morgenen kunne vi høre nesten ordrett samtalen vår kvelden før på nyhetene. Nyhetene handlet om ulykken som skjedde samtidig som da vi snakket om det kvelden før, og de intervjuet en som hadde holdt seg fast i en mast. Nyhetsreporteret sier "Gud, akkurat som Titanic" og han svarer "ja, det var akkurat slik det var". Venninnen min fortalte at hun holdt på å vaske gulvet da og hårene på ryggen sto rett opp. 

Dette kan ikke være tilfeldig. Det kunne vært en mikroskopisk mulighet at 2 av detaljene opptrådte tilfeldig. Men jeg tror ikke tilfeldighet kan opptre i så mange detaljerte og sammenfallende hendelser samtidig. Og så er det tidspunktet - det at det skjedde dagen før. 

Jeg er i utgangspunktet skeptisk og mener at det oftest har naturlige forklaringer og mange tilfeldigheter skjer også. Men ville bare skrive det ned et sted - det er så ekkelt når det skjer!  Hva f.. er det? Og det har ingen mening - jeg kunne jo ikke gjort noe fra eller til uansett. Dette var følelsen jeg satt igjen med - sinne og frustrasjon. Hva var poenget at jeg skulle få disse beskjedene i drøm og "tanke" uten at det var noe jeg kunne forstå eller gjøre. Helt uforståelig...

Endret 20. oktober 2016 av Rakel

[Rakel]

Jeg har tenkt tilbake til den tiden da broren min døde - jeg husker jeg var så redd. Jeg fikk tanker at "han skulle ta meg med seg i døden" når han spurte så intenst om jeg skulle komme til ham. 

Hvorfor tenkte jeg dette??

visste jeg det? Hadde drømt det kanskje.. uten å huske? - og blandet jeg sammen slik at det kom til uttrykk i denne redselen og disse tankene?

 

 

[Rakel]

Skal skrive ned her fra nå av det jeg får opp i drømmer/ syn og sterke tanker selv om det ikke er så ofte. Har faktisk fått opp tall i lotto for noen år siden, håper det kommer igjen.  Legger det her da i så fall, så blir det også bevist.

Endret 20. oktober 2016 av Rakel

[Rakel]

Stadig nye og merkelige tilfeldigheter.. I sist uke var jeg først med på styringsgruppemøte med de administrerende direktørene i Helse xxxx og deretter innkalles jeg til fagdirektørmøte. 

Jeg tenkte at det ikke var stort jeg skulle si - litt kjedelig og mer en orienteringssak, men at jeg fikk møte i hvert fall. Når jeg kommer inn i rommet ser jeg Fylkesmannen som har vært involvert i saken med min bror sitte der. Han ser helt rar ut når han ser meg - det er ikke tvil om at han vet hvem jeg er.

Han vet - og jeg vet, at han har sviktet og ikke gjort jobben sin. Han grep ikke inn når jeg ringte og tryglet om hjelp fordi jeg så at det kom til å gå galt. Når jeg spurte direkte om han virkelig mente at vi ikke skulle gjøre noe den gangen, så bekreftet han det og sa at vi "bare måtte stole på legen".

(Jeg hørte ikke på ham, men skrev brev og kontaktet andre for å prøve å få hjelp)

Når min bror døde ringte jeg ham for å si hva som var skjedd - at min bror døde og at jeg kom til å anmelde det. Da begynte han å le høyt. Jeg forstår nå at det sannsynligvis var fordi han visste at jeg ikke kunne gjøre noe, politiet vil ikke ta i helsesaker og viser bare til fylkeslegen - som jo var ham 

Videre trenerte de saken i 2,5 år, og når de endelig svarte hadde de ikke vurdert sin egen rolle. Det var ikke så overraskende, men det var helt sykt å se at de heller ikke hadde vurdert Helse xxxxx (en kommune) som var svært sentral. Kun legen ble refset og fikk all skyld. Helse xxxx ble overhode ikke vurdert - pasient- og brukerombudet sa at de manglet ord og anbefalte oss å gå til avisen. 

Dagen etter vi mottok konklusjonen fra Fylkesmannen kunne jeg lese i avisen at (han) den samme fylkesmannen som hadde skrevet under brevet jeg fikk var inhabil i alle saker som vedrørte Helse xxxx fordi han var i en søkeprosess for stillingen som administrerende direktør i Helse xxxx. Det gjaldt tydeligvis ikke vår sak..  Nå sitter han her rett foran meg i sin nye stilling - våre veier krysses igjen....

Jeg lovet meg selv at sakspapirene på min bror aldri skulle arkiveres i en skuff, men gjøres kjent og påvirke at det aldri skjer igjen med noen andre. Vi har flere prosesser i gang og har i det siste også vurdert en advokat. Sakkyndige og flere fagfolk har konkludert at han aldri hadde dødd dersom han fikk hjelp og ikke ble overmedisinert slik han ble. Vi får snart konklusjonen fra diverse eksperter, så saken legges ikke død som noen kanskje håpet.. 

 

Endret 1. september 2016 av Rakel

[Rakel]

I helgen skal jeg ha foredrag og overnatting på et hotel som ligger i natursjønne omgivelser ved sjøen. Det gleder jeg meg til - god mat og nytelse på kjøpet

I dag var det fult med arbeid - kontor og prøve å ferdigstille foredraget. Har vært hos min far fordi han var så dårlig, vi var redd det var terminalfase og at han kunne dø. Heldigvis hadde han feber og snue i går, så det er sannsynligvis en influensa. Men for han som har "end stage" nyresvikt blir det så mye mer alvorlig. Han var kvalm, kastet opp, frøs og var helt borte. Søsteren min sover og er hos han hele tiden, mens jeg kommer og ser til innimellom familielivet/ ungene her hjemme. Vi krysser fingrene og ber at det er slik vi tror - en influensa som vil gå over og at han blir bedre. 

Tidligere i dag ble jeg oppringt av levekår sjef i kommunen. Jeg har sendt inn søknad om tilskudd til et kulturprosjekt på toppen av byen sensommers med kunstutstilling for mennesker med psykiske helseproblemer på dagtid. Artister, utetelt, god mat, premier og diktopplesning om kvelden. Jeg ble inspirert av min bror som var mye hjemme om sommeren og på alle andre som ikke får reist pga uro, økonomi, angst eller andre grunner. Mange som er alene og kanskje ikke får oppleve så mye. Som ser andre oppleve kjekke ting.. Dette skal være for de!  

Jeg sendte som sagt inn en søknad om å få støtte/ midler fra kommunen. I dag ble jeg oppringt, men var akkurat opptatt, så vi ble enige at de ringte tilbake i morgen. Hun sa at det gjaldt søknaden min - at de hadde hatt store diskusjoner i kommunen, og at det var flere som ville være med. Blir spennende å høre i morgen! 

 

 

 

 

[Rakel]

Når jeg arbeidet med foredraget som jeg hadde i helgen følte jeg plutselig at dette var den rette anledningen og tidspunktet til å fortelle min personlige erfaring med psykiatrien. Jeg luftet det til min mor som frarådet meg og sa at det måtte jeg absolutt ikke gjøre! Hun mente det ble for følsomt og at hele foredraget ville bli ødelagt. Det samme mente min mann.

Jeg begynte å fjerne det jeg hadde lagt inn, men så kom det plutselig en kraftig følelse og stemme i meg som strittet imot. Jeg sa til mannen min at jeg brydde meg katta hva de mente - jeg føler det er rett tid og sted for å si dette! Det er tross alt mitt foredrag og jeg valgte å ha det med akkurat slik jeg hadde lyst til i utgangspunktet.

Jeg var litt nervøs, men følte meg også klar så det gikk veldig fint. Flere kom bort etterpå og sa at det var helt fantastisk, spesielt at jeg delte dette personlige. De mente det gled veldig fint inn som en innledning og at det gav et bedre helhetsinntrykk. Noen kom og delte sine ting, en gråt litt og en annen mente jeg burde gi ut en bok. 

Det var en god opplevelse og jeg er glad for at jeg fulgte magefølelsen og stolte på meg selv. Oppdaget at dette er noe jeg ikke har vært god på tidligere. Jeg har et stort behov for "godkjennelse" av andre dersom det er noe spesielt jeg tenker å si eller gjøre. Dette har gjort meg så usikker på meg selv og mine egne vurderinger. Nå er jeg tvungen å stole på meg selv og på å vise styrke i de bestemmelsene og valgene jeg hele tiden må ta underveis. Jeg angre på at jeg ikke tok steget frem tidligere og handlet selv i stedet for å vente på en godkjennelsene først. Jeg har hatt det altfor komfortabelt bak ryggen på en venn.

Det er deilig å være fri og føle seg sterk i seg selv!    

Endret 26. april 2016 av Rakel

[Rakel]

Helt syk situasjon jeg er i akkurat nå. Pappa som nekter å ta dialyse og håper han skal bli helbredet. Legen som sier at han  er langt ut i siste stadiet av nyresvikt og kommer til å dø dersom han ikke går i dialyse. Han nekter totalt, men sier at han vil ta imot behandling dersom det blir akutt innleggelse og han er helt borte f.eks.

Han har filosofien at man skal tenke positivt, men det får være grenser. Han vil ikke dø, og har sagt at han er redd for dialyse. Men nekter å prøve eller å la seg berolige - han er så sta!! Når vi konfronterer han sier han bare at "alt går bra". Og når han blir kvalm, spyr og fryser så er det noe som alle kan ha - det går over.

Halvsøsteren min sover hos ham og vi følger ham til legen, lager mat osv.  Helt grusom situasjon å skal vurdere dette fra dag til dag og time for time som vi nylig gjorde da han hadde influensa på toppen nylig. Han vil ikke på sykehuset engang.

Det er et nervepirrende løp og hver dag frykt for at det er den siste dagen jeg vil ha en far. 

 

[Rakel]

I dag hadde jeg foredrag/ opplæring for ansatte i et nytt prosjekt i psykiatrien. Det var kjekt og gikk bra. Jeg hadde med bøker og laget quiz med svar i boken slik at de skulle oppdage nytteverdien. Det så ut å virke - flere utbrøt hvor flott den var mens de arbeidet.

Ellers ble jeg invitert til å skrive masteroppgaven min der. Leder sa han ønsket meg mer involvert i forhold til ernæring, også på andre boliger. Spennende at de vil fokusere på kosthold nå! 

Jeg startet med å fortelle om min bror. Sa at jeg fikk 2 sjokk - Det første sjokket var at han døde så ung og måten det skjedde på, og sjokk nummer 2 kom da jeg fant ut at dette var helt vanlig. Han fulgte bare statistikken. Psykisk syke dør 20 år tidligere og ofte av livsstilsykdommer som følge av bivirkninger bl.a. 

Jeg sa at det var skremmende - for kroppen er jo det eneste de har. Når psyken svikter og de blir medisinert til overvekt og en kropp som ikke fungerer - hva har de da??

Det ble et bra foredrag - jeg følte meg vel, og opplevde at de lyttet og forsto. Det kommer til å bli spennende å se hva de får til. Jeg er overbevist om at de vil få gode resultater i forhold til andre steder med den holdningen og det engasjementet de har. 

Gleder meg til å følge med og kanskje også få medvirke litt 

 

 

Endret 22. mai 2016 av Rakel

[Rakel]

På Tirsdag hadde jeg foredrag privat i en bedrift. Dette gikk ikke så bra - jeg er ikke fornøyd med meg selv der. Skuffet!

Jeg fikk ikke lagt inn foredraget på minnepinne - det sto at det var skrivebeskyttet så forsøkte å lage det på nytt like før jeg gikk uten å få det ferdig. Hadde med pc og håpet det gikk. Var superstresset og klarte ikke konsentrere meg eller tenke skikkelig etterpå. Administrerende direktør forsøkte å hjelpe, og jeg prøvde å late som alt var fint. Det gikk ikke med pc - min var for ny.. tok i minnepinnen da og lot som jeg hadde kontroll, men visste ikke hva som var kommet inn på der i hastverket. 

Det var fullt med folk - mange i dress i et rom der jeg ble stående i midten på en måte. Jeg kom meg gjennom og gjorde så godt jeg kunne, men det var ikke dagen min. Dagsformen var på bunn. Det var kjekke folk med flott humor og mange gode spørsmål, men jeg var dessverre ikke "med". Klarte ikke le av vitsene osv. 

Synd at det skal være slik at dagsformen skal ha så mye å bety. Stresset kan jeg gjøre noe med - må være bedre forberedt. Pleier å være det, men faren min kom hos oss hele helgen da jeg skulle jobbe med dette og jeg hadde ikke hjerte å si noe. 

Men dette gjorde at Torsdagens foredrag ble flott! Lærer hele tiden   (selv om det var fryktelig pinlig, det er prisen å betale for vekst.. Har vært liivredd!! mange ganger, helt skrekkslagen, men allikevel gått på. Neste gang er det alltid bedre)

Skal være grei å ta minstepris - føler det blir riktig der. 

[Rakel]

Det pinligste var etter at jeg hadde gått - og oppdaget at jeg hadde glemt solbrillene. Jeg måtte tilbake og banke på. Der sto administrerende direktøren med teen min i hånden. Jeg fikk mumlet noe, hentet solbrillene og dro.  Puh.. lettet. 

Så kom jeg i parkeringsanlegget og stusset plutselig over hvor lett vesken min var... UPPSS  PC en!!!! Den har jeg glemt!! Jeg måtte gå tilbake enda engang, helt forferdelig. Heldigvis var det ei annen som åpnet, og jeg fikk løpt raskt inn og hentet den. Flere satt ute og flirte - ropte at jeg fikk skylde på varmen. hehe.. 

Nei, dette var ikke dagen i alle betydninger. 

Endret 15. mai 2016 av Rakel

[Rakel]

Helt syk situasjon jeg er kommet i - alt er så utrolig, nesten som en iscenesatt film!

Må skrive det viktigste, så skal jeg fortelle mer detaljert siden. 

For det første fikk vi medhold i NPE - på alle punkter. Fikk beskjed om å finne oss en advokat og få erstatning. Akkurat det er jo vemmelig - vi får altså dekket begravelsesutgiftene.

Men uansett er det viktigste at vi fikk en grundig vurdering av situasjonen. Det var utrolig vondt å lese svart på hvitt at han kunne levd i dag dersom de hadde hørt på de pårørende, selv om jeg visste det så var det ekkelt å se det nedskrevet. Det står også at de hadde flere muligheter å gripe inn, men gjorde ikke det. Videre står det at han fikk uvanlig høye doser av den ene medisinen. 

Ellers så har min far kommet i en alvorlig depresjon etter at han var "tvunget" å operere inn et rør og ta dialyse. Det kom til et punkt der han ikke kunne fungere, sove, spise eller gå. Hele kroppen var forgiftet av overskudds stoffer som nyrene ikke har klart å filtrere ut. 

Det var et helvete - sammen med min, bror og søster og legene ble det utført med sinnsyk list og medisinering og overtaling. Da det var gjort kunne vi endelig puste lettet ut (i visshet om at vi slapp å gå i begravelse den uken) ---- trodde vi. Men det var da alt raknet psykisk for min far. Han fikk dødsangst og alvorlig depresjon - kom rett i et helvete så det ut som. Han fikk det helt forferdelig psykisk - vi har nok aldri forstått hvor redd han har vært. 

Det ble så alvorlig at han ikke kunne ta vare på seg selv - havnet rett i et tomt hull hvor han har mistet alt - alt er forlatt ham- som han beskriver det. 

Han ble lagt inn i akutt avdelingen - noen av de samme som var involvert med min bror. Flere andre kjenner jeg nå fra skolen og via nye venner og som jeg vet er genuint gode folk. En venninne av meg har nylig startet i jobb der. Det føltes veldig godt og trygt denne gangen. stedet er også fornyet, og mange ting som jeg også har vært med å påvirke til i rådene jeg har sittet i var plutselig nå tilgjengelige for min far. 

Så selv om det er forferdelig vondt å se at han har det så grusomt hele tiden, så er det allikevel godt å se at han nå er på en god plass hvor de vil det beste. 

Nå viser det seg også at jeg skal starte min praksis i samme avdeling som min far er. Helt merkelig. Det er også merkverdig hvordan alt jeg gjør sammenveves med de samme personene som har skrevet i journalen til min bror både før og i den siste akutte tiden. 

I rådet satt hun som avbestilte legetimen, på skolen møter jeg han som tok imot flere av bekymringsmeldingene og var hjemme hos min bror. Og jeg havner alltid i den tilfeldig utvalgte gruppen - nå skal jeg også være opponent til ham. I prosjektet jeg deltar i sitter en som har vært min brors psykiater i flere år - og slik fortsetter det. 

Jeg blir ikke lenger overrasket.. 

Endret 15. september 2016 av Rakel

[Rakel]

Etter at de nye opplysningene kom frem i NPE om at min bror fikk for høye doser medikamenter og at disse ble gitt til tross for at han hadde protestert og sagt at han følte seg forgiftet kontaktet jeg politiet. For ca 4- 5 uker siden leverte jeg inn en politianmeldelse.  Regner nok med at den blir henlagt som så mye annet, men de har i hvert fall jobbet med den en stund og jeg har gjort det som er min plikt - å anmelde en alvorlig  lovovertredelse som førte til død. 

Ellers har jeg vært opptatt med skolen og foredrag i det siste. Har fått ny ekstrajobb med å undervise helsepersonell/ sykepleiere osv. i  akkurat dette som er min lidenskap - mennesker med funksjonsnedsettelse og hvordan ivareta god omsorg og ernæring til denne gruppen. Har også blitt booket inn av sykehuset til å ha foredrag i psykiatrien om ernæring. 

Fikk da plutselig en telefon av en kollega fra skolen som også arbeider på sykehuset. Han sa at han hadde sett at jeg skulle ha foredrag på sykehuset fordi det var blitt sent ut mail til alle. Jeg bekreftet, ble glad og trodde han skulle si noe fint. I stedet for begynte han å heve stemmen og snakke truende - han sa at det sto at jeg var klinisk ernæringsfysiolog og at dette ikke var lov. Jeg forsto ingenting, men beklaget og sa at de måtte ha skrevet feil og at jeg aldri har utgitt meg for å være det. Han sa da at det sto ernæringsfysiolog på hjemmesiden min og at DETTE IKKE VAR LOV!!! Han skulle sende brev til myndigheter og skrive Synergia!!

Det var svært ubehagelig og jeg kjente tårene kom mens jeg forsøkte å "oppklare" at jeg ikke var noen som drev uforsvarlig. Det som brakte fram tårene var helst urettferdigheten jeg kjente på all den tid det er dette jeg jobber så hardt med både som frivillig og profesjonelt. Alle timene jeg har brukt og alle jeg har hjulpet - nettopp fra andre som har gitt uforsvarlige råd. Dette føltes bare så feil! Imens fortsatte han med sin tirade og trusler - nå kom han også inn på skolen som jeg er så glad for å jobbe. Han sa at det var folk der som hadde reagert på at jeg hadde brukt tittelen ernæringsfysiolog og forvrengte det som om jeg bevisst forsøkte å skape meg en tittel som klinker. Han sa bl.a at det kunne sidestilles med at han gikk rundt og sa at han var lege. 

Det er flere som har "vedheng" på tittelen ernæringsfysiolog etter at den ble bestemt tatt bort fra oss som har bachelor i ernæring. Olympiatoppen sine ansatte kaller seg det, Fedon sine ansatte kaller seg det, Helsedirektoratet sier det, lærebøker bruker denne tittelen - det er ikke så alvorlig som han lager det til. Jeg har rett og slett ikke tenkt så mye over det siden dette var tittelen jeg utdannet meg til og fordi jeg visste at det pågikk en kamp for å få navnet "vårt" tilbake, noe jeg var sikker på vi ville få. 

Men nå har jeg fjernet den på alle sider jeg vet om slik at dette ikke skal skje og at alt er på det rene. 

Dagen etter får jeg ny telefon fra ledelsen på skolen som sier at hun har blitt varslet om denne tittelen og at hun hadde hørt at det var reaksjoner og brev på meg. Da jeg svarer bekreftende og sa hvem personen som ringte meg er, så hører jeg hun er overrasket og det virker som om hun hadde fått forståelsen av at det var flere andre personer. Jeg må uansett bare beklager og sier at jeg har endret denne tittelen.

Videre sier hun at "noen" har sagt at jeg snakker om behandling i undervisningen, og at dette måte jeg ikke gjøre siden det bare var klinikere som kunne behandle. Jeg vet at jeg aldri har sagt dette - jeg er veldig bevisst siden jeg har foredrag hvor jeg er drillet i å være nøyaktig. Men jeg kan ikke si noe siden jeg er ny og må bare love at jeg skal være bevisst og ikke snakke om behandling. Hun er bare hyggelig og sier at hun bare vil gi beskjed fordi det er tydelig at noen følger med på meg og da vet jeg det. 

Selv om hun er hyggelig så ble dette toppen på isfjellet og gjorde at jeg sto igjen med en utrolig vond følelse. Jeg som tidligere var så glad og engasjert i arbeidet med å forsøke å bedre forholdene for de mest utsatte gruppene, kjente bare hvordan all kraft og glede rant ut av kroppen. 

Men det var bare en kort stund - før jeg kontaktet foreningen for høre om jeg kunne støtte dem med å få ordnet opp i dette med tittelen. De fortalte meg da at de hadde hørt om flere andre som hadde mottatt samme type trusler og mange orket ikke jobbe med det lenger og hadde byttet jobb. De mistenkte at det var samme person, og det viste seg å være riktig. Jeg kjente bare at jeg ble skikkelig sint og lei meg for alle andre som strever og prøver å gjøre en god jobb og blir møtt på denne måten. 

Jeg kontaktet da departementet og fikk snakket med rett person der. De ønsket at jeg skulle skrive et brev - og mente at det var diskriminering av en yrkesgruppe. Dette ville de ordne opp i slik at det blir avklarte og gode arbeidsforhold også for vår faggruppe. 

Imens får jeg jobbe videre i visshet om at noen "følger med meg" - en ubehagelig "velkomst" i den nye jobben. Men det går nok fint! Jeg trives i hvert fall og tenker at jeg også har mye å bidra med. Forstår ikke hvorfor man ikke bare kan være hyggelig mot andre i samme bransje og støtte hverandre! 

Syns forresten at det er rart at de lærer bort "klinisk arbeid" til en gruppe elever som i hvert fall ikke har lov å praktisere det, men sier ikke noe. Det er nok en mening og mål med det også tenker jeg. 

Endret 20. november 2016 av Rakel