Sosial angst.

[Vedil]

Hei.

Vet jeg burde søke profesjonell hjelp, men ønsker tips og råd til hva jeg kan prøve ut før annen hjelp er aktuelt.

 

Jeg sliter med sosial angst.

Tok nettopp en test på BSPS og skåret 61 på denne. (NHI.no) Den tilsier da at jeg burde søke hjelp.

 

Takler ikke sosiale tilstelninger. Jobben jeg er i har masse utrolig flotte tilstelninger. Alt fra julebord, middager generelt, temakvelder, utenlandsturer, etc etc.

Jeg takket ja til julebord for et par år siden. Når jeg kom dit og så alle som var stivpyntet i kjoler og dresser osv, så kjente jeg angsten skylle over hele meg. Enden på visa var at jeg snudde i døra og reiste hjem igjen.

Hallo liksom!? Det er kolleger....

 

Jobber i vekta på et deponi, der det kreves at jeg snakker mye med kunder, dette går overraskende bra. Så der er det ingen problemer. Antageligvis fordi at alle kundene er veldig imøtekommende og hyggelige.

 

Jeg klarer ikke å møte ukjente mennesker, reise ut på byen alene, reise på andre aktiviteter alene, etc. Jeg er livredd for å dumme meg ut, eller få kritikk.

Har også en ekstremt dårlig selvtillit. Føler at alle dømmer meg utseendemessig.

I mitt hode er jeg aldri bra nok på noen punkter. Engstelig for at jeg skal gjøre noe galt hele tiden og at folk skal dømme meg.

 

De siste 10 mnd så har jeg også hatt store problemer med depresjon (dette av andre årsaker)

 

Så, spørsmålet mitt er: Hva kan/burde jeg gjøre for å få tukt på dette?

 

Setter pris på alle tilbakemeldinger. Både positive og negative.
MEN, jeg er FULLSTENDIG klar over at jeg burde søke hjelp! Så det er ingen vits å komme med det. Jeg velger bare å søke andre alternativer før den avgjørelsen tas.

[artigsjokk]

Hei! Jeg har slitt masse med sosial angst tidligere. Jeg regner det som et avsluttet kapittel i livet mitt, men jeg kan få små "blaff" her og der igjen. Det er skikkelig ekkelt og jeg priser meg lykkelig for at jeg stort sett ikke trenger å leve på den måten mer. Tenk at jeg kan gå på fest og ha det gøy med andre, for meg er det et mirakel, mens for andre er det hverdagslig.

 

Det eneste som hjelper mot angst er det verste i hele verden: å gjøre det man er engstelig for. Det er skikkelig dårlige nyheter. Den gode nyheten er at det virker.

 

Jeg var en person som aldri snakket med en sjel på skolen, med mindre de tok initiativ. Da kunne det gå så som så, hvis de ledet meg inn på et tema jeg syntes det var lett å prate om kunne det gå bra, men stort sett var det veldig vanskelig. Når jeg møtte en klassekamerat i gangen på skolen og de sa hei til meg fikk jeg nærmest hjerteinfarkt. Det eneste jeg kunne tenke på var at jeg hørtes rar ut når jeg svarte "hei".

 

Hvis jeg ble invitert på fest eller julebord og slikt, hadde jeg det forferdelig. Jeg satt i en krok og greide ikke å si noe som helst. For hvert minutt føltes det verre, for jeg følte at det var så tydelig at jeg bare satt der og ikke deltok, og at alle la merke til det. Ikke kunne jeg bare gå heller, for hva er vel verre enn å påkalle seg oppmerksomhet og si hadet når man ikke engang har gjort seg bemerket i selskapet? ÅÅÅH, for noen grusomme problemstillinger.

 

Samtidig hadde jeg, akkurat som deg, ingen problemer med å jobbe med kunder. Jeg tror det er fordi du ikke er deg selv når du snakker med kundene, du er bare en serviceperson og du har en tydelig rolle å følge.

 

En vakker dag var jeg lei av å være så ensom, så jeg fant ut at jeg skulle sette meg inn i hva mine klassekamerater likte, og begynne å konversere med dem selv om jeg ikke hadde lyst. Det var forferdelig, og jeg var nok en klein person i det året som var igjen av videregående. Men jeg tvang meg til å snakke med dem. Etter at jeg hadde snakket med dem flere ganger kunne jeg ikke bare gå tilbake til å sitte i en krok hver dag og ikke si noe, for det ville jo være rart når jeg hadde begynt å ta kontakt. Så da måtte jeg fortsette. På god og vondt. Disse ble ikke varige venner, men jeg lærte å snakke med folk jeg ikke har så mye til felles med og det var helt uvurderlig øvelse. 

 

Etterpå fortsatte jeg å gå inn for å ta kontakt med andre. Noen av disse ble mine venner. Jeg flyttet i kollektiv og ble kjent med ikke bare dem jeg bodde med, men deres venner som kom på besøk. Jeg fikk møtt mange forskjellige folk og fikk tøff, men nyttig trening i å snakke med folk jeg ikke kjente. Jeg prøvde å veksle noen ord med nesten alle jeg kunne.

 

Det som skjedde var at jeg ble vant til og trygg på situasjonen å smalltalke/bli kjent-prate med nye folk, det ble en vanlig situasjon som jeg var i hele tiden og dessuten hadde øvd på hundrevis av ganger. Det andre som skjedde var at jeg faktisk ble god venn med noen av dem, og det hjelper veldig på selvtilliten når du har venner som liker deg. Det er jo vanlig at venner sier pene ting til hverandre og gir hverandre bekreftelse, og dette er viktig "påfyll" for selvtilliten når du skal møte verden. Og så, når du har møtt en del folk, kommer du til å skjønne at noen av dem er ganske teite og at du slett ikke er den tåpeligste personen i landet. Dette er vel politisk ukorrekt å si, men det er en viktig del av prosessen det også!

 

Så, altså. Eksponeringsterapi.

 

Det holder ikke bare å DRA på fest. Det du er redd for er jo å snakke med de andre, så du må dra på festen/selskapet og gi deg selv i oppdrag å snakke med så og så mange folk. Bare aksepter at du kommer til å føle deg bedriten. Du kommer til å tenke på det etterpå og synes at alt du sa til dem var teit, og at de sikkert hater deg. Men det er ikke viktig. Prøv å tenke at poenget bare er at du skal bli vant til situasjonen. Når du blir vant, bedrer tankene seg av seg selv.

 

Bestem deg for å snakke med kolleger når du har anledning på jobben. Hvis dere sitter og leser avisen i lunchen, kan du kommentere på nyhetene. Igjen, du kommer til å føle deg teit og dum og stygg. Drit i det. Poenget er ikke å føle seg bra. Poenget er å gjøre det du er redd for sånn at du blir vant til det.

 

Hvis du har noen gode venner (jeg håper du har noen!), fortell dem hvordan du har det og be dem om å møte deg på kafé eller lignende med noen av sine venner som du ikke kjenner. Prøv å bli kjent med disse menneskene. Det er greit hvis du ikke blir venn med dem eller noe sånt. Det viktigste er at du treffer noen og snakker med dem.

 

Prøv å få øyenkontakt med fremmede og smile til dem, f.eks. kasserere i butikk, bussjåfør o.l. hvis du synes det hadde vært ubehagelig. 

 

Man slutter å være redd for alt man er vant til å gjøre til daglig. ALLTID. Det er så enkelt, så forferdelig, og så effektivt. Når du blir bedre vil du se at innsatsen var vel verdt det. Men jeg vet at det er forferdelig vanskelig å bestemme seg for bare å gjøre det. Håper du greier å bli bedre, enten på egen hånd eller med hjelp utenfra.

[Vedil]

Hei! Jeg har slitt masse med sosial angst tidligere. Jeg regner det som et avsluttet kapittel i livet mitt, men jeg kan få små "blaff" her og der igjen. Det er skikkelig ekkelt og jeg priser meg lykkelig for at jeg stort sett ikke trenger å leve på den måten mer. Tenk at jeg kan gå på fest og ha det gøy med andre, for meg er det et mirakel, mens for andre er det hverdagslig.

 

Det eneste som hjelper mot angst er det verste i hele verden: å gjøre det man er engstelig for. Det er skikkelig dårlige nyheter. Den gode nyheten er at det virker.

 

Jeg var en person som aldri snakket med en sjel på skolen, med mindre de tok initiativ. Da kunne det gå så som så, hvis de ledet meg inn på et tema jeg syntes det var lett å prate om kunne det gå bra, men stort sett var det veldig vanskelig. Når jeg møtte en klassekamerat i gangen på skolen og de sa hei til meg fikk jeg nærmest hjerteinfarkt. Det eneste jeg kunne tenke på var at jeg hørtes rar ut når jeg svarte "hei".

 

Hvis jeg ble invitert på fest eller julebord og slikt, hadde jeg det forferdelig. Jeg satt i en krok og greide ikke å si noe som helst. For hvert minutt føltes det verre, for jeg følte at det var så tydelig at jeg bare satt der og ikke deltok, og at alle la merke til det. Ikke kunne jeg bare gå heller, for hva er vel verre enn å påkalle seg oppmerksomhet og si hadet når man ikke engang har gjort seg bemerket i selskapet? ÅÅÅH, for noen grusomme problemstillinger.

 

Samtidig hadde jeg, akkurat som deg, ingen problemer med å jobbe med kunder. Jeg tror det er fordi du ikke er deg selv når du snakker med kundene, du er bare en serviceperson og du har en tydelig rolle å følge.

 

En vakker dag var jeg lei av å være så ensom, så jeg fant ut at jeg skulle sette meg inn i hva mine klassekamerater likte, og begynne å konversere med dem selv om jeg ikke hadde lyst. Det var forferdelig, og jeg var nok en klein person i det året som var igjen av videregående. Men jeg tvang meg til å snakke med dem. Etter at jeg hadde snakket med dem flere ganger kunne jeg ikke bare gå tilbake til å sitte i en krok hver dag og ikke si noe, for det ville jo være rart når jeg hadde begynt å ta kontakt. Så da måtte jeg fortsette. På god og vondt. Disse ble ikke varige venner, men jeg lærte å snakke med folk jeg ikke har så mye til felles med og det var helt uvurderlig øvelse. 

 

Etterpå fortsatte jeg å gå inn for å ta kontakt med andre. Noen av disse ble mine venner. Jeg flyttet i kollektiv og ble kjent med ikke bare dem jeg bodde med, men deres venner som kom på besøk. Jeg fikk møtt mange forskjellige folk og fikk tøff, men nyttig trening i å snakke med folk jeg ikke kjente. Jeg prøvde å veksle noen ord med nesten alle jeg kunne.

 

Det som skjedde var at jeg ble vant til og trygg på situasjonen å smalltalke/bli kjent-prate med nye folk, det ble en vanlig situasjon som jeg var i hele tiden og dessuten hadde øvd på hundrevis av ganger. Det andre som skjedde var at jeg faktisk ble god venn med noen av dem, og det hjelper veldig på selvtilliten når du har venner som liker deg. Det er jo vanlig at venner sier pene ting til hverandre og gir hverandre bekreftelse, og dette er viktig "påfyll" for selvtilliten når du skal møte verden. Og så, når du har møtt en del folk, kommer du til å skjønne at noen av dem er ganske teite og at du slett ikke er den tåpeligste personen i landet. Dette er vel politisk ukorrekt å si, men det er en viktig del av prosessen det også!

 

Så, altså. Eksponeringsterapi.

 

Det holder ikke bare å DRA på fest. Det du er redd for er jo å snakke med de andre, så du må dra på festen/selskapet og gi deg selv i oppdrag å snakke med så og så mange folk. Bare aksepter at du kommer til å føle deg bedriten. Du kommer til å tenke på det etterpå og synes at alt du sa til dem var teit, og at de sikkert hater deg. Men det er ikke viktig. Prøv å tenke at poenget bare er at du skal bli vant til situasjonen. Når du blir vant, bedrer tankene seg av seg selv.

 

Bestem deg for å snakke med kolleger når du har anledning på jobben. Hvis dere sitter og leser avisen i lunchen, kan du kommentere på nyhetene. Igjen, du kommer til å føle deg teit og dum og stygg. Drit i det. Poenget er ikke å føle seg bra. Poenget er å gjøre det du er redd for sånn at du blir vant til det.

 

Hvis du har noen gode venner (jeg håper du har noen!), fortell dem hvordan du har det og be dem om å møte deg på kafé eller lignende med noen av sine venner som du ikke kjenner. Prøv å bli kjent med disse menneskene. Det er greit hvis du ikke blir venn med dem eller noe sånt. Det viktigste er at du treffer noen og snakker med dem.

 

Prøv å få øyenkontakt med fremmede og smile til dem, f.eks. kasserere i butikk, bussjåfør o.l. hvis du synes det hadde vært ubehagelig. 

 

Man slutter å være redd for alt man er vant til å gjøre til daglig. ALLTID. Det er så enkelt, så forferdelig, og så effektivt. Når du blir bedre vil du se at innsatsen var vel verdt det. Men jeg vet at det er forferdelig vanskelig å bestemme seg for bare å gjøre det. Håper du greier å bli bedre, enten på egen hånd eller med hjelp utenfra.

Tusen takk for svaret!

Skal gjøre mitt beste uten annen hjelp til å bekjempe denne frykten. Er jo egentlig rett ut tåpelig. Men altfor mange dårlige erfaringer opp gjennom årene har ikke gjort saken bedre.

 

Innerst inne så har jeg vel bestemt meg for å klare dette.

 

Har faktisk ingen venner. Ingen GODE venner i hvert fall. Kjenner et par stykker, men alltid unnskyldninger i siste liten når vi har gjort avtaler. Så har gitt dem opp helt.

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har slitt masse med sosial angst tidligere. Jeg regner det som et avsluttet kapittel i livet mitt, men jeg kan få små "blaff" her og der igjen. Det er skikkelig ekkelt og jeg priser meg lykkelig for at jeg stort sett ikke trenger å leve på den måten mer. Tenk at jeg kan gå på fest og ha det gøy med andre, for meg er det et mirakel, mens for andre er det hverdagslig.

 

Det eneste som hjelper mot angst er det verste i hele verden: å gjøre det man er engstelig for. Det er skikkelig dårlige nyheter. Den gode nyheten er at det virker.

 

Jeg var en person som aldri snakket med en sjel på skolen, med mindre de tok initiativ. Da kunne det gå så som så, hvis de ledet meg inn på et tema jeg syntes det var lett å prate om kunne det gå bra, men stort sett var det veldig vanskelig. Når jeg møtte en klassekamerat i gangen på skolen og de sa hei til meg fikk jeg nærmest hjerteinfarkt. Det eneste jeg kunne tenke på var at jeg hørtes rar ut når jeg svarte "hei".

 

Hvis jeg ble invitert på fest eller julebord og slikt, hadde jeg det forferdelig. Jeg satt i en krok og greide ikke å si noe som helst. For hvert minutt føltes det verre, for jeg følte at det var så tydelig at jeg bare satt der og ikke deltok, og at alle la merke til det. Ikke kunne jeg bare gå heller, for hva er vel verre enn å påkalle seg oppmerksomhet og si hadet når man ikke engang har gjort seg bemerket i selskapet? ÅÅÅH, for noen grusomme problemstillinger.

 

Samtidig hadde jeg, akkurat som deg, ingen problemer med å jobbe med kunder. Jeg tror det er fordi du ikke er deg selv når du snakker med kundene, du er bare en serviceperson og du har en tydelig rolle å følge.

 

En vakker dag var jeg lei av å være så ensom, så jeg fant ut at jeg skulle sette meg inn i hva mine klassekamerater likte, og begynne å konversere med dem selv om jeg ikke hadde lyst. Det var forferdelig, og jeg var nok en klein person i det året som var igjen av videregående. Men jeg tvang meg til å snakke med dem. Etter at jeg hadde snakket med dem flere ganger kunne jeg ikke bare gå tilbake til å sitte i en krok hver dag og ikke si noe, for det ville jo være rart når jeg hadde begynt å ta kontakt. Så da måtte jeg fortsette. På god og vondt. Disse ble ikke varige venner, men jeg lærte å snakke med folk jeg ikke har så mye til felles med og det var helt uvurderlig øvelse. 

 

Etterpå fortsatte jeg å gå inn for å ta kontakt med andre. Noen av disse ble mine venner. Jeg flyttet i kollektiv og ble kjent med ikke bare dem jeg bodde med, men deres venner som kom på besøk. Jeg fikk møtt mange forskjellige folk og fikk tøff, men nyttig trening i å snakke med folk jeg ikke kjente. Jeg prøvde å veksle noen ord med nesten alle jeg kunne.

 

Det som skjedde var at jeg ble vant til og trygg på situasjonen å smalltalke/bli kjent-prate med nye folk, det ble en vanlig situasjon som jeg var i hele tiden og dessuten hadde øvd på hundrevis av ganger. Det andre som skjedde var at jeg faktisk ble god venn med noen av dem, og det hjelper veldig på selvtilliten når du har venner som liker deg. Det er jo vanlig at venner sier pene ting til hverandre og gir hverandre bekreftelse, og dette er viktig "påfyll" for selvtilliten når du skal møte verden. Og så, når du har møtt en del folk, kommer du til å skjønne at noen av dem er ganske teite og at du slett ikke er den tåpeligste personen i landet. Dette er vel politisk ukorrekt å si, men det er en viktig del av prosessen det også!

 

Så, altså. Eksponeringsterapi.

 

Det holder ikke bare å DRA på fest. Det du er redd for er jo å snakke med de andre, så du må dra på festen/selskapet og gi deg selv i oppdrag å snakke med så og så mange folk. Bare aksepter at du kommer til å føle deg bedriten. Du kommer til å tenke på det etterpå og synes at alt du sa til dem var teit, og at de sikkert hater deg. Men det er ikke viktig. Prøv å tenke at poenget bare er at du skal bli vant til situasjonen. Når du blir vant, bedrer tankene seg av seg selv.

 

Bestem deg for å snakke med kolleger når du har anledning på jobben. Hvis dere sitter og leser avisen i lunchen, kan du kommentere på nyhetene. Igjen, du kommer til å føle deg teit og dum og stygg. Drit i det. Poenget er ikke å føle seg bra. Poenget er å gjøre det du er redd for sånn at du blir vant til det.

 

Hvis du har noen gode venner (jeg håper du har noen!), fortell dem hvordan du har det og be dem om å møte deg på kafé eller lignende med noen av sine venner som du ikke kjenner. Prøv å bli kjent med disse menneskene. Det er greit hvis du ikke blir venn med dem eller noe sånt. Det viktigste er at du treffer noen og snakker med dem.

 

Prøv å få øyenkontakt med fremmede og smile til dem, f.eks. kasserere i butikk, bussjåfør o.l. hvis du synes det hadde vært ubehagelig. 

 

Man slutter å være redd for alt man er vant til å gjøre til daglig. ALLTID. Det er så enkelt, så forferdelig, og så effektivt. Når du blir bedre vil du se at innsatsen var vel verdt det. Men jeg vet at det er forferdelig vanskelig å bestemme seg for bare å gjøre det. Håper du greier å bli bedre, enten på egen hånd eller med hjelp utenfra.

Det er sant at det virker for mange. Derimot er det litt skummelt å garantere at det alltid virker. For det gjør det faktisk ikke.

Anonymous poster hash: 81705...439

[artigsjokk]

 

Det er sant at det virker for mange. Derimot er det litt skummelt å garantere at det alltid virker. For det gjør det faktisk ikke.

Anonymous poster hash: 81705...439

 

Burde kanskje ikke være så bombastisk. Dog, hvis ikke eksponering fungerer, kan jeg knapt komme på noe som gjør det. Om man faktisk greier å gjennomføre noe slikt på egenhånd, er det ingen garanti for. Jeg vil faktisk si at det er i overkant ambisiøst for mange. Det er utrolig vanskelig å gjøre noe man er redd for, uansett om det finnes logiske årsaker eller ikke.

 

Men i dette tilfellet ber TS spesifikt om tips i tillegg til behandling. Behandlingen mot angst og tvangstanker (som forårsaker angst) består i tillegg til medisinering gjerne av det jeg skisserte overfor. Det vil si, hvis det finnes effektiv behandling i kommunen der pasienten bor. Mange steder har de lite aktiv behandling å tilby utover samtaler. Man kan dessverre ikke snakke bort angst, selv om det er viktig med støtte.