Sosial taper/angst, trenger noen kloke råd. Redd for å ende opp som ensom

[AnonymBruker]

Hei!  Kan starte med at jeg snart er 20 år, og at jeg ikke anbefaler å lese denne tråden dersom du ikke har lyst å lese ord og tanker fra en smule oppgitt enstøing.

Noe særlig sosial har jeg aldri vært, har knapt vært i et stort selskap siden de kjekke selskapene på barneskolen. Etter det har det vært 8 år og i alle disse årene har jeg aldri følt meg verdifull for noen. Jeg var aldri kjekk, skolesmart eller morsom, heller ikke spesiell på noen måte. På ungd. skolen brukte jeg mye tid på gaming, tok ikke vare på kroppen min og i minst 3 år fikk jeg noen fantastiske kallenavn, alt fra bås til ting som kjøttbolle (utifra kroppsfasongen). Dette var riktignok ikke like ille som andre tilfeller av mobbing som jeg til stadighet hører om, allikevel var dette nok til at jeg fikk et dårlig rykte og ble stemplet som "rar og dum" av mange folk, noe som nesten ble verre på videregående hvor t.o.m. lærere gjorde latter av meg. Jeg opplever også at jenter jeg gikk i klasse med, som jeg aldri gjorde noe (hun ene var nabo i tillegg) sletter meg fra FB (jeg er forresten ikke plagsom der), men de slettet ikke andre særinger, noe jeg hvertfall så den dagen jeg fant det ut, da jeg fikk sett hvilke felles venner vi hadde. Akkurat dette tar jeg ikke så personlig, men det bekrefter bare at jeg er i ferd med å falle ut av samfunnet (om jeg ikke allerede har gjort det) og at de er flau over å ha meg som venn. Ikke akkurat noe som styrker selvtilliten.
Av alle ungdomsårene mine har det "kjekkeste" stort sett vært å glede meg til å se fotballkamper og sitte alene slik at jeg får spilt det jeg vil, samt gjøre andre ting, ikke det jeg egentlig har lyst til å gjøre akkurat, men det blir en slags trøst. Vesentlig nok ettersom "det andre livet mitt" er tungt og håpløst, diverse mennesker som har vært med på å få selvtilliten min ned på bunn, det har utvilsomt vært vanskelig. Det har gått greit i noen år nå, men det er ikke slik jeg vil at livet mitt skal være, like spennende som å stirre på en vegg. 

Jeg gjør late ting med to venner ganske ofte men siden starten av sommeren har psyken vært dårligere enn ellers. Jeg sliter i tillegg med noe mange andre også sliter med i dag, nemlig kroppspress. For undertegnede er det derfor ekstra ille siden jeg er en idrettsfanatiker, og at jeg ikke har mange unnskyldninger for dét (prestisjefull utdanning, slitsom jobb f. eks). Har fått stygge kommentarer og jeg har vært klar over at jeg ikke er velsignet med en utsøkt kropp, men nå nylig har det gått fullstendig til hodet på meg... har følt meg verdiløs og stygg igjen etter at jeg fikk sett på videoer/bilder av hvilken kropp jeg fikk etter 2 år med mye trening. Jeg trodde lenge at jeg så veldig bra ut, men nei... den pæreform-lignende kroppen min er fortsatt der, og jeg hater den så intenst mye, men jeg vet jo at kropp ikke er alt, og jeg ser mange med verre kropper enn meg. Allikevel har det vært betydningsfullt for meg i de tunge periodene. Jeg vet at løsningen er å gå mer ned i vekt for å få tynnere lår og mindre rumpe, men det føles uvanlig å ha det problemet (huff...), føles bittert siden jeg kunne brukt energien min på andre ting, men personligheten min passer ikke til kroppen min, og det er ingen hemmelighet i at en bra fasade er begynnelsen på bedre tider, fordi, føler man seg komfortabel i sin egen kropp, blir alt annet også mye lettere.  Hater uansett mine gener   
Dette har vært én av årsakene til at jeg har følt meg på bunn de siste månedene, og et forløp til denne tråden, men etter å ha slappet av litt har jeg bestemt meg for at jeg må fortsette og ikke gi opp enda. Det var allikevel et tilbakeslag for selvtilliten når jeg hadde følt meg bra i flere måneder. 

 

Kropp eller ei, jeg vet at jeg uansett er en stor sosial taper, da jeg ikke har fått opplevd den moroen andre får, og innehar null efaring i noe som helst og jeg lurer på hvorfor det har skjedd med meg, men fortiden kan jeg uansett ikke få gjort noe med, for jeg har nettopp gått inn i mitt andre skoleår uten at jeg har studieplass, jobb eller noe som helst å foreta meg. Jeg er rett og slett en skikkelig stor taper, men dette er noe jeg har et sterkt ønske om å forandre på, allikevel har jeg aldri hellet med meg, uansett hva jeg gjør. Jeg har følt meg så ubrukelig så mange ganger de siste årene at hver gang jeg nærmer meg mennesker på min alder begynner jeg å sammenligne dem med meg og blir fort usikker. På skolen de siste årene var jeg ubrukelig, og når jeg ble utplassert i jobb var jeg ubrukelig fordi jeg var i en tung periode og klarte ikke motivere meg til faget, og når jeg spilte fotball var jeg heller aldri med på kampene fordi jeg var dårlig trent og alltid den som var i skyggen. 
Det verste av alt er at jeg ikke er så uattraktiv egentlig. Tror jeg hvertfall. Ansiktet mitt er over snittet for en gutt, det vet jeg. Jeg har dagdrømt om å bli kjent med en eller annen jente i lang tid nå, mye fordi jeg lurer på om noen faktisk kan like meg for den jeg er eller om jeg er totalt udugelig. Tankene har jeg lagt bak meg og fokuserer heller på å få livet mitt på rett kjøl fordi det ikke ville vært noe gøy å være sammen med en håpløs gutt, og hvertfall ikke ha det at jeg stjeler hennes tid på samvittigheten. Har følt meg for håpløs til å prøve meg på jenter, noe som er like trist som resten av tråden, heheh. Hvem vil bli kjent med en taper, liksom.
 

Alle disse tankene surrer rundt i hodet mitt hver eneste dag, hvert minutt, og jeg har jeg innsett at det egentlig bare gjør meg skikkelig deprimert, og jeg er snart 20 år og føler meg så langt unna ALT, jeg vet jeg trenger hjelp så derfor skrev jeg ned dette her. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Hvertfall trene igjen... hmm. Jeg vet heller ikke om det er andre som kjenner seg igjen i det jeg skriver, kanskje noen med erfaringer, hvor lenge må jeg egentlig vente på å lykkes i noe her i livet? Akkurat nå føles dette bare som en eneste lang tur ned i en dyp vulkan. 
Kunne kanskje trengt litt oppmuntring...   

Psykolog kommer jeg ikke til å gå til, forresten. Er ikke "så ille" selv om jeg egentlig har det veldig vondt akkurat nå. 

Anonymous poster hash: 74728...8ac

[AnonymBruker]

Skriv ned hvilke mål du har for den nærmeste fremtiden, og hva som må til for at du oppnår disse. Lag mål som er oppnåelige, slik at målet i seg selv ikke demotiverer pga det blir så voldsomt og fjernt. Du er UNG! Det er de nærmeste årene du skal høste erfaring, og i mine øyne har du gooood tid. Om du ikke har noe å ta deg til, lag likevel en rutine på hverdagene dine med litt forskjellige aktiviteter - feks trening, søke på nettet etter hvilke studier du kunne tenke deg å søke på, skaffe en ny hobby etc etc. Se på dette året som et år hvor du gir deg selv sjansen til å finne ut hva du liker og hva du vil. Ikke tenk på hva alle andre synes, tenker - for helt ærlig er alle mer enn nok opptatt av seg selv. Hva med å skaffe seg en enkel deltidsjobb for å få inn litt penger og møte nye folk? 

 

Og blir det for mye tankekaos, så er ikke psykolog en dum ide. Evt en prat med fastlegen. Hva med karriereveiledning feks? De har en del verktøy som kan hjelpe deg til å finne ut av ting. 

 

Og takk heller genene dine for at du er frisk. Det er heller ingen skam å like å sitte alene og se på fotballkamp/spille innimellom. 

Anonymous poster hash: b39b2...251

[gjest 321]

 

hvor lenge må jeg egentlig vente på å lykkes i noe her i livet? Akkurat nå føles dette bare som en eneste lang tur ned i en dyp vulkan. 

Kunne kanskje trengt litt oppmuntring...   

Psykolog kommer jeg ikke til å gå til, forresten. Er ikke "så ille" selv om jeg egentlig har det veldig vondt akkurat nå. 

Anonymous poster hash: 74728...8ac

 

 

 

Du må ikke vente, ting skjer ikke av seg selv.

Og hvis du virkelig ikke har noe idè om hvordan du kan få livet ditt slik du vil ha det, så syntes jeg faktisk du må oppsøke hjelp.

Man trenger ikke å ligge alvorlig syk for å oppsøke hjelp. Det virker som om du trenger hjelp til å sortere tanker og følelser og dermed finne en plan på hvordan du kan oppnå det livet du ønsker deg.

 

Utifra det jeg leser så har du et behov for å bygge opp selvbildet ditt, og selvtilliten på flere områder. Den ser ut til å være tilsynelatende lav når det kommer til kropp, trening, det sosiale, jobb og tja alle områder? I tillegg til dette har du en stor jobb å gjøre når det kommer til tankegangen din, og hvordan du omtaler deg selv. Du er ingen taper, og dette må du faktisk bare legge fra deg. Du ser utelukkende på dine negative egenskaper, jeg tipper at for hver negativ egenskap du tillegger deg selv så har du  minst to positive du glemmer å trekke frem.

 

Hvis du ikke vil oppsøke hjelp, så ville jeg stilt meg selv spørsmålet: Hvis jeg våknet opp en dag, og jeg hadde følt meg tilfreds denne dagen. Hvordan hadde livet mitt sett ut da? (jobb, studier, trening, sosialt liv, økonomi etc.)

Hvis du klarer å svare på dette spørsmålet så gir det deg en pekepinne på hva du må jobbe med for å få det livet du ønsker deg. En prioriteringsliste på hva som faktisk er viktig for deg for å være glad.

[Miklo Velka]

 

Psykolog kommer jeg ikke til å gå til, forresten. Er ikke "så ille" selv om jeg egentlig har det veldig vondt akkurat nå. 

Anonymous poster hash: 74728...8ac

 

 

Har foreløpig kun lest denne setningen i innlegget ditt, og følte bare for å svare på denne akkurat nå. Kommer til å lese resten senere i dag når jeg får litt bedre tid.

 

Hvorfor kommer du ikke til å gå til psykolog? Hvorfor vente til det blir "så ille"? Hvorfor ikke være litt føre var, og heller forsøke å stoppe problemet ditt før det blir så stort at det krever så mye mer av deg for å snu trenden?

 

Jeg var i lignende situasjon som deg, men tok ikke tak i problemene, og utsatte de heller i flere år. Det eneste jeg lyktes med var å gjøre ting verre, og veien tilbake lengre og brattere. Jeg kastet bort mine beste år, og det er virkelig ikke løsningen. Jeg går til psykolog selv, til tross for at livet mitt akkurat nå er bedre enn det trolig noen gang har vært, og jeg har ingen planer om å slutte å gå dit. Tvert i mot så ser jeg heller for meg å trappe opp, for det er nå jeg tror jeg kan klare å gjøre de største endringene, de som skal sikre meg et godt liv, og ikke bare en god periode.

 

Ikke utsett til i morgen det du kan gjøre i dag.

Endret 5. oktober 2015 av Miklo Velka

[AnonymBruker]

Kjenner godt til vulkanen. Var der selv i den alderen. Nå er jeg voksen og livet har løst seg greitt. Det føltes da som veldig enten/eller. Enten har man alt eller så har man ingenting. Men jeg vet nå at alle har noe. Noe som har verdi for andre eller seg selv. Deprimert som jeg var trodde jeg alltid det verste i situasjoner, men begynte etterhvert å legge merke til at ting som jeg prøvde på alltid gikk bedre enn jeg trodde. Litt etter litt har jeg klart å erobre det livet som jeg ikke våget å drømme om.

 

Det som slår meg er at du er veldig ung. Du har den viktigste ressursen for å bedre livet ditt, nemlig tid! Hvis du begynner å bygge opp livet ditt og psyken din nå, vil du være i ditt ess når du er 30 år! Som jo fortsatt er ganske ungt.

 

Når man er 20 år har man stort sett bare tenårene og se tilbake på. De er stort sett traurige for de fleste, iallefall hvis man skal sammenligne med andre. I den alderen er fasaden alt, og mange har problemer man ikke snakker høyt om. Du er altså ikke alene om å ha disse følelsene, selv om det ser slik ut.

 

De gode erfaringene ligger med andre ord foran deg. Du vil finne mer og mer ut av hva som er viktig for deg og du vil bry deg mindre og mindre om hva andre synes.

 

Når det kommer til jenter er det viktig at du begynner å lete, for å komme i gang med prosessen. Vit at du har masse å gi til hun som er rett for deg. Mest sannsynlig savner hun deg allerede. Hvis du er usynlig sosialt, kan ikke hun finne deg.  I og med at du har sosial angst er du ikke den rette til å bedømme selv om du har en verdi for henne eller ikke. Bruk feks treningen til å komme i kontakt med folk for uforpliktende samvær. Når du synes at det blir skummelt, sett autopiloten på og la det stå til!

 

Ikke avskriv et mulig forhold før du er 100% sikker på at det ikke går. Ikke tenk for mye selv. Det er ikke farlig om det ikke går din vei. Det viktigste er at du ikke gir opp. Livet kommer ikke til å være sånn som det er nå for alltid.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 9131d...b5d

[AnonymBruker]

Spiller du MMO? Mulig å bli kjent med folk der. Når det gjelder å finne venner, så er det viktig å finne personer som du er lik på eller der begge parter aksepterer hverandre. Jeg hang en del med nerder, de var laidback og aksepterte særegenhetene mine. Der er mange rare mennesker der ute som liker å være venn med andre rare personer eller personer som skiller seg litt ut fra mengden.

 

Også:

 

Anonymous poster hash: 6f659...d5c

[Gjest Franke Ann]

Har ikke noen tips å gi angående det meste av det du skriver, men akkurat når det gjelder det med kvinner, skal du vite at du ennå ikke har nådd din beste alder: 30-årene. I 20-årene er det veldig mye press på at en skal ta seg perfekt ut på alle mulige måter, folk er veldig promiskuøse, og blant guttene er det stort sett de samme som går på rundgang, i tillegg til at de jentene som kanskje har litt andre verdier - og som ønsker noe mer stabilt - går for de som er noe eldre (mannfolk på 30+). Men når 30-åra kommer har gjerne de største rundbrennerne slått seg ned med noen, og er ikke lenger i sirkulasjon. Jentene har også blitt noe mer realitetsorienterte etter å ha brent seg noen ganger (i forhold til hvem til kan få for sex, og hvem de kan få for forhold).

 

I tillegg vil de yngre med litt andre verdier nå se på deg i et litt annet lys enn da du var jevnaldrende med dem. Og da holder det gjerne at du har tatt noenlunde vare på deg selv, at du ikke er overvektig, at du gjerne har beholdt håret og at du er en trygg og grei fyr som tør å være deg selv. Da trenger du ikke lenger å ha six-pack, eller være enhver fests midtpunkt, eller ha så veldig mye status for å få oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Så bare hold ut enn så lenge. Gjør det du kan, men uten å sette deg urealistiske mål, og uten å bli alt for bitter i mellomtiden. Og behold smilet, selv om det kan være vanskelig til tider.

Endret 5. oktober 2015 av LongJohnson

[AnonymBruker]

Tja, jeg tror det handler mye om miljø og hvilke typer venner du har. Selv når jeg var 19 var både jeg og vennene mine nokså jordnære. Vi løp ikke etter hvem som helst og kunne godt være enige i at noen av de kjekk gutter var drittsekker og derfor holdt vi oss unna dem. Vi hadde heller ikke lik smak, det var ikke slik at der var en heiting alle siklet etter. Tvert imot tror jeg ikke så mange av oss var interessert i de kjekkeste gutta.

 

Dersom du fortsetter å være venner med dem som var populære på ungdomsskolen og kanskje vgs, så er det lett å havne med mennesker som er promiskuøse, skal bare ha de kjekkeste gutta og de mest sexy jentene. Men dersom man ser litt til utkanten så er der mange mennesker som aldri går inn i den fasen, som rett og slett blir oversett og derfor får man inntrykk av at flere er overfladiske enn hva som kanskje er virkeligheten.

 

Det flere burde lære seg, er å gjenkjenne hvilke mennesker man passer med, både som venner og kjærester. Alt for mange tror at de må bli venn og kjæreste med "de kule fra ungdomsskolen". Men egentlig kan man være med andre særinger og synes at det er helt ok. Man blir mer trygg på seg selv og syns ikke lenger det er kjipt å skille seg ut. Man syns ikke det er nødvendigvis negativt slik vi ble fortalt på ungdomsskolen. Det er faktisk plass til flere typer mennesker, de må bare begynne å se på hverandre i stedet for å prøve å passe inn i miljø med mennesketyper som de ikke har kjemi med.

 

Dette med å være taper eller vinner sitter bare i hodet.

 

Anonymous poster hash: 6f659...d5c

[AnonymBruker]

 

Spiller du MMO? Mulig å bli kjent med folk der. Når det gjelder å finne venner, så er det viktig å finne personer som du er lik på eller der begge parter aksepterer hverandre. Jeg hang en del med nerder, de var laidback og aksepterte særegenhetene mine. Der er mange rare mennesker der ute som liker å være venn med andre rare personer eller personer som skiller seg litt ut fra mengden.

 

 

Anonymous poster hash: 6f659...d5c

 

Spiller ikke MMO, men jeg har mange spill på hukommelsen. Har selv fått internettvenner fra spill som du sier, og de er en del av grunnen til at jeg hvertfall holder meg litt sosial. Vil heller få kjennskap til noen irl, da jeg allerede har nok venner på pcen. 

 

 

 

Kjenner godt til vulkanen. Var der selv i den alderen. Nå er jeg voksen og livet har løst seg greitt. Det føltes da som veldig enten/eller. Enten har man alt eller så har man ingenting. Men jeg vet nå at alle har noe. Noe som har verdi for andre eller seg selv. Deprimert som jeg var trodde jeg alltid det verste i situasjoner, men begynte etterhvert å legge merke til at ting som jeg prøvde på alltid gikk bedre enn jeg trodde. Litt etter litt har jeg klart å erobre det livet som jeg ikke våget å drømme om.

 

Det som slår meg er at du er veldig ung. Du har den viktigste ressursen for å bedre livet ditt, nemlig tid! Hvis du begynner å bygge opp livet ditt og psyken din nå, vil du være i ditt ess når du er 30 år! Som jo fortsatt er ganske ungt.

 

Når man er 20 år har man stort sett bare tenårene og se tilbake på. De er stort sett traurige for de fleste, iallefall hvis man skal sammenligne med andre. I den alderen er fasaden alt, og mange har problemer man ikke snakker høyt om. Du er altså ikke alene om å ha disse følelsene, selv om det ser slik ut.

 

De gode erfaringene ligger med andre ord foran deg. Du vil finne mer og mer ut av hva som er viktig for deg og du vil bry deg mindre og mindre om hva andre synes.

 

Når det kommer til jenter er det viktig at du begynner å lete, for å komme i gang med prosessen. Vit at du har masse å gi til hun som er rett for deg. Mest sannsynlig savner hun deg allerede. Hvis du er usynlig sosialt, kan ikke hun finne deg.  I og med at du har sosial angst er du ikke den rette til å bedømme selv om du har en verdi for henne eller ikke. Bruk feks treningen til å komme i kontakt med folk for uforpliktende samvær. Når du synes at det blir skummelt, sett autopiloten på og la det stå til!

 

Ikke avskriv et mulig forhold før du er 100% sikker på at det ikke går. Ikke tenk for mye selv. Det er ikke farlig om det ikke går din vei. Det viktigste er at du ikke gir opp. Livet kommer ikke til å være sånn som det er nå for alltid.

 

Anonymous poster hash: 9131d...b5d

 

Jeg prøver å se fremover ja. Når jeg tenker meg om var jeg langt ifra alene om å ikke klare seg bra i tenårene, men etterhvert glemmer man de folka man ikke tenker over fordi "vinnerene" hele tiden eksponerer seg selv i sosiale medier. Problemet med jenter, er at jeg ikke vet hvordan jeg skal begynne å lete. Jeg bor på en liten plass hvor mange kjenner mange, så her er det ikke lett å holde seg obskur og jeg regner med mange har visst hvem jeg er lenge og sånt. Vet jo ikke helt om jeg fortsatt bor her neste år, men mest trolig. Det er nesten litt skummelt at jeg aldri har kommunisert direkte med en jente før. Bortsett fra skolen hvor alle må gjøre det såklart. Den dagen det skjer blir det uvandt og skummelt, men ser ikke på det som noe hokuspokus heller, de er ikke noe annet enn mennesker de også.

Anonymous poster hash: 74728...8ac

[AnonymBruker]

 

Tja, jeg tror det handler mye om miljø og hvilke typer venner du har. Selv når jeg var 19 var både jeg og vennene mine nokså jordnære. Vi løp ikke etter hvem som helst og kunne godt være enige i at noen av de kjekk gutter var drittsekker og derfor holdt vi oss unna dem. Vi hadde heller ikke lik smak, det var ikke slik at der var en heiting alle siklet etter. Tvert imot tror jeg ikke så mange av oss var interessert i de kjekkeste gutta.

 

 

Anonymous poster hash: 6f659...d5c

 

Mhm, er klar over det og skulle ønske jeg havnet i ett litt bedre miljø, angrer mye på at jeg valgte feil linje på videregående også og gikk noe som jeg absolutt ikke passet inn i. Det kullet som er 1 år eldre, husker jeg det var stort sett bare festetyper og tøffinger. Kullet over der igjen hadde nesten kun oppegående og trivelige folk, mens kullet mitt var en blanding. 

Når du nevner de kjekkeste gutta, ser jeg for meg at alle jenter's drøm må være de som spiller fotball på høyt nivå (talenter), og som gjør alt riktig i form av utseendet deres, klær og kroppen er så aestetisk som du kan få det, hvis de ikke lykkes på banen får de seg bra utdanninger. 

Jeg prøver hvertfall å slanke av meg noen kilo til nå, siden jeg er velsignet med stor rumpe og bulkete bein... jeg håper jeg klarer å få den kroppen jeg strever så hardt for, tenker ikke på jenter før jeg er noenlunde fornøyd. 

Anonymous poster hash: 74728...8ac

[AnonymBruker]

Jenter er ikke så kresne som menn på KG skal ha det til.    Alt som skal til er selvtillit og trygghet på deg selv.  Så driter du i hva alle andre tenker om deg.   Da blir det dame på deg skal du se

Anonymous poster hash: 51aa1...222

[AnonymBruker]

 

Mhm, er klar over det og skulle ønske jeg havnet i ett litt bedre miljø, angrer mye på at jeg valgte feil linje på videregående også og gikk noe som jeg absolutt ikke passet inn i. Det kullet som er 1 år eldre, husker jeg det var stort sett bare festetyper og tøffinger. Kullet over der igjen hadde nesten kun oppegående og trivelige folk, mens kullet mitt var en blanding. 

Når du nevner de kjekkeste gutta, ser jeg for meg at alle jenter's drøm må være de som spiller fotball på høyt nivå (talenter), og som gjør alt riktig i form av utseendet deres, klær og kroppen er så aestetisk som du kan få det, hvis de ikke lykkes på banen får de seg bra utdanninger. 

Jeg prøver hvertfall å slanke av meg noen kilo til nå, siden jeg er velsignet med stor rumpe og bulkete bein... jeg håper jeg klarer å få den kroppen jeg strever så hardt for, tenker ikke på jenter før jeg er noenlunde fornøyd. 

Anonymous poster hash: 74728...8ac

 

 

På den vgs jeg gikk hadde de aller fleste et ganske så ordinært utseende. Og mange av gutta hadde kjæreste, til og med de som hadde noen ekstra kilo og bære på. Felles for gutta var at de var sosiale og derfor hadde større sjanse for å møte noen de likte. De var normalt omgjengelige og kunne holde en samtale i gang, selv om de ikke var superkjekke eller slanke. Disse gutta ble godt likt av andre mennesker rundt, bare ved å være en avslappa, omgjengelig versjon av seg selv.

 

Det med at folk tror at jenter og gutter bare liker de kjekkeste, er en selvoppfyllende proefti. Dess flere som tror på det, dess flere vil få dårlig selvtillit på det området og kanskje la være å sjekke opp personen de liker. Flere vil bli mer beskjedne og gi opp før de prøver. Og noen fokuserer på at det må ha klart x og y før de får kjæreste.

 

Og flere blir fokusert på at det å ha en kjæreste er nesten et statussymbol. Det vil si at dersom den kjekkeste gutten eller mest sexy jenta ikke sjekker deg opp, så er det bevis på at du er verdiløs. Så avviser man kanskje den med normalt utseende fordi man vil ha en kjekk kjæreste som statussymbol.

 

Så ja, denne holdningen som sprer seg idag er med på å skape problemet holdningen handler om. En kollektiv selvoppfyllende profeti

 

Anonymous poster hash: 6f659...d5c

[Gjest Blomsterert]

Hei! Kan starte med at jeg snart er 20 år, og at jeg ikke anbefaler å lese denne tråden dersom du ikke har lyst å lese ord og tanker fra en smule oppgitt enstøing.

Noe særlig sosial har jeg aldri vært, har knapt vært i et stort selskap siden de kjekke selskapene på barneskolen. Etter det har det vært 8 år og i alle disse årene har jeg aldri følt meg verdifull for noen. Jeg var aldri kjekk, skolesmart eller morsom, heller ikke spesiell på noen måte. På ungd. skolen brukte jeg mye tid på gaming, tok ikke vare på kroppen min og i minst 3 år fikk jeg noen fantastiske kallenavn, alt fra bås til ting som kjøttbolle (utifra kroppsfasongen). Dette var riktignok ikke like ille som andre tilfeller av mobbing som jeg til stadighet hører om, allikevel var dette nok til at jeg fikk et dårlig rykte og ble stemplet som "rar og dum" av mange folk, noe som nesten ble verre på videregående hvor t.o.m. lærere gjorde latter av meg. Jeg opplever også at jenter jeg gikk i klasse med, som jeg aldri gjorde noe (hun ene var nabo i tillegg) sletter meg fra FB (jeg er forresten ikke plagsom der), men de slettet ikke andre særinger, noe jeg hvertfall så den dagen jeg fant det ut, da jeg fikk sett hvilke felles venner vi hadde. Akkurat dette tar jeg ikke så personlig, men det bekrefter bare at jeg er i ferd med å falle ut av samfunnet (om jeg ikke allerede har gjort det) og at de er flau over å ha meg som venn. Ikke akkurat noe som styrker selvtilliten.

Av alle ungdomsårene mine har det "kjekkeste" stort sett vært å glede meg til å se fotballkamper og sitte alene slik at jeg får spilt det jeg vil, samt gjøre andre ting, ikke det jeg egentlig har lyst til å gjøre akkurat, men det blir en slags trøst. Vesentlig nok ettersom "det andre livet mitt" er tungt og håpløst, diverse mennesker som har vært med på å få selvtilliten min ned på bunn, det har utvilsomt vært vanskelig. Det har gått greit i noen år nå, men det er ikke slik jeg vil at livet mitt skal være, like spennende som å stirre på en vegg.

Jeg gjør late ting med to venner ganske ofte men siden starten av sommeren har psyken vært dårligere enn ellers. Jeg sliter i tillegg med noe mange andre også sliter med i dag, nemlig kroppspress. For undertegnede er det derfor ekstra ille siden jeg er en idrettsfanatiker, og at jeg ikke har mange unnskyldninger for dét (prestisjefull utdanning, slitsom jobb f. eks). Har fått stygge kommentarer og jeg har vært klar over at jeg ikke er velsignet med en utsøkt kropp, men nå nylig har det gått fullstendig til hodet på meg... har følt meg verdiløs og stygg igjen etter at jeg fikk sett på videoer/bilder av hvilken kropp jeg fikk etter 2 år med mye trening. Jeg trodde lenge at jeg så veldig bra ut, men nei... den pæreform-lignende kroppen min er fortsatt der, og jeg hater den så intenst mye, men jeg vet jo at kropp ikke er alt, og jeg ser mange med verre kropper enn meg. Allikevel har det vært betydningsfullt for meg i de tunge periodene. Jeg vet at løsningen er å gå mer ned i vekt for å få tynnere lår og mindre rumpe, men det føles uvanlig å ha det problemet (huff...), føles bittert siden jeg kunne brukt energien min på andre ting, men personligheten min passer ikke til kroppen min, og det er ingen hemmelighet i at en bra fasade er begynnelsen på bedre tider, fordi, føler man seg komfortabel i sin egen kropp, blir alt annet også mye lettere. Hater uansett mine gener

Dette har vært én av årsakene til at jeg har følt meg på bunn de siste månedene, og et forløp til denne tråden, men etter å ha slappet av litt har jeg bestemt meg for at jeg må fortsette og ikke gi opp enda. Det var allikevel et tilbakeslag for selvtilliten når jeg hadde følt meg bra i flere måneder.

Kropp eller ei, jeg vet at jeg uansett er en stor sosial taper, da jeg ikke har fått opplevd den moroen andre får, og innehar null efaring i noe som helst og jeg lurer på hvorfor det har skjedd med meg, men fortiden kan jeg uansett ikke få gjort noe med, for jeg har nettopp gått inn i mitt andre skoleår uten at jeg har studieplass, jobb eller noe som helst å foreta meg. Jeg er rett og slett en skikkelig stor taper, men dette er noe jeg har et sterkt ønske om å forandre på, allikevel har jeg aldri hellet med meg, uansett hva jeg gjør. Jeg har følt meg så ubrukelig så mange ganger de siste årene at hver gang jeg nærmer meg mennesker på min alder begynner jeg å sammenligne dem med meg og blir fort usikker. På skolen de siste årene var jeg ubrukelig, og når jeg ble utplassert i jobb var jeg ubrukelig fordi jeg var i en tung periode og klarte ikke motivere meg til faget, og når jeg spilte fotball var jeg heller aldri med på kampene fordi jeg var dårlig trent og alltid den som var i skyggen.

Det verste av alt er at jeg ikke er så uattraktiv egentlig. Tror jeg hvertfall. Ansiktet mitt er over snittet for en gutt, det vet jeg. Jeg har dagdrømt om å bli kjent med en eller annen jente i lang tid nå, mye fordi jeg lurer på om noen faktisk kan like meg for den jeg er eller om jeg er totalt udugelig. Tankene har jeg lagt bak meg og fokuserer heller på å få livet mitt på rett kjøl fordi det ikke ville vært noe gøy å være sammen med en håpløs gutt, og hvertfall ikke ha det at jeg stjeler hennes tid på samvittigheten. Har følt meg for håpløs til å prøve meg på jenter, noe som er like trist som resten av tråden, heheh. Hvem vil bli kjent med en taper, liksom.

Alle disse tankene surrer rundt i hodet mitt hver eneste dag, hvert minutt, og jeg har jeg innsett at det egentlig bare gjør meg skikkelig deprimert, og jeg er snart 20 år og føler meg så langt unna ALT, jeg vet jeg trenger hjelp så derfor skrev jeg ned dette her. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Hvertfall trene igjen... hmm. Jeg vet heller ikke om det er andre som kjenner seg igjen i det jeg skriver, kanskje noen med erfaringer, hvor lenge må jeg egentlig vente på å lykkes i noe her i livet? Akkurat nå føles dette bare som en eneste lang tur ned i en dyp vulkan.

Kunne kanskje trengt litt oppmuntring...

Psykolog kommer jeg ikke til å gå til, forresten. Er ikke "så ille" selv om jeg egentlig har det veldig vondt akkurat nå.

Anonymous poster hash: 74728...8ac

Du er ingen taper for du bruker tid,energi og tanker på hvordan ting er,og hvordan du vil forandre på det.Eller lære deg å godta visse ting.En taper blir bare likegyldig og gir opp.

Ikke ta den retningen.Tror du først og fremst må finne deg en jobb så du føler du gjør noe riktig og fornuftig.Kan du ikke prøve å få jobb hvor du må være litt sosial? Trenger jo ikke vøre fast jobb med det samme,men det er utrolig viktig å ha noe en må gjøre!Det er ikke bra å gå hele dagene å gruble,det gjør ikke selvbildet ditt bedre.

En trenger respons fra andre for ikke å bli overbevist om sine egne destruktive og negative tanker.

Så får du jobbe med studiene ved siden av.Du må bare stå på for din egen del,det er dessverre ingen andre som bestemmer din skjebne:-)Ditt liv er ditt ansvar.

Du virker som en oppegående person som muligens er i en fase hvor ting vil forandre seg fordi du vil ta et valg.Velg å fokus er på det viktigste,en kan ikke forandre alt på en gang.Men endres en viktig ting,så følger det andre etter :-) Lykke til!